Latterliggjøring av andre mennesker

[Gjest TomKrus]

Hva ser du på som latterliggjøring av andre mennesker?

Er parodien på trøndere i midtnytt latterliggjøring av trøndere? Har trøndere så liten selvironi at de ikke takler det? Hva med Ante Valente parodien til Herodes Falsk? Finnmarkinger parodieres stadig vekk. Er det galt? Skal man få lov til å parodiere og vitse med utlendinger?

[Gjest Lilleulv]

synes man må ha litt selvironi og tåle litt. Men man bør jo vite hvor grensa går... Ting som noen har komplekser for eller om noe er et sårt tema må man holde seg unna. Å parodiere nordmenn fra forskjellige steder i nroge er bare gøy, men ville vært mer forsiktig med utlendinger. Skal så utrolig lite til før man blir rasist...

[Monstermagnet]

I utgangspunktet er vel latterliggjøring av andre alt som oppfattes som latterliggjøring av subjektet det vitses om.

[Gjest Lilleulv]

I utgangspunktet er vel latterliggjøring av andre alt som oppfattes som latterliggjøring av subjektet det vitses om.

¨

:enig_animasjon:

[Gjest TomKrus]

I utgangspunktet er vel latterliggjøring av andre alt som oppfattes som latterliggjøring av subjektet det vitses om.

Vel, hvor går grensa? Det vil sikkert alltid være noen som føler seg støtt av en vits. Skal komikere og tvshow primært formidle vitser om tomater som blir til ketchup?

[aline]

I utgangspunktet er vel latterliggjøring av andre alt som oppfattes som latterliggjøring av subjektet det vitses om.

det er jeg helt enig i, det er derfor det er umulig å si at vitser om de forskjellige "gruppene" er ok eller ikke, fordi det kan tolkes forskjellig fra de forskjellige individene innen den gruppen det vitses om.

[Gjest TomKrus]

det er jeg helt enig i, det er derfor det er umulig å si at vitser om de forskjellige "gruppene" er ok eller ikke, fordi det kan tolkes forskjellig fra de forskjellige individene innen den gruppen det vitses om.

Så da er det vel hadebra til Monty Python, Seinfeld, Tufte og co, og en uendelig andre komikere, da.

Blir verden bedre av at folk har lite selvironi?

[Gjest Anonymous]

Det meste kan - og bør - i utgangspunktet gjøres til gjenstand for vitsing og latterliggjøring, ikke minst utlendinger!

Det er kanskje ikke veldig overraskende at jeg har et relativt liberalt syn på latterliggjøring...

God latterliggjøring finner du for eksempel der du ler høyt og lenge av en replikk eller et tema, helt til du finner ut at det like mye er deg selv du ler av (og latteren blir litt mer usikker og smilet litt svettere :-? )

Radio Yalla er et utmerket eksempel på intelligent latterliggjøring både av gamle landsmenn, nye landsmenn og våre fordommer til hverandre

Dødsfall i nær fortid er sjelden egnet til latterliggjøring, og ulike funksjonshemminger er også et svært vanskelig område. Her var Åpen Post 129 % geniale da de hadde med Frank Aarebrot, Cato Zahl Pedersen og ikke minst Idol-dommerne med Downs syndrom.

Min erfaring fra KG er forresten at folk ikke blir virkelig sure før de skjønner at de blir latterliggjort og/eller ikke minst at de bidrar til det selv...

[aline]

Jeg er ikke noen stor fan av verken Monty Python, tufte og co og endel andre stand-up komikere nei.

En av de få jeg synes er god på "latterliggjørings"-humor er OJ, fordi han latterliggjør de som latterliggjør. (dobbeltmoral sikkert, men men...)

Jeg har ikke tenkt til å gå en kamp for å få alle som latterliggjør andre til å gå addundas jeg, så lenge jeg slipper å være endel av det..

Hadde vi ikke hatt grupper som var mer mobbet en andre, så hadde det også vært noe annet. men det har vi.

[Gjest TomKrus]

En ting er sikkert: verden hadde vært et fryktelig trist sted hvis vi ikke kunne le av hverandre og oss selv.

[aline]

jo, men det går da an å ha det morsomt i livet, og både le av hverandre og av seg selv, uten å latterliggjøre eller såre andre?

jeg har aldri fortalt en "sotrør"-vits eller "negervits", ei heller "mongovitser", jeg har da hatt mye morro fordet.

[Gjest Anonymous]

jo, men det går da an å ha det morsomt i livet, og både le av hverandre og av seg selv, uten å latterliggjøre eller såre andre?

Men Aline; det du da kaller selvironi er omtrent det samme som andre ville oppfatte som ren latterliggjøring.

