Må få det ut; Kjære pappa :,(

[AnonymBruker]

Kjære pappa.

Her er min historie, fra ditt barns øyne, som jeg har levd med i 18 år. Det begynte når jeg var 7 år. Jeg har aldri fortalt deg om noe av dette, og dette vil jeg aldri klare å si eller skrive direkte til deg. Om du skulle kjenne dette igjen, vet du at det er "tulla" di.

I dag ser jeg sorgen i øynene dine når du ser på meg, men ikke fordi du angrer, men fordi du ikke vet og har gitt meg skylden for det. Når jeg smiler til deg, vet du at det er ekte, men du ser ikke smerten bak smilet. Jeg prøvde å si fra, men min stemme var for liten. Jeg var et barn. Jeg prøvde å si noe likevel. Lenge. Ofte. Du så meg ikke og du trodde på henne...

Hun kom inn i mitt liv når jeg var 7 år. Det var gøy å møte min nye stemor, og jeg så at du hadde det bra. Vi hadde det bra. Men jeg merket fort at noe var galt. At vår relasjon skulle endres. Jeg visste ikke at det ville skje så drastisk, men jeg begynte å kjenne på hatet. Jeg så det i øynene hennes. Jeg var ikke velkommen der mer. Jeg måtte vekk. Hun hadde en plan. Hun vant.

Jeg begynte å få vondt i magen når jeg skulle til deg og så at hun var der. Plutselig var hun alltid der. Vi var aldri alene. Vi har gjort så mye sammen. Reiste til andre deler av verden og du tok meg med på opplevelser du visste jeg ville like. Du var verdens beste pappa. Det tok slutt. Når du satt deg ned for å leke med meg, dro hun deg bort og trengte hjelp til noe, hadde noe du måtte gjøre. Plutselig ble jeg introdusert for en gutt på 3 og ei jente på 7. Jeg var da 8. Første gang jeg møtte mine stesøsken, var min stesøster rask til å vise hvem som hadde krav på deg over meg. Stemor ba deg være med dem, og jeg følte meg ensom. De hadde ingen gode fedre, men de tok den beste fra meg, min pappa. Alle lekene ble jeg dyttet bort fra, og de tok posisjonen. Min rolle var å se på at du var der for dem, og ikke meg. Reisene var uutholdelige og jeg ble etterhvert ikke invitert mer, fordi jeg var til bry for dere. Du visste ikke hvorfor, du ble manipulert pappa! Min stemor hatet meg fra første stund, men skjulte det for deg. Hun kranglet mye med deg. Jeg var der. Jeg hørte det hun sa. Alt omhandlet om hvor fæl jeg hadde vært mot henne eller mine stesøsken. Jeg hadde ikke gjort noe, men ble ikke hørt. Jeg ble sendt på rommet som om jeg hadde vært slem. Jeg var barn og min stemme var ikke høy nok. Mine tårer ble ikke sett og du ignorerte alt jeg sa. Jeg kjente deg ikke igjen. Du som alltid støttet meg og var der. Du trodde på henne.

Jeg fikk aldri alenetid med deg. Hun skulle kontrollere deg alltid og hennes to barn var nå din nye familie, jeg burde ikke være der mer. Var ikke en del av den. Jeg forstod aldri hvorfor, og vet fremdeles ikke hvorfor. Min stesøster har skrevet flere brev til meg over hvor jævlig jeg er som bare har skapt krangler og tårer for hennes mamma og beskrev at min far ikke burde bry seg om meg mer, for jeg var søppel. Det første brevet skrev hun da hun var 14. Det har jeg aldri fortalt deg eller vist deg. Jeg ønsket ikke å bruke andres ord for å få deg til å se meg, jeg ønsket at du skulle tro på det jeg sa og høre min egen stemme. Jeg klarte ikke å være der. Jeg holdt også mye inni meg, det angrer jeg på. Jeg skulle skreket ut hva som foregikk, hver gang jeg ble rakket ned på, men jeg turte ikke, klarte det ikke.

