Noen med erfaringer fra barnevernet?

[AnonymBruker]

Jeg fikk nettopp en innkallelse til 'førstegangs samtale' fra barnevernet og synes selv begrunnelsen for bekymringen var urimelig. Den blei meldt av ei dame på biblioteket fordi jeg hadde latt mitt barn på 4.5 gå ut av biblioteket og inn på naborommet der de hadde en lekeplass for barn. Dette var rett i nærheten, så jeg så ikke den store faren med det, og spesielt ikke da vi har vært der mange ganger. De fleste foreldre kjenner sitt barn best og jeg visste at mitt barn ikke hadde våget å stikke av. Slik tenker jeg at de fleste oppegående folk bør være klar over. Barnet mitt var både velstelt og blid, så jeg kan ikke se at det var andre underliggende grunner her for å gå så drastisk til verks.

Nå sitter jeg her og med litt angst - både fordi det har sjokkert meg å se hvor lite som skal til før en kan bli meldt til bv og fordi jeg er redd det vil bli en stor greie som kan føre mye ubehag med seg. Jeg og faren har delt omsorg 50/50 og samarbeider veldig bra. Kanskje litt mer enn bare et samarbeid også, der jeg tror vi kanskje kan bli sammen igjen, da følelsene fremdeles er der. Det hadde selvfølgelig vært det beste for vårt barn som til stadig spør om jeg ikke kan flytte inn igjen til pappa, men er jo nervøs for at dette har ødelagt vår sjanse. Han vet at jeg tar godt vare på barnet vårt, men når et barnevern blir koblet inn tror jeg det lett kan oppstå frustrasjon, usikkerhet og diskusjoner. Spesielt om de drar han, barnehagen og helsesøster inn i det. Kanskje jeg svartmaler nå, men ser for meg ei forferdelig suppe og et gedigent kapittel...

Jeg har en god tone 'alle distanser' men føler et forferdelig ubehag med tanke på at bv skal ta kontakt med de forskjellige for å grave etter informasjon. Tror jeg isåfall vil føle meg veldig uglesett og grue meg for henting/levering.

Det jeg nå lurer på er hva slags rutiner bv har - blir det i enhver situasjon en 3 måneders undersøkelsessak med innhenting av opplysninger, eller er det en viss sjanse for at det bare kan bli med denne ene samtalen?

Fortvilt mor.

Anonymous poster hash: 032f6...891

Anonymous poster hash: 032f6...891

[AnonymBruker]

Står det at det er åpnet undersøkelse etter LoB paragraf 4-3?

Anonymous poster hash: 75d0d...915

[Gjest Lite nytt]

Bf sendte bekymringsmelding på/mot meg, opptil flere.... go figure..

Men, var til samtale, dem hadde ett par observasjoner. Sak henlagt

De var i kontakt med helsestasjonen og barnehage.

Andre gangen bf sendte melding var da vi flytta til en annen kommune, dette var da kun få måneder siden forrige melding ble sendt. Da tok bv kontakt med bv i gamle kommunen, sak henlagt.

Bare å være åpen og ærlig med dem så går det som oftest greit.

Noen har liten terskel for å sende bekymringsmelding, mens andre har altfor høy terskel. Og jeg sier, bedre med en melding for mye enn en for lite

[AnonymBruker]

Så lenge dere er ærlige og rolige når dere prater med dem, fine tilbakemeldinger fra barnehage og helsesøster så tror jeg nok at saken kommer til å bli henlagt. Dem må ha en grunn til å gå videre med saken.

Skjønner godt at du tenker sånn, det gjør vel de fleste. Aldri en artig situasjon.

Det at du og bf har så godt samarbeid hjelper også på saken. Lykketil

Anonymous poster hash: ebbc0...cd1

[AnonymBruker]

Folk sender jo bekymringsmeldinger på naboer de ikke liker, så listen er ofte lav.

BV mottar tusenvis av ubegrunnede meldinger hvert pr.

Pust med magen, de skjer Ingenting.

De tar jo ikke engang tak der de burde.

Dette går nok fort over:)

De skal bare ha en samtale med deg og evt barnets far:)

Anonymous poster hash: 4144b...b1e

[AnonymBruker]

Står det at det er åpnet undersøkelse etter LoB paragraf 4-3?

Anonymous poster hash: 75d0d...915

Takker for svar. Ja, de henviser til paragraf 4-3, hva nå det betyr??

