Noen som har angret delt bosted og krevd 100%?

[AnonymBruker]

Er det noen med delt bosted 50/50 som synes det er ille når barnet sier "mamma, mamma" og "ikke gå" når det er fars uke (barna bor hos far i sin uke) og moren er innom for å leke litt med barna og det svir i hjertet når mor savner barna?

Da vil en kreve 100%...men det er umulig.

Hvordan leve med å ikke se sine barn på en uke - man opplever kun 50% av livet med barna av barnas liv?

Anonymous poster hash: 32ccd...7ab

[AnonymBruker]

Og hvordan trur du det er for far til barnet ved å ikke skulle få ha barna sine hos seg? De er hans og tross alt. Ikke bare dine.

Anonymous poster hash: 81734...cb3

[AnonymBruker]

Nettopp...det er ille for begge. Barna vil vel komme i lojalitetskonflikt også.

Ennå verre blir det om lengre tid når en av eller begge foreldrene får kjærester. Sikkert mye slumbug. Stakkars barn.

Er det noen voksne barn som leser her som har erfaringer å dele fra å bo en uke hos mor, så en uke hos far, ferier med hver av dem osv.?

Hvordan gikk det med leksene og evnen til konsentrasjon når dere hadde rom hos begge foreldre?

Anonymous poster hash: 32ccd...7ab

[Peter007]

Tror nok ikke retten ville dømt 100% til en om det hadde tilspisset seg.

Er det først samvær med begge foreldre skal det foreligge noe straffbart mor barnet om det skal kunne opphøre

[Gjest Gjest]

Hjelpes, enda en sådan tråd..

[MarianneE]

Hjelpes, enda en sådan tråd..

Ja, det er ikke bare jeg som synes det har vært mange slike i det siste?

[AnonymBruker]

Er det noen med delt bosted 50/50 som synes det er ille når barnet sier "mamma, mamma" og "ikke gå" når det er fars uke (barna bor hos far i sin uke) og moren er innom for å leke litt med barna og det svir i hjertet når mor savner barna?

Da vil en kreve 100%...men det er umulig.

Hvordan leve med å ikke se sine barn på en uke - man opplever kun 50% av livet med barna av barnas liv?

Anonymous poster hash: 32ccd...7ab

For å unngå dette er løsningen at mor og far ikke skiller seg. Hvis ikke er dette realiteten, deal with it.

Anonymous poster hash: 6deb2...bc3

[Stjerneklart]

Nettopp...det er ille for begge. Barna vil vel komme i lojalitetskonflikt også.

Ennå verre blir det om lengre tid når en av eller begge foreldrene får kjærester. Sikkert mye slumbug. Stakkars barn.

Er det noen voksne barn som leser her som har erfaringer å dele fra å bo en uke hos mor, så en uke hos far, ferier med hver av dem osv.?

Hvordan gikk det med leksene og evnen til konsentrasjon når dere hadde rom hos begge foreldre?

Anonymous poster hash: 32ccd...7ab

Jeg er i dag 24 år, men vokste opp med skilte foreldre. Jeg blir ofte rimelig forbanna over trådene jeg leser her inne (Men det er basert på min erfaring). Vi var alt fra 4-13 år når foreldrene skilte seg, og ingen av oss har tatt skade av verken skilsmissen, nye kjærester osv. Selvfølgelig har det vært utfordrende, men per dags dato er jeg veldig glad for at vi ble delt 50/50 fordi det viser at begge foreldre har lyst å være med barna, men jeg må få påpeke at det er VIKTIG AT FORELDRE ER TILPASNINGSDYKTIG.

Noen ganger fikk vi behov for å være litt ekstra med den mamma eller pappa, og her var mine foreldre flink til å si "ja, men da kan du få være litt med mamma i dag" - vi fikk også snakke med de på telefonen, til og med minstemann. de ukene vi ikke var hos den ene.

Det har kommet nye kjærester inn i bilet også, her var det viktigste at de satt samme regler for oss som de hadde for sine unger, fordi dette skapte en trygghet. I tillegg var min bonuspappa veldig flink til å bruke tid på å f.eks snakke med meg hvis jeg slengte med dørene og skjelte ut mor. Jeg kaller han gjerne pappa2. Far har derimot ikke alltid vært like heldig med damene, og mamma sa ofte ting til oss som vi ikke burde høre, som gjorde at vi ble fiendtlig, men så fort det kom en ordentlig dame inn, så var alt greit. (Her blir jeg rimelig sur på alle andre som angriper stemødre, dere må gi dere. DET er LIKE viktig at steforeldre setter grenser og regler også - trår de for langt, så kommer de til å få høre at "HEI, jeg har en mamma og en pappa).

