Måtte bare få skrevet ned mine tanker

[AnonymBruker]

Vi levde livet, jeg og min utkårede. Unge var vi, og forelsket som bare det. Det gikk ikke mange månedene før vi i skrekkblandet fryd fant ut at vi sammen skulle bli foreldre for første gang. Svangerskapet var komplikasjonsfritt, spedbarnstiden en fryd og foreldrerollen fantastisk.

Vår datter ble stor og nærmet seg to år da vi begynte å diskutere når det var på tide å få nr. 2. Etter noen samtaler fram og tilbake ble vi enige om at det var perfekt når hun hadde rundet tre år, så vi skulle vente noen måneder til før vi kastet pillene i søpla.

Månedene gikk, og pillene ble kastet i søpla. Snaue tre uker senere sto jeg med ikke bare en, men fem positive tester i hånda og jublet. Da var jeg bare litt over tre uker på vei, og ting var usikkert, men jeg så fram til å bikke 5+4 – da skulle jo hjertet begynne å slå og ting skulle jo bli tryggere, selv om veien til uke 12 var lang.

Etter hvert kom kvalmen, men for min del gjorde det ingen ting å være kvalm. Det var jo en grunn til det, tenkte jeg. Jeg ble snarere engstelig og sur dersom jeg ikke var kvalm til enhver tid.

Som gravide flest, så brukte jeg google flittig. Jeg googlet alt, så jeg var opplyst om SA og ikke minst den største frykten, MA. Men samtidig beroliget jeg meg med at vi er ikke-røkere, vi er friske, vi har et barn fra før av, vi er unge, alt lå liksom til rette for at dette skulle gå bra. Vi hadde tidlig ultralyd nøyaktig fem uker etter at vi fant ut at vi skulle ha en til, og selv om jeg var optimistisk, så følte jeg den siste uken før denne ultralyden at noe ikke stemte. Kvalmen kom og gikk, puppene var ikke ømme lengre, men ifølge kjære google var alt dette normalt.

Ultralyden skulle vist et lite barn med et bankende hjerte, men istedenfor fikk vi se noe ”spinkelt” og dødt, som legen så pent valgte å kalle det etter mye hmm, skal vi se, hmm, det spørs, tja.. For meg, som andregangsgravid, var det lett å se at noe ikke stemte fordi jeg kvelden før hadde studert ultralydbildene fra nøyaktig samme uke med datteren vår, hvor vi kunne se alle kroppsdeler og et tydelig lite menneske. På skjermen kunne vi se et menneske, ja, helt klart. Men et langt mindre menneske enn vi skulle sett. Den lille døde i uke 7, bare en liten uke før ultralydundersøkelsen, og etter at hjertet hadde slått sine første slag.

Med beskjeden om en MA, så dro vi altså hjem. I bilen forsøkte jeg å holde maska, og sa ikke stort, men da den vordende far skulle kysse meg farvel og dra på jobb brast jeg ut i tårer, og det hele resulterte i at vi ble hjemme den dagen. Hele den dagen ønsket jeg å bare begynne å blø av meg selv. Jeg ønsket at kroppen skulle ordne opp, men ingenting skjedde. Litt senere samme dag fikk vi vite at jeg en uke senere ville få time til å få dette spinkle, døde mennesket ut av kroppen min. I mellomtiden måtte jeg bare innfinne meg med å henge over doskåla vekselsvis mens jeg kastet opp og grue meg til hva jeg har i vente.

Nå er det bare noen dager til jeg skal til pers. På tirsdag skal det skje. På innkjøpslisten står både toalettpapir og bleier. Ellers vet jeg ikke hva stort mer jeg skal kjøpe. Mat har jeg knapt spist siden vi fikk beskjeden, og det jeg har spist har kommet opp igjen, så mat tror jeg pent jeg kan klare meg uten akkurat denne dagen. Utover det vet jeg ikke hva jeg kan forvente. Har forstått det slik at det dreier seg om blod og smerter, så det er bare å glede seg til det er overstått.

I mellomtiden ser jeg hvor heldig jeg er som har akkurat den datteren jeg har, og jeg er sjeleglad for at jeg ikke opplevde dette som barnløs. Å vite at jeg, uansett hva fremtiden bringer, er mamma til en fantastisk liten skapning er verdens beste følelse. Jeg har aldri tidligere sett på bilder av henne og grått fordi jeg er glad i henne, men i dag gjør jeg faktisk det. Jeg er ikke bare glad i henne, men for at hun i det hele tatt er her!

Så nå sitter jeg her da, og lurer på om jeg noen gang ønsker å bli gravid igjen? Hvorfor skal jeg utsette meg for å oppleve dette enda en gang? Hvorfor kan jeg ikke bare nyte hver eneste dag med datteren min, fritt fra google, gravidforum og endeløse bekymringer? Tja, kanskje hun blir enebarn. Den siste uka har vært den tøffeste uka noen gang, så jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang ønsker å se en positiv graviditetstest, nå som jeg vet hvor stor sorg det faktisk kan innebære.

Anonymous poster hash: d26b0...4e5

[AnonymBruker]

Alt godt til deg!

Søsteren min mistet for en tid tilbake. Det er jo normalt at folk mister, og jeg har jo hørt om det. Jeg har aldri skjønt HVOR vondt det er før det skjedde - og det skjedde ikke en gang meg. Så den smerten du har nå kan jeg ikke en gang se for meg...

Anonymous poster hash: b330e...640

[Gjest Vux]

Hvis ikke man hadde forsøkt på nytt, så hadde ikke jeg sittet her i dag. (Barn nr. 4)

Endret 17. januar 2015 av Vux

[Ferny]

Trist å lese. Samtidig godt å høre at dere har et barn fra før - kanskje gleden dette barnet gir kan klare å vinne over sorgen over å miste, sånn at dere får lyst til å prøve igjen senere.

Uansett - lykke til på tirsdag, det skal gå bra. Den lille familien din må ta godt vare på hverandre nå. Klem til deg og mannen din.