Sende brev til eks som ikke svarer på tlf., sms og mail - ekstremt?

[Version 2.0]

Om han ikke svarer på face eller tlf, så vil han aldri aldri svare per brev.

[AnonymBruker]

Svarer han ikke, så er det bare å sende et nytt brev.

Nei, ett brev får holde.

Anonymous poster hash: 1b3cc...147

[AnonymBruker]

Om han ikke svarer på face eller tlf, så vil han aldri aldri svare per brev.

Og dette kan du vite fordi...?

Anonymous poster hash: 1b3cc...147

[Version 2.0]

Og dette kan du vite fordi...?

Anonymous poster hash: 1b3cc...147

Sannsynlighetsberegning.

[got2go]

Og dette kan du vite fordi...?

Anonymous poster hash: 1b3cc...147

Fordi det er unektelig mye enklere å svare på mail på fb enn å sette seg ned med penn og papir og fly nedpå postkontoret etterpå.

[AnonymBruker]

Fordi det er unektelig mye enklere å svare på mail på fb enn å sette seg ned med penn og papir og fly nedpå postkontoret etterpå.

Penn og papir.....eller bare skrive det i Word, printe ut og sende. Det gjorde jeg.

Anonymous poster hash: 1b3cc...147

[got2go]

Penn og papir.....eller bare skrive det i Word, printe ut og sende. Det gjorde jeg.

Anonymous poster hash: 1b3cc...147

Fremdeles mer tungvint enn fb

[Maleficenta]

Lang historie, men spørsmålet er som overskriften sier.

Han svarer ikke på sms, mail eller telefon, og jeg har det vondt, så jeg har fått en tanke om kanskje å sende ham et brev og sende i posten.

Skrive om hvordan jeg føler det, og noen spørsmål jeg har til ham. Kan det være så ille, eller er det ekstremt?

Anonymous poster hash: 1b3cc...147

Hvotfpr i all verden skal du det? Han er en eks. Lat som om han døde Endret 6. januar 2015 av Maleficenta

[Bbc_tromvik]

Nei, ett brev får holde.

Anonymous poster hash: 1b3cc...147

Jeg mente det ikke.

[Gjest]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Ann Christin, mod

[AnonymBruker]

Takk for et utfordrende svar! Se mine tanker i rødt over.

Anonymous poster hash: c97e7...f59

Først og fremst, intensjonen min var aldri å prøve å utfordre noen med det innlegget. Men jeg skjønner jo hvordan det kan være utfordrende når du ikke har så mye å svare med og misforstår svært elementære ting etter min mening, samt måten du har lyst å vifte bort fakta på og heller viser til egne teorier som ikke henger på greip.

Men det er vel igjen ikke uten grunn at du skrev til en liten digresjon som;
"Et par av dine punkter gir inntrykk av at du kanskje er litt en sånn mann som setter egoet ditt foran å forstå andre? Hvis det er sånn, så håper jeg du både føler du blir forstått i svaret mitt, samtidig som du kan åpne opp for at du også har noe å lære."

Ganske utspekulert egentlig. Og nesten uansett hvordan jeg svarer, så har du muligheten til å henge det på denne knaggen om du ikke liker det? Eller er det gjerne slik at jeg ikke kan si dette om deg når du var ute først med det liksom?

Dessuten så misforstår du meg på det meste, så det inntrykket ditt av meg må jo gudene vite hva innebærer.

Og generelt, det du skriver skurrer vanvittig sånn jevnt over det hele at jeg vet ikke hvordan jeg skal adressere det en gang.

Hvis jeg svarer på noe av det, vil det ikke være de svarene du har lyst å høre. For jeg støtter ikke det menneskesynet du har i det hele tatt, ei forholder jeg meg til mennesker og informasjon generelt på samme måte heller. Men det tror jeg du er klar over allerede og likevel var dette det du valgte å svare på innlegget mitt.

Så det er greit, jeg kan svare jeg.

Det vet jeg. Det finnes 3 hovedtyper "stalking"; 1) det å plage/eie, 2) det at man er besatt av kjærlighet og ikke vil gi slipp, og 3) at man har blitt tråkket på og søker oppreisning/bli verdsatt.

Mange, mange nr 3 kunne vært unngått, hvis folk hadde vært litt mer bevisst på hvordan de selv oppfører seg. I den kategorien mener jeg at mange alt for lett tyr til "stalker-stemplet", og at det tjener som en råtten unnskyldning for å slippe å se på seg selv.

