Blir gal, frustrert og lei meg! trassalder!

[AnonymBruker]

Min jente på 4 år er i trassalder,men er dette "bare" trass.

Noen eks:

Hyler og skriker om hun ikke kan få en tyggis hun ser på benken

Hyler og skriker om vi voksne sier "nei" til at hun kan få en smootihe

Kort sagt: blir rasende om hun ikke får det som hun vil.

Fått en a ha opplevelse nå, om at dette er vel tegn på at hun er bortskjemt?

Når vi prøver å være konsekvente, blir det raseriutbrudd uten like!

Hva gjør vi? time out? "straff"? Føler vi ikke har noe å gå på mer!

tips tas imot med stort takk!

Anonymous poster hash: 9bd13...9e2

[BlendaSensitive]

Er nok vanlig...

Vi prøver å være føre var der vi vet det kan oppstå situasjoner.

Avleder så godt vi kan, begynner prate om noe helt annet, før lille begynner å skrike og hyle.

Ellers gjelder det og ikke stresse, velge sine kamper, og holde roen mens det står på.

Her kan hun bli sint for egentlig alt....

Forsøk og hold dere rolig! Og finn barnets triggere. Her er det som sagt stress og mas.

[absinthia]

Noen barn er rett og slett litt mer sånn, uten at de nødvendigvis egentlig er mer bortskjemt enn andre. Enkelte er bare hissigere, mer viljesterke og påståelige.

Jeg har ikke gjort noe annet enn å be dem gå til et annet rom for å hyle seg ferdig, siden det blir slitsomt for ørene til oss andre og så forsøkt å være litt i forkant å snakke om ting. Noen ganger går jeg bare ut av rommet selv, da det ikke er så gøy å hyle for seg selv og få lite oppmerksomhet.

Det går over om du fortsetter å holde på ditt og ikke gir etter. Kan bli mye lyd i mellomtiden, men ta det med enn dose humor, så går det,

[needinspiration]

Jeg har to gutter. En på 4 og den andre på 3. Kjenner meg igjen på trassen. Verste jeg vet er når de setter seg på bak beina. Jeg prøver å være konsekvent og ikke bortskjemme de, men man må være to for å få det ordentlig til. Lykke til.

[Aircondition]

Min jente på 4 år er i trassalder,men er dette "bare" trass.

Noen eks:

Hyler og skriker om hun ikke kan få en tyggis hun ser på benken

Hyler og skriker om vi voksne sier "nei" til at hun kan få en smootihe

Kort sagt: blir rasende om hun ikke får det som hun vil.

Fått en a ha opplevelse nå, om at dette er vel tegn på at hun er bortskjemt?

Når vi prøver å være konsekvente, blir det raseriutbrudd uten like!

Hva gjør vi? time out? "straff"? Føler vi ikke har noe å gå på mer!

tips tas imot med stort takk!

Anonymous poster hash: 9bd13...9e2

Har kanskje noen tips og triks du kan prøve ut. Viktigste av alt her er å velge sine kamper, prøve etter beste evne å forutse de ulike utfallene dine svar tiø ingen vil gi. Dette er reine eksempel. Dette er hva JEG ville gjort.

Hvis ungen spør om å få tyggis.

1. Tenk: KAN ungen få tyggis nå? Er det noe i veien for at hun får det nå? Trenger jeg si nei? Hva skjer om jeg sier nei? Vil konsekvensene av svaret nei bli så store, at jeg gir etter til slutt? Eller, vil jeg klare å komme meg helskinnet gjennom en slik kamp?

Hvis du mener at det ikke er greit med tyggis, blir jo konsekvensene av det hyling og raseri, og her ville jeg kjørt på med ignorering. Det å ignorere føler jeg funker knall, men fy så krevende, veldig tungt mens det står på. Og her funker det ikke å ignorere litt. Her gir man 100%. Når man skal klare å ignorere er det noen punkter det kan være greit å ha kontroll på:

-unngå bruk av ordet nei flere ganger (øvelse gjør mester).

-for all del ikke si: nå slutter du å mase, eller såå.. Funker sjelden i lengden!

-unngå å diskutere med ungen.

Ungen spør hvorfor, ikke forsvar din avgjørelse med å forklare hvorfor. Jeg ville sagt: tyggisen skal ligge på bordet. Ferdig med det, ikke noe mere enn det.