Anonymous poster hash: 032f6...891

[AnonymBruker]

Bf sendte bekymringsmelding på/mot meg, opptil flere.... go figure..

Men, var til samtale, dem hadde ett par observasjoner. Sak henlagt

De var i kontakt med helsestasjonen og barnehage.

Andre gangen bf sendte melding var da vi flytta til en annen kommune, dette var da kun få måneder siden forrige melding ble sendt. Da tok bv kontakt med bv i gamle kommunen, sak henlagt.

Bare å være åpen og ærlig med dem så går det som oftest greit.

Noen har liten terskel for å sende bekymringsmelding, mens andre har altfor høy terskel. Og jeg sier, bedre med en melding for mye enn en for lite

Takker for svar. Synd at bf skal gjøre noe slikt uten at det var berettiget - noe det neppe var så lenge du kom så godt ut av det Slikt kan fort gå ut over samarbeidet, så jeg håper dere allikevel får det til.

Anonymous poster hash: 032f6...891

[AnonymBruker]

Om du og far samarbeider godt har du hvertfall ingenting å engste deg for. Barnevernet i denne saken ødela alt for kommunikasjon med meg og eksen. Hun hatet meg og har til og med klart å få min egen mor til å hate meg for å være en dårlig pappa etter saken... Anyways, bedre med en bekymringsmelding enn en for lite. Så lenge du samarbeider greit med BV vil du i verste fall få beskjed om at andre kan oppleve det som skummelt å la barnet på en viss avstand unna og at alle foreldre har sitt syn på barnet sitt. I dette tilfellet var dette sikkert en mor som ikke ville gjort det og mente at dette var ille nok til å melde om.

Kjenner selv mitt barn og han ville aldri stukket av... Tynn bekymring du har fått, men de er pliktet å undersøke det.

Anonymous poster hash: fd00a...968

[AnonymBruker]

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-07-17-100

Led der så ser du hvordan loven er. Bv må følge loven.

Anonymous poster hash: 9a50d...001

[AnonymBruker]

Folk sender jo bekymringsmeldinger på naboer de ikke liker, så listen er ofte lav.

BV mottar tusenvis av ubegrunnede meldinger hvert pr.

Pust med magen, de skjer Ingenting.

De tar jo ikke engang tak der de burde.

Dette går nok fort over:)

De skal bare ha en samtale med deg og evt barnets far:)

Anonymous poster hash: 4144b...b1e

Takker for svar. Jeg kommer til å være ærlig og rolig - iallefall på utsiden og kan ikke, når jeg tenker rasjonelt, at det kan bli noe stor sak, men det at de skal blande inn faren (de skriver 'dere' i meldingen) ser jeg på som et mareritt. Føler meg rimelig uskyldig, men allikevel...

Anonymous poster hash: 032f6...891

[AnonymBruker]

Om du og far samarbeider godt har du hvertfall ingenting å engste deg for. Barnevernet i denne saken ødela alt for kommunikasjon med meg og eksen. Hun hatet meg og har til og med klart å få min egen mor til å hate meg for å være en dårlig pappa etter saken... Anyways, bedre med en bekymringsmelding enn en for lite. Så lenge du samarbeider greit med BV vil du i verste fall få beskjed om at andre kan oppleve det som skummelt å la barnet på en viss avstand unna og at alle foreldre har sitt syn på barnet sitt. I dette tilfellet var dette sikkert en mor som ikke ville gjort det og mente at dette var ille nok til å melde om.

Kjenner selv mitt barn og han ville aldri stukket av... Tynn bekymring du har fått, men de er pliktet å undersøke det.

Anonymous poster hash: fd00a...968

Takker for trøstende svar

Anonymous poster hash: 032f6...891

[AnonymBruker]

Takker for svar. Dette høres ut som en tragisk historie, som ikke har vært til 'barnets beste' Et godt samarbeid mellom foreldre ser jeg som høyst nødvendig, og deres forhold er nok ikke det eneste bv har klusset med. Bv har som kjent et frynsete rykt, så treffer jeg på 'feil' saksbehandler er jeg redd de kan skape splid mellom meg og faren. Håper det vil ordne seg for dere.

Anonymous poster hash: 032f6...891

Anonymous poster hash: 032f6...891

[AnonymBruker]

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-07-17-100

Led der så ser du hvordan loven er. Bv må følge loven.

