Ulykkelig forelsket i over ett år

[AnonymBruker]

Vinteren 2013 ble jeg avvist av en kvinne som jeg fortsatt har sterke følelser for. Igjennom hele 2014 har jeg i varierende grad slitt med dårlig konsentrasjon, depressive tanker og ustabilt humør. Jeg lurer vel egentlig på hvordan jeg skal klare å komme over henne. Det kan umulig være hensiktsmessig å være ulykkelig forelsket i over ett år. Håper 2015 blir bedre, og hvis jeg er heldig faller jeg kanskje for en ny kvinne Vurderer å oppsøke profesjonell hjelp.

Anonymous poster hash: 0ca34...def

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg, bare at jeg er kvinne som liker en mann. Jeg ble avvist for 1,5 år siden og klarer ikke å komme over han. Det føles som at jeg kommer til å ha det sånn alltid. Utrolig slitsomt, og noen dager er grusomme. Har desverre ingen råd ts, men jeg vet hvordan du har det! Stor klem til deg

Anonymous poster hash: 4c707...c43

[AnonymBruker]

Jeg har vært ulykkelig forelsket i 8 år. Ikke i samme fyr. i 3-4 år i en fyr fra min hjemby, jeg flyttet vekk for og studere og så han da aldri, vi ble heller ikke sammen, selv om jeg til slutt innrømmet følelsene for ham. Fikk noen spennende følelser for en lokal mann i studeiebyen, men fant fort ut at det var en skitten rundbrenner og dette ville ikke jeg ha inni meg så han ble fort glemt..så slapp forelskelsen taket, og jeg klarte tidlig i 2014 og forelske meg i en venn, som ikke vet om det. Nå er humøret mitt ustabilt igjen, og jeg kaster bort masse tid på å analysere..vi møtes av og til og har det gøy sammen..likevel ikke sikker på han føler.

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

[AnonymBruker]

Er en ulykkelig forelskelse et symptom for noe annet som er feil? Eller er det selve forelskelsen som ødelegger en?

Anonymous poster hash: 45485...0cf

[AnonymBruker]

Er en ulykkelig forelskelse et symptom for noe annet som er feil? Eller er det selve forelskelsen som ødelegger en?

Anonymous poster hash: 45485...0cf

Noe annet som er feil? vel...det jeg føler er litt spesielt med meg er at det sitter i så lenge, og mange av mine psykiske problemer forsterkes ved forelskelse. Min utkårede er som narkotika på meg..er helt avslappet sammen med han, kan være uten en periode, men sakte men sikkert kommer humørsvingningene.. og jeg ser etter tegn på at han liker meg og at han ikke liker meg. men det er ikke riktig sånn som jeg blir..man kan nesten kalle meg "syk" når jeg blir forelsket.

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

[AnonymBruker]

Noe annet som er feil? vel...det jeg føler er litt spesielt med meg er at det sitter i så lenge, og mange av mine psykiske problemer forsterkes ved forelskelse. Min utkårede er som narkotika på meg..er helt avslappet sammen med han, kan være uten en periode, men sakte men sikkert kommer humørsvingningene.. og jeg ser etter tegn på at han liker meg og at han ikke liker meg. men det er ikke riktig sånn som jeg blir..man kan nesten kalle meg "syk" når jeg blir forelsket.

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

Kjenner meg igjen i dette. Og så får jeg nærmest abstinenser når det går lang tid uten at jeg ser han. Det er faktisk bedre å se han enn å unngå å se han, selv om det på en måte strider imot all fornuft. Det burde jo hjelpe å unngå han, men det er snarere tvert imot.

Anonymous poster hash: 4c707...c43

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette. Og så får jeg nærmest abstinenser når det går lang tid uten at jeg ser han. Det er faktisk bedre å se han enn å unngå å se han, selv om det på en måte strider imot all fornuft. Det burde jo hjelpe å unngå han, men det er snarere tvert imot.

Anonymous poster hash: 4c707...c43

Hvorfor mener du det er fornuft å unngå han? jeg mener ikke nødvendigvis det..vi er begge single, men jeg går så forsiktig frem. hva han føler aner jeg ikke. rart, jeg har kjent han og tilbringet tid med han i 5 år, men forelskelsen kom plutselig i 2014.

