Endret atferd på bonusdatter misstenker overgrep.

[AnonymBruker]

Min bonusdatter på 10 år har hele veien vært et veldig sårbart barn, med mange tanker.
Hun har hatt kvelder hele veien der hun har tatt til tårer enten av savn eller fordi hun har vært redd.

Men de siste 3-4 ukene har det blitt mye verre.
Hele atferden hennes har forandret seg ekstremt mye, hun har gått fra å være en glad jente med mye humør og humor, glad i å hjelpe til med alt mulig, glad i å prate, leke eller spille med oss andre i familien.
Til å bli en stille, nervøs og redd jente.
Hun har startet å dra seg i håret, bare noen hårstrå om gangen, når hun blir nervøs, samt plukke på negler, telle fingre, krølle genser, tygge seg i kinnet og andre slike nervøst uvaner hun har lagt seg til.

Hun virker redd for å sove, legger seg halv 9 som vanlig men ligger å gråter i flere timer helt til vi er nødt til å legge oss selv pga jobb og slike ting, hun holdt det gående til 1-2 på natta i julen, og lå lenge alene etter vi hadde lagt oss også å gråt.

Hun er en veldig smart jente og prøver å skylde på alt annet enn selve problemet.
Først var det savn av mamma, og hun dro dit noen dager, men var akkurat lik der.
Så var det fordi hun var blitt mobbet en gang i 1. klasse, men når vi fortalte at det virket rart at en episode som vi har tatt tak i for mange år og som ikke lenger er et problem skal gjøre at hun er redd for å sove innrømte hun at det ikke var helt derfor.

Jeg tror problemet er stort, jeg sa til henne at min teori er at enten har hun gjort noe galt og er redd for å få kjeft, eller så har noen vært veldig slemme med henne og hun ikke ønsker å prate om det.
Når jeg sa dette gikk hun fra å være rolig til å bli veldig nervøs og stresset.
Det var tydelig at jeg var inne på noe, noe jeg også spurte om å fikk et nikk som bekreftelse.
Hun vil dog ikke ut med hva det er, og jeg har prøvd å prøvd, og sa til slutt til foreldrene at jeg tror hun trenger å prate med en 3. person, helsesøster eller bup, for dette kan utvikle seg til noe større enn det alt er..

Nå har hun da sagt til mor at problemet var at hun var redd vi skulle glemme henne når barnet jeg bærer på blir født, i august.
Dette gikk mor på å sa at da trengte hun ikke prate med noen, problemet her er at problemene startet 2-3 UKER før hun viste om den lille!

Jeg vil ikke tro det verste, men i og med at jeg har blitt utsatt for overgrep selv som liten og husker hvordan jeg endret meg er det naturlig å tenke at det kan være noe slikt, i og med at hun har endret atferden så til de grader på så kort tid, er nervøs og tydelig redd for å sove, være alene eller bli forlatt.

kan også nevne at hun har gått fra å kunne låse badedøren til å må ha alle dører åpne, hun må ha fult lys på om natten, hun må ha musikk på om natten (kan ikke ha det stille), hun kan ikke være ute alene, gå ut med søppel eller bare rett utenfor uten å begynne å gråte.

Det er så mange varsellamper som lyser hos meg...

Nå kommer hun hit igjen i dag etter en uke hos mor der hun har vært lik som beskrevet over her, jeg håper det går bedre når hun kommer denne gangen eller at jeg får ut hva som er problemet..

Har dere noen tips til hvordan jeg kan få henne til å åpne seg?