-Ikke vis ungen hva du egentlig tenker og føler. Du skal bære en nøytral stålmaske, og ser ungen et aldri så lite hint av forbannelse i ansiktet ditt så forlenger du bare prosessen.

Man må klare å stå i det med stålmaska godt fastlimet. Når ungen ikke får responsen den er ute etter er det utrolig hva de er i stand til å føre ut av seg. Og det er her det er viktig å klare å holde seg i skinnet. Det frister å svare på alle kommentarer som ungen kommer med, det kan være både sårende, frustrerende, provoserende osv. Stygge ord og uttalelser som er høyst uakseptabelt. Men gir du deg her, så har ungen vunnet. Du MÅ overse, holde munnen din lukket.

Så snart ungen på et tidspunkt gir seg, for all del, ikke nevn episoden med et ord. Ikke si "du som var så sint" eller "du, hva var det egentlig som skjedde, sånn må du ikke gjøre".. Osv. Ungen veit at det ikke er greit. Lat som absolutt ingen verdens ting har skjedd, fortsett med lystbetonte samtaler/ aktiviteter. Ungen har allerede "tapt" en kamp og man trenger ikke gni dem enda lenger ned i bakken. Selv om du har bankende hodepine og hsr mest lyst til frese til ungen, puist. Du har vunnet kampen

Dette er krevende, men til slutt, en vakker dag så skjønner kidden hvem som bestemer, og at den rasinga ikke har noe for seg lykke til

Endret 18. januar 2015 av Aircondition

[Boletta]

Trass er et fenomen skapt av voksne som ofte blir trasne selv.

[AnonymBruker]

Trass er et fenomen skapt av voksne som ofte blir trasne selv.

Ja, det er helt sikkert sånn det henger sammen

Anonymous poster hash: 2f02b...9c6

[Boletta]

Det kan hende 😉

[AnonymBruker]

Jobbet med 3-4 åringer før. Husker spesielt et søskenpar der minste jenta ble kaldt for prinsesse. Omg!

Hun testet meg for alt det var verdt. Det kom til et punkt hvor jeg satt på huk for å irettesette henne og hun sparket, slo og klorte meg nedover hele ansiktet. Jeg satt helt rolig og pratet rolig med henne. Etter laaang tid kom vi til en slags enighet og jeg avsluttet med å gi en god klem. Gjør alltid det etter sånne situasjoner. Etter det var vi seriøst bestevenner og jeg så den prinsessen som fantes i henne. Og var det noe etter det så kom hun alltid til meg. Fikk min egen lille skygge :-)

Anonymous poster hash: 5bf6a...d26

[Aircondition]

Jobbet med 3-4 åringer før. Husker spesielt et søskenpar der minste jenta ble kaldt for prinsesse. Omg!

Hun testet meg for alt det var verdt. Det kom til et punkt hvor jeg satt på huk for å irettesette henne og hun sparket, slo og klorte meg nedover hele ansiktet. Jeg satt helt rolig og pratet rolig med henne. Etter laaang tid kom vi til en slags enighet og jeg avsluttet med å gi en god klem. Gjør alltid det etter sånne situasjoner. Etter det var vi seriøst bestevenner og jeg så den prinsessen som fantes i henne. Og var det noe etter det så kom hun alltid til meg. Fikk min egen lille skygge :-)

Anonymous poster hash: 5bf6a...d26

Så fint! Det er utrolig hva en klem gjør, og det er ekstra godt å kunne gi en klem i slike situajsoner - for ungen venter det overhode ikke. Ting blir ofte så negativt, ungen føler verden raser, at alt er urettferdig og at den voksne er "slem". Det som er veldig trist er at de voksne er ofte så frustrerte at når ungen til slutt enten gir seg eller har fått konsekvensene sine, og bruker lang tid på å komme over det som har skjedd, og kan være negativ i lang tid etter. De kan være sur og urimelig mot ungen, men tåler dårlig slik opptreden fra barnets side. Her er det så utrolig viktig å kunne klare å legge sine følelser til side og fokusere på det som er fint. Snakk til ungen slik du vil at ungen skal prate til deg.

