Dømt til å mislykkes som mamma

[Missy1]

Jeg har alltid hatt realistiske forventninger til hvordan det ville bli å få barn. Jeg har mange småsøsken og har vokst opp med mye ansvar fordi moren min ikke klarte å få til alt alene.

I svangerskapet var jeg forberedt på den tiden som ventet meg. Jeg visste at fødsel ville være smertefult, at jeg kom til å få et helt annet liv når barnet kom til verden, at jeg måtte sette barnet sine behov forran mine egne osv. Dette var ikke noe problem for meg. Jeg ønsket dette og så frem til det.

Det å bli mamma var mye mer enn jeg noen gang kunne drømme om. Jeg hadde forberedt meg på det som ville bli utfordrende, men jeg hadde ikke sett for meg hvor godt det ville føles å faktisk ha det ansvaret for det lille barnet. Våkennetter, babygråt, gulping, bæsjebleier, amming... jeg fikk ekstra energi av kjærligheten jeg følte for den lille pjokken.

Selv da han ble 5mnd og begynte å bli mye syk, stod jeg stødig i det hele. Gjennom mange turer på legevakt og sykehus. Kampene om å bli hørt av fastlege og helsesøster. Det var min oppgave å hjelpe barnet mitt, være hans stemme og få den hjelpen vi trengte.

Da han var rundt 1år gammel begynte jeg å føle at jeg kanskje ikke var like sterk som de andre mødrene jeg kjente. For meg føltes alt ekstra utfordrende, jeg følte det var noe "annerledes" med mitt barn, men ingen rundt meg påpekte det.

1,5år gammel var gutten min da barnehagen ytret sin bekymring. De var bekymret for hans manglende utvikling, at han bare satt for seg selv, at han ikke fulgte med på de rundt seg, at han ikke hadde noe språk eller gester, at han ikke reagerte på navnet sitt, at han ikke klarte å leke osv.

Jeg hadde sett dette lenge, kjent på bekymringen, men ble alltid avfeid med beskjed om at "alle barn utvikler seg forskjellig".

Barnehagen mente han måtte bytte barnehage. Såpass alvorlig la de det frem. Han måtte gå i en spesialbarnehage sa de.

Jeg begynte å miste fotfestet. Jeg ble så redd og fortvilet. Hva er galt med barnet mitt og hva gjør jeg nå for å hjelpe?

Først begynte jeg å lese litt på nettet. Jeg kom over en side om autisme og følte det var som en beskrivelse av min lille gutt. Neste steg ble å oppsøke fastlegen, men der ble jeg igjen avfeid med beskjed om at så små barn ikke kunne utredes.

Jeg prøvde å slutte å tenke på det barnehagen hadde sagt, men et par mnd senere kjente jeg at jeg måtte ta grep. For å være en god mamma og stå i alle utfordringene ville jeg trenge hjelp. Jeg oppsøkte barnevernet sammen med en helsesøster og sendte inn en bekymringsmelding på meg selv for å kunne få et avlastningstiltak.

Det tok tid fra barnevernets side. Avlastning ble lagt på vent, men heldigvis ble jeg hørt av de i barnevernet. De tok bekymringene mine på alvor og etter at de hadde undersøkt litt for meg ift autisme fikk jeg henvisning til utredning

Gutten min ble utredet kort tid etter og det ble raskt konstantert at han hadde en autismespekterforstyrrelse. Det var såpass tydelig at det ikke var noe tvil.

På utredningsenheten var det en fantastisk lege som faktisk lyttet til meg og mine bekymringer så etter litt tid ble jeg tatt på alvor ift andre bekymringer også, gutten fikk diagnosen refluks og fikk medisiner for dette. Og litt senere diagnosen epilepsi som han også ble medisinert for.