Anonymous poster hash: 9a50d...001

Fint gjort å sende link til meg. Jeg blei litt klokere, men det sto ikke om de nødvendigvis involverer bh, helsesøster og barnets far. Vet du noe om det er vanlig å sende brev med innkallelse til begge foreldrene samtidig, da bekymringen kun gjelder den ene (meg) forelderen? Vi har som sagt delt omsorg, mens barnet har min adresse.

Anonymous poster hash: 032f6...891

[Gjest Cevita]

Fint gjort å sende link til meg. Jeg blei litt klokere, men det sto ikke om de nødvendigvis involverer bh, helsesøster og barnets far. Vet du noe om det er vanlig å sende brev med innkallelse til begge foreldrene samtidig, da bekymringen kun gjelder den ene (meg) forelderen? Vi har som sagt delt omsorg, mens barnet har min adresse. Anonymous poster hash: 032f6...891

Vil bare understreke at jeg ikke aner hva som et vanlig i slike saker, når det gjelder hvem man sender brev til, men dersom det var barnets far som var grunnlag for bekymringen, ville ikke du gjerne blitt informert om dette?

[AnonymBruker]

Vil bare understreke at jeg ikke aner hva som et vanlig i slike saker, når det gjelder hvem man sender brev til, men dersom det var barnets far som var grunnlag for bekymringen, ville ikke du gjerne blitt informert om dette?

Jo, det ville jeg gjerne. Kanskje det blir feil av meg å prøve å holde han utenfor. Jeg tror uansett han vil snakke fint om meg og kanskje hjelpe til med å utelukke andre distanser. Men han kjenner meg som mor, så jeg føler ikke det største ubehaget ift han. Far til barnet, som jeg delvis er sammen med, er en representativ og hyggelig mann, som er flink å snakke for seg. Men vet ikke om de uansett er pålagt å kontakte bh og helsesøster?

Anonymous poster hash: 032f6...891

[Kassiopeia]

Vi fikk innkallelse til samtale for ca 1 år siden fra barnevernet etter en bekymringsmelding fra en familieveileder vi hadde gått i samtale til. I brevet sto det at bekymringen gikk ut på at vi brått hadde avsluttet kontakten vår med henne og hun fryktet derfor for barnet vårt. Var for det første en misforståelse fra hennes side ut i fra det som sto i brevet, da det var hun selv som skulle ta kontakt med oss for å diskutere en ny time, etter noen 4-5 uker pause i rundt juletidene. Når vi aldri hørte et ord fra henne og heller ikke følte at disse samtalene hadde noe godt for seg for vår del, ble det bare avglemt fra vår side.

Må innrømme at første reaksjon var at jeg brøt ut i tårer og panikk etter å åpne brevet fra barnevernet, selv om jeg visste at vi ikke hadde noe å skjule eller bekymre oss over. Handlet nok mer om alle skrekkhistoriene man leser om barnevernet i media. Jeg Kontaktet en advokat som mente at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for, og hennes råd var at jeg og barnefar dro på møte uten noen vitner eller noe slikt med oss, og bare være ærlig og oss selv. Så da gjorde vi det.

Og det ble en meget kort samtale med to hyggelige damer fra barnevernet, som etter litt spørsmål og småprat kjapt henla saken vår og sa at "saken" ville bli slettet fra registeret deres. Ble ikke noe oppfølging eller hjemmebesøk, eller samtale med kjente eller barnehage, som jeg har lest om, og de ansatte vi snakket med stilte bare saklige og konkrete spørsmål og var på ingen måte slik man leser at barnevernansatte er.

Så lenge du vet at bekymringsmeldingen ikke stemmer og at dere ikke har noe å skjule, er det på ingen måte noe å grue seg til. Møt opp med en åpen innstilling og vær ærlig og imøtekommende, på lik linje som om det skulle vært hvilket som helst annet møte.

Vi skal være fornøyd at vi har barnevern i dette landet, som tar alle saker de får alvorlig nok til å følge opp inntil det motsatte er bevisst for dem. De er ikke ute etter å "ta" helt alminnelige og uskyldige foreldre, eller å rive opp hjem for morro skyld. De er der for å hjelpe barn i nød, og å hjelpe familier som trenger noe hjelpetiltak for å klare seg. Et barn blir ikke fratatt fra foreldrene sine før alt annet er totalt utelukket, og er ikke noe som skjer sjeldent da det er såpass alvorlig. Men det kan nok virke mer vanlig enn det er, siden det er disse mødrene som løper til sosiale medier og søker sympati.

Så bare ta det helt med ro.