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

[AnonymBruker]

Hvorfor mener du det er fornuft å unngå han? jeg mener ikke nødvendigvis det..vi er begge single, men jeg går så forsiktig frem. hva han føler aner jeg ikke. rart, jeg har kjent han og tilbringet tid med han i 5 år, men forelskelsen kom plutselig i 2014.

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

Fornuftig fordi da hadde jeg kanskje kommet lettere over han. Men så vil jeg jo egentlig ikke komme over han heller. Det ligger jo alltid et håp der, selv om det helt sikkert er idiotisk. Det får bare ta tid.

Har du tilbringet tid med han alene også, eller sammen med andre?

Anonymous poster hash: 4c707...c43

[AnonymBruker]

Fornuftig fordi da hadde jeg kanskje kommet lettere over han. Men så vil jeg jo egentlig ikke komme over han heller. Det ligger jo alltid et håp der, selv om det helt sikkert er idiotisk. Det får bare ta tid.

Har du tilbringet tid med han alene også, eller sammen med andre?

Anonymous poster hash: 4c707...c43

Både alene og sammen med andre. har besøkt han noen ganger og han har vært hos meg men vi har ikke gjort noe seksuelt :/ vi har også treft hverandres venner. vi har det fint sammen begge tar initiativ til og treffes. men noe forandret seg etter at jeg gjorde noe dumt i 2014, som jeg prøver og rette opp i, men tør ikke skrive her hva det er i TILFELLE jeg kan kjennes igjen..

Hvordan er ditt forhold til han?

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

[AnonymBruker]

Både alene og sammen med andre. har besøkt han noen ganger og han har vært hos meg men vi har ikke gjort noe seksuelt :/ vi har også treft hverandres venner. vi har det fint sammen begge tar initiativ til og treffes. men noe forandret seg etter at jeg gjorde noe dumt i 2014, som jeg prøver og rette opp i, men tør ikke skrive her hva det er i TILFELLE jeg kan kjennes igjen..

Hvordan er ditt forhold til han?

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

Vi har vært bekjente i noen år og venner i ca et par år. Jeg ble jo avvist, men vi er fortsatt venner og blir bedre kjent etterhvert. Vi har aldri møttes alene, men alltid sammen med andre.

Anonymous poster hash: 4c707...c43

[majalill]

Jeg har vært ulykkelig forelsket "av og på" i fire år nå. Vi var gode venner før, og pratet mye sammen. Alle mente vi kom til å gifte oss (selv om vi bare var venner), og jeg begynte etter hvert å falle for han. Har fått høre i ettertid at han var forelsket i meg også, men ingen av oss hadde mot til å fortelle det. "Glemte han" i et års tid da jeg begynte å studere, men vi møttes på byen igjen i vår, og hadde sex for første (og sikkert siste) gang. Etter det kom følelsene tilbake for min del, og jeg hater at jeg aldri ser han. Hørte han hadde noe på gang med ei jente i sommer, og det gjorde meg gal. Tror han er singel nå, og vi møttes faktisk tilfeldig i jula, og etter det har vi fått opp kontakten litt igjen, men i og med at vi studerer i forskjellige byer har jeg jo nesten aldri sjans til å se han. Skulle ønske jeg hadde tatt til meg motet og fortalt han hva jeg følte den første gangen, mens han faktisk følte det samme... Og skulle ønske vi ikke hadde hatt sex. Tror ikke jeg fortsatt hadde tenkt på han hver dag da.

Beklager for langt og litt irrelevant innlegg, var bare godt å få det ut, hehe. Ble vel aldri avvist, men føler meg ganske avvist da han aldri tok kontakt etter vi hadde sex. Det er virkelig ikke morsomt å være ulykkelig forelsket!

Endret 4. januar 2015 av majalill

[AnonymBruker]

Vi har vært bekjente i noen år og venner i ca et par år. Jeg ble jo avvist, men vi er fortsatt venner og blir bedre kjent etterhvert. Vi har aldri møttes alene, men alltid sammen med andre.

Anonymous poster hash: 4c707...c43

Allerede avvist..ok.. her er det omvendt.. jeg avviste ham, men jeg hadde sykt store problemer med meg selv..men likevel har vi holdt kontakt, og kan håpe at vi kanskje blir noe etter hvert. jeg vurderer å fortelle om hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Selv om du allerede er avvist, KAN han få følelser etter hvert. mange jeg snakker med eller når jeg ser på kg så innrømmer tydeligvis mange følelsene til den det gjelder, men jeg har totalt fobien! jeg vet ikke hvorfor jeg ikke tør! men jeg har aldrig vært flink til og vise følelser og har ikke akuratt hatt masse emapati, denne egenskapen har plaget meg mye.