I ditt tilfelle så klarte dere å finne ut av det sammen, og det er jo absolutt et pluss for begge parter det måtte ha vært utrolig godt å vite at den klemmen var så betydningsfull og viktig for ungen, og at du klarte å sette deg i respekt for ungen - samtidig som dere fikk en utrolig god relasjon etter kred :D

Det er ikke like enkelt med sine egne, der går det fort så langt at det blir en eneste ond sirkel. (Been there, still there ) inn i mellom så er utbruddet til fireåringen så heftig at jeg har mest lyst til å stikke av. Her snakker vi sparking, slåing, biting, bruk av stygge ord og uttalelser.. Men h*n blir så forferdelig frustrert og kobler helt ut. Det å "tape" slike konflikter er så stort nederlag. Stolthet og verdighet knuses, det er hjerteskjærende! Vi jobber intensivt med grensesetting her, så det er tøffe tak for ungen når det står på. Men her er jeg veldig obs ifht det å faktisk ivareta verdigheten. Det er ikke slik at jeg ønsker å vinne noe kamp. Jeg ønsker et godt samarbeid, og når ungen samarbeider, som da er å gjøre det jeg ber om, så belønner jeg den positive adferden. Fortelle ungen hva som var bra; så fint at du hengte opp jakken din, veldig fint at du hørte etter. Prøver å unngå: så fint at du sluttet å slå. Det er negativt, og minner ungen på den negative oppførselen. Og det er ikke nødvendig. gjør man dette ofte nok så blir det en vanesak. Og de gangene ungene følger opp beskjeden med en gang, så sier keg bestandig: kjempefint at du la fra deg ipaden med en gang. blir det mye styr, skriking osv så sier jeg også: idag så ble det ikke helt sånn som vi hadde planlagt, men i morgen er jeg helt sikker på at det går kjempebra.

Blir mye her nå, men jeg er kanskje over gjennomsnittet engasjert rundt dette med oppdragelse

[AnonymBruker]

Uff, sånn er guttungen også og han er ennå ikke fylt 2. Stålvilje uten like..

Anonymous poster hash: ed78e...6aa

[AnonymBruker]

tusen takk for mange fine svar. Spennende å høre hvordan dere løser konflikter, og ikke minst lærerikt. Til deg aircondition: Har du noen gode bøker å referere til, eller hvor får du tipsene fra? Syns du beskrev det så fint, og merker at vi har noe å jobbe etter.

Har prøvd å ignorere ungen slik dere forteller. Jeg syns det går greit, men utrolig vanskelig når hun vi opp på fanget å kose under raseriutbruddet. Hun har lyst til å bli trøstet, selv om hun fortsatt prøver å bestemme over f eks yoghurten. Hva gjør man da? Sier de må roe deg først? Eller så blir det vel en slags belønning med kos også? Høres kanskje streng ut... Men jeg har tro på at ting blir bedre om man er litt streng... Er bare det at jeg er litt usikker på hvordan man gjennomfører det!

ts

Anonymous poster hash: 9bd13...9e2

[Aircondition]

tusen takk for mange fine svar. Spennende å høre hvordan dere løser konflikter, og ikke minst lærerikt. Til deg aircondition: Har du noen gode bøker å referere til, eller hvor får du tipsene fra? Syns du beskrev det så fint, og merker at vi har noe å jobbe etter.

Har prøvd å ignorere ungen slik dere forteller. Jeg syns det går greit, men utrolig vanskelig når hun vi opp på fanget å kose under raseriutbruddet. Hun har lyst til å bli trøstet, selv om hun fortsatt prøver å bestemme over f eks yoghurten. Hva gjør man da? Sier de må roe deg først? Eller så blir det vel en slags belønning med kos også? Høres kanskje streng ut... Men jeg har tro på at ting blir bedre om man er litt streng... Er bare det at jeg er litt usikker på hvordan man gjennomfører det!

ts

Anonymous poster hash: 9bd13...9e2

Unger har en unik evne til å ta fullstendig kontroll over hele situasjonen. Man fanges i ungens spindelvev og surres inn i frustrasjon og fortvilelse.

Det hele starter med en liten bagatell som f.eks den tyggispakka. Og det er nettopp dette vi foreldre har lett for å glemme, når ungen driver og drar strikket lengre og lengre ut. For i det man sier nei, kan det virke som mini får fullstendig panikk når h*n skjønner at "fjernkontrollen" står i fare. mamma skal ta over styringa, og ingen kan bringe alt mulig annet inn på banen for å avlede mamma, for å få mamma tiø å glemme.

Det aller skumleste virkemidlet til en unge er tårene og gråt. Og de lærer seg fort hvordan de skal benytte seg av denne ressursen i ulike situajsoner, og her bruker de samvittigheten for det den er verd.

