Stille folk

[Gjest Blomsterert]

Har ingenting med usikkerhet å gjøre, jeg er bare ikke spesielt glad i mennesker.

Unormalt? Yup.

Interesse er subjektivt, jeg ga bare en begrunnelse på hvorfor jeg personlig er for det meste stille.

De personene jeg omgås er enten veldig like meg, eller totalt ulike, fellesnevner er at de har opplevd ting ingen fortjener, de er kanskje litt "ødelagte" men klarer fremdeles leve og lykkes i en verden de ikke passer inn i, på sin egen måte.

Som meg selv.

Så det er å være introvert? Skadet av omgivelsene?

Da er det vel sosial angst da?

Synd å lese om deg og dere da. Men intet liv er vel rettferdig.

[Gjest Castielz]

Så det er å være introvert? Skadet av omgivelsene?

Da er det vel sosial angst da?

Synd å lese om deg og dere da. Men intet liv er vel rettferdig.

Tja, vil ikke si jeg lir noen nød.

Vi er alle ansvarlige for å finne vår egen lykke.

Jeg finner folk som har måttet kjempe for å finne den, enten pga dårlig utgangspunkt eller uflaks, til å være mer interessante.

De har som regel så mye mer å bidra med i en samtale, enn poengløst bullshit om barna eller hvor drita du var forrige helg.

Endret 7. januar 2015 av Castielz

[Nowayback]

Du som nevner filosofi. Hva vet du om de som plaprer hele tiden,når DU ikke er der ?

Bare en dum forestilling fordi en ikke vil eller tør dele,og det er helt ok. Men hadde alle holdt kjeft,så hadde det ikke vært mye interessant. Eller?

Folk får være som de vil,men jeg syns at stille mennesker er kjedelige. Jeg misliker dem ikke,men de er ikke så interessante heller når de står i sin egen verden og ikke vet hva de skal si. Det ER kjedelig. Så da bør de jo dele de glimrende tankene de har ? :-)

De fleste introverte/sjenerte har en eller annen situasjon de er trygge i, hvor de ikke er stille. Jeg føler at de som først plaprer mye, gjør det hele tida. Kjenner til mange eksempler, og de er ofte dårlige lyttere. De som er mer stille er kanskje bedre lyttere, enn de som ikke greier å holde tåta. Men det går vel opp i opp. Ekstremer på begge sider kan vel være like irriterende, så en gyllen middelvei er vel det optimale.

[Gjest Blomsterert]

Tja, vil ikke si jeg lir noen nød.

Vi er alle ansvarlige for å finne vår egen lykke.

Jeg finner folk som har måttet kjempe for å finne den, enten pga dårlig utgangspunkt eller uflaks, til å være mer interessante.

De har som regel så mye mer å bidra med i en samtale, enn poengløst bullshit om barna eller hvor drita du var forrige helg.

Viser du forakt,så får du forakt. Hvorfor ser du ned på folk med et "alminnelig"liv,og hva vet du egentlig om dem?

Jeg var som deg en gang. Til jeg innså at ingen har levd problemfritt,og at en må sette seg i andres situasjon. Du nedgraderer folk fordi du vil føle deg mer spesiell. Sikkert av en grunn. Men ikke døm "naboen"for det.

[Gjest Castielz]

Viser du forakt,så får du forakt. Hvorfor ser du ned på folk med et "alminnelig"liv,og hva vet du egentlig om dem?

Jeg var som deg en gang. Til jeg innså at ingen har levd problemfritt,og at en må sette seg i andres situasjon. Du nedgraderer folk fordi du vil føle deg mer spesiell. Sikkert av en grunn. Men ikke døm "naboen"for det.

Dømmer jeg noen?

Subjektiv, nytt ord for deg?

Jeg er ikke usikker, jeg har ikke sosial angst og slettes ikke noe behov for å føle meg spesiell?

Aner ikke hvor du tar alt det her fra?

Alt jeg sa, var at mennesker for det meste ikke interesserer meg.

[Gjest Blomsterert]

Dømmer jeg noen?

Subjektiv, nytt ord for deg?

Jeg er ikke usikker, jeg har ikke sosial angst og slettes ikke noe behov for å føle meg spesiell?

Aner ikke hvor du tar alt det her fra?

Alt jeg sa, var at mennesker for det meste ikke interesserer meg.