Steg nr 1 må være å spørre seg selv om man har behandlet personen med respekt og omtanke. Dessuten har visse typer innbilske menn en tendens til å mistolke type 3 til å være type 2. Type 3 er et problem man skaffer seg selv via å behandle andre dårlig, og et problem man kan løse gjennom å gå i seg selv. Type 1 og 2 kan tilskrives mental ustabilitet hos den som oppsøker, og det er ikke noe man skal gi respons på. (Muligens i milde tilfeller av type 2 der vedkommende bare har en forbigående kjærlighetssorg, det har ihvertfall jeg gode erfaringer med når menn har vært hjerteknuste.)

Nei. Det finnes ikke 3 hovedtyper, det finnes 5. Og det du prøver å beskrive i typene dine er ikke hvordan stalkere kategoriseres. Stalkertypene heter The Rejected Stalker, The Resentful Stalker, The Intimacy Seeking Stalker, The Incompenent Stalker og The Predatory Stalker. Bare.. google it.

Og så prater du videre som om unntak #3 er en situasjon som konsekvent bare kan skyldes egen oppførsel. Om noen får en sånn stalker så kan man bare takke seg selv, fordi absolutt alle mennesker føler for å stalke andre hvis de blir utsatt for akkurat det. Vel, det er bare ikke sånn verden er og hvordan alle menneskene i den fungerer. Seriøst, det begynner å bli litt stakkerslig nå hvordan du prøver å unnskylde én viss oppførsel og ligge ALL skyld over på den andre parten, samtidig som du prøver å si at det er mulig å unngå det med bare litt respekt og omtanke.

Det blir litt som.. smør og flesk.

Ser du egentlig noe av hvordan saken det er for begge parter eller bare fra hvordan den som er såret og blitt behandlet dårlig?

Litt lik som din situasjon med eksen din?

Når det har blitt forsøkt å ta kontakt så mange ganger, uten å få svar på det, så er det til det ekstreme å ty til brev også. Og hva da når det ikke blir noe svar på det..?

1. Omtalte dame virker fra tidligere tråd som en sterk type 2, og derfor blir hun anbefalt å la han være.

Det handler mye om respekt, det gjør det. Men det er ikke en enveiskjørt gate i nesten alle tilfeller uavhengig av hvordan det har vært tidligere. Men artig at du skulle nevne oppførsel som å skremme, eie og dominere da.

2. Jeg referer til type 3, og hva bakgrunnen som oftest er.

Og dette da. Hvem har laget denne listen av unntak? Du..?

Det var det jeg kom på i farten, og jeg er enig i flere av dine punkter!

Jeg kan komme på ganske mange flere unntak enn dette.

Tror du er inne på noe her. Og likevel er det du den som sitter med fasiten om hvordan andre mennesker er og burde oppføre seg liksom.

1. Det var ikke omtalte dame fra den tidligere tråden jeg snakket om, jeg snakket om dama i denne tråden. Det ble beskrevet at flere midler er allerede tatt i bruk og ingen av dem har gitt respons.

2. Du referer til en magisk type 3 og svarer egentlig ingenting, annet enn at det har vært en relasjon tidligere? Respekt er fortsatt ikke noe som oppstår av seg selv uansett hvordan forløpet har vært. Og hvis noen f.eks. omtrent bare gir drit og snakker piss og forventer å få respekt tilbake, så har en misforstått noe elementært med hva respekt er.

Og noen magisk type 3 stalker er ikke noe unntak for det.

6. Hvis det har vært en grenseløst respektløs oppførsel tidligere, hvilket som gjør at en mister respekten for en person, da er den vekke, da finnes den ikke for å bli gjensidig som du snakker om, hvor respekt skal gå begge veier liksom i enkelte situasjoner, den oppstår jo ikke plutselig hvis den har forsvunnet underveis.

Delvis enig, men mange kan føle at den andre er grenseløst respektløs, når det i grunn bare er helt reaksjoner på egne blindzoner. F.eks var jeg "grenseløst respektløst" da jeg ikke ville holde kjeft til min eks når jeg prøvde å få slutt på den jævlige oppførselen hans - fordi han ikke så selv at han oppførte seg helt jævlig. Men andre (som så og opplevde oss to sammen når det stod på) så det.

Forøvrig kostet det meg lite å si noen siste gode ord til han, selv om respekten var borte forlengst. Den potensielle gevinsten for verden (med at han kanskje fikk mer selvinnsikt) oppveiet for energien det kostet meg.

Jeg gir deg fakta her, ikke min mening, om du er enig eller ei i dette betyr ikke så mye egentlig.