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

[AnonymBruker]

Jeg har vært ulykkelig forelsket "av og på" i fire år nå. Vi var gode venner før, og pratet mye sammen. Alle mente vi kom til å gifte oss (selv om vi bare var venner), og jeg begynte etter hvert å falle for han. Har fått høre i ettertid at han var forelsket i meg også, men ingen av oss hadde mot til å fortelle det. "Glemte han" i et års tid da jeg begynte å studere, men vi møttes på byen igjen i vår, og hadde sex for første (og sikkert siste) gang. Etter det kom følelsene tilbake for min del, og jeg hater at jeg aldri ser han. Hørte han hadde noe på gang med ei jente i sommer, og det gjorde meg gal. Tror han er singel nå, og vi møttes faktisk tilfeldig i jula, og etter det har vi fått opp kontakten litt igjen, men i og med at vi studerer i forskjellige byer har jeg jo nesten aldri sjans til å se han. Skulle ønske jeg hadde tatt til meg motet og fortalt han hva jeg følte den første gangen, mens han faktisk følte det samme... Og skulle ønske vi ikke hadde hatt sex. Tror ikke jeg fortsatt hadde tenkt på han hver dag da.

Beklager for langt og litt irrelevant innlegg, var bare godt å få det ut, hehe. Ble vel aldri avvist, men føler meg ganske avvist da han aldri tok kontakt etter vi hadde sex. Det er virkelig ikke morsomt å være ulykkelig forelsket!

Hvorfor tror du ikke du hadde fått følelsene tilbake om dere ikke hadde hatt sex? hvorfor forsterker det følelser? han synes vel tydeligvis du er attraktiv i og med at han hadde sex med deg?

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

[AnonymBruker]

Jeg tror folk med lav selvfølelse har lettere for å henge fast lenge i en avvisning. I hvert fall har jeg skjønt at det har vært en del av grunnen for meg. Jeg hadde behov for bekreftelse fra disse mennene som først hadde vist meg oppmerksomhet, men senere ble likegyldige. Følte jeg ikke var verd noe når de ikke lenger ville ha meg. Men senere, når jeg har kommet over det, har jeg tenkt: "Herregud, de var jo ikke noe spesielle, og de var vel mest bare ute etter sex, uten at de en gang ble kjent med meg. Og så har jeg brukt disse årene på å tenke på alt som må være galt med meg."

Anonymous poster hash: ad0bc...c0d

[majalill]

Hvorfor tror du ikke du hadde fått følelsene tilbake om dere ikke hadde hatt sex? hvorfor forsterker det følelser? han synes vel tydeligvis du er attraktiv i og med at han hadde sex med deg?

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

Fordi jeg hadde jo egentlig glemt han. Men da jeg møtte han og vi hadde sex så kom jo alt tilbake, noe jeg tviler på hadde skjedd om vi ikke hadde gjort det. Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke, er vel noe med kvinner og det å knytte seg til menn man har sex med... Ikke spør meg.

Om han synes jeg er attraktiv er jo en ting, men jeg tror nok han har kommet seg over det for lenge siden, hvis ikke hadde han vel ikke begynt med en ny jente en måned senere.

Æsj, nå hørtes jeg bitter ut, noe jeg ikke er. Bare litt deppa

[AnonymBruker]

Fordi jeg hadde jo egentlig glemt han. Men da jeg møtte han og vi hadde sex så kom jo alt tilbake, noe jeg tviler på hadde skjedd om vi ikke hadde gjort det. Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke, er vel noe med kvinner og det å knytte seg til menn man har sex med... Ikke spør meg.

Om han synes jeg er attraktiv er jo en ting, men jeg tror nok han har kommet seg over det for lenge siden, hvis ikke hadde han vel ikke begynt med en ny jente en måned senere.

