Hvor finne en ny partner - menn velkommen til å delta

[MorTil2]

Hei

Jeg er en kvinne på 44 år, skilt for 4 år siden, mor til to tenåringer, fornøyd med livet stort sett - men singel.

Etterhvert som tiden går, føler jeg at det ville være godt å ha en spesiell venn. Sier det slik, da jeg ikke vet o jeg ville kalle det en "kjæreste" jeg er ute etter, eller bare en god, trofast venn av det motsatte kjønn.

Jeg vil ikke ha en ny mann boende i mitt hjem, så han måtte ha sitt eget og føle at det var ok. Men vi måtte være trofaste - å ha hvert sitt, betyr ikke at det er fritt frem under eget tak.....

Mine ønsker for denne "vennen", ville være en å prate med, gå turer med, reise med, bare være sammen med uten å gjøre noe - hjelpe meg å skifte bildekk, sette opp en lampe, jeg hjelpe til med det jeg kan. Altså et helt normalt forhold mellom to mennesker som er glade i hverandre, og ønsker hverandre vel - og kan ha sex sammen.....

Men hvor finner jeg denne mannen ??? Og er dette et realistisk ønske, særlig den delen med å ikke bo sammen ??

Jeg er ikke fast jobb, jobber som selvstendig næringsdrivende og dermed ingen mannlige kolleger. Jeg trener på et lite treningssenter , mange menn der i min alder. Ungene er så store, så deres fritidsaktiviteter involverer ikke meg så veldig mye at det er noen å treffe via slike kanaler....

Hvilket sosiale sammenhenger befinner menn seg i ?? Kan ikke helt se for meg menn i kor, strikkeklubber eller lignende. Og ettersom jeg hverken driver med padling, klatring eller andre "Mannlige ting", vet jeg ikke helt.....

Noen seriøse gode råd, både fra menn og kvinner ?? Menn - hva tenker dere om å være med en kvinne som ønsker å få fortsette å bo for seg selv ? Føles det befriende eller avvisende ?

[AnonymBruker]

Det er definitivt et lite "handikapp" når muligheten for å treffe en partner på jobb, ikke er tilstede. Men det at du faktisk ikke ønsker en samboer tror jeg for mange voksne menn en god ting.

Anonymous poster hash: ddf6b...a82

[Gjest Bud]

Du vil ha en mann som kommer sporen streks når du skal ha lagt om dekk, hengt opp lamper og danse sengepolka, men får ikke ta en større del av livet ditt. I tillegg forlanger du at han ikke bytter dekk for andre damer enn deg..?

[AnonymBruker]

Lover du å sy opp buksene mine, og bare mine?

Anonymous poster hash: ddf6b...a82

[Petra75]

*Henger meg på og setter meg ned for å notere*

[Petra75]

Du vil ha en mann som kommer sporen streks når du skal ha lagt om dekk, hengt opp lamper og danse sengepolka, men får ikke ta en større del av livet ditt. I tillegg forlanger du at han ikke bytter dekk for andre damer enn deg..?

Det er mange voksne mennesker, gjerne de som har vært single en stund, som foretrekker denne måten å leve på.

Du vet - da kan mannen ha HiFi-utstyret sitt der han vil, og slipper å være hjemme når hun har syklubben på besøk.

[MorTil2]

Lover du å sy opp buksene mine, og bare mine?

Anonymous poster hash: ddf6b...a82

Jeg forstår ikke helt reaksjonen til hverken deg eller Bud ? Jeg skriver "et helt normalt forhold". I et normalt forhold hjelper en hverandre med bl a å skifte dekk og sy opp bukser, men jeg skrev ingenting om at jeg ikke kunne sy opp buksene til naboen, eller han hjelpe sin nabo med å skifte dekk... Det var trofastheten i forhold til sex jeg tenkte på.

Jeg ser det slik Petra75 - å bo hver for seg betyr rett og slett større frihet og pusterom til å fortsette å være seg selv og ha sine ting slik en selv vil ha det, men samtidig ha "en spesiell person" i sitt liv. Det blir litt "Ole Brum" - ja takk begge deler - men uten at noen trenger å føle seg tilsidesatt for begge parter får del i "både og".....

[Anders42]

Syns ikke det du skriver høres så ille ut jeg . Bare man er ærlig, og at det er tillatt å bli glad i hverandre .. Det som kan virke litt avskrekkende er jo at man plutselig bare blir dumpet, når du for eksempel har funnet noen du VIL ha i hus..Så sitter man der.

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt reaksjonen til hverken deg eller Bud ? Jeg skriver "et helt normalt forhold". I et normalt forhold hjelper en hverandre med bl a å skifte dekk og sy opp bukser, men jeg skrev ingenting om at jeg ikke kunne sy opp buksene til naboen, eller han hjelpe sin nabo med å skifte dekk... Det var trofastheten i forhold til sex jeg tenkte på.

Jeg ser det slik Petra75 - å bo hver for seg betyr rett og slett større frihet og pusterom til å fortsette å være seg selv og ha sine ting slik en selv vil ha det, men samtidig ha "en spesiell person" i sitt liv. Det blir litt "Ole Brum" - ja takk begge deler - men uten at noen trenger å føle seg tilsidesatt for begge parter får del i "både og".....