Jeg mistet rommet mitt til min nye lillesøster fort, og så kom det en søster til. Plutselig var de fire barn i huset, jeg var 12 og dro ikke lengre til deg. Mamma sa det var greit. Jeg hadde ikke et eget rom, men ble plassert med min stesøster. Jeg hadde ingen steder jeg kunne være alene mer. Ingen plasser å gråte eller gjemme meg. Du ble lei deg, men ga meg skylda og har gitt meg dårlig samvittighet siden den gang. Når jeg møtte deg alene, ringte hun konstant, noe hun gjør ennå om jeg får muligheten til å si hei. Jeg får se deg en gang i halvåret, kanskje, selv om vi bor 30 minutter fra hverandre. Jeg savner deg. Hvorfor du ikke sa noe eller gjorde NOE for å støtte meg, vil jeg aldri forstå. Hvordan du ikke kunne se hva som skjedde. At min stesøster plaget meg og gråt til min stemor. Løy om at jeg hadde sagt stygge ting til henne.

I voksen alder er ingenting endret. Jeg har prøvd å gå på middag eller stikke innom når jeg kjører forbi (to ganger i måneden), men enten så klarer jeg ikke å svinge opp til huset, eller så blir jeg stirret på og ignorert frem til jeg går igjen, hvor den eneste som snakker til meg er du og mine to søstre. Likevel er stemningen grusom, og ordene som veksles er få. Min stemor er rask til å endre samataleemner eller dra deg bort for å gjøre noe når jeg er der, selv i dag! Og likevel ser du det ikke. Min stemor og stesøsken forlater bordet tidlig, eller rakker ned på meg eller min mors familie. Du gjør ingenting, sier ingenting og har aldri gjort noe når det skjer. du ser bort. Jeg måtte tvinge deg ut av huset for å "passe" meg etter en operasjon, da ingen andre hadde mulighet og min mann var bortreist noen timer. Jeg var redd før operasjonen også, og har prøvd å fortelle deg at jeg kanskje ikke kan få barn i fremtiden. Likevel er det vanskelig for deg å sitte med meg to dager etter operasjonen, hvor jeg kan være til skade for meg selv på grunn av sår og smertestillende. Du spurte om ingen andre kunne før jeg spurte deg. Jeg har aldri bedt deg om noe annet enn din kjærlighet. Stemor ringte og sendte meldinger til deg hvert tiende minutt for å spør om ubetydelige ting. Dette var i september og du lar henne gjøre det. Har ikke hørt noe annet fra deg siden over hvordan det går med meg. Jeg har det veldig vondt, så du vet det. Jeg kan kanskje ikke få barn i fremtiden og har fått påvist en kronisk sykdom.

Jeg vet du bryr deg, og jeg ser det i øynene dine at du ønsker å være der. Men det går ikke når du ikke ser meg. De gangene jeg har fortalt deg at jeg ikke ønsker å komme hen fordi det er vanskelig har du blitt lei deg og gitt meg skylden for å ikke gidde å se deg eller mine søsken. At jeg ikke bryr meg og virker umoden. Hadde du kjent meg hadde du visst at det ikke var sant. At jeg har kjempet for deg i 18 år. Jeg har ingenting å beklage, jeg ble psykisk terrorisert og dyttet vekk av de som var deg nærmest. Pappa, jeg var syv år! Når du fortalte meg i en alder av 12: "Dette må dere ordne opp i selv, for det angår ikke meg", knakk jeg. Jeg burde skjønt den gang at det var over. Men du er min far og relasjonen vi hadde lå dypt hos meg. Jeg trodde jeg kunne få den frem om jeg bare prøvde hardt nok, om du bare så meg for hvem jeg egentlig var. Det eneste jeg vil si unnskyld for er at jeg aldri viste deg hva de gjorde, jeg har brevene ennå. Brevene der mitt liv fra jeg var 7 til 14 blir beskrevet i detalj fra de andres øyne.

