Mulig Skilsmisse?

[AnonymBruker]

Kort fortalt!

Jeg (tror jeg) vil skilles fra mannen min!!

Jeg føler at jeg ikke klarer å puste sammen med han(!!)

Problemet er bare at vi har to fantastiske barn, og jeg regner sterkt med at barna vil være 50/50 eller 60/40..

Spørsmålet er bare HVORDAN klarer man dette emosjonelt sett??

Jeg kjenner det river i hjertet mitt bare jeg tenker tanken på å gå glipp av så mye tid sammen med barna mine!! I bunn og grunn vil det ko være nærmest halvparten av oppveksten deres!!

Selv tenker jeg at jeg nesten bare kan være ilag med barnefaren, bare for å slippe å "miste" barna!

Men stemningen mellom meg og barnefaren blir bare kaldere og kaldere! Nær barna har lagt seg har vi INGETING og prate om, og jeg føler meg mest som tjeneren hans(!)

Er det noen som har egne erfaringer som dere vil dele?

Beklager for rotete innlegg!!

Anonymous poster hash: bf7c2...6a6

[AnonymBruker]

Familievernkontoret.

Anonymous poster hash: 6059b...d29

[AnonymBruker]

Kort fortalt!

Jeg (tror jeg) vil skilles fra mannen min!!

Jeg føler at jeg ikke klarer å puste sammen med han(!!)

Problemet er bare at vi har to fantastiske barn, og jeg regner sterkt med at barna vil være 50/50 eller 60/40..

Spørsmålet er bare HVORDAN klarer man dette emosjonelt sett??

Jeg kjenner det river i hjertet mitt bare jeg tenker tanken på å gå glipp av så mye tid sammen med barna mine!! I bunn og grunn vil det ko være nærmest halvparten av oppveksten deres!!

Selv tenker jeg at jeg nesten bare kan være ilag med barnefaren, bare for å slippe å "miste" barna!

Men stemningen mellom meg og barnefaren blir bare kaldere og kaldere! Nær barna har lagt seg har vi INGETING og prate om, og jeg føler meg mest som tjeneren hans(!)

Er det noen som har egne erfaringer som dere vil dele?

Beklager for rotete innlegg!!

Anonymous poster hash: bf7c2...6a6

Er i samme situasjon så jeg he ingen erfaring å dele, men vi kan dele felles skjebne. Hvor gamle barna dine? Hvor lenge har dere vært gift?

Anonymous poster hash: 828fe...a7a

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har selv nylig gjennomgått skilsmisse etter mangeårig frustrasjon og vanskeligheter i ekteskapet. Når ting virkelig ikke fungerer tror jeg det naturlig kommer til et punkt der det ikke lenger er mulig å bo sammen. Ihvertfall føltes det sånn for meg/oss. Ingen dramatikk rundt det, men full enighet om at begge så det som best å gå hver til vårt. Men så er det jo dette med barn oppi det hele, da...

Etter mye frem og tilbake, ble vi enige om en ca. 60-40-ordning. Hos oss er barnet hos far torsdag-søndag annenhver uke samt én overnatting i uken. Ferier deles likt.

Det var en beintøff tid før vi besluttet å gå hver til vårt. I ettertid kan jeg ikke begripe at det skulle ta så lang tid å bestemme seg for det eneste rette valget (for oss!). Likevel var den verste tiden den perioden da vi skulle fastsette samværet for barnet vårt (5 år). Vi kom frem til ovennevnte samværsavtale og i dag har vi et svært godt samarbeid (mye bedre kommunikasjon enn før....) og både voksne og barnet gir uttrykk for at ting fungerer utmerket. Vi bor i samme nabolag/skolekrets, noe som er avgjørende for at hverdagen fungerer så bra. Julaften feiret vi sammen alle tre både nå i jula og sist jul. Vi voksne har også god kontakt og hyggelig tone med ex-svigerfamilie. Alt i alt må det sies at det er ganske ukomplisert nettopp fordi det har vært et ryddig, rent og pent brudd uten unødvendig mye bitterhet underveis.

I likhet med deg gruet jeg meg til hvordan jeg ville føle det å dele på den daglige omsorgen for barnet. Jeg så for meg nettopp det din beskrivelse av å gå glipp av halve oppveksten. Disse tankene hadde selvfølgelig også far og det var derfor perioden før vi kom til enighet var ekstremt tøff. Likevel skal sies at vi fikk tilbakemelding fra familievernkontoret da vi gikk derfra om at "Så flott å ha truffet dere - jeg er overbevist om at dere ser vi ikke her igjen!" Så selv om det blåser hardt er det likevel håp om å komme til enighet - husk å gi og ta og alltid sette barnet/barna i fokus