Ja,du dømmer de med unger og ordinære liv. Og hvorfor liksom.

[Gjest Castielz]

Ja,du dømmer de med unger og ordinære liv. Og hvorfor liksom.

Ok, du vet ikke hva subjektiv betyr.

Foreslår du googler dette, før du kommer med usanne beskyldninger.

Sjelden jeg dømmer noen, men med deg gjør jeg ett unntak.

[AnonymBruker]

Jeg kan være stille, men som andre sier; jeg er egentlig bare stille når jeg ikke har noe interesse av å prate med de jeg er med. Også når jeg er nervøs, nye situasjoner. Men praten går bedre når jeg begynner å føle meg tryggere.

Med bestevennene mine kan jeg bable i vei om alt og ingenting.

Har fått kommentarer av folk jeg egentlig ikke liker å være så mye med, men må prate med innimellom (jobb, skole osv) at jeg er sjenert, ikke sier så mye osv... Sånt hadde aldri bestevennene mine ment! Men de er nok enige i at jeg er flink til å holde kjeft når jeg ikke "vil" prate med andre mennesker.

Si meningene mine kan jeg, men det er ikke alltid nødvendig. Har jeg ikke meldt meg opp i en diskusjon, så gidder jeg ikke diskutere det.

Noen er nok mye mer stille enn meg da. Men jeg ser ikke noe negativt i det. Det er jo bare å prate med de, så åpner de seg etterhvert om de føler seg trygg med deg:)

Anonymous poster hash: 565e6...5f6

[Gjest Allergikeren]

Jeg er en av de stille personene ts. Jeg aner nemlig ikke hva jeg skal snakke med fremmede om så small talk er ikke min ting. Jeg svarer når noen snakker til meg og blander meg inn i en samtale om temaet intresserer meg men har jeg ingenting å komme med så holder jeg kjeft. På jobb derimot er jeg utadvendt og prater hele tiden med ukjente mennesker fordi det kreves. På privaten skravler jeg gjerne med folk jeg føler meg trygge på som gode venner familie og kjæresten. Jeg foretrekker samtaler med få stk om gangen.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette.

En periode jobbet jeg i en litt mindre butikk, der kollegaene mine var 50-60 år. Selv er jeg 30. I matpausen diskuterte de ofte politikk, når de ikke diskuterte folk de kjenner. Jeg har bare bodd her i et par år, og har virkelig ikke giddet å sette meg inn i hvem gud-og-hvermann har vært gift med, eller hvor de bodde i tiden før nåværende situasjon. (Liten bygd, en person blir beskrevet til andre ut fra "søstera til han samboeren til hun som bodde ved avkjørselen til ... før de solgte huset der og flyttet til en leilighet i byen for noen år siden.") Og jeg fikk aldri mer enn gjennomsnittlige karakterer i samfunnsfag, for å si det sånn, så jeg syns det politiske systemet høres innmari komplisert ut.

- Hva skulle jeg liksom bidra med i slike samtaler? Få sagt fra om at politikk er vanskelig å forstå? Eller hvor lite jeg vet om de som bor i det gule huset på toppen av bakken ved museumet, som jeg sannsynligvis aldri kommer til å ha noe med å gjøre likevel? Få temaet over på oppussing, vær og vind? Debatter om helse og anatomi? Om dansekulturer?

Og så har man situasjoner der flere skravlebøtter er samlet, og det er om å gjøre å ha spissest albuer og høyest stemme for å bli lagt merke til. Plutselig er det noen som legger merke til at jeg sitter og bare lytter, og skal få meg til å bli med i kampen om oppmerksomhet. "Har noen tatt tunga di, siden du ikke sier et pip? Ikke det? Du er jo så stille, si noe da! Hva som helst, har du noe på hjertet, så syng ut! Kom igjen, SNAKK!" Først da er alle stille, for de vil høre "den stumme piken" snakke. Da kommer jernteppet virkelig med all sin tyngde, kan du tro!

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at de er så stille hele tiden? De sier så vidt noe. Blir så irritert over sånne folk. Har de tanker i det hele tatt? Hvis du har meninger, hvorfor ikke si det rett ut?

Anonymous poster hash: 9f315...022

Før pratet jeg mye.. Alt for mye.... Fikk tilsnakk for det.

