Avlastning?

[AnonymBruker]

Nå er mannen ute, vi har to ganske små barn sammen.

Etter mye krangling, mange tårer fra meg og en mann som nekter å jobbe sammen mot noe eller ta tak i ting måtte jeg sette strek.

Jeg er sliten og lei av alt, og trenger så veldig sårt litt støtte og avlastning.

Mannen flytter hjem til sine foreldre hvor de har stoooor plass, bare de tre og han har per nå ikke jobb. Altså masse fri tid. Bortsett fra å søke jobber. Noe han ikke har vært veldig flink med å prioritere...

Han nekter plent en 50/50 ordning, 40/60 eller 30/70.

Hans ultimatum var at jeg fikk finne meg i at ungene var MINE, mens han AVLASTER og kom innom når han kunne (hvilket er ofte...) eller jeg GA de til han. Altså 100%.

Jeg kan være sliten og ubrukelig, men jeg gir de aldri fra meg.

Til helgen skal den eldste være en kveld med besteforeldrene og jeg spurte om pappaen da kunne da yngste en natt slik at jeg fikk ETT døgn alene.

Tja, han skulle se på det...

Er jeg fullstendig urimelig her!?

Både han og jeg har snakket om og VET at jeg kommer til å ta disse ungene så godt som 80-90% mens han er hos mora si og slapper av...

Mine egne foreldre har avskrevet meg mer eller mindre og ønsker lite kontakt med barnebarna sine, de ser dem toppen to til fire ganger i mnd.

Hvilke andre muligheter har jeg avlastning? Annen familie bor veldig langt borte og har små barn og store familier selv.

Jeg er for tiden sliten og alt føles litt kaotisk, og har ikke hatt en dag alene siden jeg kan ikke huske når.

Minste babyen er blid som en som dagen lang, men det er det med å være HELT alene bare LITT...

Vær så snill og ikke vær slem eller spydig, jeg er frynsete fra før av...

Anonymous poster hash: 5f861...fb9

[Gjest Phoenix]

Barnevernet

PS. Mannen din er en dust og jeg skjønner godt at du vil ha litt tid alene.

Endret 4. januar 2015 av Phoenix

[AnonymBruker]

Ta en samtale med familievernet, der blir mannen innkalt og må komme

Anonymous poster hash: 8e20f...214

[AnonymBruker]

Avhengig av hvor du bor kan det være vanskelig å få avlastning fra barnevernet. Støtter forslaget om familievernkontor, dit må dere vel uansett og da må du gripe sjansen til å sette dette på dagsorden.

Anonymous poster hash: 529f9...a87

[AnonymBruker]

Familievernkontoret.

Snakke med helsesøster?

Er det noen ungdommer der du bor som kunne tenkt seg å tjene litt penger, så kanskje du kunne hatt barnevakt et par dager i mnd i en periode?

Og om kommunen har foreldre og barn team kan du kontakte dem, lavterskel tilbud til foreldre/familier som sliter på ulike måter.

Og exmannen din er en dust tydeligvis! Stå på!! Du kommer deg igjennom dette

Anonymous poster hash: 7d94a...592

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Mannen ønsker å flytte nærmere etterhvert, men han er definisjonen på utsetting, så det vil ikke skje før hvertfall sommeren.

Han er en fantastisk pappa når han først stiller opp, men nå koster det han liksom ingenting å ikke se dem.

Han ønsker helst å få en jobb i en annen kant av landet og se ungene evnt i helgene...

Jeg hadde faan meg aldri trodd jeg skulle stå SÅ alene?! Jeg så hvertfall for meg at han ønsket å ha de oftere...

Familievernkontoret var vi jo på i forbindelse med mekling, da var alt fint og flott. Jeg kjøpte det han sa.

Nå er det jo ikke akkurat sånn.

Alle netter, kvelder og morgenen blir på meg. Minste spiser fortsatt om natten, ikke pupp.

Har VELDIG dårlig erfaring med BV og er fryktelig nervøs å bringe andre nye mennesker inn i livene våre, dårlig barndom, traumer osv.

Gir gjerne fra meg barna, men da i bhg vi kjenner, familie og venner vi kjenner og stoler på.

Jeg tør ikke å sende de i avlastninghjem tror jeg, herregud alt man leser i avisene om syke fosterforeldre, you name it...

Så jeg føler meg jo låst! Ikke mye støtte rundt for øyeblikket, men livredd for å ta imot hjelp fra andre instanser. Tenk om tenk om..

Hjelp, beklager rotete innlegg.

Anonymous poster hash: 5f861...fb9

[wintergirl]

Prøv i det minste. Du trenger alene tid som alle andre. Tror de fleste skjønner deg der. Synd at faren til barna dine mentalt er 14 år. Egoistisk er det han er.

[AnonymBruker]

Opplever han også som ego, vanskelig, gud vet...

