Hvordan takle depresjon i et forhold?

[AnonymBruker]

Hei, kjære KG. Jeg skriver dette i håp om at det er noen der ute med råd til meg.

Jeg ble sammen med samboeren min for snart 4 år siden. Etter et par år gikk samboeren min på en smell og gikk inn i depresjon. Han har oppsøkt hjelp og går til psykolog, som har hjulpet oss begge med hvordan man skal takle en deprimert part i et samliv.

Nå har vi støtt på en ny utfordring, og denne gangen er det min tur. Det siste halvåret har vært tungt for meg. Vi har flyttet til en ny by, studiene er ikke som jeg trodde, jeg har ikke fått noe særlig med venner, jeg har mistet familiemedlemmer til sykdom og alderdom og jeg kjenner det tærer på meg. Jeg har mistet lysten til å orke, jeg sover hele tiden, jeg klarer ikke finne motivasjon til å gjøre enkle ting, og jeg sliter med å finne glede. Det jeg har gledet meg til før klarer jeg ikke være begeistret for, eller sette pris på.

Det går utover samlivet vårt. Min samboer har kommet ganske langt og nærmer seg mer og mer slik han var før, men det skyldes mye at jeg har vært der for å holde humøret og stemningen oppe. Nå er det jeg som sliter, og jeg makter ikke spille glad engang. Istedenfor er jeg sint. Fryktelig sint. Der samboeren min ble trist på det verste blir jeg rasende. Det tærer på oss og på meg. Jeg vil jo ikke være et sinnemonster, men jeg klarer ikke kontrollere det. Det står på en måte mellom sinne og apati, og sinne vinner alltid.

Jeg planlegger å oppsøke psykolog, men det kan ta tid å komme seg igjennom ting.

Er det noen som har noen erfaringer med en situasjon som dette eller som har noen råd til hvordan vi skal komme oss igjennom dette?

Unnskyld at det ble langt og rotete, jeg har ingen å snakke om dette med.

Anonymous poster hash: e3a96...71e

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd å gi, men står i en lignende problemstilling selv, og håper derfor du får mange gode svar.

Min kjæreste er veldig deprimert da han ikke trives med sin jobb/utdanningshverdag. Han virker ulykkelig, og det gjør meg redd for at han ikke trives i forholdet vårt.

Er det mulig å elske sin kjæreste selv om man er deprimert og ulykkelig over andre ting?
Føler meg ikke som "drømmekvinnen" når han ikke er fornøyd med livet sitt.

Anonymous poster hash: 7f5d0...2f4

[AnonymBruker]

Har du snakket ut med han om det? Det er veldig viktig og prate om det slik at han forstår situasjonen og lik at han kan hjelpe deg, slik du hjalp han.
Kanskje du skal prøve og fylle opp dagene dine med ting slik at du har litt å gjøre, da tankene ofte kommer da en sitter alene og om kvelden. Hvis du fyller opp dagene med ting selv om du gjerne ikke har noe energi som er normalt, så hjelper kanskje det, for ingenting endrer seg om du ikke gjør noe med det
Ikke la det bli så gale som det ble med meg, da jeg har slitt med depresjon i årevis og hadde en periode med selvskading
Ønsker deg lykke til og håper du får det til

Anonymous poster hash: 911c2...9ec

[Gjest krokodillen]

Har du snakket ut med han om det? Det er veldig viktig og prate om det slik at han forstår situasjonen og lik at han kan hjelpe deg, slik du hjalp han.

Kanskje du skal prøve og fylle opp dagene dine med ting slik at du har litt å gjøre, da tankene ofte kommer da en sitter alene og om kvelden. Hvis du fyller opp dagene med ting selv om du gjerne ikke har noe energi som er normalt, så hjelper kanskje det, for ingenting endrer seg om du ikke gjør noe med det

Ikke la det bli så gale som det ble med meg, da jeg har slitt med depresjon i årevis og hadde en periode med selvskading

Ønsker deg lykke til og håper du får det til

Anonymous poster hash: 911c2...9ec

om det "bare" er å finne noe å gjøre under depressive perioder og fylle opp dagene så hadde ikke depresjon være et ord eller diagnose i det hele tatt

[AnonymBruker]

Er det mulig å elske sin kjæreste selv om man er deprimert og ulykkelig over andre ting?