Nå, et år senere, føler jeg det helt annerledes. Vi har som sagt god kommunikasjon og begge føler nok at vi så absolutt er tilstede i oppveksten til barnet. Når jeg har barnet er jeg helt alene om alt og det blir til tider ganske intenst. Jeg har dermed lært meg å verdsette også tiden jeg har barnefri i langt større grad enn jeg forventet. Far er en god omsorgsperson og jeg vet at barnet blir godt ivaretatt der, hvilket selvfølgelig er avgjørende for at jeg kan slappe av og nyte alenetilværelsen også

Har man veid for og imot i årevis og innerst inne VET at ekteskapet ikke lenger er levedyktig, ja, da tenker jeg at man har få andre alternativer enn å splitte og håpe på bedre liv for begge i ettertid. Når man ikke handler overilt, men heller har grublet i overkant mye i altfor lang tid, synes det for meg som opplagt at det er på tide å komme seg videre. Jeg har aldri angret en dag på dette - eneste jeg eventuelt kunne angre på er at vi ikke skiltes tidligere. Same shit - lite å få gjort med den saken, gitt

Ønsker deg masse lykke til - uansett hva du/dere måtte finne ut av videre fremover

Anonymous poster hash: 7f905...1cb

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon så jeg he ingen erfaring å dele, men vi kan dele felles skjebne. Hvor gamle barna dine? Hvor lenge har dere vært gift?

Anonymous poster hash: 828fe...a7a

Jeg som skrev om mine erfaringeri innlegget over. Barnet var altså 5 år og vi var gift i 11 år (sammen i 14 år totalt )

Anonymous poster hash: 7f905...1cb

[AnonymBruker]

Jeg som skrev om mine erfaringeri innlegget over. Barnet var altså 5 år og vi var gift i 11 år (sammen i 14 år totalt )

Anonymous poster hash: 7f905...1cb

Vi har vært sammen i 16 år og har to tenåringer! Jeg er mest redd for hvordan barna vil ta dette? Og hvordan hverdagen blir økonomisk?

Anonymous poster hash: 828fe...a7a

[AnonymBruker]

Økonomisk blir det jo tøffere for de fleste, hvis man ikke har spesielt høy inntekt da.

Emosjonelt er det vondt i forkant og mens bruddet pågår og rett etterpå. Men så blir det bedre og bedre. Og som en annen sier: I starten satt jeg hver kveld og gråt og hadde vondt i magen de dagene barna var hos faren. Men nå ser jeg faktisk innimellom litt fram til noen dager uten barn. Ville selvsagt heller bodd med barna hele tiden, men det kan være gode dager uten dem også. Og da har de det bra hos faren sin.

Da slapper jeg av, ser tv, trener og går turer, møter venninner, sover osv. Nå klarer jeg å ha det fint alene.

For barna er dette noe av det vondeste de kan oppleve men det går hvis dere bestemmer dere for å handle til barnas beste både før, under og etter bruddet. Kommunikasjon og samarbeid er viktigere enn noen gang.

Anonymous poster hash: f0c9f...e3f

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 16 år og har to tenåringer! Jeg er mest redd for hvordan barna vil ta dette? Og hvordan hverdagen blir økonomisk?

Anonymous poster hash: 828fe...a7a

Det vil jo være svært så individuelt hvordan tenåringsbarna reagerer. Tenker likevel at de muligens reagerer på ting og tenker sitt uansett allerede nå. Mange sier de vil vente med å skilles "til barna blir større" andre sier det motsatte. Tror man bare må finne ut hva som kan fungere best for deg, mannen og barna. Det vil aldri være MANGE som mener noe annet eller helt motsatt om deres situasjon uansett, dessverre. Eneste jeg kan garantere er at dersom man ønsker å vente på det rette "øyeblikk" for en skilsmisse skal det sies at slike "øyeblikk" har jeg ingen tro på. Det blir aldri bedre av å utsette det hele dersom man vet utfallet er uunngåelig. Det er ihvertfall slik jeg ser det.

Økonomisk er det dessverre også vanskelig å uttale seg, da jeg ikke aner noe om ditt økonomiske ståsted i dag. Det vil selvfølgelig avhenge av nåværende inntekt samt hvorvidt du har hovedomsorgen for barna eller om dere går for delt bosted og gjeldende konsekvenser av dette. Du vil uansett ikke ha rett på overgangsstønad da barna er for store, men du kan kvalifisere for en del andre ytelser fra NAV som enslig forsørger (forhøyet barnetrygd, særfradrag på inntekt, evt barnebidrag fra far (?) og eventuelt ulike tiltak relatert til muligheter for utdanning/jobb ved behov for å nevne noe...)

Håper dette var til noe hjelp. Råder deg til å sjekke ut nærmere ut fra ditt økonomiske ståsted og evt aktuelle samværs- og bostedsordning for barna. Sjekke ut med Nav lokalt kanskje?

Anonymous poster hash: 7f905...1cb

[AnonymBruker]

Økonomisk blir det jo tøffere for de fleste, hvis man ikke har spesielt høy inntekt da.

