vennene tar ikke kontakt lengere...

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er eneste i vennegjengen som er singel, uten barn. Jeg elsker venninnene mine, og de gir meg utrolig mye når vi er sammen. Men, jeg merker at i det siste så er det helt stilt fra deres side. Det er også vanskelig å planlegge noe med de, og de har som regel "ikke tid". De har samboer/mann + barn, så jeg forstår at de ikke har like mye tid som jeg har..som er uten barn og singel.

Men jeg kjenner på at jeg nå føler meg ganske nedfor/deprimert. Får panikk av å tenke på at de kanskje ikke ser på meg som "verdt" noe lengere, siden jeg ikke har det livet de har. Jeg føler det slik at de imellom er det en del sosiale ting som skjer, iom at barna er venner, og de besøker hverandre. Jeg føler meg også litt "masete", siden jeg so hele tiden spør om å møtes. Hvis jeg ikke tar kontakt med de, ja, da tar ikke de heller kontakt. Og det er utrolig sårt. Jeg føler meg så ensom...

Min nærmeste venninne, som er i samme gjeng, føler jeg har trukket seg unna, og vi har ikke lengere de "gode " samtalene via telefon eller impulsivt besøk, som vi hadde før. Jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt..men det er utrolig sårt å tenke på at dette kan være et resultat av at jeg er singel og uten mann...kanskje de synes jeg er litt "håpløs"..?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med situasjonen. VEt ikke om jeg skal ta det opp med henne..eller, om det bare blir "stusselig". JEg vil jo ikke tvinge noen til å være venninnen min heller...Samtidig så synes jeg det er så sårt, at nå vet jeg nesten ikke hva jeg skal gjøre...Føler meg så nedfor at jeg ikke har energi til å gjøre noen ting...føler at alle har ekskludert meg, og at jeg er helt alene...

Noen andre som har vært i samme situasjon, som fikk det bedre etterhvert?

Dette er barndomsvenninner, og vi er nå i 30 årene...så det er ekstra tungt å tenke på at de kanskje har bestemt seg for å kutte meg ut, men at de ikke vil si noe. Det mest normale når man kutter ut venner, er jo å la det "gå over"...man ringer jo ikke og sier" hei,nå vil jeg ikke være vennene din mer"...Så derfor er jeg redd for at det er dette som skjer nå...

Anonymous poster hash: 8b045...bba

[AnonymBruker]

Jeg kan jo ikke svare for dine venner, men se aller fleste av mine venner har barn. Men jeg har noen single og barnløse venninner og jeg er like glad i dem og vil gjerne treffe dem. Hadde blitt glad om de maste på meg. Dessverre er hverdagen så hektisk med små barn at jeg sjelden har tid til noe spesielt av sosialt liv. Svusj så har det gått et år, to år. Sånn føles det i alle fall.kanskhe det er sånn for dine venninner også. Også lurer jeg av ogctil om de synes det er kjipt å være med på sånne typisk familie/barneting som vi gjør med andre barnefamilier, men har aldri spurt. Kanskje de vil være med på badeland og åpen gård osv? Der burde jeg kanskje være flinkere til å invitere de med.

Anonymous poster hash: a71ab...05e

[Gjest Gjest]

Skaff deg noen single og barnløse venner og gi litt fanden i de der andre vennene.

[AnonymBruker]

Er jo ikke så lett å få nye venner når man har bekket 30..for ikke å snakke om single over 30..

Jeg sitter med en slags kjærlighetssorg..men det føles nesten verre. Er det sånn kanskje, at om man er veldig tilgjengelig..da blir man ikke så interessant?....Jeg er jo alltid parat så og si, når det først skjer noe..( jeg har jo jobb, egne interesser og andre venner)..men, jeg liker så godt å være med disse barndomsvenninnene mine, at jeg står alltid klar, om dere skjønner:)...

Anonymous poster hash: 8b045...bba

[AnonymBruker]

http://www.huffingtonpost.com/christine-skoutelas/once-we-become-parents-we-dont-want-to-hang-out-with-you-anymore-but-not-for-the-reasons-you-think_b_5270148.html

Anonymous poster hash: fbec2...e56

[Bolus]

Er jo ikke så lett å få nye venner når man har bekket 30..for ikke å snakke om single over 30..

Jeg sitter med en slags kjærlighetssorg..men det føles nesten verre. Er det sånn kanskje, at om man er veldig tilgjengelig..da blir man ikke så interessant?....Jeg er jo alltid parat så og si, når det først skjer noe..( jeg har jo jobb, egne interesser og andre venner)..men, jeg liker så godt å være med disse barndomsvenninnene mine, at jeg står alltid klar, om dere skjønner:)...

Anonymous poster hash: 8b045...bba

Hei! Jeg er i samme situasjon. Hvor i landet bor du?