Ja. Husk at dette ikke dreier seg om deg! Samme hvor perfekt du hadde vært, så hadde det ikke hjulpet på hans situasjon.

Tror du skulle vært med han til behandling og fått litt innsikt i hva depresjon er...

Tålmodighet, forståelse, støtte er stikkord.

Anonymous poster hash: 45a4d...780

[alltidgladsyndrom]

Hei.

Jeg, som mange, står i en lignende situasjon og kan godt relatere meg til hvordan du må ha hatt det og hva du selv kjenner på nå.

Min samboer, gjennom 7 år, står nå på vent til behandling for angst og depresjon. Det er ingen lett situasjon. Verken for den som sliter, eller den som står ved siden.

Kjenner og at jeg begynner jammen å få behov for å prate med noen selv. Det er en påkjenning. Det tar jo stor plass i hverdagen, til tider altfor mye. Man blir så sliten.

Jeg tenker at en kombinasjon av dette antageligvis har pågått ei stund og du har måtte være klippen i forholdet, samt det at du kanskje ser en ende på problemet hans, gjør at du endelig lar deg kjenne på dine egne følelser.

Kanskje fokuset og bekymringen har vært på din samboer såpass mye at du ikke har tatt deg tid til deg selv. Passe på dine følelser, behov og tanker oppi alt dette. Man mister seg selv litt og litt nesten, føler jeg. Man glemmer seg selv på en måte. Det gjør vertfall jeg merker jeg. Jeg kjenner at jeg blir så opptatt i hans velvære og tristhet at jeg faller sammen i tristhet selv tilslutt.

Sitat fra en annen bruker som spurte;

Er det mulig å elske sin kjæreste selv om man er deprimert og ulykkelig over andre ting?
Føler meg ikke som "drømmekvinnen" når han ikke er fornøyd med livet sitt.

Jeg kan ikke svare for andre, men jeg vet at i mitt forhold så elsker samboeren min meg over alt på jord. Hans depresjon, og depresjon generelt, ligger mye dypere enn det. Mye lenger tilbake i tid en det jeg har vært en del av. Hos min samboer dreier det seg om oppvekts og barndom, som gir og har gitt problemer over lang tid. Stress utløses fortere hos min samboer og av uforståelig små ting (alt fra besøk, vanlige gjøremål, opppussing, sende julekort, lufte bikkja, lage middag osv på en dårrlig dag) Deretter kommer følelsen av å ikke mestre, ikke lykkes, ikke være god nok, frustrasjon og trishet. Så er det i gang igjen.

Dette har ingenting med om de er glad i oss eller ikke. Det er ikke vi som gjør dem deprimert. Min samboer kan si ting som gjør meg lei, han kan si at han ikke orker mer, at han vil flytte o.l. Dette er noe som han sier i frustrasjon og tristhet. Han ønsker ikke disse tingene. Men det kan være vanskelig å huske merker jeg, når det stormer som verst.

Ble mye dette.

Jeg har ingen råd. Er derfor jeg kikka innom her selv. Men jeg kjenner på det samme som deg. Det å få noen å prate med. Det er støttetelefoner du kan ringe, dit har jeg ringt en gang. Mental helse hjelpetelefon. Der kan du ringe 24 timer i døgnet. Veldig fint å gjøre det. Anbefaler jeg virkelig. Veldig viktig å få prate med noen. Ikke alt man kan snakke med de nærmeste om

Ønsker deg masse lykke til og god bedring. Dette klarer du! Husk å lytt til dine behov!

Spendt på om noen har noen råd, for dette er virkelig en aktuell problemstilling i dag.

[AnonymBruker]

Sitat fra en annen bruker som spurte;

Er det mulig å elske sin kjæreste selv om man er deprimert og ulykkelig over andre ting?

Føler meg ikke som "drømmekvinnen" når han ikke er fornøyd med livet sitt.

Jeg kan ikke svare for andre, men jeg vet at i mitt forhold så elsker samboeren min meg over alt på jord. Hans depresjon, og depresjon generelt, ligger mye dypere enn det. Mye lenger tilbake i tid en det jeg har vært en del av. Hos min samboer dreier det seg om oppvekts og barndom, som gir og har gitt problemer over lang tid. Stress utløses fortere hos min samboer og av uforståelig små ting (alt fra besøk, vanlige gjøremål, opppussing, sende julekort, lufte bikkja, lage middag osv på en dårrlig dag) Deretter kommer følelsen av å ikke mestre, ikke lykkes, ikke være god nok, frustrasjon og trishet. Så er det i gang igjen.

