Psykisk syk datter på 21 år... Hjelp

[AnonymBruker]

Har en datter på 21 år som fremdeles bor hjemme. Jeg har siden hun var liten vært alene med ansvaret for henne. Hennes far fikk "ny" familie, og har derfor ikke villet ha kontakt med barna sine han har med meg.

Jeg har slitt med henne siden hun var rundt 14, men de siste 3-4 årende har det toppet seg helt. Hun har vært voldelig , rommet ser rett og slett ikke ut. Hun vasket det før jul, men det var også første gang hun gjorde det. Det er over 1 år siden hun droppet ut av skolen, og siden har hun ligget i sengen. Stort sett hele tiden. Døgnrytmen varierer svært, men som regel er hun våken natterstid, og legger seg på formidagen.

Hun har ikke åpnet brevene sine de siste par år, og alt av regninger er ikke betalt. Pengene hun får, går til kun ting hun ikke trenger. Hun kjøper seg ikke klær og sko hun kan bruke.

Hun har fått diagnosen Dypt deprimert og angst, som hun har gått til psykolog i ett år får å få hjelp mot.

Jeg kunne ha skrevet et langt innlegg på hvordan ting fungerer eller rettere sagt -ikke fungerer her hjemme.

Jeg er fremdeles alene. Har to barn til som bor hjemme., og som jeg har alene ansvar for. Går selv på skole (videreutdanning), og har derfor noe dårlig økonomi. Er sliten, og føler at jeg klarer ikke å ha min datter lenger hjemme. Vil bare ha henne ut.. Jeg har forsøkt alt for å hjelpe henne, men hun vil ikke ta i mot min hjelp.

Er det noen som vet hva jeg kan gjøre? Komme med noen råd. Kan jo ikke bare kaste henne ut heller. Og mener at det er på tide at hun nå lærer å ta ansvar for seg selv. Jeg makter i alle fall ikke detter mer.

Ble litt rotete dette her. Men er nå desperat. Føler jeg har forsøkt alt ....

Hilsen Fortvilet

Anonymous poster hash: 10c61...539

[AnonymBruker]

Fortell det til henne, ta en skikkelig alvorsprat. At nå har det gått så langt at for at hun skal få bli boende er hun nødt til å ta noen grep. Få henne til å forstå alvoret. Å være psykisk syk er tøft, uansett alder. Men ofte trenger personer som har kjørt seg litt psykisk fast et spark bak. Hvis ikke den nåværende behandlingen hennes fører frem, si at du gjerne vil bli med henne til fastlegen for å kartlegge andre behandlingsmuligheter. Lykke til

Anonymous poster hash: d5f55...94a

[AnonymBruker]

Kan du kontakte fastlege/psykolog og evt få forsøke å få henne innlagt for en periode? Jeg skjønner godt at det er slitsomt for deg også.

Jeg har ikke så mye å komme med, men jeg kan si at jeg har også slitt med svært tunge og alvorlige depresjoner, men etter min mening så betyr det ikke at man skal få gjøre som man vil uten å ta hensyn til andre. I den aller verste perioden, der man ikke engang klarer å dusje eller å spise, så er det kanskje ikke så mye man kan gjøre, men på et eller annet tidspunkt må man faktisk ta noe ansvar selv.

For eksempel rydde rommet, ta kontroll over økonomi og å komme seg litt ut hver dag. Selv om det er vanskelig.

Jeg syns du skal be om et møte med psykologen. Psykologen har så

klart taushetsplikt overfor din datter, men jeg syns likevel at du skal fremme situasjonen fra din side og få den hjelpen du trenger.

Jeg tenker for eksempel på: Innleggelse, antidepressiva (det var det som reddet livet mitt. holder på å trappe ned forsiktig nå, etter mange år med høy dose), time hos psykolog oftere, oppgaver fra psykolog som skal holdes, og gruppemøter med både deg, datteren din og psykolog. Det skal også være et sånn helseteam i kommunen som reiser ut til de som er syke, kanskje det kunne ha vært noe?

Det er ingenting som er verre for en depresjon enn å gå hjemme og sture, da faller man helt ut.