Ingen nevnt, ingen glemt...

[Gjest TomKrus]

jo' date=' men det går da an å ha det morsomt i livet, og både le av hverandre og av seg selv, uten å latterliggjøre eller såre andre? [/quote']

Poenget mitt er at det alltid vil være noen som såres av en vits, og skal vi da slutte å fortelle dem? Skal vi slutte å le fordi noen kan bli såret av at vi ler? Hvor går grensa?

[aline]

Men Aline; det du da kaller selvironi er omtrent det samme som andre ville oppfatte som ren latterliggjøring.

Ingen nevnt, ingen glemt...

[aline]

feeling.

jeg vet f.eks ikke om at det er særlig sannsynlig at noen svenser tar seg nær av svenskevitser, sier ikke at det ikke skjer, men er svensker en gruppe mennesker som er mer utsatt for seriøs mobbing og trakassering PGA at de er svenske?

Jeg tror også at det er få mennesker i norge som seriøst har noe imot svensker, og som plager svensker fordi de er nettop det.

ergo så har du f.eks den gruppen mennesker som kanskje er litt tryggere å spøke med, fordi de ikke har så stort grunnlag for å reagere negativt på det.

Tar du f.eks. utlendinger med annen hudfarge, så har du en gruppe mennesker som i mye større grad har blitt utsatt for seriøs mobbing og trakkasering PGA at de er nettopp fargede, ergo så er det kanskje LITT mer sårt? Det er også litt flere mennesker som seriøst HAR noe imot fargede, og vitsene blir ikke lenger bare basert på humor, men også fremmedfrykt.

Det er oftere vanskelig å vite om en spøk rettet mot fargede er KUN spøk, eller om det er preget også av fremmedfrykt, en det en svenskevits er.

[Monstermagnet]

Tror det er umulig å trekke noen klare grenser.

Men, jeg synes det blir helt feil når man hele tiden gyver løs på det samme "offeret", f.eks. som Otto Jespersen sine angrep på faren til Mette-Marit. Særlig fordi han ikke er i posisjon til å forsvare seg.

Statsministeren f.eks, har tross alt en helt annen posisjon. Mennesker i offentlige/viktige posisjoner må kunne tåle mer enn mannen i gata.

[Gjest Poirot]

Jo nærmere man er en situasjon, jo mer kan man tulle med den, eks handikap, sykdom, hudfarge og død.

[Gjest GreenSky]

Jo nærmere man er en situasjon' date=' jo mer kan man tulle med den, eks handikap, sykdom, hudfarge og død.[/quote']

Jeg ville vel egentlig sagt omvendt. Jo lengre unna en er en situasjon, jo mer kan en spøke med den. F.eks om en ekkel kvise venninna mi hadde på nesa - skal jeg spøke om den mens hun har den, eller når den er vekk.

[Gjest TomKrus]

jeg vet f.eks ikke om at det er særlig sannsynlig at noen svenser tar seg nær av svenskevitser, sier ikke at det ikke skjer, men er svensker en gruppe mennesker som er mer utsatt for seriøs mobbing og trakassering PGA at de er svenske?

Jeg tror også at det er få mennesker i norge som seriøst har noe imot svensker, og som plager svensker fordi de er nettop det.

Jeg håper da inderlig ikke at komediescenen i verden skal dreie seg mot vitser vi får i smellbongbonger.

ergo så har du f.eks den gruppen mennesker som kanskje er litt tryggere å spøke med, fordi de ikke har så stort grunnlag for å reagere negativt på det.

Tar du f.eks. utlendinger med annen hudfarge, så har du en gruppe mennesker som i mye større grad har blitt utsatt for seriøs mobbing og trakkasering PGA at de er nettopp fargede, ergo så er det kanskje LITT mer sårt? Det er også litt flere mennesker som seriøst HAR noe imot fargede, og vitsene blir ikke lenger bare basert på humor, men også fremmedfrykt.

Det er oftere vanskelig å vite om en spøk rettet mot fargede er KUN spøk, eller om det er preget også av fremmedfrykt, en det en svenskevits er.

Jeg hadde følt en viss ovenpåned holdning hvis noen mente at de ikke kunne spøke med meg, men med mange andre. Hva er det med meg som er galt? Hvorfor kan ikke noe jeg gjør være morsomt? Hvorfor kan ikke jeg karikeres?

Jeg så et bilde av en virkelig svart afrikaner. Underteksten var noe alla "dette er grunnen til man skal smil på et bilde". Er det galt å le av det? Hallo fyren var ganske så svart, og var det ikke for de hvite tennene hans, ville han nesten gått i ett med bakgrunnen. Kan jeg le av hvite kan jeg le av svarte.

[Gjest Poirot]