Lekser og konsentrasjon gikk veldig fint for alle våres del. Vi har brukt mye tid på å snakke om dette.

Høytider var vi noen gang splittet fordi ingen av oss ville at verken mamma eller ppapa skulle være uten unger, så vi fikk gå der vi selv ville, av og til feiret alle sammen og av og til var vi splittet.

Så min erfaring er at alt går seg til, så lenge man kan samarbeide og tilpasse seg ungene sitt behov. Forstå det at ungene av og til får et ekstra behov for å være en dag ekstra med mamma eller pappa, spesielt oppover i tenårene.

[Gjest Gjest]

Ja, det er ikke bare jeg som synes det har vært mange slike i det siste?

Nei.

[AnonymBruker]

Jeg er i dag 24 år, men vokste opp med skilte foreldre. Jeg blir ofte rimelig forbanna over trådene jeg leser her inne (Men det er basert på min erfaring). Vi var alt fra 4-13 år når foreldrene skilte seg, og ingen av oss har tatt skade av verken skilsmissen, nye kjærester osv. Selvfølgelig har det vært utfordrende, men per dags dato er jeg veldig glad for at vi ble delt 50/50 fordi det viser at begge foreldre har lyst å være med barna, men jeg må få påpeke at det er VIKTIG AT FORELDRE ER TILPASNINGSDYKTIG.

Noen ganger fikk vi behov for å være litt ekstra med den mamma eller pappa, og her var mine foreldre flink til å si "ja, men da kan du få være litt med mamma i dag" - vi fikk også snakke med de på telefonen, til og med minstemann. de ukene vi ikke var hos den ene.

Det har kommet nye kjærester inn i bilet også, her var det viktigste at de satt samme regler for oss som de hadde for sine unger, fordi dette skapte en trygghet. I tillegg var min bonuspappa veldig flink til å bruke tid på å f.eks snakke med meg hvis jeg slengte med dørene og skjelte ut mor. Jeg kaller han gjerne pappa2. Far har derimot ikke alltid vært like heldig med damene, og mamma sa ofte ting til oss som vi ikke burde høre, som gjorde at vi ble fiendtlig, men så fort det kom en ordentlig dame inn, så var alt greit. (Her blir jeg rimelig sur på alle andre som angriper stemødre, dere må gi dere. DET er LIKE viktig at steforeldre setter grenser og regler også - trår de for langt, så kommer de til å få høre at "HEI, jeg har en mamma og en pappa).

Lekser og konsentrasjon gikk veldig fint for alle våres del. Vi har brukt mye tid på å snakke om dette.

Høytider var vi noen gang splittet fordi ingen av oss ville at verken mamma eller ppapa skulle være uten unger, så vi fikk gå der vi selv ville, av og til feiret alle sammen og av og til var vi splittet.

Så min erfaring er at alt går seg til, så lenge man kan samarbeide og tilpasse seg ungene sitt behov. Forstå det at ungene av og til får et ekstra behov for å være en dag ekstra med mamma eller pappa, spesielt oppover i tenårene.

Takk for et slikt innlegg. Jeg hadde nesten begynt å miste troen på at det var mulig å få til.

Anonymous poster hash: 6deb2...bc3

[AnonymBruker]

Jeg kan kun "snakke" for min sønn. Han er nå 23 og vi har praktisert 50/50 siden han var 6 år. Nå er han samboer og studerer.

Han har opplevd 50/50 som positivt. Far og jeg har bodd 10 minutter unna hverandre og det har gjort det mulig for ham å gå på samme skole, ha sine venner og vokse opp i "ett" miljø. Vi har i alle år også gjort det klart for ham at om han skulle ønske noe annet, så ville han bli hørt. Han har aldri bedt om noen endring av 50/50-fordeling.

Lekser har vært uproblematisk og vi foreldre har samarbeidet godt på dette området og støttet/hjulpet ham. Det har også mor/fars nye samboere gjort.

Det har ikke vært uproblematisk å introdusere nye partnere. Men det ville neppe vært annerledes om fordelingen hadde vært 80/20.