Anonymous poster hash: be9a9...244

[AnonymBruker]

Oi... den er hard.

det første som slår meg er at du har en stor "fordel" mtp å kunne få barnet til å åpne seg fordi du har egne erfaringer du kan bruke. Jeg har lest forskning som sier at barn sjelden forteller vanskelige ting som overgrep uoppfordret men de prøver likevel å "si fra" ved å signalisere med ulike typer atferd. det virker for meg som om det er det hun gjør. Den samme artikkelen jeg leste sa også at det er lettest for barn å fortelle hvis de a) får en naturlig anledning til det, eks at man leser en nyhetssak for barnet om dette temaet påfulgt av en naturlig diskusjon om temaet, og til slutt kanskje en forespørsel til henne.. eller i ditt tilfelle- hvis du føler du er komfortabel med det- kan fortelle forsiktig om det du opplevde som liten (ikke direkte og i detalj), men at en voksen var slem mot deg og dine erfaringer med hva det gjorde og at det kan dannes en naturlig setting der du kan spørre henne.? b) det andre viktige momentet er at barnet får en følelse av at gevinsten ved å fortelle kan være større enn belastningen av å leve med det. Altså tenker jeg at det kan være at hun øyner håp om å få hjelp, og ikke minst en garanti for at det ikke skjer igjen. Og en garanti for at det at hun forteller ikke skal gå ut over henne selv eller andre hun er glad i (typisk å bli truet med dette). c) at hun føler tillit og trygghet til personen hun åpner seg for..

Hvis det skulle være overgrep, har du noen mistenkte i så fall? Har mor ny mann? jeg regner med du kjenner din mann godt nok til å utelukke ham (selv om man kan bli sjokkert over hva som faktisk bor i mennesker man tror man kjenner), slektninger? venn av familien? lærer..? (var en sak i dag i avisa om pedofil lærer som har lokket barn til å kle av seg på kamera og hatt sex m jenter under 14..). det kan også være "overgrep" via nettet, bli lokket til å kle av seg etc som kan plage henne. Har vært mange tilfeller av saker der jenter tror de gjør det for en jevngammel og så er det en voksen som truer med å publisere bildene om de ikke gjøre mer og mer for ham.

det at hun sier at hun er redd dere skal glemme henne når babyen blir født kan forsåvidt være en del av sannheten. Om hun har opplevd noe vondt og ønsker oppmerksomhet å få fortalt kan fremstå for enda vanskeligere hvis det kommer en baby i huset..

Jeg synes du høres ut som en ansvarlig voksen og jeg synes det er helt riktig at dere tar ordentlig tak og vil finne svarene her... Hva gjør dere når hun gråter til langt på natt? jeg tenker kanskje at hun egentlig vil fortelle når hun er så lei seg. kanskje det kan være du, med egne erfaringer om overgrep, som kunne gått inn i en slik situasjon og trøstet henne og forsiktig fortalt at du selv var veldig lei deg som liten og da hadde en voksen vært slem mot deg. du kan fortelle at du vet det hjelper å snakke om hun har opplevd noe lignende eller noe annet vanskelig. Selv om hun kan ha blitt truet så skal dere uansett hjelpe henne å få en slutt på det, og forsikre om at slike trusler blir ikke noe av da slike voksne (hvis det er et slikt tilfelle) blir tatt seg av av politiet..

håper dere får svar. Vær tålmodige og gode med henne, men spør.. det er det barn med vonde opplevelser helst vil. Å bli sett og spurt, så de kan bekrefte og få hjelp. dere kan evt prøve å skissere ulike scenarier til at hun er lei seg og be henne nikke om det dere spør om er riktig..

lykke til, håper dere finner ut av det. Og håper mistanken er feil....

Anonymous poster hash: a1a28...19e

[snoker]

Oi... den er hard.

det første som slår meg er at du har en stor "fordel" mtp å kunne få barnet til å åpne seg fordi du har egne erfaringer du kan bruke. Jeg har lest forskning som sier at barn sjelden forteller vanskelige ting som overgrep uoppfordret men de prøver likevel å "si fra" ved å signalisere med ulike typer atferd. det virker for meg som om det er det hun gjør. Den samme artikkelen jeg leste sa også at det er lettest for barn å fortelle hvis de a) får en naturlig anledning til det, eks at man leser en nyhetssak for barnet om dette temaet påfulgt av en naturlig diskusjon om temaet, og til slutt kanskje en forespørsel til henne.. eller i ditt tilfelle- hvis du føler du er komfortabel med det- kan fortelle forsiktig om det du opplevde som liten (ikke direkte og i detalj), men at en voksen var slem mot deg og dine erfaringer med hva det gjorde og at det kan dannes en naturlig setting der du kan spørre henne.? b) det andre viktige momentet er at barnet får en følelse av at gevinsten ved å fortelle kan være større enn belastningen av å leve med det. Altså tenker jeg at det kan være at hun øyner håp om å få hjelp, og ikke minst en garanti for at det ikke skjer igjen. Og en garanti for at det at hun forteller ikke skal gå ut over henne selv eller andre hun er glad i (typisk å bli truet med dette). c) at hun føler tillit og trygghet til personen hun åpner seg for..

