Å mislike et barn

[AnonymBruker]

Ei venninne av meg jobber med barn med spesielle behov. Hun fortalte meg at det var en jente hun rett og slett ikke likte, og at det var andre der som heller ikke likte denne ungen.

Jeg har opplevd det samme selv, i en barnehage og tenker at det vel er naturlig at man ikke finner alle barn like sjarmerende. Denne jenta er visst veldig bortskjemt og sutrete og furten. Hun har ikke sjarm, har jeg hørt.

Er dette normalt? Eller finner dere alle barn søte, gode og sjarmerende?

Anonymous poster hash: 0d909...007

[Gjest Blomsterert]

Det er vel ikke unaturlig å mislike et barn. En kan intellektuelt unnskylde et barn lettere så klart,men de er jo små mennesker med sider og egenskaper de også.

Og noen sider er vanskelig å like. Og blir de dominerende,så skal det mye til å like personen også,-det være seg barn eller voksne.

[Galactica]

Det er ikke alltid man synes barn er søte og sjarmerende, men å si at man misliker et barn synes jeg er sterkt. Spesielt når det gjelder mennesker som jobber med barn. Man kan være lyn forbanna på ungen og synes oppførselen er utilbørlig, men som voksen er det DITT ansvar å se forbi det som er negativt og fokusere på det positive. Alle mennesker fortjener å bli sett for den de er, også barn med spesielle behov. Er det vanskelig, jobb med det. Det finnes noe å like ved alle.

[Shai]

Jeg har jobbet en kort stund i barnehage, og jeg merket selv også at det var barn jeg likte bedre og verre enn andre. Men det hindrer ikke et profesjonelt menneske i å behandle alle likt, så det skal det ikke stå på

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i barnehage, og selv om man selvsagt har ulik kjemi med barna på lik linje som med voksne så ble jeg glad i alle.

Synes det er merkelig og unormalt å bruke ordet mislike, jeg ville reagert negativt dersom noen som jobbet med barn uttrykte seg på den måten.

Anonymous poster hash: 27fc6...d7b

[Heltprinsesseass]

Ingen kan like alle.
Og de som påstår at de gjør det, ljuger nok på et eller annet vis.

Barn er mennesker de også, og vi har de samme forutsetninger for å gå overens med dem som med voksne.

Men jeg ville nok ikke sagt at jeg mislikte barnet. Kanskje heller sagt at vi ikke kan samarbeide så godt som jeg gjør med andre barn.

[absinthia]

Nei, jeg finner ikke alle barn søte og gode og sjarmerende, men av en eller annen grunn så klarer jeg likevel å finne tonen med barn jeg ikke er så overvettes begeistret for, da jeg har en tendens til å være litt skeptisk til en type barn som klarer seg godt sosialt , nemlig øyentjenerne; - de som smisker med voksne og er slemme mot andre barn i smug, eller gjerne får andre til å gjøre det for seg. Disse stakkarne som utfører ting på disse barnas ordre, må nesten alltid ta skylden for alt alene og blir gjerne stående tilbake med rykte som " rampunge"

Disse skapningene virket gjerne som uskyldighetene selv, men nører du opp i ting, ser du hvem som egentlig står bak.

På jobb, synes jeg at de er interessante å jobbe med og har som mål å gi dem noen gode holdninger, slik at de blir mindre farlige i fremtiden.

Jeg har det med å komme svært godt overens med åpenlyst rampete, ville, sure, og vrange barn ( eller de med noen av disse egenskapene) - det er disse som ofte knytter seg mest til meg på jobb, det er nesten slik at de barna jeg har hatt flest fighter med, får mest tiltro til meg og henvender seg til spesielt meg, enten de trenger hjelp, vil lese en bok eller de bare vil snakke litt.

Jeg blir imidlertid glad i alle barna, men å være glad i noen, betyr ikke at du er nødt til å virkelig like dem, men at du vil deres beste.

Endret 15. januar 2015 av absinthia