Og å prøve å kaste bort uttrykket å være grenseløst respektløs på det der er jeg videre lite imponert over. Og det tilsier bare at enten forstår ikke du hva jeg mener med det, eller så forstår du ikke hvorfor enkelte reagerer som de gjør når de virkelig har blitt behandlet respektløst.

Og hvor mye det koster deg personlig å si noen siste "gode" ord til din eks, må nødvendigvis ikke være det samme som det er for andre mennesker. 2 mennesker i en relasjon er jo ikke det samme som 2 andre i en annen.

Ikke bare når en har vært, men om en er skremmende, prøver å eie og dominere. Når en ikke aksepterer at det overhodet ikke er ønskelig å treffes igjen og oppførselen eskalerer til det verre. Da gir man ikke etter plutselig og gir dem hva dem vil "for å bli kvitt dem".
Ja, Forutsatt at det ikke er "stalker" type 3. Da bør man til helvete tenke seg om - "hvorfor er dette så viktig for han/henne" og prøve å ha litt empati først. Det er sykt mye dritt og vansker i verden fra før, om man ikke også skal bli smålig og egoistisk i forhold til når man virkelig har tråkket på noen og de prøver å si fra om det. Og man kan banne på at situasjonen eskalerer da, det er nemlig det som skjer når folk med rette føler seg tråkket på, og så blir tråkket enda mer på når de prøver å bli hørt.

Hvordan prøver de å bli hørt?

Ved å prøve å skremme, å eie og dominere? Eller ved å slenge drit eller å prate piss og?

Om folk forventer at en sånn oppførsel skal gi noen positive reaksjoner bør de kanskje nok seg litt om igjen.

Men etter å ha blitt trakket på i lang stund og så skulle en reise seg igjen ja. Ved å sette en grense på når nok er nok. Dette er en ganske menneskelig reaksjon det og når andre mennesker ikke forstår at grenser ikke er for å krysses. Og når de da blir, så blir det som regel selvfølgelig konsekvenser av det. Hvorfor skulle noen tro at det er annerledes for noen?

Og ja, når noen kontinuerlig blir tråkket på og slengt dritt til og om så er som regel bare snakk om tid før helvete bryter løst uansett og det er jo fordi det tydeligvis ble for vanskelig å tenke seg om på forhånd. Og så når skaden er skjedd så nytter det ikke å kreve at andre plutselig skal gjøre det en selv ikke evnet en døyt av.

8. Når vedkommende er hysterisk, blir svært revet med av følelser og klarer ikke alltid å tenke like fornuftig. Selv om vedkommende selv ikke ser dette kan det være at mange rundt gjør det, og det er som kjent ikke det de ønsker som er det beste for dem egentlig.

Forhold er følelser. Ren fornuft i den sammenhengen er noe man støtter seg på når man prøver å ha kontroll, fordi man ikke får til å forholde seg til følelser eller vil ha et overtak. Så lenge vedkommende etterstreber å kommunisere følelsene sine ærlig, og blir møtt på en måte som ikke legger til rette for overload av fortvilelse og tråkket-på-følelse, er det som regel ikke et problem. Ihvertfall ikke når vedkommende har akseptert at forholdet er over.

De vanskeligste situasjonene er nok når den ene har såret den andre noe veldig, og ikke sier ting som hjelper - men som gjør det verre. (F.eks.: "Ja jeg var utro, og nå må du akseptere det og gå videre" heller enn å vise ekte anger og leve seg inn i hvordan det oppleves av den andre.)

Nei.. Forhold ér ikke følelser. Hvordan kan du påstå det?

Følelser er flyktig. Verken forholdet eller fornuften er ikke like flyktig, men som regel pleier det å være begge deler i et forhold, men også etter forholdet, på egenhånd. Om ikke, har det ikke gått lang nok tid.

Og igjen, ett ekstremt tilfelle som tilsier at det ikke finnes hysteriske mennesker som ikke vet sitt eget beste? Og så drar du inn utroskap, som om det skulle ha noe med denne saken å gjøre. Så klart, du leter jo bare etter unntak til alt for å unnskylde en oppførsel óg ligge hele ansvaret over på noen andre. Uten å se hvordan det kan være for den andre da, som ansvaret blir dumpet på.

Og da mener jeg ikke hva personen selv synes, om hvor hysterisk oppførselen er, men hvordan den tolkes av det respektive mennesket i den andre enden av den relasjonen.

Men hvis man allerede har problemer med empati, vil man ha en stek tendens til å tolke andre som hysterisk og overreagerende, også når de ikke er det.......... og det er slikt som eskalerer. Løsningen ligger da i måten man forholder seg til den andre på.

"Men hvis man allerede har problemer med empati..." Si meg, går du ut i fra at folk flest har problemer med det?