Jeg, som mor, har savnet og grått. Men det er noe jeg har måttet håndtere for at vår sønn skulle bli gitt muligheten til å vokse opp med oss begge når bruddet var et faktum. Han har også garantert savnet henholdsvis mor og far. Men han har aldri bedt om en annen fordeling. Det sier meg at han ville ha det slik, selv om det innebar å savne.

Han er en fin, blid, sosial, dyktig og omgjengelig type. Det sier meg at vi gjorde rett valg. 2 glade, takknemlige foreldre og en glad og fornøyd sønn vitner om at dette var en god løsning for oss.

Anonymous poster hash: 10ffc...f2a

[AnonymBruker]

Jeg er i dag 24 år, men vokste opp med skilte foreldre. Jeg blir ofte rimelig forbanna over trådene jeg leser her inne (Men det er basert på min erfaring). Vi var alt fra 4-13 år når foreldrene skilte seg, og ingen av oss har tatt skade av verken skilsmissen, nye kjærester osv. Selvfølgelig har det vært utfordrende, men per dags dato er jeg veldig glad for at vi ble delt 50/50 fordi det viser at begge foreldre har lyst å være med barna, men jeg må få påpeke at det er VIKTIG AT FORELDRE ER TILPASNINGSDYKTIG.

Noen ganger fikk vi behov for å være litt ekstra med den mamma eller pappa, og her var mine foreldre flink til å si "ja, men da kan du få være litt med mamma i dag" - vi fikk også snakke med de på telefonen, til og med minstemann. de ukene vi ikke var hos den ene.

Det har kommet nye kjærester inn i bilet også, her var det viktigste at de satt samme regler for oss som de hadde for sine unger, fordi dette skapte en trygghet. I tillegg var min bonuspappa veldig flink til å bruke tid på å f.eks snakke med meg hvis jeg slengte med dørene og skjelte ut mor. Jeg kaller han gjerne pappa2. Far har derimot ikke alltid vært like heldig med damene, og mamma sa ofte ting til oss som vi ikke burde høre, som gjorde at vi ble fiendtlig, men så fort det kom en ordentlig dame inn, så var alt greit. (Her blir jeg rimelig sur på alle andre som angriper stemødre, dere må gi dere. DET er LIKE viktig at steforeldre setter grenser og regler også - trår de for langt, så kommer de til å få høre at "HEI, jeg har en mamma og en pappa).

Lekser og konsentrasjon gikk veldig fint for alle våres del. Vi har brukt mye tid på å snakke om dette.

Høytider var vi noen gang splittet fordi ingen av oss ville at verken mamma eller ppapa skulle være uten unger, så vi fikk gå der vi selv ville, av og til feiret alle sammen og av og til var vi splittet.

Så min erfaring er at alt går seg til, så lenge man kan samarbeide og tilpasse seg ungene sitt behov. Forstå det at ungene av og til får et ekstra behov for å være en dag ekstra med mamma eller pappa, spesielt oppover i tenårene.

Bra innlegg, nyttig å høre for foreldre som er i den situasjonen!

Anonymous poster hash: 32ccd...7ab

[AnonymBruker]

Jeg kan kun "snakke" for min sønn. Han er nå 23 og vi har praktisert 50/50 siden han var 6 år. Nå er han samboer og studerer.

Han har opplevd 50/50 som positivt. Far og jeg har bodd 10 minutter unna hverandre og det har gjort det mulig for ham å gå på samme skole, ha sine venner og vokse opp i "ett" miljø. Vi har i alle år også gjort det klart for ham at om han skulle ønske noe annet, så ville han bli hørt. Han har aldri bedt om noen endring av 50/50-fordeling.

Lekser har vært uproblematisk og vi foreldre har samarbeidet godt på dette området og støttet/hjulpet ham. Det har også mor/fars nye samboere gjort.

Det har ikke vært uproblematisk å introdusere nye partnere. Men det ville neppe vært annerledes om fordelingen hadde vært 80/20.

Jeg, som mor, har savnet og grått. Men det er noe jeg har måttet håndtere for at vår sønn skulle bli gitt muligheten til å vokse opp med oss begge når bruddet var et faktum. Han har også garantert savnet henholdsvis mor og far. Men han har aldri bedt om en annen fordeling. Det sier meg at han ville ha det slik, selv om det innebar å savne.