Hvis det skulle være overgrep, har du noen mistenkte i så fall? Har mor ny mann? jeg regner med du kjenner din mann godt nok til å utelukke ham (selv om man kan bli sjokkert over hva som faktisk bor i mennesker man tror man kjenner), slektninger? venn av familien? lærer..? (var en sak i dag i avisa om pedofil lærer som har lokket barn til å kle av seg på kamera og hatt sex m jenter under 14..). det kan også være "overgrep" via nettet, bli lokket til å kle av seg etc som kan plage henne. Har vært mange tilfeller av saker der jenter tror de gjør det for en jevngammel og så er det en voksen som truer med å publisere bildene om de ikke gjøre mer og mer for ham.

det at hun sier at hun er redd dere skal glemme henne når babyen blir født kan forsåvidt være en del av sannheten. Om hun har opplevd noe vondt og ønsker oppmerksomhet å få fortalt kan fremstå for enda vanskeligere hvis det kommer en baby i huset..

Jeg synes du høres ut som en ansvarlig voksen og jeg synes det er helt riktig at dere tar ordentlig tak og vil finne svarene her... Hva gjør dere når hun gråter til langt på natt? jeg tenker kanskje at hun egentlig vil fortelle når hun er så lei seg. kanskje det kan være du, med egne erfaringer om overgrep, som kunne gått inn i en slik situasjon og trøstet henne og forsiktig fortalt at du selv var veldig lei deg som liten og da hadde en voksen vært slem mot deg. du kan fortelle at du vet det hjelper å snakke om hun har opplevd noe lignende eller noe annet vanskelig. Selv om hun kan ha blitt truet så skal dere uansett hjelpe henne å få en slutt på det, og forsikre om at slike trusler blir ikke noe av da slike voksne (hvis det er et slikt tilfelle) blir tatt seg av av politiet..

håper dere får svar. Vær tålmodige og gode med henne, men spør.. det er det barn med vonde opplevelser helst vil. Å bli sett og spurt, så de kan bekrefte og få hjelp. dere kan evt prøve å skissere ulike scenarier til at hun er lei seg og be henne nikke om det dere spør om er riktig..

lykke til, håper dere finner ut av det. Og håper mistanken er feil....

Anonymous poster hash: a1a28...19e

Godt svar her <3

Endret 9. januar 2015 av snoker

[Guybrush]

Jeg vil i utgangspunktet anbefale at dere sammen med barnets mor kontakter psykolog, prater med skolens pedagoger osv. Å si at dette skulle tilsi missbruk vil uansett bare bli synsing. Det er mer enn nok eksempler på at barn som har opplevd dette gjør det motsatte og trekker seg unna og viser lite eller ingen tegn utad på redsel og depresjon.

[Ulla Ullsokk]

En tanke er at du kanskje ordla deg feil når du snakket til henne. Da mener jeg at hvis en person har forgrepet seg på henne og sagt at det er HENNES skyld (noe som er vanlig) så tror hun kanskje at hun har gjort noe galt! Jeg synes situasjonen er såpass alvorlig at jeg ville spurt henne rett ut og også forklart at det er vanlig at man selv får skyldfølelse uten at det er riktig. Eller noe sånt.

Jeg håper virkelig det er noe annet, men uansett hva det er så er det IKKE bra, et barn skal ikke ha det sånn!

Ønsker dere masse lykke til og er glad for at hun har deg som bonusmamma!