Eller er vi på unntakene igjen nå..?

9. Hvis en person har klart å løsrive seg fra et dårlig forhold og vil ikke treffe den personen igjen og det overhodet ikke er ønskelig med en closure.

Dårlige forhold som ikke hovedsakelig handler om mishandling (emosjonell/fysisk), har man som regel vært med på å forme gjennom sine egne umoden- og urimeligheter. Så lenge begge er inneforstått med at forholdet er over, kan man vokse mye på å si noen ord til hverandre.

Også når et mennesket f.eks. skyr lignende situasjoner og alltid har gjort det, så vil ikke den naturlige delen av det menneske forsvinne. Og i begge tilfeller, skal ikke respekt gå begge veier........?

Da har det mennesket en jobb å gjøre med seg selv, og burde slutte å skylde på "jeg er som jeg er" for å slippe å utvikle seg til å bli et oppegende menneske som tar ansvar.

Her var eksempelet svært beleilig og positivt da. Og ja, i enkelte tilfeller kan man vokse litt på å få avsluttet relasjonen med noen ord til hverandre. Det avhenger av menneskene det og situasjoen deres. I andre situasjoner trenger det nødvendigvis ikke å bli like positivt i det hele tatt.

Og du mener du at man som menneske har en jobb å gjøre med seg selv da. Du evner overhodet ikke hvordan det kan være for et menneske altså eller hva det går ut på. Også er det andre som må jobbe med seg selv for å bli oppegående faktisk.

Det virker ikke som du helt forstår hva en closure innebærer, for det handler hovedsaklig ikke om trøstende ord, svar på spørsmål og en klapp på skuldere for lykke til videre. Og det er ikke pga konfrontasjonen folk misliker dette. Det du snakker om angst for konfrontasjon og konfliktskyhet evt. Men jeg kommer tilbake til det.

11. Når vedkommende har vært ganske kontrollerende i forholdet og generelt og absolutt skal ha en avslutning, for å ikke miste kontrollen.

Ja, men det er vel hovedsakelig mest irriterende og en prinsippsak, vel? Altså en bagatell. Jeg hadde ikke giddet å bli plaget av en mann, bare fordi han av prinsipp ikke skulle få viljen sin.

Nei.. Det er overhode ikke hovedsaklig en irriterende prinsippsak bare. Og det er ganske bekymringsverdig at du anser dette som bare en bagatell hos andre mennesker. Tror du virkelig det bare er av prinsipp? En spiser ikke snop i hverdagen fordi det ikke er helg av prinsipp. Det er et tåpelig prinsipp av en bagatell.

Dette handler om å sitte grenser. Når en har fått nok har reist seg igjen og stått opp for seg selv. Og hvis det har vært med en veldig kontrollerende fyr, så lar du ikke han krysse den grensen igjen bare fordi han har lyst på viljen sin. Og om han blir vanskelig bare fordi han ikke får viljen sin så får han ta konsekvensene av det og, han kunne ikke ha lagt opp til det selv på noen annen måte.

For dette handler også mye om langtidskonsekvenser. Hvis en setter ned foten så er det ingen som krysser grensene og føler seg berettiget til det fordi de selv anser grensene som bagateller. Før det kommer noen nye som ikke vet hvor grensene går eventuelt.

Og selv om du ikke vil bli plaget av en mann bare fordi han ikke får viljen sin så betyr ikke det at alle andre tenker sånn. Vil det forøvrig si at du vil gi samtlige menn viljen sin til å gjøre hva de har lyst til om alternativet er å bli plaget av dem?

Jeg f.eks. sitter glatt ned foten og pusher tilbake og deretter gjerne blir plaget på grunn av det, enn å la noen trakke over grensene mine om de anså de som bagateller. For vi er tydeligvis ikke helt enig da.

12. Når situasjonen eskalerer seg derfra.

Igjen handler eskalering svært mye om hvordan man håndterer konflikter. Diplomati og forståelse kommer man svært langt med, og ofte er det mangel på det som har forårsaket konflikten i utgangspunktet.

Ja, det handler mye om hvordan man oppfører seg i konflikter. Og hvis en person tror at det hjelper å bli mer ekstrem og eskalere det for å få viljen sin, så er du rimelig tett i pappen hvis du belønner den oppførselen.

Diplomati og forståelse kommer man alltid langt med, men om det var mangel på det som forårsaket konflikten så høres det noe rart ut å kreve det etterpå av noen?