Mange vil nok slakte meg for det siste jeg skriver her, men jeg mener også at du bare må gi beskjed til henne at nå kommer du til å åpne post som helt opplagt er regninger og purringer for slik kan hun ikke holde på lenger.

Jeg mener absolutt at du har rett til å forvente at hun etterhvert tar ansvar for eget liv, og sammen med psykolog kan dere kanskje finne den beste løsningen. Og det vil nok hjelpe på at datteren din også får høre dette fra psykologen og ikke bare deg.

Anonymous poster hash: 3826d...3a1

[AnonymBruker]

Hun får lære seg å skrive ned hva hun mener om ting tror jeg, er vel et sted å begynne for å forsøke få klarhet i hva som interesserer henne, med tanke på bekymringer og så videre. Ingen liker vel å grue seg til noe i framtida, så hvis det skulle vise seg å være mørksindighet om noe der i framtida, så bør en kanskje legge ting til rette for at slike type bekymringer ikke får henne til å sette seg på bakbena eller bli lei seg.

Anonymous poster hash: 299da...ced

[Gjest]

Jeg syns du skal be om et møte med psykologen. Psykologen har så

klart taushetsplikt overfor din datter, men jeg syns likevel at du skal fremme situasjonen fra din side og få den hjelpen du trenger.

Anonymous poster hash: 3826d...3a1

Nei, du bør absolutt ikke avtale en time med psykologen bak din datters rygg. Jeg synes din datter skal være med på det møtet, hvis hun vil.

Jeg er for øyeblikket dypt deprimert selv og innlagt, og vet hva hun sliter med, men for å få henne innlagt må hun enten søkes inn på en åpen avdeling (DPS) av enten fastlege eller psykolog, men vil hun ikke dette, kan hun tvangsinnlegges om hun er til fare for seg selv eller andre.

Ta en alvorsprat med henne. Si at hun er et voksent menneske som må ta noen grep i livet sitt for å komme fremover. Et sted å begynne er brevene hun ikke åpner. Å ha økonomiske problemer forbedrer i hvert fall ikke psyken.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Du kan be henne (/psykologen) om å søke fylkeskommunen om å få en verge. Vergen får da ansvar for å betale din datters regninger, også husleie til deg.

Så synes jeg at psykologen, datteren og du bør bli enige om noen husregler. Døgnrytme, rydding av rommet, oppvask, hvordan man snakker til hverandre osv.

Anonymous poster hash: 612a9...e48

[mie23]

Skjønner henne veldig godt, men forstår deg også veldig godt!

Å åpne brev og regninger og passe flink med økonomi, er noe jeg mener at alle som er iallefall over 20 år burde være. Satt i perspektiv; burde man lære seg det. Hvor får hun penger fra, NAV? AAP? hva bruker hun pengene på? (ikke at jeg har noe med det, ble bare nyskjerrig)

Kanskje en innleggelse over noen uker hadde vært noe? Har hun prøvd ut medisiner?
de drar ho opp av senga, maser og lager rutiner. Da slepper iallefall du og fikse døgnrytmen hennes. Den kan jo beklageligvis gå tilbake til det samme gamle når hun kommer ut. Men det kan jo hjelpe for pysken (nå vet jeg ikke om dere har prøvd dette). Kanskje de kan gi henne motivasjon til å begynne å gjøre noe igjen. Ta opp skolen eller en liten jobb. For jeg kan love deg at man blir IKKE friskere av og snu døgnet og ligge i senga, det vet jeg altfor mye om. Det er viktig å ha noe å konsentrere seg om, annet enn dataskjermen. Løsningen er ikke å mase på henne og å kjefte kan gjøre henne mer deprimert. Men siden jeg ikke kjenner jenta, så vet ikke jeg. Har du prøvd å kjefte og be hun komme seg ut av senga?

[AnonymBruker]

Høres ut som hun burde vært innlagt. Det høres ikke ut som hun fungerer i hverdagen, selv uten skole/jobb. Du burde nok si fra om din bekymring til psykologen. Det er sikkert uheldig for en voksen datter å bo hjemme hos mor. Hun burde heller få hjelp av nav. Får hun aap? Dette har hun helt sikkert rett på, med det sykdomsbildet. Hjelper psykologen med attest til nav? Sånne ting må tas tak i. Bostøtte er kanskje også noe hun kunne fått om hun flyttet. For sånn som det er nå, så hjelper du henne ikke ved å bare la henne bo hjemme uten noen krav. Om hun er så dårlig at hun ikke kan vaske sitt rom og ikke kan gå på skole, må jo innleggelse vurderes.

