Trenger desperat venner. Ensom 22-årig jente.

[AnonymBruker]

Hvordan kan jeg begynne som 22-åring å anskaffe venner når jeg ikke har en eneste sosial kontakt utenom aller nærmeste familie? Jeg har sterk sosial angst (unnvikende personlighetsforstyrrelse), men føler meg klar for å utfordre den ganske mye. Har flyttet til ny by og ønsker gjerne å få noen nye venner her. Jeg klarer ikke å jobbe enda grunnet den mentale helsen (overstående), så jeg prøvde å se etter om det var noen sosiale slags sammenkomster som ble arrangert her, men ser ikke ut til å finne noe interessant. Jeg har heller ikke mulighet til å studere nå, selv om det ville vært en arena hvor man treffer andre på sin alder.

Jeg er ikke noe festmenneske, og vil vel heller beskrive meg selv som en med et mer reflektert og lett filosofisk syn på livet. Jeg er litt mer den skeptiske typen, men når jeg "kommer ut av skallet", etter at jeg blir trygg på en person, tror jeg andre ser meg som en med mye humor som absolutt ikke tar meg selv for seriøst.

Jeg begynner å bli så desperat etter menneskelig kontakt etter omtrent et helt liv i sosialt isolat på grunn av den dårlige selvtilliten..

Hva gjør jeg?

Jeg er ikke klar for noe der jeg må ta for mye ansvar (frivillighetsorganisasjoner o.l) enda. Å anskaffe jobb er noe jeg har prøvd meg frem på i det siste, og har hatt noen praksisplasser, men merker at det blir for mye for meg på dette tidspunktet. Vil helst starte med å bygge opp litt selvtillit via litt mindre krevende sosiale arenaer eller aktiviteter.

Anonymous poster hash: fd61a...154

[AnonymBruker]

Hvor i landet bor du?

Anonymous poster hash: 31a39...480

[AnonymBruker]

Vestfold. (TS)

Anonymous poster hash: fd61a...154

[AnonymBruker]

Bor for langt unna, ellers hadde jeg gjerne tatt kontakt (23 år). Jeg har lettere form for sosial angst, og får lett pustevansker i situasjoner jeg ikke føler meg komfortabel i. Alt fra familie selskaper til å gå ut blant folk om jeg har en dårlig dag.

Jeg har bygget meg selv opp og blitt bedre etter at jeg flyttet til ny by. Ingen kjente meg, det gjorde det enklere å snakke med andre.

Jeg begynte å utfordre meg selv på kontakt med å smile til de jeg gikk forbi, snakke med ansatte i nærområdet butikker (bodde i sentrum i en lien by). Etterhvert ble jeg mer stamsund på steder jeg følte meg komfortabel og fikk faktisk to venner gjennom dette. De introduserte meg videre til andre og de hjalp meg videre på vei. Jeg fortalte tidlig at jeg har sosial angst, noe de respekterte og ønsket å vite mer om. Angsten ble min hjelpende samtale inn i bekjentskaper og videre vennskap.

Ja, det tok tid for min del, men det er mye bedre idag og jeg får lettere kontakt med mennesker. Kanskje det kunne vært en mulig tanke å prøve ut for deg?

Anonymous poster hash: 31a39...480

[AnonymBruker]

Bor for langt unna, ellers hadde jeg gjerne tatt kontakt (23 år). Jeg har lettere form for sosial angst, og får lett pustevansker i situasjoner jeg ikke føler meg komfortabel i. Alt fra familie selskaper til å gå ut blant folk om jeg har en dårlig dag.

Jeg har bygget meg selv opp og blitt bedre etter at jeg flyttet til ny by. Ingen kjente meg, det gjorde det enklere å snakke med andre.