Æsj, nå hørtes jeg bitter ut, noe jeg ikke er. Bare litt deppa

Vet du om han har en ny jente, eller bare noe du tror? men jeg lurer egentlig på om følelser kan blomstre opp igjen også hos menn når man begynner og treffes igjen? kanskje dumt spørsmål, men kanskje du kan vite bedre

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

[AnonymBruker]

Allerede avvist..ok.. her er det omvendt.. jeg avviste ham, men jeg hadde sykt store problemer med meg selv..men likevel har vi holdt kontakt, og kan håpe at vi kanskje blir noe etter hvert. jeg vurderer å fortelle om hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Selv om du allerede er avvist, KAN han få følelser etter hvert. mange jeg snakker med eller når jeg ser på kg så innrømmer tydeligvis mange følelsene til den det gjelder, men jeg har totalt fobien! jeg vet ikke hvorfor jeg ikke tør! men jeg har aldrig vært flink til og vise følelser og har ikke akuratt hatt masse emapati, denne egenskapen har plaget meg mye.

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

Interessant å lese hvordan du har det og hvorfor du avviste. Man glemmer ofte at det kan ligge mange ulike grunner bak folks avvisninger, ikke bare at man ikke er interessert. Selv om jeg ikke er helt lik deg på akkurat den fronten, skjønner jeg godt at det er skummelt å si ja og brette ut følelsene sine! Jeg er et følelsesmenneske og er ofte som en åpen bok, men når det gjelder forelskelse synes jeg det er utrolig skummelt å skulle dele sine innerste følelser for et annet menneske.

Ja, det kan skje at han kan få følelser etterhvert. Jeg håper jo at han en dag "tar til fornuft";) Tror ikke noen har vært så direkte med han før, sånn utenom å bare ville ha sex liksom. Og jeg er glad vi har fortsatt å være venner etterpå. Men det har gjort vondt å ikke få han i 1,5år.

Anonymous poster hash: 4c707...c43

[AnonymBruker]

Jeg var forresten interessert i en for ett års tid siden som da behandlet meg som dritt. Nå ett år etterpå har han plutselig søkt kontakt med meg på sms. Jeg har bare ignorert, og jeg er så stolt av det. Er ikke svak for han lenger. Selv om jeg husker hvor tiltrekkende og sjarmerende og oppmerksom han var. Men det hjelper ikke når han senere ikke behandlet meg pent.

Anonymous poster hash: ad0bc...c0d

[majalill]

Vet du om han har en ny jente, eller bare noe du tror? men jeg lurer egentlig på om følelser kan blomstre opp igjen også hos menn når man begynner og treffes igjen? kanskje dumt spørsmål, men kanskje du kan vite bedre

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1

Jeg vet at han hadde ei i hvert fall, men jeg tror ikke han har det nå.

Haha, jeg vet ikke, jeg er jo ikke en mann. Det kan jo sikkert det?

[AnonymBruker]

Interessant å lese hvordan du har det og hvorfor du avviste. Man glemmer ofte at det kan ligge mange ulike grunner bak folks avvisninger, ikke bare at man ikke er interessert. Selv om jeg ikke er helt lik deg på akkurat den fronten, skjønner jeg godt at det er skummelt å si ja og brette ut følelsene sine! Jeg er et følelsesmenneske og er ofte som en åpen bok, men når det gjelder forelskelse synes jeg det er utrolig skummelt å skulle dele sine innerste følelser for et annet menneske.

Ja, det kan skje at han kan få følelser etterhvert. Jeg håper jo at han en dag "tar til fornuft";) Tror ikke noen har vært så direkte med han før, sånn utenom å bare ville ha sex liksom. Og jeg er glad vi har fortsatt å være venner etterpå. Men det har gjort vondt å ikke få han i 1,5år.

Anonymous poster hash: 4c707...c43

Vel..jeg hadde store depresjoner og var for kald for et forhold. når man har nok med seg selv blir man ingen bra kjæreste.. han ville nok bare blitt frustrert over at jeg ville vært sløv med å svare på meldinger, ta kontakt osv... og jeg hadde ikke direkte følelser for ham da..men jeg husker at jeg ønsket å få det, fordi jeg syntes vi passet så bra i lag. og i 2014 gikk det i oppfyllelse. nå vet jeg heller ikke om han ønsket å være kjæreste, han sa bare han følte noe.. om hans har gått over kan jo være en mulighet, men jeg våger og leve i håpet om at de fremdeles er der eller at de kommer. og jeg må vel mest sannsynlig snart ut av comfortsonen og innrømme hvorfor jeg var som jeg var (han vet noe men ikke alt). jeg får bare et sånn innvendig press på at det snart er på tide og ta et tak..og da er handlingen sterkere enn fornuften (kanskje det er bra noen ganger:P) for jeg blir gal når ting "står stille"

Anonymous poster hash: b1ce4...ba1