På dette stadiet har man vært gjennom så mange faser av konflikten at man ofte har glemt hva den bunnet i. Ungen har sikkert klart å dratt i gang fjorten andre diskusjoner og spørsmål som har krevd et svar fra oss, som ofte blir nei, og som ingen ofte lager enda flere nummer av. Når ungen da på dette tidspunkt tar i bruk gråten, må du være kjapp, og finn ut hva det er du har å forholde deg til; HVA bunnet dette i? Hvilket svar har du gitt ungen? Ungen kan godt få kos og nærhet, mener jeg. Men har du sagt nei, så må dette følges opp. Ungen kan da få et nytt raserianfall, men jeg lover, det roer seg etter hvert. Det er ikke om å være så streng, ikke sikkert du mener streng i ordets rette forstand her da, men jeg tenker at bestemt, tydelig og konsekvent er gode stikkord her.

Når man er midt i konflikten er det aller viktigste å prøve å ikke argumentere med ungen. Det er så farlig lett å gå i den fella, alle foreldre gjør det. Det er jeg helt sikker på. Ser du for deg settingen; mor: kom å spis middag! Barn: nei jeg vil ikke. M: jo, selvfølgelig skal du spise! B: jeg er ikke sulten! M: du har nesten ikke spist noe, du skal spise eller så får du ikke spilletiden din. B: åå, dumme mamma! M: sånn sier du ikke! Det får du ikke lov til. B: jamen jeg vil ikke: m: nå må du høre etter for en gangs skyld! Jeg er så lei av dette her hver eneste dag og nå vil jeg at du begynner å høre etter!

her sporer mor av i det hun sier; jo selvfølgelig skal du spise!

på denne måten klarer ungen å hjernevaske deg og får deg kjapt til å glemme hva du allerede har gitt beskjed om. Og til slutt så kjører de på med nærhet og tårer, fordi at etter en lang og tung konflikt med ungen er mammahodet herjet og ødelagt. Og ungen vet at nærhet og tårer fungerer på et slitent mammahode. Og at mammahodet nå er hjernevasket og at hun gjør alt for å unngå konflikt. Derfor gir mammaen seg på dette tidspunktet, og føyer seg.

[Vera Vinge]

Bare for å svare på spørsmålet om man skal gi kos når barnet ønsker det midt under et sinneutbrudd. Jeg avviser aldri barnet mitt når han ønsker nærhet. Jeg gir

ikke etter på det jeg har sagt nei til, men jeg ønsker jo ikke å være i krig med barnet

mitt heller. Jeg er stort sett konsekvent, men prøver samtidig å snu noe negativt til noe positivt. Jeg kan ikke se hva som skal være belønnende med å få kos, så lenge jeg holder på det jeg har sagt nei til. Ved å ha ham på fanget er det også lettere å snakke fornuft til ham også, framfor at det bare er hyling.

[AnonymBruker]

Oi,min er ikke fylt 2 engang men trasser akkurat som Ts beskriver.

Har lange år fremover meg altså

Anonymous poster hash: 6ec8c...994

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man avvise barnet? Det er da ikke skadelig med kos så lenge man faktisk ikek gir etter for det man har sagt nei til i utgangspunktet. Når det er sagt, det kan være lurt å vurdere om det man sa nei til var egentlig nødvendig eller om man kunne sagt ja om man hadde tenkt seg om? Husk at barn lærer, de lærer å aldri gi seg også, så det er faktisk greit som forelder å si at man har ombestemt seg innimellom.

Forøvrig er jeg uenig i at småbarn bevisst søker "verdensherredømme" i heimen... Egentlig opplever jeg det som helt motsatt, at små detaljer for oss voksne er store for små barn. Barn fokuserer på nå, de har dårlig tidsforståelse og blir veldig fokusert på enkeltsaker. Ofte er foreldrene skyld selv i at konfliktene vokser seg store. Å si nei til tyggis er en ting, å nekte kos... vel, hva er hensikten med det?

Anonymous poster hash: 29459...1c3

[Tabris]

Jeg har ikke barn, så jeg har bare et spørsmål her: Jeg forstår at det er nytteløst å gå i diskusjon med barnet, men jeg stusser på at man ikke skal svare på hvorfor? Regler bør jo ha en grunn, og for meg blir det bare diktatur å si "fordi jeg sier det!".