[AnonymBruker]

denne kan være til hjelp, forresten

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Hvorfor-oppdager-vi-ikke-overgrep-mot-barn-7847436.html

Anonymous poster hash: a1a28...19e

[AnonymBruker]

I og med at stekvinnen har teori om overgrep må hun ha teori om hvem som gjør dette??!!

Barnet er nervøst fordi det kommer et nytt barn og fordi familien hennes er brutt...

Anonymous poster hash: ffcfa...038

[Gjest Magdalene]

I og med at stekvinnen har teori om overgrep må hun ha teori om hvem som gjør dette??!!

Barnet er nervøst fordi det kommer et nytt barn og fordi familien hennes er brutt...

Anonymous poster hash: ffcfa...038

Hvorfor må hun ha en teori om det?

Og hvordan kan du si noe så bastant at det var den kommende babyen?

Det er da ikke normalt for et så stort barn å reager slik pga søsken? Og hvertfall ikke når det startet FØR hun viste at hun skulle bli storesøster..

[AnonymBruker]

I og med at stekvinnen har teori om overgrep må hun ha teori om hvem som gjør dette??!!

Barnet er nervøst fordi det kommer et nytt barn og fordi familien hennes er brutt...

Anonymous poster hash: ffcfa...038

Jeg har ingen teori om hvem som har gjort dette men jeg har en sterk misstanke om at det er overgrep i en eller annen form som gjør at jenta har det så vondt.

Dette startet før hun fikk vite om barnet, og hun kan ikke ha forstått det før heller i og med at bare jeg og mannen viste det og jeg ikke var i dårlig form.

Det med at det nye barnet skal ta plass er noe hun kan ha blitt redd for i senere tid, men det er ikke hovedproblemet her.

TS

Anonymous poster hash: be9a9...244

[Ciara]

For en vanskelig situasjon! Jeg føler virkelig med deg. Du høres ut som en flott voksen for denne jenta.

Da du var barn, fortalte du om overgrepet du ble utsatt for til en voksen? Hvorfor/hvorfor ikke? Dette er ikke spørsmål jeg personlig trenger svar på, men som kanskje kan si noe om hvordan du kan gå fram overfor bonusdatteren?

Ellers er jeg alltid for å involvere fagfolk når man er i tvil, særlig på så sensitive områder som dette. Tråkker man feil kan man fort gjøre ting verre.

Lykke til.

[AnonymBruker]

For en vanskelig situasjon! Jeg føler virkelig med deg. Du høres ut som en flott voksen for denne jenta.

Da du var barn, fortalte du om overgrepet du ble utsatt for til en voksen? Hvorfor/hvorfor ikke? Dette er ikke spørsmål jeg personlig trenger svar på, men som kanskje kan si noe om hvordan du kan gå fram overfor bonusdatteren?

Ellers er jeg alltid for å involvere fagfolk når man er i tvil, særlig på så sensitive områder som dette. Tråkker man feil kan man fort gjøre ting verre.

Lykke til.

Mitt overgrep ble oppdaget med en gang heldigvis, hvis ikke så hadde jeg nok ikke fortalt noe pga skammen.

Jeg prøver virkelig å få foreldrene til å forstå at dette ikke bare er litt sutring på kvelden når det varer så lenge, men begge to mener at jeg kun ser negativt på det og vinkler det inn på det værste, og at det ikke trenger å være så ille.

Prøver forgjeves å fortelle at her er det så mange klare tegn på at noe er galt at vi må ta det alvorlig, men de klarer ikke se det, og jentungen klarer igjen å snu seg unna å prate med noen.

For hun vet at en tredjeperson ville gjennomskuet henne, og at jeg også gjør det.

Heldigvis har hun tillit til meg og jeg bruker masse tid på å gjøre henne trygg, og hun vet at hun ikke kan lure meg på samme måte som mamma og pappa

Håper denne uken blir bedre, er så vondt å være vitne til at hun sliter.

TS

Anonymous poster hash: be9a9...244

[AnonymBruker]

Min bonusdatter på 10 år har hele veien vært et veldig sårbart barn, med mange tanker.

Hun har hatt kvelder hele veien der hun har tatt til tårer enten av savn eller fordi hun har vært redd.