Lykke til, og det går nok helt fint

Endret 4. januar 2015 av Kassiopeia

[AnonymBruker]

Vi fikk innkallelse til samtale for ca 1 år siden fra barnevernet etter en bekymringsmelding fra en familieveileder vi hadde gått i samtale til. I brevet sto det at bekymringen gikk ut på at vi brått hadde avsluttet kontakten vår med henne og hun fryktet derfor for barnet vårt. Var for det første en misforståelse fra hennes side ut i fra det som sto i brevet, da det var hun selv som skulle ta kontakt med oss for å diskutere en ny time, etter noen 4-5 uker pause i rundt juletidene. Når vi aldri hørte et ord fra henne og heller ikke følte at disse samtalene hadde noe godt for seg for vår del, ble det bare avglemt fra vår side.

Må innrømme at første reaksjon var at jeg brøt ut i tårer og panikk etter å åpne brevet fra barnevernet, selv om jeg visste at vi ikke hadde noe å skjule eller bekymre oss over. Handlet nok mer om alle skrekkhistoriene man leser om barnevernet i media. Jeg Kontaktet en advokat som mente at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for, og hennes råd var at jeg og barnefar dro på møte uten noen vitner eller noe slikt med oss, og bare være ærlig og oss selv. Så da gjorde vi det.

Og det ble en meget kort samtale med to hyggelige damer fra barnevernet, som etter litt spørsmål og småprat kjapt henla saken vår og sa at "saken" ville bli slettet fra registeret deres. Ble ikke noe oppfølging eller hjemmebesøk, eller samtale med kjente eller barnehage, som jeg har lest om, og de ansatte vi snakket med stilte bare saklige og konkrete spørsmål og var på ingen måte slik man leser at barnevernansatte er.

Så lenge du vet at bekymringsmeldingen ikke stemmer og at dere ikke har noe å skjule, er det på ingen måte noe å grue seg til. Møt opp med en åpen innstilling og vær ærlig og imøtekommende, på lik linje som om det skulle vært hvilket som helst annet møte.

Vi skal være fornøyd at vi har barnevern i dette landet, som tar alle saker de får alvorlig nok til å følge opp inntil det motsatte er bevisst for dem. De er ikke ute etter å "ta" helt alminnelige og uskyldige foreldre, eller å rive opp hjem for morro skyld. De er der for å hjelpe barn i nød, og å hjelpe familier som trenger noe hjelpetiltak for å klare seg. Et barn blir ikke fratatt fra foreldrene sine før alt annet er totalt utelukket, og er ikke noe som skjer sjeldent da det er såpass alvorlig. Men det kan nok virke mer vanlig enn det er, siden det er disse mødrene som løper til sosiale medier og søker sympati.

Så bare ta det helt med ro.

Lykke til, og det går nok helt fint

Takk, det hjalp! Da håper jeg at i mitt/våres tilfelle også bare blir med en samtale. Så godt å høre at det tydeligvis ikke alltid ender med full gransking av alle distanser. Håper dette skal gå bra

Anonymous poster hash: 032f6...891

[minister-mio]

Dersom du ikke har andre 'problemer' enn at du lot ungen gå på lekerommet på biblioteket lukter hele saken henlagt

[Gjest baremeg89]

Vi fikk innkallelse til samtale for ca 1 år siden fra barnevernet etter en bekymringsmelding fra en familieveileder vi hadde gått i samtale til. I brevet sto det at bekymringen gikk ut på at vi brått hadde avsluttet kontakten vår med henne og hun fryktet derfor for barnet vårt. Var for det første en misforståelse fra hennes side ut i fra det som sto i brevet, da det var hun selv som skulle ta kontakt med oss for å diskutere en ny time, etter noen 4-5 uker pause i rundt juletidene. Når vi aldri hørte et ord fra henne og heller ikke følte at disse samtalene hadde noe godt for seg for vår del, ble det bare avglemt fra vår side.

Må innrømme at første reaksjon var at jeg brøt ut i tårer og panikk etter å åpne brevet fra barnevernet, selv om jeg visste at vi ikke hadde noe å skjule eller bekymre oss over. Handlet nok mer om alle skrekkhistoriene man leser om barnevernet i media. Jeg Kontaktet en advokat som mente at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for, og hennes råd var at jeg og barnefar dro på møte uten noen vitner eller noe slikt med oss, og bare være ærlig og oss selv. Så da gjorde vi det.

