Hvordan forholde seg til barnet til kjæresten som er 18 og veldig vanskelig?

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig vanskelig å forholde seg til datteren til kjæresten min. Jeg har ikke flyttet inn på grunn av dette. Hun er 18 år. Lyver , stjeler og gjør ingenting. Hun er alltid hjemme, er psykisk syk på noe vis (ganske alvorlig tror jeg), men aner ikke hva det er. Jeg føler meg absulutt ikke vel der når hun er der, og jeg vil heller bo alene med mitt barn.Hun blir aldri irettesatt av foreldrene og får gjøre som hun vil . Faren ønsker at jeg flytter inn der, men det ser jeg mørkt på. Jeg blander meg ikke inn i oppdragelsen , men bare observerer. Jeg har aldri vært annet enn hyggelig mot henne, men kjenner det er svært vanskelig. Vi bor begge i Oslo, og husprisene er dyre, så økonomisk sett burde vi bodd sammen(og jeg ønsker meg en samboer), men jeg ser ikke at det skal bli en holdbar situasjon for noen av oss. Burde jeg bare gjøre det slutt? Jeg elsker faren hennes og vi har det superfint sammen, men jeg føler jeg venter på noe som kan ta maaaange år. Hva ville du gjort?

Anonymous poster hash: 299a1...090

[AnonymBruker]

Ta fornuften med deg og stikk.

Anonymous poster hash: 2fe63...9cd

[AnonymBruker]

Ta fornuften med deg og stikk.

Anonymous poster hash: 2fe63...9cd

Er det så håpløst ja? Jeg er jo så gladi pappaen, men datteren er veldig syk ser jeg. Jeg tenker mer og mer på at jeg ikke orker å vente til hun er 30 før jeg kan flytte inn. Så kjedelig. Når man endelig finner kjærligheten, må man likevel gå. sukk

Anonymous poster hash: 299a1...090

[AnonymBruker]

Er det så håpløst ja? Jeg er jo så gladi pappaen, men datteren er veldig syk ser jeg. Jeg tenker mer og mer på at jeg ikke orker å vente til hun er 30 før jeg kan flytte inn. Så kjedelig. Når man endelig finner kjærligheten, må man likevel gå. sukk

Anonymous poster hash: 299a1...090

Er jo ganske vesentlig å vite disgnose/behandling? Kan hun bli frisk?

Anonymous poster hash: 2f269...4df

[minister-mio]

Har du ikke snakket med kjæresten om sykdommen og behandling? Det virker rart at du er klar for å flytte sammen med en mann som har et alvorlig sykt barn, men du sier ingenting om sykdommen og om hun vil bli bra etc.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig vanskelig å forholde seg til datteren til kjæresten min. Jeg har ikke flyttet inn på grunn av dette. Hun er 18 år. Lyver , stjeler og gjør ingenting. Hun er alltid hjemme, er psykisk syk på noe vis (ganske alvorlig tror jeg), men aner ikke hva det er. Jeg føler meg absulutt ikke vel der når hun er der, og jeg vil heller bo alene med mitt barn.Hun blir aldri irettesatt av foreldrene og får gjøre som hun vil . Faren ønsker at jeg flytter inn der, men det ser jeg mørkt på. Jeg blander meg ikke inn i oppdragelsen , men bare observerer. Jeg har aldri vært annet enn hyggelig mot henne, men kjenner det er svært vanskelig. Vi bor begge i Oslo, og husprisene er dyre, så økonomisk sett burde vi bodd sammen(og jeg ønsker meg en samboer), men jeg ser ikke at det skal bli en holdbar situasjon for noen av oss. Burde jeg bare gjøre det slutt? Jeg elsker faren hennes og vi har det superfint sammen, men jeg føler jeg venter på noe som kan ta maaaange år. Hva ville du gjort?

Anonymous poster hash: 299a1...090

Jeg er ikke helt problemet med å ha hver deres bosted og fremdeles være kjærester og ha det godt sammen. Du har jo også et eget barn.