Jeg sier ikke at man skal gi etter, jeg er helt enig i at har man sagt nei, så er det nei. Punktum. Samt at man ikke skal gi etter for diskusjon som ikke er noe annet enn forsøk på manipulasjon. Men om man faktisk mener dette er så viktig at man setter foten ned og ikke gir seg, da synes jeg faktisk at man bør kunne gi barnet et forklaring på hvorfor det ikke får lov. Man vil vel at barnet skal lære hvorfor ting er som de er, utover at "mor sier det"?

[absinthia]

Jeg har ikke barn, så jeg har bare et spørsmål her: Jeg forstår at det er nytteløst å gå i diskusjon med barnet, men jeg stusser på at man ikke skal svare på hvorfor? Regler bør jo ha en grunn, og for meg blir det bare diktatur å si "fordi jeg sier det!".

Jeg sier ikke at man skal gi etter, jeg er helt enig i at har man sagt nei, så er det nei. Punktum. Samt at man ikke skal gi etter for diskusjon som ikke er noe annet enn forsøk på manipulasjon. Men om man faktisk mener dette er så viktig at man setter foten ned og ikke gir seg, da synes jeg faktisk at man bør kunne gi barnet et forklaring på hvorfor det ikke får lov. Man vil vel at barnet skal lære hvorfor ting er som de er, utover at "mor sier det"?

Man bør alltid si hvorfor, selv der barnet tilsynelatende ikke hører, men en trenger ikke gi seg inn på en diskusjon. Etterhvert vil barnet skjønne logikken bak ( selv om dette gjerne kan ta et par år )

Som oftest gir denne perioden seg så umerkelig at du ikke merker det når det skjer, men innser plutselig en dag at det er ganske fredelig i huset.

En kan iblant unngå store eksplosjoner ved å f.eks legge tyggispakken bort og si at man skal bruke den ved en annen anledning/ på lørdag/ når vi går på tur/ etter middag etc.

[AnonymBruker]

takk igjen for gode svar! men til deg aircondition: denne spisesituasjonen du beskrev, der har jeg jo gått rett i felle! huff a meg, he he! men hva skal man si istedenfor når ungen sier "nei" jeg vil ikke spise? Utrolig vanskelig når det er så LITE som skal til før man trår litt feil!

Og heretter blir det trøst når ungen vil ha det! Høres jo ut som jeg var skikkelig kald og kynisk, men trodde kanskje hun "brukte" kosen litt mot meg.

puhh, ikke lett det her!

ts

Anonymous poster hash: 9bd13...9e2

[AnonymBruker]

Jeg for min del gidder ikke å diskutere så mye på om barnet skal spise eller ikke, når de er så gamle som fire år. De bør uansett sitte ved matbordet og dersom de hyler voldsomt har barnet blitt nødt til å gå et annet sted, uten at jeg har brukt mye tid på overtalelser, eller annen oppmerksomhet i den forbindelsen.

Etter et par runder blir dette veldig kjedelig, dessuten er det også kjedelig å enten spise nesten helt alene, fordi en har brukt det meste av måltidet på furting/ bråking, eller å ikke få mat før det har gått en tid fordi middagen var over.

En unngår på denne måten også at barnet bruker måltider eller matinntak som en måte å kontrollere/ straffe de voksne på. Det er endel familier som går i fella ved å lage voldsomt fokus rundt dette, slik at barnet etterhvert bruker matinntak som en metode å sørge for ekstra oppmerksomhet og dette kan i verste fall etterhvert utvikle seg til spiseforstyrrelser. Det kan jo være litt fristende å ta kontroll når hele familien står på hodet fordi du sier at du ikke vil spise og de kanskje etterhvert lover deg nesten hva som helst bare du tar en bit potet.

Når barnet ombestemmer seg og kommer og spiser likevel er det greit å være veldig hyggelig og lage en koselig stemning med bordet, uten å nevne konflikten. - Vi voksne skal ikke minne barnet på konflikten eller å vedlikeholde den ved å minne barnet på den, slik at det kanskje ses på som et nederlag.

Om barnet er i en slik periode, da det bruker måltider som en av arenaene for ekstra bråking, er det lov til å ha flere "yndlingsmiddager" enn vanlig i mitt hjem. Det er bare ett av barna mine, som ikke har gått gjennom en slik periode der dette har vært utprøvd.

Anonymous poster hash: 96004...fc0