Det tar tid å trappe opp på slike medisiner, men etter 5mnd tid begynte vi å se virkningen. Gutten ble mer oppmerksom og begynte å dra mer nytte av treningstiltakene i bhg og hjemme.

jeg var under utdanning i denne perioden og det var tøft. Når diagnose er satt skal tiltak settes inn, det er masse møter, masse papirarbeid, masse veiledning, mye ekstra å gjøre hjemme (trening med barnet, tilrettelegging osv).

I tillegg må man selv gjøre research for å finne ut hva man har av rettigheter. Så skal man selv søke om tiltak og ta de kampene der man møter motstand.

Vi har kjempet i nesten 2år for å få igang gode tiltak, men det venter oss mange mange fler kamper i årene fremover.

Jeg kom meg ut i jobb etter utdanningen min. jeg var vikar så jeg stod på for å bevise at jeg er en god ressurs, til tross for at jeg har et hektisk privatliv.

Jeg glemte helt av meg selv og mine egne behov. Det å være mamma til mitt barn er en 100% jobb i seg selv. Det var ikke mulig å få til alt. En ble uansett nedprioritert, barnet mitt, jobben min eller meg selv.

Til slutt møtte jeg veggen, jeg knakk helt sammen. Etter et år ble jeg nødt til å kaste inn håndkle og si opp jobben min. For en ting er sikkert, og det er at barnet mitt skal ikke nedprioriteres. Han kommer først uansett.

Nå er jeg hjemmeværende, men søker jobber. Prøver å finne noe jeg kan kombinere med jobben min her hjemme, uten at det skal gå på bekostning av barnet mitt og oppfølgning av han. Men det er dessverre sånn at jeg stiller svakt som jobbsøker når jeg har en sånn livssituasjon. (før dere dømmer så får jeg ikke noe penger fra nav for å være hjemmeværende).

Så til poenget. Når jeg leser innleggene til alle de fordomsfulle menneskene der ute som mener man er dårlige foreldre når man sender barnet i bhg et par dager i romjula, så koker det inni meg.

For å kunne klare å følge opp barnet mitt og gi han gode forutsetninger for en god fremtid så må jeg ha noe energi til overs. Barnet vårt må ha tilsyn 24timer i døgnet. Han er fysisk utagerende, takler dårlig endring i rutiner, overganger og nye ting. Han klarer ikke å leke funksjonelt, han har ikke noe funksjonelt språk. han takler ikke mye mennesker rundt seg så vi kan ikke ha besøk eller reise på besøk til folk. Han bruker fortsatt bleier, han må mates +++

Han må ha medisiner til faste tider. Vi er avhengig av mye hjelpemidler og tilrettelegging på plasser vi skal være. Han er sterk, så sterk at vi ikke blir trodd når vi forteller ukjente mennesker om utfordringer vi har. Det å levere han i barnehagen er som en tung treningsøkt.

I ferier og høytider blir rutiner brutt. Vi mister avlastning som vi er avhengig av for å få hverdagen til å gå rundt. Barnehagen er stengt, møter/veiledning faller bort. Vi blir låst inne i hjemmet vårt fordi det er få ting vi kan ha han med på. Samfunnet forventer ekstra mye av oss i høytider og vi kan ikke leve opp til disse forventingene.

Så de to dagene i romjula sender jeg barnet mitt i barnehagen. For oss gikk de to dagene bort til å få gjort unna ting vi ikke kan gjøre med barnet tilstede. Det er enkelt for uvitende å si at man kan hvis man vil, at man må holde barna hjemme og vende de til å være med på sånt. Det er ikke så enkelt for alle!!!

Vi har alle forskjellige liv, forskjellige forutsetninger og forskjellige bakgrunner. Vi har ikke noe eget nettverk som kan støtte oss i hverdagen så jeg vet det ville vært tungt selv uten at barnet hadde hatt spesielle behov. Men for meg som vet hvordan det er å leve sånn med et barn som krever kjempe mye ekstra, så vet jeg at jeg ville taklet det mye bedre med et friskt barn. Det gir meg derimot ikke noe grunn til å dømme andre for deres valg.