Verge trodde jeg det kun var svært ressurssvake mennesker som fikk, så det høre ikke ut som en god løsning. Hun trenger hjelp for problemene, og kanskje en gjeldsordning, ikke verge.

Anonymous poster hash: 7d666...744

[AnonymBruker]

Du vil kaste henne ut når hun har blitt diagnostisert med "dypt deprimert og angst"? Ja, siden dette vil jo hjelpe psyken hennes enormt mye.. Først blitt avvist av faren, og nå kastet ut av deg?

Det er greit at du har lyst til at hun skal begynne å ta ansvar for seg selv, men først må hun jo da bli frisk. Det virker ikke som om du har spesielt innsikt i diagnosen hennes, som er ekstremt bekymringsverdig ettersom du er moren hennes. Hvordan hun er, er svært vanlig for mennesker som er deprimerte. Fint at hun går hos psykolog, men dersom ingenting har endret seg er det lurt å se på hva som kan gjøres annerledes. Har du snakket med psykologen hennes? Går du til psykolog? Det er vanskelig å være pårørende, spesielt når det gjelder psykisk sykdom. Du får nok en del gode tips og får ut tankene litt dersom du begynner å gå hos psykolog. Mestring er veldig viktig blant psykisk syke, og derfor er det viktig å fremme dette.

Jeg synes at du virkelig skal tenke deg igjennom når det gjelder hva du har skrevet her. Det viktigste er at du ikke gir henne opp, noe du er i ferd med å gjøre her.

Anonymous poster hash: 4ac08...944

[AnonymBruker]

Ta en alvorsprat med henne. Si at hun er et voksent menneske som må ta noen grep i livet sitt for å komme fremover. Et sted å begynne er brevene hun ikke åpner. Å ha økonomiske problemer forbedrer i hvert fall ikke psyken.

Dette vil sannsynligvis bare dytte henne lenger vekk fra moren og dytte hun mer inn i depresjon og følelse av at hun er alene. Man må ta veldig små steg av gangen.

Kanskje det går an å foreslå å åpne brevene sammen? Kanskje bare 2-3 først, for eks.

Det bruker som regel å være fokus på at man skal skjerpe seg med en gang på KG, ta seg sammen på sekundet. Men depresjoner tar tid. Hvor mye mor vil engasjere seg er opp til henne. Men sannsynligvis vet datteren alt hun burde gjøre og mulighetene hun går glipp av- skole, jobb, kjæreste, sosialt liv. Å ta opp dette vil være fånyttes, det vil bare få henne til å føle seg verre.

Samboeren min ble ufør i ung alder og strevde mye med å ikke bli deprimert. Han jobbet hver dag med å prøve å akseptere det, se positivt på ting. Men når moren hans kom og sa at han måtte ta grep om livet og tenke på alt han gikk glipp av så holdt han på å kutte kontakten med henne. Han var helt psykisk utslitt etter disse "hjelpsomme" samtalene fra mor.

Og som andre sier. Få kartlagt om hun kan få AAP. Kanskje der er spesielle opplegg via NAV hun kan følge som hjelper henne ut i arbeidslivet.

Anonymous poster hash: 81e47...70e

[AnonymBruker]

Du vil kaste henne ut når hun har blitt diagnostisert med "dypt deprimert og angst"? Ja, siden dette vil jo hjelpe psyken hennes enormt mye.. Først blitt avvist av faren, og nå kastet ut av deg?