Emosjonelt er det vondt i forkant og mens bruddet pågår og rett etterpå. Men så blir det bedre og bedre. Og som en annen sier: I starten satt jeg hver kveld og gråt og hadde vondt i magen de dagene barna var hos faren. Men nå ser jeg faktisk innimellom litt fram til noen dager uten barn. Ville selvsagt heller bodd med barna hele tiden, men det kan være gode dager uten dem også. Og da har de det bra hos faren sin.

Da slapper jeg av, ser tv, trener og går turer, møter venninner, sover osv. Nå klarer jeg å ha det fint alene.

For barna er dette noe av det vondeste de kan oppleve men det går hvis dere bestemmer dere for å handle til barnas beste både før, under og etter bruddet. Kommunikasjon og samarbeid er viktigere enn noen gang.

Anonymous poster hash: f0c9f...e3f

Enig i at samarbeid og god kommunikasjon betyr mye, og håper for all del at vi får til dette. Den eneste "lille" problemet er at min mann ikke vil dette i det hele tatt. Han vil at skal holde sammen for barnas skyld. Men når mor ike er lykkelig og glad skjønner ikke jeg at dette kan være bra for hverken barna eller han!!!!

Anonymous poster hash: 828fe...a7a

[AnonymBruker]

Det er mange som blir i slike forhold, og man kan leve med det om man går inn for det.

Å bli, men å dyrke din egen selvstendighet kan være en måte å overleve på. Bruk tiden når barna er opptatt eller sover, til å ta vare på deg selv, gjøre noe du liker.

Anonymous poster hash: 3efa5...a47

[Amarinda]

Hvorfor ikke gå i terapi og se om det er mulig å løse problemene?

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke gå i terapi og se om det er mulig å løse problemene?

Det har vi prøvd, de var på at vi skulle finne tid til å dyrke hverandre som kjæreste men problemet er jo at jeg ikke ønsker. Så det var bortkastet😖

Nå er det hvordan jeg skal formidle dette til mann og barn som lar seg vente! Gruer meg! I hvilken rekkefølge gjør man ying

Anonymous poster hash: 828fe...a7a

[AnonymBruker]

Det har vi prøvd, de var på at vi skulle finne tid til å dyrke hverandre som kjæreste men problemet er jo at jeg ikke ønsker. Så det var bortkastet😖

Nå er det hvordan jeg skal formidle dette til mann og barn som lar seg vente! Gruer meg! I hvilken rekkefølge gjør man ying

Anonymous poster hash: 828fe...a7a

Ting

Anonymous poster hash: 828fe...a7a

[AnonymBruker]

Tenk godt over hvem faren til barna dine er!

Min ex-mann har brukt livet sitt til å lage bråk, hele familien er oppdelt pga fornærmet mann. Han har lyve, prøvd å kjøre meg ned, med barna i baksetet, voldtatt meg, mens barna så på.

Han forandret seg til et monster av å bli avvist. Nå er det 17 år siden vi ble skilt og jeg er gift påny, men jeg kan ikke være på sosiale medier, han legger ting ut på veggen igjennom barnas konto. Han gir seg visst aldri! Ungene trodde jo på pappa når han drev og drev dem om at alt var min skyld.

Heldigvis er sånne som ham ikke helt vanlige, men tenk over hvem dere bor sammen med jenter, noen av dem er det farlige å avvise.

Det var min erfaring...

Anonymous poster hash: a4ee3...b27

[AnonymBruker]

Tenk godt over hvem faren til barna dine er!

Min ex-mann har brukt livet sitt til å lage bråk, hele familien er oppdelt pga fornærmet mann. Han har lyve, prøvd å kjøre meg ned, med barna i baksetet, voldtatt meg, mens barna så på.

Han forandret seg til et monster av å bli avvist. Nå er det 17 år siden vi ble skilt og jeg er gift påny, men jeg kan ikke være på sosiale medier, han legger ting ut på veggen igjennom barnas konto. Han gir seg visst aldri! Ungene trodde jo på pappa når han drev og drev dem om at alt var min skyld.

Heldigvis er sånne som ham ikke helt vanlige, men tenk over hvem dere bor sammen med jenter, noen av dem er det farlige å avvise.

Det var min erfaring...

Dette er virkelig et ekstremt tilfelle. Håper du har det bra, ingen skal måtte oppleve noe så vondt.

Anonymous poster hash: 76836...36a

[Amarinda]

Det har vi prøvd, de var på at vi skulle finne tid til å dyrke hverandre som kjæreste men problemet er jo at jeg ikke ønsker. Så det var bortkastet

Nå er det hvordan jeg skal formidle dette til mann og barn som lar seg vente! Gruer meg! I hvilken rekkefølge gjør man ying

Anonymous poster hash: 828fe...a7a

Så synd at det er helt over fra din side. Jeg har desverre ingen råd til hvordan du kan gjennomføre dette på en skånsom måte. Tenker at dere hvertfall må ha kommet til enighet om hvordan dere kan si til barna på en ålreit måte før dere forteller til de