Jeg tror du gjør lurt å i ikke flytte sammen med kjæresten din når situasjonen er som den er.

Er du glad i ham så nyt kjæresteforholdet og se tiden an. Kanskje løser det seg om en stund med datteren, men inntil det har du ditt eget sted og tar deg av barnet ditt. Jeg hadde aldri tatt med meg et barn og flyttet inn i et hus hvor det bor en psykisk syk tenåring.

Anonymous poster hash: ee7c8...e85

[AnonymBruker]

Hun har ingen diagnose (mistenker personlighetsforstyrrelse) Utsiktene til å bli bedre vet en ingenting om. Mitt barn bor mest til faren(praktiske årsaker) og jeg ønsker meg en samboer. Er det best å bare avslutte det hele?

Anonymous poster hash: 299a1...090

[Gjest Blomsterert]

Jeg synes det er veldig vanskelig å forholde seg til datteren til kjæresten min. Jeg har ikke flyttet inn på grunn av dette. Hun er 18 år. Lyver , stjeler og gjør ingenting. Hun er alltid hjemme, er psykisk syk på noe vis (ganske alvorlig tror jeg), men aner ikke hva det er. Jeg føler meg absulutt ikke vel der når hun er der, og jeg vil heller bo alene med mitt barn.Hun blir aldri irettesatt av foreldrene og får gjøre som hun vil . Faren ønsker at jeg flytter inn der, men det ser jeg mørkt på. Jeg blander meg ikke inn i oppdragelsen , men bare observerer. Jeg har aldri vært annet enn hyggelig mot henne, men kjenner det er svært vanskelig. Vi bor begge i Oslo, og husprisene er dyre, så økonomisk sett burde vi bodd sammen(og jeg ønsker meg en samboer), men jeg ser ikke at det skal bli en holdbar situasjon for noen av oss. Burde jeg bare gjøre det slutt? Jeg elsker faren hennes og vi har det superfint sammen, men jeg føler jeg venter på noe som kan ta maaaange år. Hva ville du gjort?

Anonymous poster hash: 299a1...090

Hm. Du vet det er noe psykisk,men ikke HVA?

Det burde du vel vite med tanke på forholdet til faren eller?

Tror det er lurt at du ikke flytter inn,-dere må bli ordentlig kjent først!

Og det innebærer at en vet om slike ting.

[Gjest Blomsterert]

Hun har ingen diagnose (mistenker personlighetsforstyrrelse) Utsiktene til å bli bedre vet en ingenting om. Mitt barn bor mest til faren(praktiske årsaker) og jeg ønsker meg en samboer. Er det best å bare avslutte det hele?

Anonymous poster hash: 299a1...090

Det virker som at du vil avslutte. Da gjør du det. du vet nok best selv. Stol på deg selv.

[AnonymBruker]

Det virker som at du vil avslutte. Da gjør du det. du vet nok best selv. Stol på deg selv.

Jeg vil ikke det. Jeg elsker faren og vi har det kjempefint sammen. Vært sammen i to år og er ganske godt kjent. Vi koser oss masse og har det morsomt og liker det samme. Ikke så lett å gjøre det slutt da. Føler at jeg må det nå, for jeg vil ha et felles hjem om ikke altfor mange år iallefall:-( hilsen trist trådstarter

Anonymous poster hash: 299a1...090

[Gjest Blomsterert]

Jeg vil ikke det. Jeg elsker faren og vi har det kjempefint sammen. Vært sammen i to år og er ganske godt kjent. Vi koser oss masse og har det morsomt og liker det samme. Ikke så lett å gjøre det slutt da. Føler at jeg må det nå, for jeg vil ha et felles hjem om ikke altfor mange år iallefall:-( hilsen trist trådstarter

Anonymous poster hash: 299a1...090

Hvis det er grunnlag for å tro at hun har en personlighetsforstyrrelse,gjør du klokt i å være skeptisk siden du har barn selv. Det blir nok belastende for alle.