Det er greit at du har lyst til at hun skal begynne å ta ansvar for seg selv, men først må hun jo da bli frisk. Det virker ikke som om du har spesielt innsikt i diagnosen hennes, som er ekstremt bekymringsverdig ettersom du er moren hennes. Hvordan hun er, er svært vanlig for mennesker som er deprimerte. Fint at hun går hos psykolog, men dersom ingenting har endret seg er det lurt å se på hva som kan gjøres annerledes. Har du snakket med psykologen hennes? Går du til psykolog? Det er vanskelig å være pårørende, spesielt når det gjelder psykisk sykdom. Du får nok en del gode tips og får ut tankene litt dersom du begynner å gå hos psykolog. Mestring er veldig viktig blant psykisk syke, og derfor er det viktig å fremme dette.

Jeg synes at du virkelig skal tenke deg igjennom når det gjelder hva du har skrevet her. Det viktigste er at du ikke gir henne opp, noe du er i ferd med å gjøre her.

Anonymous poster hash: 4ac08...944

Det er ikke en mors oppgave å sy puter under armene på ett voksent menneske. Hun er myndig, det er hennes eget ansvar. At moren har latt datteren lallet seg inn i selvmedlidenhet så lenge er mere enn nok. Folk har ansvar for sitt eget liv og når man ikke klarer å ta vare på seg selv må man inn i ett system for å komme inn på riktige instutisjoner. Det er ikke en mors jobb å pleie ett voksent psykisk sykt barn alene.

Anonymous poster hash: b1d8f...a49

[AnonymBruker]

Høres ut som hun burde vært innlagt. Det høres ikke ut som hun fungerer i hverdagen, selv uten skole/jobb. Du burde nok si fra om din bekymring til psykologen. Det er sikkert uheldig for en voksen datter å bo hjemme hos mor. Hun burde heller få hjelp av nav. Får hun aap? Dette har hun helt sikkert rett på, med det sykdomsbildet. Hjelper psykologen med attest til nav? Sånne ting må tas tak i. Bostøtte er kanskje også noe hun kunne fått om hun flyttet. For sånn som det er nå, så hjelper du henne ikke ved å bare la henne bo hjemme uten noen krav. Om hun er så dårlig at hun ikke kan vaske sitt rom og ikke kan gå på skole, må jo innleggelse vurderes.

Verge trodde jeg det kun var svært ressurssvake mennesker som fikk, så det høre ikke ut som en god løsning. Hun trenger hjelp for problemene, og kanskje en gjeldsordning, ikke verge.

Anonymous poster hash: 7d666...744

Hun har rett på verge.

"Hvem kan få verge?

Myndige personer som ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser grunnet sinnslidelse, psykisk utviklingshemming eller fysisk svekkelse.

I tillegg kan verge opprettes for personer som er rusmiddelavhengige eller spillavhengige."

Anonymous poster hash: b1d8f...a49

[AnonymBruker]

Det er ikke en mors oppgave å sy puter under armene på ett voksent menneske. Hun er myndig, det er hennes eget ansvar. At moren har latt datteren lallet seg inn i selvmedlidenhet så lenge er mere enn nok. Folk har ansvar for sitt eget liv og når man ikke klarer å ta vare på seg selv må man inn i ett system for å komme inn på riktige instutisjoner. Det er ikke en mors jobb å pleie ett voksent psykisk sykt barn alene.

Anonymous poster hash: b1d8f...a49

Familie og andre nære relasjoner er livsviktige når man sliter psykisk på den måten datteren til TS gjør. Å kaste henne ut og forvente at hun skal ta ansvar for livet sitt på et blunk er kynisk og naivt. Det er mors jobb å pleie et voksent sykt barn, men ikke alene, og hun er ikke alene heller. TS får profesjonell hjelp, og som jeg skrev i innlegget mitt er det lurt med noen endringer dersom det ikke har hjulpet.

Jeg hadde vært enig i innlegget ditt dersom det kun var et voksent menneske uten en psykisk lidelse, men det faktumet at hun har utrolig stor betydning for hvordan man skal angripe problemet. "At moren har latt datteren lallet seg inn i selvmedlidenhet så lenge er mere enn nok." viser at du ikke har nok innsikt i psykiske lidelser.

Anonymous poster hash: 4ac08...944

[AnonymBruker]

Familie og andre nære relasjoner er livsviktige når man sliter psykisk på den måten datteren til TS gjør. Å kaste henne ut og forvente at hun skal ta ansvar for livet sitt på et blunk er kynisk og naivt. Det er mors jobb å pleie et voksent sykt barn, men ikke alene, og hun er ikke alene heller. TS får profesjonell hjelp, og som jeg skrev i innlegget mitt er det lurt med noen endringer dersom det ikke har hjulpet.

