Synes faktisk det er litt vondt..

[AnonymBruker]

Jeg er i en litt sår situasjon, føler jeg. Jeg har en yngre bror som plutselig blir mobbet. De er ganske ekle mot ham, og kommer med spydige kommentarer og drittslenging i alles påhør. Han har sluttet å ville gå til skolen, og foreldrene mine har tatt veldig tak. De støtter ham, kommer med oppmuntrende ord, har snakket med læreren og andre foreldre. Kjempeflott det, jeg er utrolig glad for at de faktisk gjør noe med det, og at de stiller opp..

Saken er den; jeg ble mobbet i ti år. Fra første til tiende klasse var hver eneste dag et rent helvette. Både fysisk og psykisk var de der, hver forbanna dag. Jeg fortalte dette mange ganger, men de brydde seg rett og slett ikke. Og hver gang jeg ikke ønsket å gå på skolen fikk jeg beskjed om å ta meg sammen, oppføre meg som den "voksne" jenta jeg var og komme meg på skolen. Det var en sann lettelse å flytte bort når jeg ble gammel nok, og begynne på vgs.

Jeg er som sagt veldig glad for at de stiller opp for broren min, og det samme gjør jeg. Men jeg kjenner at det faktisk gjør litt vondt. Jeg sliter fremdeles etter disse årene, og bare det å få nye venner er mer eller mindre umulig. Og når jeg tenker at dette kunne blitt stoppet, enten at de stilte opp på samme måte, eller i verste fall lot meg bytte skole, sånn som jeg egentlig ønsket, da kunne kanskje alt dette vonde i ettertid vært unngått.

Jeg har selvsagt ikke sagt noe. Og jeg føler meg skikkelig råtten som tenker som jeg gjør, når lillebror har det vanskelig. Jeg er rett og slett grusomt usikker på hva jeg bør gjøre. La det ligge, eller bør jeg si noe?

Anonymous poster hash: 47d67...56e

[AnonymBruker]

Kan det være at foreldrene dine har lært. Og nå prøver å gjøre det rette for din bror?

Anonymous poster hash: 13beb...e79

[AnonymBruker]

Kan det være at foreldrene dine har lært. Og nå prøver å gjøre det rette for din bror?

Anonymous poster hash: 13beb...e79

Absolutt en mulighet, og takk gud for det. Men burde de ikke da si noe? For nå virker det som om at det aldri har skjedd, det er ikke et bittelite tema engang..

ts

Anonymous poster hash: 47d67...56e

[AnonymBruker]

Kunne du satt deg ned sammen med foreldrene dine? Kan dere prate om det? Og da uten din bror tilstede.

Jeg forstår godt følelsene dine. Men jeg tror det vil være lurt å snakke med foreldrene dine. På en saklig måte. Ikke med store følelsesutbrudd.

Anonymous poster hash: 13beb...e79

[AnonymBruker]

Vent med å ta det opp. Foreldrene dine har det nok tøft nok nå som de prøver å stå på for lillebroren din, om de ikke skal måtte slite med dårlig samvittighet for å ha gjort for lite for deg i tillegg.

Kom heller med gode råd i situasjonen, og vent med å ta opp det såre til ting har roet seg litt for lillebror. Og da kan du ta det opp på en rolig saklig måte.

Anonymous poster hash: 387d7...ec4