Jeg elsker han ikke lenger... Men jeg vil!

[partytre]

Vi har vært sammen i nesten et år, og siden slutten av sommeren har jeg tenkt mer og mer på at jeg ikke elsker han lenger. Jeg snakker ikke om FORELSKELSEN som gikk bort, den gikk jo bort etter ca 4 mnd. Men jeg elsket han jo fortsatt av hele mitt hjerte, så mye at jeg fikk vondt i magen og tårer i øynene av å tenke på det, følte fysisk det ikke var plass nok inni meg for alle følelsene jeg hadde for han. Men så begynte jeg av og til å ha stunder hvor jeg følte absolutt ingenting, og de stundene kom oftere og oftere. Jeg husker på slutten av sommeren så satt vi i sofaen og han begynte plutselig å gråte seg ihjel fordi han kom til å savne meg så mye osv (han skulle begynne på fhs i annen by til høsten). Og jeg bare satt der og så på han og var helt tom for følelser. Syntes ikke synd på han engang. Trøstet han jo selvfølgelig men det kom ikke fra hjertet. Og det er med tanke på at jeg selv har grått meg ihjel flere ganger tidligere av tanken på at han måtte flytte. Men nå var jeg helt likegyldig. Når vi skulle si hade dagen før han dro så var jeg ikke lei meg engang. Prøvde så godt jeg kunne å kjenne etter å bli lei meg, er jo det man skal bli, men kjente ingenting. Var egentlig glad han dro vekk, for jeg håpet av avstanden ville vekke følelsene på nytt pga savn osv. Og det gjorde den til en viss grad, ser han nå hver tredje uke bare, og noen ganger får jeg plutselig syke infall av savn og kjærlighet, begynner å gråte, føler jeg elsker han overalt på jord, vil bare løpe til han og klemme han. Men det er bare infall, og bare når vi er fra hverandre. Når vi er sammen blir jeg irritert over alt han gjør omtrent, vi krangler HELE tiden, jeg har aldri lyst å kysse han, når han kysser meg føler jeg bare avsky og gir han bare et nuss, jeg blir kvalm av å si "jeg elsker deg" tilbake til han for jeg mener det ikke, vi har sex ofte men jeg har nesten ingen sexlyst (før ville jeg ha sex hele tiden), og ordene "jeg elsker deg ikke!" er på tunga hele tiden. Jeg har også sagt det til han et par ganger i fylla, og han har selv sagt han vet jeg ikke har elsket han siden sommeren, han kjenner det på seg. Men tror han bare skyver det bort, for han sier hele tiden at han elsker meg overalt på jord og han aldri vil ha noen ande enn meg.

Før var jeg usikker på disse følelsene da jeg fikk alle tilbake når jeg ble full, jeg ville bare ha han, tenkte bare på han, ringte og sendte 1000 meldinger, og hvis han var på samme fest kunne jeg ikke få nok av å kysse han og være med han. I det siste føler jeg ingenting selv når jeg er full, har samme avsky for å kysse han som edru, dytter han fra meg når han prøver å klemme meg og vil egentlig ikke være med han.

Alle som leser dette kommer nok til å svare "slå opp!", men problemet er at jeg vil ikke! Jeg vil så inderlig elske han igjen! Jeg prøver så godt jeg kan, jeg kjenner etter, jeg tenker på alt det positive med han. Han er et helt fantastisk menneske, jeg kunne lett sett for meg han som faren til ungene mine. Han er en slik type mann som jeg vil ha, han er perfekt, og hvis jeg skal finne meg en ny mann vil jeg ha en med samme egenskaper som han. Jeg elsker bare ikke akkurat HAN. Mange her skriver "jeg elsker han ikke, men jeg er fortsatt glad i han", men noen ganger føler jeg ikke jeg er det engang. Ofte føler jeg at jeg bare driter i han. Syns ikke synd på han når han er lei seg, kjenner ikke det strammer i hjertet når vi krangler, bryr meg ikke om ting han gjør, det kribler ikke i magen når han skriver søte meldinger osv. Jeg er bare likegyldig. Jeg er ikke lei meg når jeg skriver det her engang. Men jeg vil være lei meg. Jeg vil kjenne at kjenner noe. Jeg blir nesten glad når han gjør meg sint for da kjenner jeg iallefall sinne, det er bedre enn ingenting. Jeg vil egentlig bare skrike og brase sammen i gråt og lengte etter han og kjenne at jeg elsker han så jeg får vondt i hjertet. Jeg hater å føle meg så tom når jeg ser på han.