I dag skar alt seg og jeg ba om at han kanskje kunne ta med barna til farmor og farfar. Som han selv sier er de "ALLTID velkomne".

Ja, han kunne ta med eldste. Da jeg sa at det var litt vanskelig og tungt for meg som gjerne skulle hatt dagen alene, ble jeg møtt med sinne.

Den mannen er sinna...

Tanken på å bringe andre inn i barnas liv er skremmende, har noen noen erfaringer å dele? En vilt fremmed ungdom eller annen familie som jeg ikke vet noen ting om...?

Anonymous poster hash: 5f861...fb9

[AnonymBruker]

Huff da, han høres veldig lik ut som min mann...

Derfor holder ut sammen med han, for da går det an å få litt avlastning av og til, bare jeg blir sinna nok...

Er man sammen med en slik mann, må man desverre regne med å bli alene om alt etter ett brudd.

Og da er det jo selvsagt ekstra kjipt hvis man ikke har noe serlig familie i nærheten heller.

Men barnevernet kan faktisk være til god hjelp innimellom.

Jeg ble mobbet mye på skolen, var enebarn, og hadde 0 venner, skolen sente bekymringsmelding til bv, som ga meg en fantastisk støttekontakt som tok med med ut på masse aktiviteter og morro, jeg aldri hadde fått oppleve uten.

Ellers kan du sjekke om det finnes home star i din kommune.

Lykke til, livet som småbarnsmor er beintøff!

Anonymous poster hash: bd690...4f6

[AnonymBruker]

Huff da, han høres veldig lik ut som min mann...

Derfor holder ut sammen med han, for da går det an å få litt avlastning av og til, bare jeg blir sinna nok...

Er man sammen med en slik mann, må man desverre regne med å bli alene om alt etter ett brudd.

Og da er det jo selvsagt ekstra kjipt hvis man ikke har noe serlig familie i nærheten heller.

Men barnevernet kan faktisk være til god hjelp innimellom.

Jeg ble mobbet mye på skolen, var enebarn, og hadde 0 venner, skolen sente bekymringsmelding til bv, som ga meg en fantastisk støttekontakt som tok med med ut på masse aktiviteter og morro, jeg aldri hadde fått oppleve uten.

Ellers kan du sjekke om det finnes home star i din kommune.

Lykke til, livet som småbarnsmor er beintøff!

Anonymous poster hash: bd690...4f6

Takk!! ❤️

Vel, akkurat sånn har vi levd. Jeg har strukket og tøyd strikken i alle retninger i laaaaang tid, og var klar til å takke for meg da jeg ble gravid med nr to og følte meg overveldet. Så ikke for meg tanken på svangerskap, fødsel og to små alene.

Nå oppleves det befriende, jeg mangler bare litt alenetid. Bare LITT.

Jeg holdt ut og holdt ut og holdt ut, og har begynt å innse hvor lite grei og ufin han er.

Her er det snakk om at jeg blir kjeftet på for at jeg er lei meg, jeg kan fortelle om at jeg blir såret av ting han sier, det er mitt eget problem, det vil han ikke vite om.

Jeg vet aldri hvor jeg har han, han kan blåse alt ut av de villeste proporsjoner, jeg blir oppgitt og lei meg, IGJEN, og der står treåringen og sier "mamma er så lei seg", og han går forbi, eller sier at nå stikker han, eller svarer eldste med "ja. Skal vi lage litt mat?".

Han er rask med å stikke av, kjefte, bli sint, avvise. MEGET lite, nærmest ingenting, omsorg, større og kjærlighet.

Jeg har prøvd lenge for da har vi hvertfall fått NOE! Jeg og barna!

Men jeg ønsker ikke å videreføre og utsette barna for det som skjer, jeg vil lære dem å sette seg i respekt.

Jeg kan ikke videreformidle verbalt misbruk og neglisjering... Det går bare ikke.

Anonymous poster hash: 5f861...fb9

[wintergirl]

Opplever han også som ego, vanskelig, gud vet...

I dag skar alt seg og jeg ba om at han kanskje kunne ta med barna til farmor og farfar. Som han selv sier er de "ALLTID velkomne".

Ja, han kunne ta med eldste. Da jeg sa at det var litt vanskelig og tungt for meg som gjerne skulle hatt dagen alene, ble jeg møtt med sinne.

Den mannen er sinna...

Tanken på å bringe andre inn i barnas liv er skremmende, har noen noen erfaringer å dele? En vilt fremmed ungdom eller annen familie som jeg ikke vet noen ting om...?

Anonymous poster hash: 5f861...fb9

Vet om en som sliter veldig selv. Var veldig skeptisk på å kontakte barnevernet ang.avlastning, men gjorde det til slutt. Hun fikk veldig gode tilbakemeldinger. Var ikke så ille allikevel; ) Håper det ordner seg for deg, ts