Må du bo sammen med ham nå da?

Datteren bør jo etterhvert flytte for seg selv,og er det ikke verdt å vente på`?

Hvis ikke må du nesten bare gå videre

[AnonymBruker]

Om dere har det så fint sammen som det fremstår fra hva du skriver, er vel dette noe dere burde klare å snakke om?

Anonymous poster hash: 84d52...727

[AnonymBruker]

Foreldrene til eksen skilte seg fordi det ble for vanskelig. Gutten var 25 og bodde av og på hos mor og far. Han var psykisk syk uten at de visste helt hva det var. Jeg husker at mora var mye stikke og lei seg, og hennes mann irettesatt han aldri på ting han gjorde. De prøvde, men mora klarte det en dag ikke mer. De skilte seg etter 7 år på grunn av denne sønnen.

De flyttet hver for seg og sist jeg husker er fremdeles sammen, men sønnen tar mye av mannens tid.

Om dette er tilfellet du er på vei inn i vil jeg anbefale deg å være klar over at denne jenta kanskje aldri flytter ut. Sønnen her har et avlastningshjem, men nekter å være der. Du må vite at en psykisk syk person vil kreve mye tid og være vanskelig å være med. Foreldrene klarer deg, men for deg som er ny, kan situasjonen bli annerledes. Vil også legge til at denne gutten kunne bli voldelig når han ble sint, og mye ble knust.

Anonymous poster hash: 71c29...8ff

[minister-mio]

Hun har ingen diagnose (mistenker personlighetsforstyrrelse) Utsiktene til å bli bedre vet en ingenting om. Mitt barn bor mest til faren(praktiske årsaker) og jeg ønsker meg en samboer. Er det best å bare avslutte det hele? Anonymous poster hash: 299a1...090

personlighets forstyrrelse er en veldig alvorlig diagnose. Er hun under utredning siden det er mistanke om det?

Jeg kjenner jeg er mer bekymret for denne tenåringen enn for dere voksne

[AnonymBruker]

Om dere har det så fint sammen som det fremstår fra hva du skriver, er vel dette noe dere burde klare å snakke om?

Anonymous poster hash: 84d52...727

Ja, vi har det veldig fint sammen. Finner på masse og koser oss. Vi har snakket mye om det, men faren vet jo ikke noe mere enn meg om hvordan dette vil gå. Hun har ingen diagnose, men sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse som er en alvorlige lidelse. Hun vil ikke gå ut å treffe noen og vil bare være hjemme. Helst på rommet sitt. Jeg elsker virkelig faren hennes , og har aldri hatt detr så fint sammenmed en mann før. Det er så syns at når alt det med kjærlighet klaffer, så blir det likevel vanskelig. Jeg ønsker virkelig et felles hjem med en hund sammen og noen som er der hele tiden. Dette er ikke noe jeg har lyst til å gi avkall på, så jeg er veldig lei meg for tiden:-( Hilsen trådstarter.

Anonymous poster hash: 299a1...090

[AnonymBruker]

personlighets forstyrrelse er en veldig alvorlig diagnose. Er hun under utredning siden det er mistanke om det?

Jeg kjenner jeg er mer bekymret for denne tenåringen enn for dere voksne

Det er god grunn til å være bekymret, men foreldrene gjør en super jobb med henne. Prøver alt som står i deres makt for å få henne til skole/behandling, men når hun ikke vil/klarer , så er det vanskelig. Hun er heldig med foreldrene. Jeg kjenner jo selvfølgelig kun faren da, men han er snill og omsorgsfull og kommer med masse forslag til hva de kan finne på i helgene og sånn. En super papap som virkelig bryr seg. Psykisk sykdom hadde jeg ingen erfaring med, men skjønner nå at detr er mye alvorligere enn jeg førtst trodde.

Anonymous poster hash: 299a1...090