Jeg har blitt kritisert mye for den personen jeg er. I dag sliter jeg veldig med selvfølelsen og tør neste å ikke åpne munnen lengre.. Så jeg tier og sier lite. Jeg er hyggelig og oppfører meg fint ovenfor folk. Men pga jeg etterhvert har fått sosial angst så er det ikke så lett å prate mye lengre..

Så takk skal dere ha dere som støtt og stadig skal kritisere og rakke ned på folk

Anonymous poster hash: ac419...5e0

[Gjest Horatio Hornblower]

Hva er det som gjør at de er så stille hele tiden? De sier så vidt noe. Blir så irritert over sånne folk. Har de tanker i det hele tatt? Hvis du har meninger, hvorfor ikke si det rett ut?

Anonymous poster hash: 9f315...022

[Gjest Horatio Hornblower]

Jeg snakker når jeg har noe å si. Jeg ser ingen grunn hvorfor jeg skal snakke bare for å snakke.

[AnonymBruker]

Takk og pris for at vi har mangfold og at folk er ulike.

Det er bare sundt at ikke alle er ultrasosiale.

Og hvis det er deres personlighet og den de er, hvorfor skal de da ønske å være noe annet?

Anonymous poster hash: 95a31...e6f

[Gjest Blomsterert]

Ok, du vet ikke hva subjektiv betyr.

Foreslår du googler dette, før du kommer med usanne beskyldninger.

Sjelden jeg dømmer noen, men med deg gjør jeg ett unntak.

Skal jeg føle meg beæret? Døm nå hvem du vil,men godt du innrømmer det da.

[Gjest Castielz]

Skal jeg føle meg beæret? Døm nå hvem du vil,men godt du innrømmer det da.

Troll.

[Tabris]

For meg kommer det an på situasjonen. Jeg kan prate mye, jeg, men da må det være en interessant samtale. Hvis folk sitter og plaprer om sminke, gardiner og hva naboen sa, så trekker jeg meg heller inn i min egen verden. Jeg har ikke ork til å delta i slikt.

[Navnemjau]

Hva er det som gjør at de er så stille hele tiden? De sier så vidt noe. Blir så irritert over sånne folk. Har de tanker i det hele tatt? Hvis du har meninger, hvorfor ikke si det rett ut?

Anonymous poster hash: 9f315...022

Anonym bruker på høy hest

Det er situasjonsavhengig hvor stille jeg er, men jeg gidder veldig sjelden å kaste bort tid og energi på dem som ikke takler at folk fungerer forskjellig.

De fleste personlighetstyper kan irriterere andre i blant. Finner stille folk seg i at du rabler i vei om alt som måtte falle deg inn, får du også finne deg i det når andre ikke har lyst til å gjøre det samme.

[Gjest Kaffelattn]

Hva er det som gjør at de er så stille hele tiden? De sier så vidt noe. Blir så irritert over sånne folk. Har de tanker i det hele tatt? Hvis du har meninger, hvorfor ikke si det rett ut?

Anonymous poster hash: 9f315...022

Det hjelper hvis du gir noen eksempler på hvilke situasjoner dette gjelder?

Alt til sin tid; også prating.

Noen uttrykker, andre inntrykker:-)

Endret 7. januar 2015 av Kaffelattn

[Gjest The damned]

Jeg er stille fordi jeg har sosial angst, men tror jeg ville vært stille uten angst også. Bare at uten den, så hadde jeg ikke vært så lammet av angsten.

Men jeg blir enda mer stille sammen med folk jeg opplever som fiendtlig innstilt og folk som prater så mye at jeg aldri får sagt et ord.

Jeg har heller ikke behov for å prate uansett, men kan prate mye om tema som interesserer meg eller sammen med mennesker som er interessante.

Forresten, så er det ikke slik at det bare er positivt med folk som prater for mye heller. Det kan bli slitsomt og selvsagt være slitsomt med noen som ikke sier så mye, men folk er ulike.

Jeg er bare lei av at det å være utadvendt blir hyllet som det eneste rette, og hvor mye pepper og mas man får fordi man "er så stille".

Merker at jeg får mye mer pepper enn samboeren min, selv om vi begge er stille. Er drittlei av det. Klarer ikke forandre på den jeg er. Må være ganske trygg på noen før jeg skravler i vei, og det tar litt tid.