Dette har litt med at en får som regel tilbake det en gir, en kan ikke kreve fra noen at en skal få noe annet fordi det hadde vært bedre. Hvor mye forståelse finnes det da egentlig? Du mener altså at det er rett og rimelig at forståelsen være enveiskjørt da også?

Nei, ikke bare at det er rett og rimelig gjerne, men folk har også krav på dette..?

Man krever ingenting fra noen ihvertfall. det er ikke å ta ansvar for seg selv. Da lar man vedkommende være i fred da, om det er absolutt det vedkommende ønsker. Og det er egentlig ikke så vanskelig å se heller selv om en sitter midt oppe i det.

Jeg synes det er helt innafor å kreve respekt. Viser det seg at kjæresten har vært notorisk utro og løyet gjennom hele forholdet, og så bare stikker av når jeg finner det ut fordi han ikke tåler kritikk og blir sur hvis noen ser noe feil med han (ja, slike finnes), er det rettferdig at jeg får vite det JEG har behov for å vite for å kunne gå videre. Da kunne jeg nok ha oppført meg veldig som en type 3-stalker, i likhet med veldig mange andre, og det hadde jeg glatt innrømmet også - jeg hadde bare ikke sett noe feil med det, hvis noen både undergraver meg og overkjører meg på den måten. Man skal kunne stå opp for seg selv.

Men hva ligger du i å "kreve respekt", mon tro. Er det ved å krysse grenser fordi du føler du har rett til det? Pga... fortiden og det som har skjedd gjerne..?

Og det du synes er innafor, er jo kanskje ikke hva andre synes er innafor. Hva skjer da tror du?

Og det å stå opp for seg selv kan gjøres på ganske mange måter. Ved å sette grenser for eksempel, og ikke la andre få fortsette å bare krysse grensene som de vil, bare fordi de har lyst å få viljen sin.

Man skal jo kunne stå opp for seg selv som du sier.

Hvor stor forskjell tror du det er på menn og kvinner? Tror du ikke det fleste behov er menneskelig i forskjellige grader altså?

Jo, men visse tendenser er det nok likevel ofte. Det skulle bare mangle, mtp. de biologiske forskjellene.

Jeg har f.eks. vært i flere situasjoner der jeg kunne rope stalker og si at den andre var urimelig og helt ute av kontroll, men har gått inn for å være diplomatisk, empatisk og selvgranskende heller. Dermed har den andre følt seg sett og respektert, roet seg, og konflikten løst. Selv om forholdet fortsatt er over. Og det har vært mye lettere for han å akseptere at det er slutt, når han bare føler seg sett og forstått. Kanskje er en del kvinner mer bevisst på å løse konflikter på den måten.

Ja, jeg snakker om menneskelige behov blant menn og kvinner generelt og du snakker om tendenser blant deg og eksene dine. Konstruktivt.

Dette er jo ikke overraskende, men en person med store behov for closures, er gjerne en som foretrekker orden, autoritet, forutsigbarhet, er lukket (closed-minded) og finner situasjoner de ikke har kontroll på som svært ubehagelige. Mens på den andre enden av TNCS skalaen så finner man mennesker som er åpensinnede, artistiske og evner å flyte med på strømmen i blant.

Faktisk ganske overraskende, da det ofte er mennesker som foretrekker orden, autoritet, forutsigbarhet og er lukket som skyr situasjoner de ikke kan kontrollere, og en closure er en slik situasjon. Særlig hvis eksen ønsker svar de ikke vil gi, fordi de vil tape ansikt eller miste kontroll. Så her tror jeg noen har feilkonkludert. En sånn personlighet vil også kunne ha økt motstand mot å innse eller innrømme feil. Og en økt sannsynlighet for å pådra seg en type 3-stalker, fordi de kan ha en sterk tendens til å overkjøre andre.

De åpensinnede du beskriver er tryggere og har mer å by på av seg selv, og derfor har de også lettere for å se seg selv, leve seg inn i andre, og setter samarbeid over kontroll. For dem vil closure være helt naturlig, og på ingen måte en trussel. Sannsynligvis vil dessuten færre mennesker behøve closure med dem, fordi de har en bedre innvirkning på partnere enn dem som er opptatt av autoritet og kontroll, og overkjører ikke andre på samme måte.

Det eneste som er overraskende her er hvordan du klarer å tolke dette så hinsides..

Og at du mener det er feilkonkludert, når du misforstår hensikten med en closure. Snakker om en bedrevitende holdning og et ego som blokkerer for å ta inn noe. En closure handler om mye mer enn bare en konfrontasjon og masse ubesvarte spørsmål om hva og hvorfor, som angivelig skal forandre alt.

