Biologisk klokke?

[AnonymBruker]

Hei

I den siste tiden har jeg hatt noen tanker som jeg ønsker å dele. Egentlig bare for å høre hvilke tanker dere har om dette.

Jeg har aldri vært særlig interessert i barn. Jeg var den yngste av 3 søstre, og egentlig også den yngste i slekta. Jeg har ingen tantebarn.

Jeg har aldri brydd meg om dukker, barnepass eller babyer generelt. Når noen har hatt med seg en baby, føler jeg at jeg må fake interesse, og prøver alt jeg kan for å slippe å holde denne babyen. Det er delvis pga at jeg ikke har interesse, og delvis pga manglende erfaring og er redd for å gjøre noe feil.

Det har aldri plaget meg, da jeg uansett ikke har noen babyer i nærmiljøet. Jeg har heller vært veldig glad i dyr, spesielt hunder, og har en hund per i dag som jeg elsker.

MEN: det siste året har jeg plutselig fått lyst på egne barn. Jeg fylte 27 år i sommer. Jeg har kjæreste som også ønsker barn. Jeg blir litt småmisunnelig på venninner som har blitt gravide, og tanken på å bli gravid selv virker veldig forlokkende.

Dette høres jo vel og bra ut. Bekymringen min er jo: er det virkelig JEG som ønsker barn, eller er det den biologiske klokken som har satt hormonene i sving, som lurer hjernen? Jeg er livredd for å sitte der med barn og angre, når hormonene har lagt seg. Det er jo typisk naturen, som setter i gang ting for å sørge for artens overlevelse, men ikke tar hensyn til personens faktiske ønsker.

Hva tenker dere om dette?

Anonymous poster hash: e5cda...cbf

[Biloba]

Hormonene er de samme som da du var 20. Det er hodet som har forandret seg. Det er naturlig, +/- 30 er gjerne en alder der man er etablert i parforhold, jobbmessing, har sitt eget hjem og er klar for at livet skal ta et skritt videre.

[AnonymBruker]

"Den biologisk klokka" er jo deg Det er ikke noe utenfra som styrer deg, men snarere handler det om dine egene tanker og ønsker.

Og så lenge både du og kjæresten ønsker dere barn, og forholdene ligger til rette: hva er hensikten med å detaljanalysere hvor ønsket om barn kommer fra?

For meg kom ønsket om barn på dun alder. Da var jeg ferdigutdannet, i fast jobb og i et langvarig stabilt forhold.

Min mor kom til samme stadiet u livet da hun var 20. Da var hun gift og hadde tatt så mye utdanning hun så for seg å ta (dvs husmorskole).

Anonymous poster hash: 22feb...f21

[Missy1]

For meg høres det bare ut som du ikke har følt deg klar for det ansvaret før nå. Det at du plutselig har lyst på barn nå kan kanskje ha noe å gjøre med at du er mer voksen og ikke har stort behov for å være "fri" ?

Jeg vet ikke, men tror ikke hormonene dine "lurer deg" på noe måte. Du er fortsatt ung og har mest sannsynlig mange fruktbare år foran deg

[Rainbow]

Jeg tror heller ikke hormonene lurer deg. Det er bare at nå er du klar. Jeg har vært som deg, forskjellen er at jeg nærmer meg 34 og fremdeles er sånn. Totalt uinteressert i barn. Jeg har ingen biologisk klokke. Når din har "skrudd seg på" syns jeg ikke du skal være redd for å angre, for det er jo egentlig bare lysten og interessen din som har endret seg, det er lov!

[AnonymBruker]

Jeg slet også med det i et år ca, men det gikk over etter at jeg hadde tenkt lenge og vel på den praktiske hverdagen med barn...

Anonymous poster hash: f739a...58b

[AnonymBruker]

vil bare si gratulerer med å tenke vel igjennom denne avgjørelsen. Synes du virker voksen og reflektert.

Anonymous poster hash: bcfac...8fe

[Kvinne87Rogaland]

Takk for svar dere!

Det stemmer nok at jeg kanskje har kommet i den "fasen" i livet, hvor jeg begynner å bli klar for barn. Jeg er ferdig med studier, fått fast jobb og stabil økonomi. Og nå begynner jeg å få nok av festlivet.

Jeg ble bare litt skeptisk av at det snudde så fort, at jeg plutselig ble en babyperson over natta. Ikke det at jeg står først i køen for å holde andre sine babyer altså, det kommer nok aldri til å skje (haha). Men jeg syns babyer er søte, jeg har lyst på egne barn, og gleder meg til å bli mor.

Det blir nok en stund til enda, da jeg vet hvor stor jobb det er. Men nå kan jeg begynne å forberede meg. Har lest et par innlegg her inne hvor mødre angrer på sine barn, og jeg ble litt skremt. Men jeg tror ikke det kommer til å skje med meg.

Har jo hatt hund lenge, og vet at morsfølelsen er sterk (ikke at det er det samme).

Takk for svar!