Jeg hadde vært enig i innlegget ditt dersom det kun var et voksent menneske uten en psykisk lidelse, men det faktumet at hun har utrolig stor betydning for hvordan man skal angripe problemet. "At moren har latt datteren lallet seg inn i selvmedlidenhet så lenge er mere enn nok." viser at du ikke har nok innsikt i psykiske lidelser.

Anonymous poster hash: 4ac08...944

Det er vel ingen som sier at moren skal jhive henne ut på flekken, men å stille krav til at hun faktisk gjør noe med situasjonen sin som å prøve å bli frisk, åpne brevene sine, føre en samtale, spise, betale regninger,dusje og vaske. Klarer hun ikke dette så er jo hun så syk at hun må på en instutisjon med pleiere.

Anonymous poster hash: b1d8f...a49

[AnonymBruker]

Det er vel ingen som sier at moren skal jhive henne ut på flekken, men å stille krav til at hun faktisk gjør noe med situasjonen sin som å prøve å bli frisk, åpne brevene sine, føre en samtale, spise, betale regninger,dusje og vaske. Klarer hun ikke dette så er jo hun så syk at hun må på en instutisjon med pleiere.

Anonymous poster hash: b1d8f...a49

Dette viser igjen at du ikke har nok innsikt i psykiske lidelser, spesielt når det kommer til depresjon. For veldig mange deprimerte mennesker er nettopp det å komme i gang med dette utrolig vanskelig. For mange som er dypt deprimerte er bare det å dusje noe som krever utrolig mye energi. Dersom moren setter for høye krav kan dette skyve henne lenger unna, og det blir da enda vanskeligere for datteren å bli frisk.

Når gjelder det sistnevnte er det ikke så lett. Dersom det hadde vært det hadde hun vært der allerede. Dette blir generelt sett på som "siste utvei", og innleggelser gjelder hovedsakelig i akuttsituasjoner. Mennesker som er deprimerte blir som oftest ikke prioritert med mindre de sliter med selvmordstanker.

Anonymous poster hash: 4ac08...944

[Gjest Vevila]

Dette viser igjen at du ikke har nok innsikt i psykiske lidelser, spesielt når det kommer til depresjon. For veldig mange deprimerte mennesker er nettopp det å komme i gang med dette utrolig vanskelig. For mange som er dypt deprimerte er bare det å dusje noe som krever utrolig mye energi. Dersom moren setter for høye krav kan dette skyve henne lenger unna, og det blir da enda vanskeligere for datteren å bli frisk.

Når gjelder det sistnevnte er det ikke så lett. Dersom det hadde vært det hadde hun vært der allerede. Dette blir generelt sett på som "siste utvei", og innleggelser gjelder hovedsakelig i akuttsituasjoner. Mennesker som er deprimerte blir som oftest ikke prioritert med mindre de sliter med selvmordstanker.

Anonymous poster hash: 4ac08...944

Man kan ikke legge hele ansvaret for eget liv på andre selv om man er deprimert, selv ikke sin egen mor.

Ts: Du bør absolutt ta en samtale med datteren din. Ikke kaste henne ut på flekken, men sette små mål hun skal klare som til slutt vil få henne ut og selvstendig. Hun kommer bare til å bli verre om hun får surre hjemme. Bli gjerne med henne til psykologen om hun synes det er greit.

[AnonymBruker]

Dette viser igjen at du ikke har nok innsikt i psykiske lidelser, spesielt når det kommer til depresjon. For veldig mange deprimerte mennesker er nettopp det å komme i gang med dette utrolig vanskelig. For mange som er dypt deprimerte er bare det å dusje noe som krever utrolig mye energi. Dersom moren setter for høye krav kan dette skyve henne lenger unna, og det blir da enda vanskeligere for datteren å bli frisk.