Men de siste 3-4 ukene har det blitt mye verre.

Hele atferden hennes har forandret seg ekstremt mye, hun har gått fra å være en glad jente med mye humør og humor, glad i å hjelpe til med alt mulig, glad i å prate, leke eller spille med oss andre i familien.

Til å bli en stille, nervøs og redd jente.

Hun har startet å dra seg i håret, bare noen hårstrå om gangen, når hun blir nervøs, samt plukke på negler, telle fingre, krølle genser, tygge seg i kinnet og andre slike nervøst uvaner hun har lagt seg til.

Hun virker redd for å sove, legger seg halv 9 som vanlig men ligger å gråter i flere timer helt til vi er nødt til å legge oss selv pga jobb og slike ting, hun holdt det gående til 1-2 på natta i julen, og lå lenge alene etter vi hadde lagt oss også å gråt.

Hun er en veldig smart jente og prøver å skylde på alt annet enn selve problemet.

Først var det savn av mamma, og hun dro dit noen dager, men var akkurat lik der.

Så var det fordi hun var blitt mobbet en gang i 1. klasse, men når vi fortalte at det virket rart at en episode som vi har tatt tak i for mange år og som ikke lenger er et problem skal gjøre at hun er redd for å sove innrømte hun at det ikke var helt derfor.

Jeg tror problemet er stort, jeg sa til henne at min teori er at enten har hun gjort noe galt og er redd for å få kjeft, eller så har noen vært veldig slemme med henne og hun ikke ønsker å prate om det.

Når jeg sa dette gikk hun fra å være rolig til å bli veldig nervøs og stresset.

Det var tydelig at jeg var inne på noe, noe jeg også spurte om å fikk et nikk som bekreftelse.

Hun vil dog ikke ut med hva det er, og jeg har prøvd å prøvd, og sa til slutt til foreldrene at jeg tror hun trenger å prate med en 3. person, helsesøster eller bup, for dette kan utvikle seg til noe større enn det alt er..

Nå har hun da sagt til mor at problemet var at hun var redd vi skulle glemme henne når barnet jeg bærer på blir født, i august.

Dette gikk mor på å sa at da trengte hun ikke prate med noen, problemet her er at problemene startet 2-3 UKER før hun viste om den lille!

Jeg vil ikke tro det verste, men i og med at jeg har blitt utsatt for overgrep selv som liten og husker hvordan jeg endret meg er det naturlig å tenke at det kan være noe slikt, i og med at hun har endret atferden så til de grader på så kort tid, er nervøs og tydelig redd for å sove, være alene eller bli forlatt.

kan også nevne at hun har gått fra å kunne låse badedøren til å må ha alle dører åpne, hun må ha fult lys på om natten, hun må ha musikk på om natten (kan ikke ha det stille), hun kan ikke være ute alene, gå ut med søppel eller bare rett utenfor uten å begynne å gråte.

Det er så mange varsellamper som lyser hos meg...

Nå kommer hun hit igjen i dag etter en uke hos mor der hun har vært lik som beskrevet over her, jeg håper det går bedre når hun kommer denne gangen eller at jeg får ut hva som er problemet..

Har dere noen tips til hvordan jeg kan få henne til å åpne seg?

Anonymous poster hash: be9a9...244

Denne jenta trenger hjelp, det er det ingen tvil om. Dette virker så alvorlig at jeg er enig med deg i at hun bør snakke med noen.

Men å anta ut i fra det du forteller her at hun har blitt utsatt for et overgrep er å ta i synes jeg. Det kan godt hende det er tilfelle, men da må du vite mer enn det du kommer ut med her.

Man skal være veldig forsiktig med å anta slike ting, barn er lett påvirkelig og hun aner egentlig ikke hva et overgrep er en gang ennå.

Barn kan reagere på mange ting, de kan bli urolige for mye uten at det bør være noe alvorlig galt.

Men det er viktig å følge opp hvorfor barnet har det så ille nå synes jeg. Og det er bra du er så engasjert.