Tror faktisk flere kvinner enn menn ønsker særbo.. mange godt voksne menn ønsker jo hjelp i hjemmet med mat, klær, vask etc. Mange kvinner ønsker ikke akkurat det å måtte gjøre enda mer husarbeid enn nødvendig. Men de ønsker noen å gå ut med, på tur med, feriere med.

Jeg har det på samme måten, ønsker en venn/kjæreste men ikke samboer. Men er samtidig åpen for at det kan hende jeg ville sett på det på en annen måte hvis jeg hadde hatt en kjæreste.

Så mitt råd: Ikke vær for bestemt i utgangspunktet, ta ting som det kommer. Det er mange måter å leve sitt liv på, og det er ikke nødvendig å lage alle reglene på forhånd.

Anonymous poster hash: 60c05...253

[MorTil2]

Syns ikke det du skriver høres så ille ut jeg . Bare man er ærlig, og at det er tillatt å bli glad i hverandre .. Det som kan virke litt avskrekkende er jo at man plutselig bare blir dumpet, når du for eksempel har funnet noen du VIL ha i hus..Så sitter man der.

Nei, poenget mitt er at jeg etter et lengre ekteskap, og fire år "med meg selv" trives med å kunne gå inn min egen dør en ettermiddag/kveld og vite at "nå er jeg helt alene". Jeg vil rett og slett aldri ha noen boende hos meg - så jeg ser for meg en forhold som varer, og skulle jeg og han etterhvert finne ut at vi kunne tenke oss å bo sammen, ja , så gjør vi det....

Dessuten er et viktig moment "trofasthet". Jeg kan ikke plutselig finne en annen som jeg vil bo sammen med, for da har jeg jo tydeligvis ikke vært trofast, og er, etter mitt hode, ingenting å samle på så allikevel....

[Anders42]

Nei, poenget mitt er at jeg etter et lengre ekteskap, og fire år "med meg selv" trives med å kunne gå inn min egen dør en ettermiddag/kveld og vite at "nå er jeg helt alene". Jeg vil rett og slett aldri ha noen boende hos meg - så jeg ser for meg en forhold som varer, og skulle jeg og han etterhvert finne ut at vi kunne tenke oss å bo sammen, ja , så gjør vi det....

Dessuten er et viktig moment "trofasthet". Jeg kan ikke plutselig finne en annen som jeg vil bo sammen med, for da har jeg jo tydeligvis ikke vært trofast, og er, etter mitt hode, ingenting å samle på så allikevel....

_________

Det er jo slett ikke umulig at du finner en som kunne tenke seg en slik tilværelse, og uansett ville jo et kjæresteforhold ikke starte med at man flytter sammen. Men faren er vel at ensomme kvelder i hvert sitt hus fører til at man trenger flere å spille på? Jeg syns det er hyggelig å ha noen å spise middag med, være sammen med om kvelden , behøver ikke være det hver dag men blir det for sjelden så hadde jeg følt meg litt ensom. Da hadde man begynt å se seg om etter noe å fylle ensomheten med .. tror jeg.

[AnonymBruker]

Jeg er som deg, TS. Ønsker i utgangspunktet ikke å bli samboer med noen igjen, og tror særbo kan fungere fint for oss som er litt mer voksne. Skjønner ikke hvorfor man skal behøve å bo sammen med noen for å ha et godt kjæresteforhold? Tvert i mot, så tenker jeg at man kan bevare gnisten og spenningen mye lenger ved å ikke bo sammen. Man kan jo få det beste fra begge verdner, kjærestetid og hyggelige opplevelser, og muligheten til å trekke seg tilbake ved behov.

Når man er voksen og etablert, er det mange ting som spiller inn hvis man skal bo sammen. Økonomi, den ene eller begge har gjerne barn fra før, og da må man tenke på hvordan man forvalter det man har, som barna en gang skal arve.

Anonymous poster hash: 2b422...ce0

[MorTil2]

Ja, jeg tror det er viktig å godta og respektere ulike måter å "leve sammen" på.

Et partnerforhold krever uansett at en bruker tid på hverandre, og viser interess for den andre - og også er villig til å regulere "alenetiden" iforhold til den andre sine behov - det må være en gjensidig respekt for den andres behov, men også villighet til å gi avkall på egne behov. Det blir som i alle forhold - gi og ta.

For meg er ikke hovedpoenget at jeg har behov for så mye tid for meg selv, men som Petra75 skriver - å tingene på min måte hos meg, og det samme for han. Og når han vil ha en "guttekveld", med fotball og noen pils, så kan han det. Men ingen av oss kan gå på byen og ta med oss hjem en annen....

Og når det gjelder dette med økonomi, så er det et veldig viktig poeng: min forhenværende mann er blitt samboer med en ny kvinne: det er hennes hus, hennes møbler osv. Han legger ned tid i oppussing osv, men så vidt jeg vet (har spurt), har de inge samboer kontrakt. Det bekymrer meg at han ikke sikrer våre felles barns fremtidige arv, for samboeren hans har en datter som nødvendigvis arver sin mor. Så enten må en være veldig nøye med formalitetene,eller så er et faktisk best å holde hushold og økonomi adskilt i den grad begges økonomi tåler det.