Trenger hjelp til 5åring ute av kontroll!

[AnonymBruker]

Hva gjør jeg når 5åringen bare kommer ut av rommet, etter jeg har sendt han inn der? Og når jeg går inn igjen med han, kommer han bare ut igjen! Han ler når jeg kjefter på han, utrolig provoserende!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger! Jeg har 2 eldre barn, og ingen av de har noensinne vært så ufordraelig (?) som han. For det er det han er..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, han er sur og grinete hele dagen. Jeg orker ikke lenger å ta han med på besøk, fordi han ikke oppfører seg..

Av og til er det mest fristende å gi han en enveisbillett til langtvekkistan:(

Elsker han høyere enn himmelen, men han sliter ut hele familien..

Anonymous poster hash: b009c...1be

[minister-mio]

En ting er sikkert, kjeft hjelper ikke!

Ikke å bli sendt på rommet heller, og de holdningene du har til han har han nok merka for lenge siden.

Hvem har ansvaret for stemningen i en relasjon, voksen eller barn?

[Doge]

Jeg er ganske sikker på at han merker at du tenker slik om han, og jeg vet selv at kjeft ikke hjelper. Og bli sendt bort hjelper heller ikke. Det gjør det kun verre. Hvis han er sur og grinete hele dagen så må du finne ut hvorfor og prate med han om det, og evt. skaffe hjelp til han utenfra.

Er han sånn mot faren sin? Når begynte oppføreselen? Og skjedde det noe spesielt da han ble sånn?

[AnonymBruker]

Begynn med å fremheve alt du ser av positiv adferd. Så enkelt som "så flink du var å hjelpe meg med borddekkingen" eller "flott at du satte skoene fint på plass".

Lag gode opplevelser sammen, bare du og han noen ganger - positive opplevelser som dere kan snakke om sammen.

Lag belønningssystem på en eller to ting som du vil han skal jobbe ekstra med, men det må ikke være urealistisk for han å klare og oppnå belønning.

Ikke enkelt dette, men en positiv tone og en slags "fresh" start kan nok være et sted å starte.

Anonymous poster hash: 1f190...eaa

[AnonymBruker]

En ting er sikkert, kjeft hjelper ikke!

Ikke å bli sendt på rommet heller, og de holdningene du har til han har han nok merka for lenge siden.

Hvem har ansvaret for stemningen i en relasjon, voksen eller barn?

Men hva hjelper da?

Jeg har prøvd å snakke med han, gir han oppmerksomhet, tar han med når jeg baker.. Men ALLTID ender det med at han surer seg og sutrer for ett eller annet..

Jeg er fortvilt nå, så viss du har gode råd til meg, tar jeg gjerne imot:)

Anonymous poster hash: 8a349...dee

[AnonymBruker]

Jeg er ganske sikker på at han merker at du tenker slik om han, og jeg vet selv at kjeft ikke hjelper. Og bli sendt bort hjelper heller ikke. Det gjør det kun verre. Hvis han er sur og grinete hele dagen så må du finne ut hvorfor og prate med han om det, og evt. skaffe hjelp til han utenfra.

Er han sånn mot faren sin? Når begynte oppføreselen? Og skjedde det noe spesielt da han ble sånn?

Ja, han merker nok at jeg er lei.. Han har vært sånn lenge lenge, og er på samme måte med faren. Vi bor ikke sammen.

Har vært til utredning hos ppt, men de finner ikke noe "galt".

Anonymous poster hash: 8a349...dee

[Doge]

Så PPT merket ikke at han oppfører seg ille? Er det lenge siden det ble slutt mellom deg og faren? Krangler dere mye?

Har du spurt ham om hvorfor han er sur og grinete?

[kiki1980]

Prøv å være alene med han så mye som mulig. Kanskje han skriker etter oppmerksomhet. Jeg merker det ihvertfall når mine barn utagerer. De roer seg når jeg bruker tid en og en på dem. De er tette i alder og det er lett å se dem sammen men de trenger tid hver for seg også.

[MariaHP]

Hva med å overse utbruddene til barnet, Du kan jo prøve trekke deg bort hvis han blir grinete og sur. Det kan jo være mange årsaker til at han oppfører seg sånn. Hvis det er for å få en reaksjon fra deg så kan det være lurt å trekke seg bort, ikke gi han noe oppmerksomhet på det, sett deg å se på tv eller plugg musikk i ørene. Når han ikke får noe oppmerksomhet så gir han seg sikkert. Da når han gir seg så kan du finne på noe positivt med han. Gi han ros for alt godt han gjør, ignorer det negativet eller si "dette var ikke noe hyggelig, jeg går å finner på noe annet til du har roet deg ned" eller "jeg ser du trenger litt tid for deg selv, jeg lar deg være i fred så lenge".