Han er en fin, blid, sosial, dyktig og omgjengelig type. Det sier meg at vi gjorde rett valg. 2 glade, takknemlige foreldre og en glad og fornøyd sønn vitner om at dette var en god løsning for oss.

Anonymous poster hash: 10ffc...f2a

Godt å høre!

Anonymous poster hash: 32ccd...7ab

[mammamy]

Det beste er kanskje om mor holder seg vekk når barna er hos far? Når du bare dukker opp for å leke litt å så dra lager du en vanskelig situasjon for barna tenker jeg.

[Missy1]

Det beste er nok at du ikke besøker barnet i faren sin samværsuke. Nå vet ikke jeg alderen på barnet, men høres ut som det er et lite barn og da er det vanskelig for barnet å forstå at du bare er innom for å leke litt, og at du skal dra igjen uten h*n.

Jeg kan ikke dra innom barnehagen midt på dagen for å hilse på min sønn. At jeg kommer til barnehagen forbinder han med henting og da er det sårt for han om jeg drar igjen uten han. Tenker det er litt som når du besøker barnet hos far, at barnet forbinder det med henting og blir forvirret

[AnonymBruker]

Mulig...

Men familievernkontorets terapeut mente det kunne være lurt at barnet så den andre forelderen når det ikke var dennes uke.

Terapeuten anbefalte også at forelderen dom den uken ikke bor med barnet kunne hente i barnehage og trille hjem til der barnet bor den uken slik at man så hverandre.

Anonymous poster hash: 32ccd...7ab

[FrkHumle]

Er det noen med delt bosted 50/50 som synes det er ille når barnet sier "mamma, mamma" og "ikke gå" når det er fars uke (barna bor hos far i sin uke) og moren er innom for å leke litt med barna og det svir i hjertet når mor savner barna?

Da vil en kreve 100%...men det er umulig.

Hvordan leve med å ikke se sine barn på en uke - man opplever kun 50% av livet med barna av barnas liv?

Anonymous poster hash: 32ccd...7ab

Ingen av disse tingene burde tas med i vurderingen i det hele tatt. Kun hva som er det beste for barna. Om dere får det vondt, så er det noe dere må legge bort, det skal ikke være et punkt i en slik sak.

Hvis barna har det best hos deg, så prøver du å få til det. Uavhengig av om far blir lei seg og savner barna. Om barna har det best hos far så bør du gi fra deg omsorgen, uavhengig av hvor vondt det blir for deg.

[FrkHumle]

Det beste er nok at du ikke besøker barnet i faren sin samværsuke. Nå vet ikke jeg alderen på barnet, men høres ut som det er et lite barn og da er det vanskelig for barnet å forstå at du bare er innom for å leke litt, og at du skal dra igjen uten h*n.

Jeg kan ikke dra innom barnehagen midt på dagen for å hilse på min sønn. At jeg kommer til barnehagen forbinder han med henting og da er det sårt for han om jeg drar igjen uten han. Tenker det er litt som når du besøker barnet hos far, at barnet forbinder det med henting og blir forvirret

Når barna er for små til å forstå dette burde de ikke hatt delt bosted i utgangspunktet!

[AnonymBruker]

Ingen av disse tingene burde tas med i vurderingen i det hele tatt. Kun hva som er det beste for barna. Om dere får det vondt, så er det noe dere må legge bort, det skal ikke være et punkt i en slik sak.

Hvis barna har det best hos deg, så prøver du å få til det. Uavhengig av om far blir lei seg og savner barna. Om barna har det best hos far så bør du gi fra deg omsorgen, uavhengig av hvor vondt det blir for deg.

Som regel er vel kimen til uenighet her:

Mor mener barnet klart har det best hos seg mens far vil hevde at det er hos han det har det best.

Anonymous poster hash: 32ccd...7ab

[FrkHumle]

Som regel er vel kimen til uenighet her:

Mor mener barnet klart har det best hos seg mens far vil hevde at det er hos han det har det best.

Anonymous poster hash: 32ccd...7ab

Og det er hele poenget mitt, da burde en av de gi seg, istedet for å utsette barna for delt bosted fordi det er mest rettferdig for de voksne. Det er ikke de voksne det skal tas hensyn til, det er barna. Klarer man ikke bli enige selv så må man få hjelp til det, enten via FVK eller rettsystemet.

Å gå for neste alternativ (altså delt bosted) fordi ingen av foreldrene vil gi slipp på ungene går kun utover de det handler aller mest om.