Dette har ingenting med om de er glad i oss eller ikke. Det er ikke vi som gjør dem deprimert. Min samboer kan si ting som gjør meg lei, han kan si at han ikke orker mer, at han vil flytte o.l. Dette er noe som han sier i frustrasjon og tristhet. Han ønsker ikke disse tingene. Men det kan være vanskelig å huske merker jeg, når det stormer som verst.

Godt å høre! (jeg er den andre brukeren, som spurte om dette). Altså vondt med depresjon selvfølgelig, men fint å vite at vi som partnere ikke kan lastes for dette... Min kjæreste har lite sexlyst synes jeg- gjør det også vanskelig å takle, men mulig man ikke orker så mye i en sånn situasjon?

Ja. Husk at dette ikke dreier seg om deg! Samme hvor perfekt du hadde vært, så hadde det ikke hjulpet på hans situasjon.

Tror du skulle vært med han til behandling og fått litt innsikt i hva depresjon er...

Tålmodighet, forståelse, støtte er stikkord.

Anonymous poster hash: 45a4d...780

Fint å lese dette innlegget også! Føler meg litt bedre nå. Men samtidig fortsatt sånn at man føler seg litt utilstrekkelig. Hos oss virker det som om vi fortsatt er forelsket (tror jeg, men kan jo ikke snakke for han), og når man er forelsket burde man jo være lykkelig...

Mange med depresjon vil vel helst unngå å søke behandling, og hvis de går dit, vil de kanskje synes det er veldig flaut å ha med partneren..

Ja, dette er et ekstremt aktuelt tema, så jeg håper diskusjonen går videre her

Hvordan går det med deg, TS?

Anonymous poster hash: 7f5d0...2f4

[AnonymBruker]

Dytter på denne - flere som har opplevd dette?

Anonymous poster hash: 7f5d0...2f4

[AnonymBruker]

Hei!

La meg fortelle om oss.. Jeg har alltid levd med depresjon, aldri hatt det godt med meg selv. Jeg var tidlig ærlig med kjæresten min, senere samboer, og han har nok hatt tunge situasjoner med meg og med dette, og gjennom årene har jeg gått to steg frem, tre tilbake, ol. Han gikk selv på en smell, når vi til slutt satt der med oppussingsprosjekter, to barn, hund, han hadde full jobb, jeg klarte ikke annet å ligge i senga selv om jeg var i permisjon med minstemann. Det var nok ment at han skulle gå på en smell når det var han som måtte gjøre alt. Det skjedde på en rar måte, men legen (etter flere mnd) innså hva det var og han fikk medisiner. Ble bedre på dager, og jeg innså etter dette at jeg trengte medisiner.

Vi fikk opp øyene for hvordan psyken var i vårt hjem og at vi måtte roe ned. Når vi trenger å ta det med ro, så backer vi ut fra aktiviteter. Vi stresser ikke med noe. Det er ikke noe press. Han må fortsatt gjøre mer for jeg har det så vanskelig med mange ting, men han setter ikke like stort press på seg selv. Jeg har dager hvor jeg er fryktelig sint, hvor jeg er fryktelig lei meg, hvor jeg er deprimert forbi vanlige grader, hvor jeg må gjemme meg, hvor jeg gråter og han er der hver bidige dag. Så når han har de dagene, må jeg virkelig legge til side mine følelser for det er så sjeldent han har det, men jeg må oppføre meg selv om jeg ikke orker stort i mange timer. Vi er bare åpne, vi har en åpen kommunikasjon om dette. Jeg sier hjelp, han sier hjelp. Han sier ja ok, jeg sier nei ikke nå. Går vi på veggen sammen, så jobber vi sammen mot et og et steg. Små skritt hele tiden når det er verst.

Anonymous poster hash: ce279...eca

[AnonymBruker]

Hei!