Det kan jo være andre ting som plager han også. Vet ikke hvordan livssituasjonen deres er men kanskje det er noe i barnehagen/skole? Hør med de ansatte om hvordan han er der, om han har det bra med de andre barna, eller om de har inntrykk av at han sliter med noe?

Kan også være helseplager, dårlig hørsel? vanskelig for å kommunisere å sette ord på ting.

Nå er dette bare forslag siden jeg ikke vet noe annet om gutten enn at han er sutrete og får raseriutbrudd.

Jeg skjønner at det er slitsomt for deg, men husk at han bare er et barn, barn har ikke den samme kunnskapen som vi har. De vet ikke alltid det beste for mennesker rundt seg eller seg selv. Der trenger de veiledning.

Du kan også prøve sånn klistremerke system. Lage en bok der du skriver ned et par punkter dere kan trene på. Gi barnet et klistremerke hver gang barnet mestrer det, og når barnet har fått en viss sum med klistremerker så blir det premie. (eks: Dere drar på badet sammen, eller på bondegården eller lignende) Tror det er bedre at man finner på noe gøy istedenfor å gi leker og ting. På den måten får dere en fin stund sammen.

Masse lykke til! skjønner godt at du blir frustrert! Ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre når ungen går helt bananas. klem til deg

[Gjest Magdalene]

Hvordan har han det sosialt da? Har han venner?

[MariaHP]

Jeg fikk ikke med meg at dere hadde vært hos ppt så da er det vel ikke noe med hørselen i alle fall.

[kaffemor]

Hør med kommunen din om de tilbyr TIBIRveiledning (eller noe liknende). Du kan høre med PPT hvis dere fortsatt har kontakt med dem. Dere lærer da om hvordan gi gode beskjeder, hvordan håndtere problematferd osv. Får noen verktøy til å skape en bedre relasjon og til å vite hva man skal gjøre i/for å unngå slike situasjoner som du beskriver

[AnonymBruker]

Vi har fem barn og et av våre var også på samme måte som du beskriver TS og jeg føler virkelig med deg.

Vi var innom mange forskjellige former for hjelp uten at noe fungerte.

Hun var rett og slett helt annerledes enn de andre fire og er det fortsatt den dag i dag og nå er hun 18.

Hun har en helt annen personlighet. Er mer innesluttet, sær og vanskelig. Har liten empati for andre og svarer gjennomgående frekt og lite hyggelig.

Det er to år mellom hvert av våre barn, hun er nr to i rekken og alle har grunnleggende fått den samme oppdragelsen og vært mye ute i naturen og på reiser og andre sosiale aktiviteter.

Vi måtte til slutt bare akseptere at hun var annerledes uten at vi kunne sette fingeren på hvorfor.

Men den dagen vi aksepterte det og sluttet å forsøke og påvirke henne eller å la dårlig oppførsel få konsekvenser så ble livet på en snodig måte enklere.

Vi lot henne ikke tyrannisere oss, men vi lot henne være den hun var/er.

Anonymous poster hash: 6c3ef...ff7

[AnonymBruker]

Begynn med å fremheve alt du ser av positiv adferd. Så enkelt som "så flink du var å hjelpe meg med borddekkingen" eller "flott at du satte skoene fint på plass".

Lag gode opplevelser sammen, bare du og han noen ganger - positive opplevelser som dere kan snakke om sammen.

Lag belønningssystem på en eller to ting som du vil han skal jobbe ekstra med, men det må ikke være urealistisk for han å klare og oppnå belønning.

Ikke enkelt dette, men en positiv tone og en slags "fresh" start kan nok være et sted å starte.

Anonymous poster hash: 1f190...eaa

Enig. Gode råd.

Anonymous poster hash: 74206...096

[AnonymBruker]

Man bør ikke bruke rommet som straffested.. Men hvis han går fra straffestedet så følger du han tilbake. Igjen og igjen. Helt til DU vinner. Første gangene vil det sikkert ta et par timer.. Men det er verdt det ;-)

Anonymous poster hash: b94a7...08a