Hvordan samarbeide når far ikke tar det på alvor?

[AnonymBruker]

Vi har 50/50 for en 4 år gammel jente. De siste månedene har hun begynt å bli ganske brutal, hun er veldig aktiv fra før, men jeg vet ikke om det er trass eller om hun bare har mye sinne..
Hun tåler ikke å få ett nei, da kaller hun meg "dumming", og kan finne på å slå meg, bite meg, kaste ting eller skrike til meg.
Dette pleier jeg da å løse ved å sette henne på rommet og lukke døren, og det ender med at hun blir lei seg og kommer etterhvert ut å sier unnskyld, og jeg sørger for at hun vet hva hun sier unnskyld for og prater litt om det, også klemmer vi, også er det ferdig.

Denne "teknikken" min har barnet fortalt til far, men da på den måten at "mamma var sint og kastet meg på senga, også ble jeg lei meg, også ble mamma lei seg.." Faren skjønte jo så klart at jeg ikke har vært fysisk eller noe, men understrekte fort at jeg måtte "passe meg litt" så sånne episoder ikke blir fortalt i barnehagen ol. og barnevernet plutselig dukker opp.

Fra før av så vet jeg at jeg er den av oss som er best på å sette grenser og på å si nei. Far er mer den aktive typen, han løser alt med å le det bort eller belønne henne i form av å gå på Mc'Donalds el. for å roe henne ned.
Han var på besøk her igår ettermiddag, og jeg fortalte han at hun har vært litt vanskelig de siste dagene, hun blir helt villbass når jeg henter henne i barnehagen og slår seg helt vrang. Jeg får ikke på henne klær og sko om jeg holder henne igjen med makt engang, og hun oppfører seg helt som en tulling.. Dette hadde han selvsagt ingen kunnskap om, "for hun er aldri sånn hos han"..

Og mens han var her, skulle jeg legge fra meg noe papirer, men jentungen skulle på død og liv se på de, og jeg sa nei. Da river hun nesten i stykker toppen min, henger seg fast i den, og når jeg får henne løs fra den, røsker hun tak i hestehalen min. Jeg sa STOPP! flere ganger, mens far bare satt der å sa navnet hennes rolig.. Endte jo med at jeg satt henne på rommet.
Etterpå, når hun kom ut, hoppet hun på far og begynte å bite han i armen. Far reagerer med å begynne å bevege armen og tulle med det, så hun tror jo biting er lek og helt greit. Hadde hun bitt meg i armen, hadde det vært rett på rommet.

Når jeg spurte han hvorfor han aldri kjefter eller snakker til henne, sier han at han "hun leker jo bare" og at jeg er for streng.
Min mor derimot synes jeg bør bli strengere, hvis det gå an å endre den ville oppførselen, for min mor snyes har inntrykk av at 4-åringen er sjefen i huset her.
Men det er jo temmelig vanskelig å prøve å være den som oppdrar, når far ikke ser det jeg ser, og ikke hjelper til. Virker som han er redd for å gi henne tilsnakk pga. den episoden hvor hun "sladret" på meg, men ingen av oss har grunn til å frykte barnevernet fordi om vi har en 4-åring med overdreven fantasi..

Jeg nevnte at jeg nesten vurderte å skaffe hjelp til, vite hva vi skal gjøre for å jobbe med oppførselen hennes, for det kan jo hende det er noe jeg gjør feil, men da spurte han om jeg var gal.. Fordi han tror jo at å skaffe hjelp er å gå til barnevernet. Han er helt hysterisk, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. De ukene jeg har 4-åringen, brukes opp på tilsnakk og dårlig stemning.. Hva kan man gjøre?

Anonymous poster hash: 12c3e...232