Det er bare en liten del av en closure egentlig, og jeg synes det er merkelig at du ikke ser den. For som regel er hovedsaklig årsaken for at enkelte misliker closures, er på grunn av at de ikke liker tanken på å stadfeste at det absolutt er slutt og ferdig.

Kontakten avsluttes ikke, den fader ut og visner og ingen vet hva som skjer med den. Dette er det som kontrollfreaks misliker, fordi de ikke har noe å forholde seg til da. Det er ikke lengre forutsigbart og man kan ikke regne med det ene eller det andre. Og dette er den mer behagelige varianten for åpensinnede, men det vil jo ikke være det for en som må ha forutsigbarhet og kontroll.

Og den blir jo avsluttet på sin måte likevel men uten noe closure. Og åpensinnede mennesker er generelt mye mer åpen for løse relasjoner og må ikke ha noe "alt eller ingenting" holdning til alle menneskene i livet sitt, med drama og avslutninger hver gang noen ikke prioriteres lengre. Det vil si venner og bekjente også.

Relativt individuelt med andre ord men kjenner man igjen typen? Lusa på gangen? Vel, det er bare personlighetstrekk uansett og ikke noe som definerer et helt individ. Nok wiki for min del nå.

Jeg kjenner typen, men da som den som setter seg selv høyt og tilllater seg selv å utnytte og overkjøre andre, og mangler ydmykheten til å stå til rette for det, fordi autoriteten og den ekstremt høye selvfølelsen (egentlig veldig usikker innvendig) ikke tåler det.

Men de kontrollerende kan sikkert også bli opphengt i closure, hvis de er den som er overkjørt. Dessverre har de en tendens til å overkjøre først, jfr. deres behov for kontroll. Og igjen så er det noe om årsakene til at man vil ha closure - der den åpne, frie typen ønsker det for å forstå, lære og komme videre, men ikke for å få kontroll.

Absolutt ikke og nå konkluderer du bare med svada.

Men en ekstremt høy selvfølelse sier du, for å kompensere gjerne for mangelen på en genuin selvfølelse og selvtillit, det finnes jo de tilfellene ja. Men hvordan da mener du..? Som når en føler seg som en.. Gud ?

Og kontrollerende mennesker kan absolutt bli opphengt i closure ja, uansett, og de har og en tendens til å prøve å overkjøre først for å få kontrollen, og jo snarere og hardere det prøves så mer desperasjon kan en lese av det, om hvor stort dette behovet er. Men de ser jo ikke selv hvor mye de avslører seg selv for andre som ikke er en fullstendig tøffel.

Dette kan tydes ut i fra hvordan sånne mennesker prøver å påvirke andre, negativt. Om de prøver desperat å tråkke på dem litt ved å hakke på småting med den intensjonen om å hakke på selvfølelsen.

Og den frie typen har ikke noe særlig behov for closure forøvrig.

Men så, når en ikke får respekt, hvorfor skal en da vise respekt? Og hvis en gjør noe da, så forsvinner jo det grunnlaget glatt som burde være respektert i utgangspunktet og, noe som da tilsier at den første reaksjonen var helt riktig.

Nå blir det litt sirkulært, samt en feilsluting på slutten. Viser til historien om min eks for eksempel

Det der var ikke en feilslutning, selv om du har en historie med en eks du stadig henviser til.

Du eller eksen din kan like gjerne være et unntak og har ingenting med hvordan alle andre mennesker er. Dessverre, hadde bare verden vært så enkel og innebært så få mennesker da, så hadde det nok blitt mye mindre komplisert.

Og hvis en person ser vekk i fra sin egen selvrespekt og driter seg ut, så vil ikke andre respektere han heller når respekt åpenbart betyr så lite for ham. Med andre ord, så ville den første reaksjonen være riktig når han ikke fikk ufortjent respekt. Og den eneste måten det ikke ville ha vært riktig på, var om det var tatt feil av personen og det viste seg at han fortjente respekt likevel, siden han selv klarte å gi respekt på en voksen og moden måte, ved å respektere andres ønsker og meninger.

Du forvirrer ikke, men du har et par feilslutninger, og går også glipp av poengene mine fordi du heller vil argumentere "rundt" det jeg prøver å si at ikke er akseptabelt, selv om jeg tar forbehold om det vi begge er enig om.

Vel, disse slutningene dine har du jo misforstått og når du ikke forstår hva det menes i utgangspunktet engang så er vel ikke du den som bør si så mye om det er feilslutninger eller ei?