Anonymous poster hash: 6d3dd...c0a

[Gjest Haaploes]

Jeg er så glad hun har deg!

Stakkars lille jente. Samme hvor trivielt dette kan vise seg å være, så har hun jo tydeligvis grusomt vondt. Er det mulig å be far ta en telefon til læreren hennes for å høre om noe har endret seg på skolen? Fortsett å bygge tillit, finn på ting bare dere to, gjør noe hun synes er gøy og som får henne til å slappe av, kanskje? Masse lykke til.

[minister-mio]

Hun bør få profesjonell hjelp. Jeg hadde ringt fastlegen på mandag om jeg var dere.

[AnonymBruker]

Hun bør hvertfall få hjelp av noe slag. Overgrep eller ikke, det er jo tydelig at hun sliter med noe :\ Jeg ville dratt til legen og hørt hva man bør gjøre..

Anonymous poster hash: d6cee...629

[Amarone]

Flott at du hjelper henne, men du hopper kanskje litt fort til forklaringen "overgrep"? Kanskje ikke så rart med din referanseramme, men dette kan også være alt mulig av andre ting som kan være alvorlig for et barn. Mobbing, blitt uvenner med venninner, kanskje hun selv har gjort noe dumt/slemt (stjålet noe, har selv mobbet...), føler at hun ikke mestrer fag/aktiviteter, blitt skremt av noen irl eller på nett (ungdomsgjeng som hun har opplevd som truende/ blitt frastjålet noe selv/ slemme kommentarer på nett) osv...

Synes det høres ut som du er en flott stemor som bryr deg mye om barnet! :-)

[Gjest Klaveret]

Flott at du hjelper henne, men du hopper kanskje litt fort til forklaringen "overgrep"? Kanskje ikke så rart med din referanseramme, men dette kan også være alt mulig av andre ting som kan være alvorlig for et barn. Mobbing, blitt uvenner med venninner, kanskje hun selv har gjort noe dumt/slemt (stjålet noe, har selv mobbet...), føler at hun ikke mestrer fag/aktiviteter, blitt skremt av noen irl eller på nett (ungdomsgjeng som hun har opplevd som truende/ blitt frastjålet noe selv/ slemme kommentarer på nett) osv...

Synes det høres ut som du er en flott stemor som bryr deg mye om barnet! :-)

Enig i dette, det kan være mye annet enn overgrep, så vær forsiktig med å "legge ord i munnen på henne".

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt henne med til f.eks fastlegen. Der kan de evt henvise til riktig fagperson. Jeg er helt hundre prosent sikker på at noe har skjedd. Jeg var HELT lik som barn selv. Etter 10 år i terapi er jeg frisk. Om det er overgrep er vanskelig å si, men derfor sier jeg følg magefølelsen din fortest mulig. For barnet lider faktisk nå. Lykke til!

Anonymous poster hash: d8e90...775

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal snakke med faren og være ALVORLIG.

Hun trenger helt tydelig hjelp og det må dere gi henne, nå.

Husk at barn lukter lunta lenge før du selv sier noe, så VÆR ÆRLIG!

"Jeg ser du har det vondt, jeg tror noen har vært slemme med deg. Jeg tror noen har gjort deg noe vondt. Det er viktig at du forteller meg det så jeg kan hjelpe deg. Vi skal passe på deg, og vi kan sørge for at det ALDRI vil skje igjen. Men da må du si noe".

Og nevne at hun trenger hjelp.

Ikke før henne mer bak lyset enn hun allerede er.

Unger som blir traumatisert blir også ofte ikke sett. Dere må bekrefte at dere ser henne, bryr dere og ikke vil gi dere.

Anonymous poster hash: 25017...5c3

[AnonymBruker]

Takk for mange svar dere, jeg vet at jeg kanskje hopper fort i "overgrep" katogorien og er klar over at det kan være andre ting også, som nevnt i hoved innlegget at hun har gjort noe galt.
Jeg jobber hardt for å ikke legge ord i munnen hennes men heller lytte, lese tegnene hun gir og være der, men også vise at jeg ser at hun sliter.

TS

Anonymous poster hash: be9a9...244