La meg fortelle om oss.. Jeg har alltid levd med depresjon, aldri hatt det godt med meg selv. Jeg var tidlig ærlig med kjæresten min, senere samboer, og han har nok hatt tunge situasjoner med meg og med dette, og gjennom årene har jeg gått to steg frem, tre tilbake, ol. Han gikk selv på en smell, når vi til slutt satt der med oppussingsprosjekter, to barn, hund, han hadde full jobb, jeg klarte ikke annet å ligge i senga selv om jeg var i permisjon med minstemann. Det var nok ment at han skulle gå på en smell når det var han som måtte gjøre alt. Det skjedde på en rar måte, men legen (etter flere mnd) innså hva det var og han fikk medisiner. Ble bedre på dager, og jeg innså etter dette at jeg trengte medisiner.

Vi fikk opp øyene for hvordan psyken var i vårt hjem og at vi måtte roe ned. Når vi trenger å ta det med ro, så backer vi ut fra aktiviteter. Vi stresser ikke med noe. Det er ikke noe press. Han må fortsatt gjøre mer for jeg har det så vanskelig med mange ting, men han setter ikke like stort press på seg selv. Jeg har dager hvor jeg er fryktelig sint, hvor jeg er fryktelig lei meg, hvor jeg er deprimert forbi vanlige grader, hvor jeg må gjemme meg, hvor jeg gråter og han er der hver bidige dag. Så når han har de dagene, må jeg virkelig legge til side mine følelser for det er så sjeldent han har det, men jeg må oppføre meg selv om jeg ikke orker stort i mange timer. Vi er bare åpne, vi har en åpen kommunikasjon om dette. Jeg sier hjelp, han sier hjelp. Han sier ja ok, jeg sier nei ikke nå. Går vi på veggen sammen, så jobber vi sammen mot et og et steg. Små skritt hele tiden når det er verst.

Anonymous poster hash: ce279...eca

Takk for at du delte av dine erfaringer! Så bra at du tidlig var åpen om dette, og virker jo som om dere har god innsikt i situasjonen. Fint at dere klarer å jobbe sammen om dette, med små steg. Må være mye lettere når man innser problemene og søker hjelp. Ikke alle som gjør det...

MIn partner sier, på en dårlig dag, at han vurderer å søke hjelp. Når det så kommer en dag der han føler seg bedre igjen, så vil han ikke snakke om dette. Jeg kan jo ikke presse han til det heller. Og når vi koser oss og snakker om andre ting, er det vel ingen ide om depresjon plutselig blir et tema som jeg tar opp?

Det er jo litt dumt å slite med depresjoner i mange år, uten å søke hjelp utenfra for situasjonen...

Er du da enig i at man kan elske partneren sin (og være veldig forelsket) selv om man sliter med depresjoner og føler seg ulykkelig i livet sitt? (jeg er den som lurte på akkurat dette).

Anonymous poster hash: 7f5d0...2f4

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst og depresjoner, og ja selv på de mørkeste dagene elsker jeg samboeren min! Problemet er at det ikke er like lett å vise det de dagene. Når det gjelder psykiske lidelser er det viktig å være åpne og prate sammen om det, ellers så kan det virkelig tære på et forhold! Jeg har selv en samboer som også sliter med dette og nøkkelen til et godt forhold for oss er åpenhet!

Anonymous poster hash: 571be...12d

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst og depresjoner, og ja selv på de mørkeste dagene elsker jeg samboeren min! Problemet er at det ikke er like lett å vise det de dagene. Når det gjelder psykiske lidelser er det viktig å være åpne og prate sammen om det, ellers så kan det virkelig tære på et forhold! Jeg har selv en samboer som også sliter med dette og nøkkelen til et godt forhold for oss er åpenhet!

Anonymous poster hash: 571be...12d

Fint å vite om deres erfaringer, selv om det selvsagt er vondt å lese at det er mange som sliter med angst og depresjoner...

Har TS fått lest tråden i det siste, tro? Føler jeg har kuppet tråden litt her (jeg er AB #2 som lurte på om man kan elske kjæresten selv om man er deprimert). Men dette var jo mye av det samme som jeg lurte på.

Selv sliter jeg ikke med depresjoner og er ikke humørsyk, men jeg har lett for å bli lei meg / veldig følsom. Derfor er det til tider vanskelig å leve med en som har depresjoner. Noen ganger virker han jo sur på meg også. Du skriver over at det ikke er lett å vise det de dagene - da kan det jo hende dette gjelder for min kjæreste også (jeg håper det).

Anonymous poster hash: 7f5d0...2f4