Etter denne jula klarer jeg ikke mer. Jeg var syk og klarte ikke å komme hen. Du ble lei deg og ga meg dårlig samvittighet. Fikk en ekkel melding av min stesøster etter selskapet. Innholdet vil jeg aldri vise deg. Men det var siste gang. Jeg gir slipp p deg med å skrive dette, med å få ut det jeg har slitt med i 18 år. Jeg lar det fly, for jeg kan ikke holde på det mer. Jeg er ferdig.

Jeg vil alltid ta vare på tiden vi fikk sammen og smile over alt vi fant på. Takk for alle reisene, lekelandene, badeland og alt moro med lek og spill i helgene. Du var en god far og jeg håper at mine søstre får oppleve den faren jeg en gang hadde. Ønsker deg alt godt videre. Farvel pappa. Jeg er glad i deg.

Anonymous poster hash: 5ec3b...77b

[AnonymBruker]

Huffda. Har ikke så mye å si bortsett fra at det hørtes ut som en veldig kjip situasjon. Jeg tror fedre har lettere enn mødre for å "få ny familie", og dermed glemme de som var familiens dems engang. Har selv en far som virker som at han faktisk har flere barn enn bare hans perfekte stebarn. Men, jeg tror ikke at fedre er mindre glad i de "gamle" barna sine uansett, men det blir lettere for dem å bare føye seg etter ny dame.

En dag får du kanskje fortalt han alt du føler.

Anonymous poster hash: b78b8...031

[Månespeil]

Så trist.

Håper han får opp øynene for hvilken fantastisk datter han har.

[Timza]

Siden du uansett skal gi opp - hvorfor ikke gi opp ved å sende han dette brevet?

[Gjest]

Gi brevet i hånden hans, ellers risikerer du at stemor åpner og kaster det.

[AnonymBruker]

Siden du uansett skal gi opp - hvorfor ikke gi opp ved å sende han dette brevet?

Jeg klarer det ikke. Vil så gjerne fortelle han alt, men han har det bra med familien sin, selv om jeg ikke skjønner hvordan. Men så lenge han har det bra og vår relasjon går tapt, unner jeg Ikke mine søstre noe vondt som kan komme av at jeg forteller han alt. Heller meg enn de to. Jeg ser at min stemor elsker min far, og gjør han hodt, men at jeg var i veien for at de skulle få det bra i forholdet.

Han må finne ut av eget liv selv, men mine søstre kommer først, og jeg ønsker at de skal få oppleve en god barndom. De har det veldig bra og jeg vil ikke pirke i vepsebolet.

Anonymous poster hash: 5ec3b...77b

[AnonymBruker]

Ikke alt som er vondt er negativt. Av og til er det triste hendelser som hjelper oss å vokse som mennesker, som åpner øynene våre. Noen personer trenger å få en bøtte kaldt vann over hodet for å komme ut som mer reflekterte mennesker som bedre ivaretar de rundt. Det hender selvsagt noen ganger at man fortsetter å holde øynene lukket, da er det ikke mer man kan gjøre. Er du sikker på at det ikke er frykten for å bli avslått igjen som holder deg tilbake?

Anonymous poster hash: 450ef...8ec

[AnonymBruker]

Ikke alt som er vondt er negativt. Av og til er det triste hendelser som hjelper oss å vokse som mennesker, som åpner øynene våre. Noen personer trenger å få en bøtte kaldt vann over hodet for å komme ut som mer reflekterte mennesker som bedre ivaretar de rundt. Det hender selvsagt noen ganger at man fortsetter å holde øynene lukket, da er det ikke mer man kan gjøre. Er du sikker på at det ikke er frykten for å bli avslått igjen som holder deg tilbake?

Anonymous poster hash: 450ef...8ec

Ja, jeg har vokst veldig på det og flere positive ting for min utvikling har kommet ut av det.