Samfunnet vi lever i nå gjør at vi er dømt til å mislykkes. Ingen kan leve opp til alt det som forventes av oss. Jeg stiller ikke høye krav til meg selv så for meg er ikke det problemet. Men jeg kjenner på presset og føler at jeg mislykkes når jeg hele tiden leser om og får høre alt det man skal klare. Jeg begynner å lure på om det er meg det er noe galt med, selvom jeg vet det er samfunnets forventninger det er noe alvorlig galt med.

Det er på tide å kutte ut alle fordommene. Om du klarer å holde huset skinnende rent, trene 2timer hver dag, ha en god karriere, lage økologisk mat fra bunn av hver dag og ha sex med mannen din 2 ganger daglig, samtidig som du har 5 barn i bhg-alder på slep så er det kjempe fint for deg. Det står jeg i respekt av og misunner deg om du virkelig klarer alt sammen uten å totalt ødelegge deg selv innvendig fordi du glemmer å tenke litt på deg selv. Men det gir deg ingen grunn til å tråkke på meg fordi jeg ikke klarer det samme!!!

Til slutt må jeg bare si at jeg er kjempe takknemlig for alt det jeg har i livet. Min sønn er ikke en byrde, han er det beste som har hendt meg. Ja det er slitsomt, jeg må ofre mye mer enn jeg hadde trodd for han, men det gjør jeg med glede. Jeg gleder meg over alle de små tingene i livet som andre tar som selvfølge. Jeg har blitt et bedre menneske som viser forståelse og empati istedenfor å dømme de som er annerledes. Jeg ser resultater av den jobben jeg gjør med mitt barn og selvom jeg ikke tjener penger på den jobben så får jeg lønn for strevet. Jeg gir barnet mitt en god hverdag, en god oppvekst, fine minner og gide forutsetninger for fremtiden. Det er viktig, viktigere enn at naboen ser på meg som en supermamma. Det spiller ingen rolle hva andre mener og tror, men jeg må innrømme at det gjør ting vanskeligere for oss i hverdagen når vi blir sett ned på uansett hva vi gjør. Uten fordommene så ville det vært litt enklere å kunne hjelpe barnet mitt opp og frem.

Min største drøm er at det skal bli mer rom for aksept. Annerledes er ikke negativt, det er bare ukjent og skummelt for enkelte og de agerer med fordommer mot det ukjente. Prøv å åpne sinnet litt, se forbi den frykten for det ukjente og prøv å fokusere på de positive egenskapene som finnes hos de som skiller seg litt ut.

Beklager for langt og muligens rotete innlegg. Ønsker dere et godt nyttår. Måtte 2015 bli litt mindre fordomsfult enn 2014

[Mafalda]

Godt nyttår, Missy1, og takk for et fint innlegg!

Hilsen en veldig vanlig mamma som heller ikke får til alt, men forhåpentligvis det viktigste Tror det er mange av oss, selv om særlig internettverdenen ser ut til å være befolket av supermennesker. Måtte 2015 bli et bra år for oss alle, uansett ståsted og utfordringer, og så håper jeg mange - meg selv inkludert - tar til oss oppfordringen om mer forståelse og ydmykhet. Som utenforstående vet man aldri hele historien.

[Gjest M1A]

Fantastisk innlegg. Skulle gjerne plusset hundre ganger.

Tusen takk, og godt nytt år!

[Gjest Kaffelattn]

Når jeg leser din overskrift så stemmer ikke den med hva jeg leser i ditt innlegg. Det høres ut som om du gjør alt du kan for din sønn ut fra din individuelle situasjon.

Man kan lese mye om realismen i å få barn men det å få barn er overveldende. Det sier jeg som har hent friske og glade barn. Det er ingen sexy tid, småbarnsfasen.