Er det noen som har opplevd noe sånt? Hvordan håndterte dere det? Ville blitt overglad for en solskinnshistorie eller to om noen som klarte å få følelsene og kjærligheten tilbake... Vær så snill å hjelp meg, er ingenting jeg vil mer enn å elske han igjen

[AnonymBruker]

Når du føler det sånn etter bare et år, og dere er såpass unge så tenker jeg at det kan være vanskelig å finne igjen følelsene og ha det fint lenge... Jeg tenker også på at du sier han skal på fhs, det er vel 1 år hvor det blir avstandsforhold. Det kan enten gjøre alt mye verre ved at følelsene forsvinner ennå mer fordi dere ikke får nærhet og får oppleve ting sammen. Det kan også ha motsatt effekt, at savnet kommer og du husker hva du følte og får igjen sterke følelser...? Vanskelig å si. Jeg har vært i to lange forhold og jeg merker jo at det for meg er vanlig at det svinger litt hvor sterkt jeg føler, og at jeg blir påvirket av andre faktorer som stress for eksempel.

Anonymous poster hash: 4d069...662

[Teethgrinding]

Wow... Dette hørtes ut ikke bra ut i det hele tatt. Du kan jo ikke ha det sånn? Du er jo bare nødt til å si sannheten om ditt følelsesliv. Jeg skjønner at du vil fortsette fordi han er en flott fyr, men hjertet ditt prøver jo å fortelle deg at du er ferdig med han totalt. Det er som du sier selv; Du liker ikke Han.

Gjør det slutt. For alles del. Det der du holder på med nå er rent destruktivt. Ikke minst for din egen del.

[Gjest Kritt]

Virker på meg som du er livredd for å være alene. Ser ingen annen grunn til at du ikke heller skulle være alene enn sammen med denne mannen/gutten.

Mange foreldre sliter jo med manglende følelser, blant annet som følge av utslitthet og lite tid for hverandre i hverdagen. Da kan det være verd å jobbe med dette, for forhåpentlig å kunne finne sammen igjen og være en familie.

Men dere er unge og frie, hvorfor ikke unne både seg selv om den andre noe bedre?

[partytre]

Når du føler det sånn etter bare et år, og dere er såpass unge så tenker jeg at det kan være vanskelig å finne igjen følelsene og ha det fint lenge... Jeg tenker også på at du sier han skal på fhs, det er vel 1 år hvor det blir avstandsforhold. Det kan enten gjøre alt mye verre ved at følelsene forsvinner ennå mer fordi dere ikke får nærhet og får oppleve ting sammen. Det kan også ha motsatt effekt, at savnet kommer og du husker hva du følte og får igjen sterke følelser...? Vanskelig å si. Jeg har vært i to lange forhold og jeg merker jo at det for meg er vanlig at det svinger litt hvor sterkt jeg føler, og at jeg blir påvirket av andre faktorer som stress for eksempel.

Anonymous poster hash: 4d069...662

Du misforsto, han skulle på fhs i sommer, han går der nå allerede i et halvt år, og som jeg sa så har det hjulpet, savner han utrolig mye av og til, men det er bare korte innfall og ikke noe som er konstant

[partytre]

Virker på meg som du er livredd for å være alene. Ser ingen annen grunn til at du ikke heller skulle være alene enn sammen med denne mannen/gutten.

Mange foreldre sliter jo med manglende følelser, blant annet som følge av utslitthet og lite tid for hverandre i hverdagen. Da kan det være verd å jobbe med dette, for forhåpentlig å kunne finne sammen igjen og være en familie.

Men dere er unge og frie, hvorfor ikke unne både seg selv om den andre noe bedre?

Jeg skjønner det kan virke sånn, men det er mest at jeg syns det virker så meningsløst å forlate han her for så å lete etter en som er mest mulig lik han, for som jeg sa så er han perfekt, han har alle de egenskapene jeg leter etter i en mann. Eneste er at han i det siste har blitt veldig useriøs, kødder mye om seriøse ting, er umulig å ha en seriøs samtale med han, og i tillegg har han begynt å såre meg veldig mye i det siste med ting han sier og kommentarer osv (ikke med vilje tror jeg, men når jeg reagerer og sier han skal slutte så syns han det bare er morsomt)

[AnonymBruker]

Sorry, men du har ikke elsket denne personen. Ærlig talt, dere har ikke vært sammen ett år engang.. Glem han, dette er bare tull.