Og jeg går glipp av dine poeng fordi jeg heller vil gå rundt det du sier ikke er akseptabelt. Ja, gjør jeg ikke. Og du sier hva mener en har krav på og hva du forventer og det handler lite om hva mennesker bør akseptere og ikke egentlig. Det handler om å sette grenser igjen da, men for deg så er jo den slags bare en prinsippsak, egentlig bare bagateller.

Og jeg er rimelig sikker på at de fleste av mine poeng blir misforstått fordi du er mye mer ivrig etter å lete etter unntak hele tiden uten å ta innover det jeg egentlig mener. Og som om det jeg skriver ikke er riktig lengre, fordi det kan nevnes ett eller flere ekstreme tilfeller hvor noe skjedde annerledes. Som om det ikke alltid kan finnes unntak liksom.

Og det er relativt bekymringsverdig at du bruker dine tanker og erfaringer som en målestokk og fasit på hvordan alle andre mennesker er, hvordan menneskelige behov er og hva en burde akseptere og ikke. Det forteller svært mye om deg når du har så lite innsikt i hvordan noe oppleves for andre.

Anonymous poster hash: 38336...469

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest linken din, og du har nok misforstått og feilattribuert litt. Det er ikke det å "ordne opp etter å ha blitt dårlig behandlet" som omtales, men selve det å ha behov for endelige svar - og ikke begrenset til romantiske situasjoner.

Men hvis vi må forholde oss til artikkelen, vil jeg gjerne trekke frem noe annet som står beskrevet, nemlig hvilken motivasjon som kan ligge bak unnvikelse av closure: F.eks. slippe ubehag (fordi man kanskje kan bli nødt til å være ærlig om noe man har gjort, åååh giiid - det blir selvsagt for mye for noen sensitive sjeler), og heller ha muligheten til en virkelighetsfjern å "late som". (Late som at man er feilfri kanskje, som min eks prøvde en stund?)

For closure vil jo forutsette at begge partene får til å ta ansvar for det de har gjort, og kan snakke ærlig, ydmykt og forståelsesfullt om det som har skjedd, og evner å ønske godt for andre - også når forholdet har vært komplisert. For en person som har vansker for å ta ansvar, og heller ønsker å sveve bort fra ubehag, vil "closure" være en truende situasjon. Så du kan ikke ut fra den artikkelen argumentere med at det er noe mer "feil" og negativt med de som ønsker closure. (Kanskje du hadde sett annerledes på det hvis din ekskjæreste hadde oppført seg helt ræva mot deg, og bare svevde rundt med et arrogant smil, og nektet å forholde seg til virkeligheten hvis det var du som trengte svar på noe.)

Anonymous poster hash: c97e7...f59

Nesten riktig! Men det var ikke jeg som misforsto det, det var bare du som trodde det. Jeg skrev det til og med at den forbedrede varianten målte behovet for closure. Jeg har aldri sagt at en closure handler om å få ikke få endelige svar.

Endelig svar er bare en del av en closure. Closuren handler som nevnt hovedsaklig om å avslutte relasjonen og gå videre hver for seg.

Men så tar du det videre til hvorfor du tror det er ubehagelig med en closure for noen andre. Og når du viser at du har så lite lite innsikt og forståelse så viser du også bare hvor lite du evner å forstå hvordan noe er for en som ikke er som deg.

Men ja, for å slippe ubehag ja, for å slippe å bli satt i den situasjonen.

Det med å bli konfrontert og få masse ubesvarte spørsmål, er bare en liten del av en closure, og jeg synes det er merkelig at du tror at det er alt det handler om.

Det er faktisk ikke selve konfrontasjonen som oppleves ubehagelig for andre som misliker closures heller. Om en er redd for en konfrontasjon, å stå til ansvar for sine egne handlinger, redd for å tape ansikt eller miste kontrollen, så er det mer sannsynlig at en har noen sosiale issues som gjør at en ikke liker å bli konfrontert generelt og ikke bare med closures.

Årsaken for at enkelte finner closures ubehagelig, er slik jeg tolket det i all hovedsak mer på grunn av at de ikke liker tanken på å stadfeste at det absolutt er slutt og ferdig.

Men du trodde det bare var ubehagelig fordi det kanskje er tøft og vanskelig å svare på spørsmål fra eksen? Det er jo ikke riktig på noen måter heller, for årsaken til hvorfor dét er ubehagelig, er fordi det sjeldent er ønskelig å fortelle sannheten..

For sannheten sårer, og da styrer mange unna sannheten og derfor vil ikke den praten gi noen innsikt i noe, når den består av løgner og ting er sagt bare for å trøste. Og det er da det blir kleint og ubehagelig for mange. Når de må lyge og late som når ikke noe av det er genuint, men det blir gjort for å ikke såre eksen ytterligere.