Jeg har ikke lengre frykt, men vil la det ligge. Kommer ikke til å dra hen mer eller ta initiativ til samtaler, men vil aldri avvise om han skulle ta kontakt. For meg er det selve båndet og relasjonen jeg nå gir slipp på, fordi det ikke er annet å gjøre enn å fortsette.

Anonymous poster hash: 5ec3b...77b

[AnonymBruker]

(Jeg snakket forresten om faren din når jeg mente at noen hadde godt av litt mer nyanser og voksing som menneske)

Anonymous poster hash: 450ef...8ec

[SRC]

[Gjest Blomsterert]

Trist å lese. Du er ikke alene om å oppleve dette,men vet ikke om det er noen trøst.

Du skal ikke se bort fra at pappaen din,eller ilmed stemoren din vil skjønne.

Håper du får snakke ut med ham en dag.

[AnonymBruker]

(Jeg snakket forresten om faren din når jeg mente at noen hadde godt av litt mer nyanser og voksing som menneske)

Anonymous poster hash: 450ef...8ec

Aha, var sent når jeg svarte...

Han er litt mindre dyktig på empati når han ikke forstår innhold i det som blir fortalt. Han har empati, men har vanskeligheter med å ta inn over seg det som blir sagt og bagatelliserer det. Kanskje fordi han alltid har trodd at jeg overdriver ting, ikke vet jeg...

Anonymous poster hash: 5ec3b...77b

[Gjest Kaffelattn]

En slik voksenperson som er manipulerende på barns bekostning er grusomt, jeg unner i gen en slik oppvekst - må ha vært helt forferdelig for et barn å "miste" sin (og sine) forelder (foreldre) slik!

Må føles veldig spesielt for et barn at en fremmed plutselig gjør inntreden og tar plass!

Du skulle ha hatt en sterk og tøff far som sto opp for deg samme hva som skjedde!

[AnonymBruker]

Takk for støttende ord.

Ts

Anonymous poster hash: 5ec3b...77b

[Gjest Salvesen]

Dette var vitterlig et innlegg som bonusmamma-, bonuspappa- og bonusbarnbrigaden burde få med seg. Vil berømme Dem for et meget godt og rørende innlegg, og ønske Dem det beste for fremtiden. De burde sende dette inn til Verdens Gang.

Endret 4. januar 2015 av Salvesen

[AnonymBruker]

Dette var vitterlig et innlegg som bonusmamma-, bonuspappa- og bonusbarnbrigaden burde få med seg. Vil berømme Dem for et meget godt og rørende innlegg, og ønske Dem det beste for fremtiden. De burde sende dette inn til Verdens Gang.

Hadde det hjulpet så...

Anonymous poster hash: 5ec3b...77b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver og det skjærer i hjertet mitt å lese dette. Jeg synes ikke du skal gi deg. Uansett hvor lang tid det tar. En dag når du klarer å samle opp nok mot og styrke bør du si fra til pappaen din hva du føler. Jeg håper jeg klarer å samle nok styrke til å si fra til min.

God klem til deg!

Anonymous poster hash: 6a1ae...a3b

[AnonymBruker]

Vær så snill, send ham dette.

Anonymous poster hash: 07419...ca5

[plix]

Kjære ts,

Innholdet i dette innlegget...vond og sår lesning, føler med deg. Jeg kjenner igjen mye fra det jeg har observert selv, og tenker at dette er så viktig å formidle videre. En tankevekker som dette ville vært for flere familier der ute i landet, både for en far med ny familie og for en som er eller har vært i samme situasjon. At du har kommet til et punkt hvor du ønsker å la dette ligge respekterer jeg, og det kan jeg også forstå godt utifra mitt ståsted i en annen type konflikt fra barndommen.

Likevel, om du en dag ønsker å formidle til din far dette innlegget, så håper jeg du får noe igjen for det. Enten en avslutning eller støtte, eller begge deler. Lykke til videre ts.

[Isabella82]

Veldig bra skrevet