Når gjelder det sistnevnte er det ikke så lett. Dersom det hadde vært det hadde hun vært der allerede. Dette blir generelt sett på som "siste utvei", og innleggelser gjelder hovedsakelig i akuttsituasjoner. Mennesker som er deprimerte blir som oftest ikke prioritert med mindre de sliter med selvmordstanker.

Anonymous poster hash: 4ac08...944

Ja, men klarer hun ikke dette så må hun faktisk på en instutisjon med pleiere. Hun kan jo ikke ta vare på seg selv. Kan hun ikke på instutisjon så må hun bare nødt til å komme seg ut av bobla. Og gjøre noe aktivt for å klare det uansett om hun vil eller ikke. Man kan ikke forlange som ett voksent menneske med to bein og to armer at moren din skal pleie deg som ett spedbarn.

Anonymous poster hash: b1d8f...a49

[AnonymBruker]

Du får si til henne at enten må hun ta en innleggelse, ellers så kaster du henne ut?

Anonymous poster hash: dc4bb...aae

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er noen som mener at moren skal ta alt ansvar og bære datteren gjennom livet. Det som blir sagt derimot er hva man ikke burde si for å gjøre ting verre, samt noen ting som kan hjelpe. Å sette krav til at en person med brukket ben er ikke motiverende eller oppløftende på noen måte. an må begynne mindre enn det.

Og som jeg sa tidligere, det er helt opp til moren hvor mye hun vil prøve å hjelpe. Poenget er bare at man kan i det minste unngå å dytte datteren lengre ned i depresjon fordi hun ikke klarer alle kravene moren plutselig stilleruten forvarsel.

Ts, kanskje det er noe fagpersonell du kan snakke med som kan gi deg mer profesjonelt råd enn du får her på forumet? Vet ikke hvem man kan henvende seg til. En fastlege?

Det er ikke en mors oppgave å sy puter under armene på ett voksent menneske. Hun er myndig, det er hennes eget ansvar. At moren har latt datteren lallet seg inn i selvmedlidenhet så lenge er mere enn nok. Folk har ansvar for sitt eget liv og når man ikke klarer å ta vare på seg selv må man inn i ett system for å komme inn på riktige instutisjoner. Det er ikke en mors jobb å pleie ett voksent psykisk sykt barn alene.

Anonymous poster hash: b1d8f...a49

Det er ikke snakk om å sy puter. Vi har et ungt menneske som har angst og depresjon. Hva årsaken til dette er vet vi ikke. Men når angst og depresjon er så sterkt i et ungt menneske, så er hun fortsatt barn på noen måter. Hun er ikke klar til å bli voksen og selvstendig enda. Det er ikke alle som er så heldige at alt er på strak arm bom plutselig når de fyller 18.

Jeg er 27 nå, jeg hadde både angst og depresjon som tyveåring. Det er et hav av forskjell på meg da og nå. Den gang trengte jeg støtte og forståelse. Jeg skyldte allerede på meg selv fordi at jeg ikke fikk til noenting og hadde elendig selvtillit fordi jeg ikke klarte det "alle" andre klarte.

Men selv om jeg var dypt deprimert da er jeg så godt som ute av det per idag. Jeg har også vokst, lært og søkt. Jeg som aldri følte meg eldre enn seksten langt ut i tyveårene føler endelig at jeg har blitt "voksen" og selvstendig. Og en av grunnene til at jeg har så god kontakt med mor i dag er at hun alltid prøvde å forstå meg, uansett hvor rar jeg var. Hun prøvde ikke å dytte meg i en viss retning, hun aksepterte meg og mine valg. Jeg husker enda den enorme tryggheten jeg følte i en dårlig periode i livet mitt.

Anonymous poster hash: 81e47...70e

[ToveM]

Har en svigerinne som har vært psykisk syk siden tenårene. Nå er hun snart 45 , har egen leilighet, selv om hun stadig "bor" hjemme hos foreldrene. Før hun kom seg ut av foreldrehjemmet var hun på et bo/aktiviseringsenter der hun bodde i en periode, i en egen liten "leilighet" men under tilsyn. For å lære å bo for seg selv. Hun har og vært på diverse dagsenter i løpet av årene. Dette finnes sikkert i de fleste litt større byer i alle fall. Dette kunne kanskje vært noe for dere?