Og er det ærlighet som gjelder på spørsmålene så hjelper det svært sjeldent på hvordan en kan leve livet sitt videre. Da er man enda mer usikker og ødelagt enn en var før en tok den praten. Og tusen nye spørsmål dukker opp for hvert ærlig svar som blir gitt. Og så er hjulene i gang.

Er det vanskelig for deg å forstå at det er ubehagelig å bli satt i en sånn situasjon av en kravstor og intens person altså?

For closure vil jo forutsette at begge partene får til å ta ansvar for det de har gjort, og kan snakke ærlig, ydmykt og forståelsesfullt om det som har skjedd, og evner å ønske godt for andre - også når forholdet har vært komplisert. For en person som har vansker for å ta ansvar, og heller ønsker å sveve bort fra ubehag, vil "closure" være en truende situasjon. Så du kan ikke ut fra den artikkelen argumentere med at det er noe mer "feil" og negativt med de som ønsker closure. (Kanskje du hadde sett annerledes på det hvis din ekskjæreste hadde oppført seg helt ræva mot deg, og bare svevde rundt med et arrogant smil, og nektet å forholde seg til virkeligheten hvis det var du som trengte svar på noe.)

Dette var jaggu en fin definisjon på hva en closure går ut på da. Begge partene får til å ta ansvar for det de har gjort og kan snakke ærlig, ydmykt og forståelsefullt om alt som har skjedd.

Og generelt, for en person som ikke evner å ta ansvar, har til vane å skylde på andre og sveve bort fra ansvar og ubehag så vil ikke en konfrontasjon generelt være behagelig og akkurat det har ingenting med en closure å gjøre i den forstand. Selv om det ville ha innebært et slikt ubehag for en sånn person, men det er kp ikke årsaken for hvorfor alle andre finner det ubehagelig.

Og selvsagt er det mye som er "feil" og negativt med en closure, om det ikke er ønskelig for begge partene. Og om den ene blir intens og overkjører den andres grenser for å få viljen sin, så kommer det konsekvent overhode ingenting godt eller positivt ut av det.

Jeg sier ikke at det uansett er negativt med en closure, jeg sier at en closure kan være mer negativ enn positiv i mange tilfeller. Så du kan spare meg for unntak du kan komme på i farten, eller tilfeller hvor det kan være bra. Jeg er åpen for at begge deler kan være positivt jeg, avhengig av situasjonen og menneskene involvert.

Og det er godt mulig jeg hadde reagert annerledes hvis hadde vært i en situasjon som du beskriver. Men det er jeg ikke, så av den grunn så kan jeg faktisk forholde meg til objektivt til situasjonen og se begge sidene av saken.

Og det virker det ikke som du kan. Det virker som du kun kan se på hvor kjipt det er med ubesvarte spørsmål.

Anonymous poster hash: 38336...469

[Meline37]

Lang historie, men spørsmålet er som overskriften sier.

Han svarer ikke på sms, mail eller telefon, og jeg har det vondt, så jeg har fått en tanke om kanskje å sende ham et brev og sende i posten.

Skrive om hvordan jeg føler det, og noen spørsmål jeg har til ham. Kan det være så ille, eller er det ekstremt?

Anonymous poster hash: 1b3cc...147

Jeg skjønner at det er vondt. Har vært der du er selv. Jeg har erfart at det beste du kan gjøre for deg selv er å ikke kontakte han mer i og med at du har gjort det uten hell. Du er for mye verdt til at han skal få høre mer ifra deg!. Når han ikke vil vise deg den verdien at han vil prate med deg så hev deg over det og selv om det er tungt nå så vil noen før eller siden elske deg!

[Meline37]

Det kan ses på flere måter. Det er f.eks. ikke mye verdighet over å la en fyr behandle en som dritt gjennom å være totalt egoistisk, ufølsom og kreve respekt når han selv opptrer veldig respektløst. Det handler i mange tilfeller ikke om å løpe etter for at man skal ha den andre (for det er jeg absolutt enig i at er dørmatte-lignende, desperat og uten selvrespekt), men å si tydelig fra til mannen om hvordan man forventer å bli behandlet, ser jeg ingenting galt med. Særlg ikke i tilfeller når umodne menn skygger banen fordi de blir sure når de får høre at de ikke er perfekte.

Anonymous poster hash: c97e7...f59

Menn som behandler damer slik vil ikke lære så det hjelper ikke å sende dem meldinger osv. Beste er å ikke kontakte de mer og heve hodet og tenke at du er tjent et liv uten en person som ikke bryr seg om deg.