[AnonymBruker]

Jeg har flere slike venninner selv. Jeg er i et forhold, men ingen barn. De tar ikke kontakt lengre, samtidig som mine single venner heller ikke tar kontakt. Jeg er litt mellom barken og veden. De single tar ikke kontakt fordi jeg har kjæreste (som flere er misunnelige på fra den siden og vil gjøre "singelting"=drikke + byen) og gifte/samboere venninner med barn tar ikke kontakt fordi de har nok med sitt/eller er masete på at jeg må få meg det snart (er forresten steril...endometriose, så er vondt å snakke om det). Virker veldig enkelt å skulle ta kontakt selv, men når en ikke kommer noen vei med det, hva gjør en da?

Anonymous poster hash: d5c0c...275

[AnonymBruker]

Vet godt hvordan du har det Kjenner på akkurat det samme og et er utrolig vondt og trist :cry: Har alltid vært utadvendt og sosial, og hatt få, men nære venner.

Etter at jeg opplevde mange spennende og viktige ting i karrieren erfarte jeg at telefonene ble tilsvarende mindre. Venner jeg har hatt i årevis har trukket seg bort og tar stadig mindre kontakt.

Tidligere nyttår har det haglet inn med meldinger, og det var spesielt vondt da jeg opplevde å ikke få noen meldinger i år. Ingen!! :O

Jeg sendte til alle vennene mine selv da, men det var utrolig sårt siden det alltid har vært andre veien før.

Fikk imidlertid nyttårshilsninger dagen etter fra andre jeg har blitt kjent med og ikke hadde ventet av.

Kanskje det er en naturlig prosess i endringsfaser med vennebytte?

Anonymous poster hash: dba4b...a89

[Branndame]

Snakk med venninna di. Desverre et vanlig problem at folk forrandrer seg når de får barn/samboer + +. Noen klarer å opprettholde en fin balanse, andre drifter inn i solnedgangen uten nære venner grunnet stadige nedprioriteringer. Det er ikke noe galt i det dine venner gjør, samtidig burde du være såppas voksen at du får prata ut med dine nærmeste og forklart de hvordan du ser på situasjonen. Faller ikke dette i god jord, kan man jo undres om de er verdt å spare på.

[Christiane_W]

Jeg har flere slike venninner selv. Jeg er i et forhold, men ingen barn. De tar ikke kontakt lengre, samtidig som mine single venner heller ikke tar kontakt. Jeg er litt mellom barken og veden. De single tar ikke kontakt fordi jeg har kjæreste (som flere er misunnelige på fra den siden og vil gjøre "singelting"=drikke + byen) og gifte/samboere venninner med barn tar ikke kontakt fordi de har nok med sitt/eller er masete på at jeg må få meg det snart (er forresten steril...endometriose, så er vondt å snakke om det). Virker veldig enkelt å skulle ta kontakt selv, men når en ikke kommer noen vei med det, hva gjør en da?

Anonymous poster hash: d5c0c...275

Jeg kjenner meg igjen i situasjonen din. Opplever det samme med mine venninner. De fleste er enten travle småbarnsmødre som sjelden har tid og ork til å finne på noe eller de er single (og på mannejakt) og det eneste de er interessert i å finne på er å gå på byen og drikke. Jeg føler også at de single er misunnelige på at jeg er i et seriøst forhold og skal gifte meg til sommeren.

De få gangene jeg er i kontakt med småbarnsmødrene er det alltid mas om at "ja, skal ikke dere få barn snart da?". Pga ryggmargsskaden hans kan ikke min kjære bli far på "normalt" vis og siden ingen av oss har et brennende ønske om å bli foreldre har vi blitt enige om at vi ikke skal ha barn (det var ikke et valg vi tok lett på). Dette har "småbarnsmafiaen" svært vanskelig for å forstå - det er jo såååå koselig med barn og vi vet ikke hva vi går glipp av etc. Det er sårt at venninnene mine ikke har forståelse for at vi, to oppegående voksne mennesker, har tatt et bevisst valg og at de ikke har respekt for at vi har tatt et valg vi føler er rett for oss. Dette gjør at kontakten har mer eller mindre dødd ut det siste året.

[AnonymBruker]

Jeg tenker på å ta det opp med henne...men, det er ikke så lett som det høres ut. Man kan jo prøve å sette seg i den andres situasjon..hvis venninna di da kommer og sier at "lurer på om alt er ok mellom oss?..synes ting har forandret seg..ikke så mye kontakt lengere..osv"..( formulerer jo meg på en annen måte selvf)...Men poenget er, at noen synes bare det er slitsomt. JEg tror nok jeg kommer til å ta det opp..men kommer ikke til å ringe for å ta det opp..da må det bli en gang det faller naturlig..når vi går en tur el lignende...Og så lite som vi har møttes i det siste...så kan jo det ta tid:(......

Man er jo sin egen lykkes smed, og fornuften sier jo at jeg bare må "komme meg ut" og bli kjent med andre...men, det er faktisk ikke så lettt å gi slipp på gamle venner som man har mange minner med. Er jo heller ikke lett å finne noen som man har den samme kjemien med....er ikke så interessert i å omgås mange mennekser bare for å ha noen rundt meg..det må jo gi meg noe også..

Anonymous poster hash: 8b045...bba