Og det ble en meget kort samtale med to hyggelige damer fra barnevernet, som etter litt spørsmål og småprat kjapt henla saken vår og sa at "saken" ville bli slettet fra registeret deres. Ble ikke noe oppfølging eller hjemmebesøk, eller samtale med kjente eller barnehage, som jeg har lest om, og de ansatte vi snakket med stilte bare saklige og konkrete spørsmål og var på ingen måte slik man leser at barnevernansatte er.

Så lenge du vet at bekymringsmeldingen ikke stemmer og at dere ikke har noe å skjule, er det på ingen måte noe å grue seg til. Møt opp med en åpen innstilling og vær ærlig og imøtekommende, på lik linje som om det skulle vært hvilket som helst annet møte.

Vi skal være fornøyd at vi har barnevern i dette landet, som tar alle saker de får alvorlig nok til å følge opp inntil det motsatte er bevisst for dem. De er ikke ute etter å "ta" helt alminnelige og uskyldige foreldre, eller å rive opp hjem for morro skyld. De er der for å hjelpe barn i nød, og å hjelpe familier som trenger noe hjelpetiltak for å klare seg. Et barn blir ikke fratatt fra foreldrene sine før alt annet er totalt utelukket, og er ikke noe som skjer sjeldent da det er såpass alvorlig. Men det kan nok virke mer vanlig enn det er, siden det er disse mødrene som løper til sosiale medier og søker sympati.

Så bare ta det helt med ro.

Lykke til, og det går nok helt fint

Veldig bra skrevet

Det er også disse mødrene som lager dekk historier og ikke forstår hvorfor barnet blir tatt i fra de.

Leste på en side på fb "vi som

Ønsker en gransking av bv" Der en mor mente barnet ble tatt pga katten hoppet på kjøkkenbenken. En annen mente at det var pga barnet ikke kunne barnesanger?!

Det utrolige er at de for full støtte, og det blir en heksejakt mot bv. Vi har strenge lover i Norge, bv kan ikke "ta" et barn uten videre, det er en høy terskel.

Men det er vel "disse" historiene som skremmer gode foreldre. I media for vi hørre en side av saken.. Viktig å huske på at bv ikke kan "forsvare" sin side, da de har taushetsplikt overfor barnet.

Til TS Dette går kjempe bra! Det er en vanlig rutinesjekk pga beskymringsmelingen.

Lykke til, håper det ordner seg mellom deg og barnefar.

[Kassiopeia]

Takk, det hjalp! Da håper jeg at i mitt/våres tilfelle også bare blir med en samtale. Så godt å høre at det tydeligvis ikke alltid ender med full gransking av alle distanser. Håper dette skal gå bra

Anonymous poster hash: 032f6...891

Glad jeg kunne hjelpe litt på, hadde det helt grusomt forferdelig selv fram til samtalen, det var et par uker venting fra vi fikk innkallelsen så jeg fikk god tid til å la tankene vandre og tenke på alle de verste utfallene. Følte så stor skam over det hele at jeg ikke ville fortelle det til noen andre enn moren min, så det var veldig tøft å gå rundt å late som ingenting på jobb og blant venner. Og det til tross for at jeg innerst inne visste at vi ikke hadde gjort noe galt, og at ingenting kom til å skje.

Men som sagt, alt du kan og bør gjøre er å møte opp med en positiv og åpen innstilling, og at du viser sammarbeidsvilje om det skulle ende med at de vil gå videre med samtale med evt barnefar, barnehage osv. De kommer jo til å stille spørsmål om selve hendelsen som bekymringen går ut på, og hva du føler og tenker om hendelsen, samt andre generelle spørsmål om barnet og deg som mor. Noen føler seg kanskje litt "angrepet" over å få sånne spørsmål, og går rett i forsvarsposisjon, og benekter at de gjør noe galt. Man kommer mye lengre ved å vise forståelse og ydmykhet og ta til seg tilbakemeldinger de eventuelt kommer med. Og som jeg nevnte er ærlighet alltid best, ingen foreldre er perfekte supermennesker og det forventer ikke de ansatte i barnevernet heller, så det er ikke noe vits å føle at man må "pynte" på sannheten og gi de svarene man føler at de ønsker å høre. Nå vet jeg jo ingenting annet enn hva du har skrevet her, så snakker bare generelt nå.

Ut i fra det du har skrevet har jeg i hvert fall ingen tvil om at det går fint. Mitt eneste råd fra min egen erfaring er prøve så godt du klarer å ikke tenke så mye på det fram til du skal til samtalen. Ikke noe vits å stresse og uroe seg