Jeg begynte å utfordre meg selv på kontakt med å smile til de jeg gikk forbi, snakke med ansatte i nærområdet butikker (bodde i sentrum i en lien by). Etterhvert ble jeg mer stamsund på steder jeg følte meg komfortabel og fikk faktisk to venner gjennom dette. De introduserte meg videre til andre og de hjalp meg videre på vei. Jeg fortalte tidlig at jeg har sosial angst, noe de respekterte og ønsket å vite mer om. Angsten ble min hjelpende samtale inn i bekjentskaper og videre vennskap.

Ja, det tok tid for min del, men det er mye bedre idag og jeg får lettere kontakt med mennesker. Kanskje det kunne vært en mulig tanke å prøve ut for deg?

Anonymous poster hash: 31a39...480

Tusen takk for svar!

Ja, jeg er mye mer positivt innstilt til å utfordre angsten nå som jeg bor i ny by. Jeg har også broren min i nærheten, noe som gjør det lettere for meg å dra til byen og dermed få mulighet til å møte litt folk. Skal definitivt bli mer bevisst på å bare gjøre enkle ting, som f.eks å smile til folk, som du sier.

Jeg også merker at det hjelper å fortelle nye mennesker tidlig at jeg har sosial angst, så forstår de lettere hvorfor jeg kanskje reagerer litt rart på ting.

Anonymous poster hash: fd61a...154

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

Ja, jeg er mye mer positivt innstilt til å utfordre angsten nå som jeg bor i ny by. Jeg har også broren min i nærheten, noe som gjør det lettere for meg å dra til byen og dermed få mulighet til å møte litt folk. Skal definitivt bli mer bevisst på å bare gjøre enkle ting, som f.eks å smile til folk, som du sier.

Jeg også merker at det hjelper å fortelle nye mennesker tidlig at jeg har sosial angst, så forstår de lettere hvorfor jeg kanskje reagerer litt rart på ting.

Anonymous poster hash: fd61a...154

Det hjalp meg veldig. Så håper det kan hjelpe deg. Godt at du har en trygghet i byen. Ikke lett å være helt på egenhånd med sosial angst. Men igjen tvang jeg meg selv til å utfordre grensene. Bare det å smile til noen, å få et smil tilbake kan løfte blikket. Om jeg ikke får smil tilbake tenker jeg at personen har en dårlig dag (trodde før de kikket dumt på meg fordi jeg var idiot som smilte..).

Håper du trives i ny by, og aldri gi opp. Det kan være tøft, jeg gråt en del i starten fordi jeg var så ensom og visste ingen råd. I dag føler jeg meg nesten 《frisk》 og grensene er lengre. Får fremdeles panikk og trekker meg vekk i situasjoner jeg føler er ekle for komfortsonen, men prøver og flytter grensene litt og litt for hver dag.

Det vil du klare, klem til deg!

Anonymous poster hash: 31a39...480

[AnonymBruker]

Det hjalp meg veldig. Så håper det kan hjelpe deg. Godt at du har en trygghet i byen. Ikke lett å være helt på egenhånd med sosial angst. Men igjen tvang jeg meg selv til å utfordre grensene. Bare det å smile til noen, å få et smil tilbake kan løfte blikket. Om jeg ikke får smil tilbake tenker jeg at personen har en dårlig dag (trodde før de kikket dumt på meg fordi jeg var idiot som smilte..).

Håper du trives i ny by, og aldri gi opp. Det kan være tøft, jeg gråt en del i starten fordi jeg var så ensom og visste ingen råd. I dag føler jeg meg nesten 《frisk》 og grensene er lengre. Får fremdeles panikk og trekker meg vekk i situasjoner jeg føler er ekle for komfortsonen, men prøver og flytter grensene litt og litt for hver dag.

Det vil du klare, klem til deg!

Anonymous poster hash: 31a39...480

Tusen takk, betyr mye å høre at det kan bli bedre for oss i lignende situasjoner. Vet godt at det tar tid, men har håp for at det skal bli bra til slutt. Masse lykke til videre du også, flott å høre at du har kommet deg såpass langt.

Anonymous poster hash: fd61a...154