Anonymous poster hash: bfb84...4f3

[Amarinda]

Jeg hadde det sånn med min første ungdomskjæreste. Etter hvert som den første forelskelsen ga seg var det liksom ikke så mye mer igjen. For min del var det ingen vei utenom enn å slå opp. Men jeg har også vennepar som har opplevd det samme når den ene var borte over lengre tid, og det gikk seg til etter hvert når de fikk vært sammen en del igjen. Begge parene er sammen i dag og har vært sammen i mange mange år, og er godt etablerte. Forskjellen er vel at begge par hadde vært sammen 3 år eller mer når denne perioden oppstod. Jeg vil anbefale deg å ikke prøve å så hardt, men se for deg et liv helt uten han. Når dere er sammen, prøv å bare være, ikke kjenne etter hele tiden. Gjør ting som minner deg om hvorfor dere ble forelsket. Kanskje går det seg til, kanskje ikke.

[partytre]

Jeg hadde det sånn med min første ungdomskjæreste. Etter hvert som den første forelskelsen ga seg var det liksom ikke så mye mer igjen. For min del var det ingen vei utenom enn å slå opp. Men jeg har også vennepar som har opplevd det samme når den ene var borte over lengre tid, og det gikk seg til etter hvert når de fikk vært sammen en del igjen. Begge parene er sammen i dag og har vært sammen i mange mange år, og er godt etablerte. Forskjellen er vel at begge par hadde vært sammen 3 år eller mer når denne perioden oppstod. Jeg vil anbefale deg å ikke prøve å så hardt, men se for deg et liv helt uten han. Når dere er sammen, prøv å bare være, ikke kjenne etter hele tiden. Gjør ting som minner deg om hvorfor dere ble forelsket. Kanskje går det seg til, kanskje ikke.

Jeg har tenkt det samme, men samtidig er jeg veldig sånn at jeg syns man skal holde på det man har og ikke bare gi opp så lett, spiller ingen rolle hvis man bare har vært sammen 1 år eller gift i flere år, hvis alle bare skal gi opp på forholdet sitt med en gang man får problemer, så kommer jo alle til å ende opp alene? Den første tiden vi var sammen var jeg helt sikker på at dette er han jeg skal gifte meg meg, føler det blir så "risky" å kaste vekk noe som jeg vet kan være så perfekt?

[Gjest Tottelotta]

Hvordan har du det ellers da? Har du andre interesser, hobbyer? En jobb du trives i? Tar du vare på deg selv, og gjør de tingene du liker best, ikke bare de du liker greit nok fordi dere har kommet fram til kompromisser?

Det høres ut som du stresser veldig med dette (naturlig nok). Flytt fokus til å gjøre ting for din egen del, og se om følelsene kommer tilbake når stresset går litt ned.

At han er litt ufin mot deg kan jo være en forsvarsmekanisme hvis han merker at ting ikke er helt som han ønsker. Det er enklere der og da å tulle bort et problem enn å snakke ordentlig om det.

[Amarinda]

Jeg har tenkt det samme, men samtidig er jeg veldig sånn at jeg syns man skal holde på det man har og ikke bare gi opp så lett, spiller ingen rolle hvis man bare har vært sammen 1 år eller gift i flere år, hvis alle bare skal gi opp på forholdet sitt med en gang man får problemer, så kommer jo alle til å ende opp alene? Den første tiden vi var sammen var jeg helt sikker på at dette er han jeg skal gifte meg meg, føler det blir så "risky" å kaste vekk noe som jeg vet kan være så perfekt?

Det vil uansett aldri bli som det var den første tiden, det kommer bare igjen som et blaff. Ønsker du å bli i forholdet må dere prøve å bygge opp noe nytt og sterkere som kan bli langvarig og gi deg noe tilbake.

[AnonymBruker]

Hvordan har du det ellers da? Har du andre interesser, hobbyer? En jobb du trives i? Tar du vare på deg selv, og gjør de tingene du liker best, ikke bare de du liker greit nok fordi dere har kommet fram til kompromisser?

Det høres ut som du stresser veldig med dette (naturlig nok). Flytt fokus til å gjøre ting for din egen del, og se om følelsene kommer tilbake når stresset går litt ned.

At han er litt ufin mot deg kan jo være en forsvarsmekanisme hvis han merker at ting ikke er helt som han ønsker. Det er enklere der og da å tulle bort et problem enn å snakke ordentlig om det.

DETTE! Forholdet mitt gikk i tusen knas pga at problemene våre fikk fullt fokus til enhver tid og dermed ble mye større. Hvis DU har det bra vil forholdet få det bedre.

Anonymous poster hash: 699f8...f81