Jeg forstår meget godt hvorfor parforhold brekker i småbarnsfasen 0-4 år. Det er veldig tøft å få barn, det endrer livet. Etterhvert lærer man seg å håndtere sitt nye liv:-)

Godt nytt År!

[Gjest Sitrondrops]

Ja det er mange fordomsfulle mennesker på kg som ikke bestandig forstår at andre lever andre liv enn dem selv, eller sitter med andre erfaringer. Uvitenhet kommer i mange former og det beste er å ikke la seg affisere av det.

Ta vare på de menneskene rundt deg som gir støtte og positivitet. Godt nyttår og lykke til videre!

[AnonymBruker]

Jeg har lest mange innlegg fra deg, Missy, og tror jeg trygt kan slå fast at du er en fabelaktig mor for gutten din! Du kjemper og slåss for ham, og er villig til å ofre det som må ofres. Ja, det følger tvil, usikkerhet og frustrasjon med - og spesielt når man får et barn med ekstra utfordringer. "Er jeg sterk nok til å takle dette?" Ja, det er du - du virker ydmyk og reflektert, du tør å be om hjelp og du tør være ærlig om situasjonen, både det gode og det ikke fullt så fine. Og ikke minst så er du veldig glad i gutten din.

Jeg er enig veldig med deg, vi har en tendens til å se vår situasjon som fasiten. Spesielt gjelder dette kanskje de som aldri har opplevd motgang eller at livet er blitt annerledes enn man hadde planlagt. Da er det fort gjort å si "men det er jo bare å"...men så er det ikke alltid "bare" og det er ikke alltid det vises på utsiden.

Anonymous poster hash: 043e0...4bb

[Biloba]

Klem til deg:-)

Det er deilig å jobbe i barnehage under ferieavvikling. Færre barn gir mer fleksibilitet og mulighet til å kose seg ekstra med hyggelige aktiviteter sammen.

Ikke la en barnløs barnehagemedarbeider som rakker ned på de personene hun jobber for (for faktisk å bruke barnehagen), ødelegge dagen din. Jeg skal love deg at de ansatte i din sønns barnehage skjønner små bruddstykker av din hverdag og at det er nok til å ikke dømme deg for din "fridag".

Tenk hvor din sønn hadde vært i dag og hvordan hans fremtidsutsikter hadde sett ut om han hadde hatt en mor som stakk hodet i sanden og lot humla suse.

Ta deg et pusterom når du trenger det! Dette er som på fly, ta på din egen oksygenmangel før du hjelper andre, inkludert barn. Barnet ditt har alt å tjene på at du tar vare på deg selv også og ikke går opp i limingen.

[AnonymBruker]

vet du hva missy nettopp fordi du tror at du er dømt til å mislykkes som overskrifta kan tyde på så vil du lykkes med å gjøre det som er det aller beste for din sønn

og som jeg ser av hovedinnlegget ditt så er du på god vei til å lykkes med det

ønsker det et godt nytt år og håper at du og din familie får den avlastningen og hjelpen dere trenger uten å måtte sloss for den

Anonymous poster hash: 2ac02...218

[AnonymBruker]

Godt nyttår til deg og lykke til videre.

Må likevel legge til at du ikke må ta ting så personlig. Slike ting som skrives om at foreldre dumper barna i barnehagen på fridager er jo selvsagt ikke myntet på foreldre med barn med spesielle behov!

Jeg forstår frustrasjonen men samtidig er det slik at mange foreldre som har ekstra utfordringer blir litt i overkant hårsåre og synes verden er imot dem.

Du kan si det er mye forventninger til foreldre og at det er et problem, men samtidig er det også et problem at mange får barn uten å se ut til hva som kreves eller med et behov for å tilbringe tid med dem.

Det blir litt vanskelig å ha en rasjonell debatt når du med vilje velger å overdrive. "Ha sex med mannen 2 ganger daglig" er det ingen som forventer, og det er milevis derfra til å la sexlivet forsvinne - hvilket er et problem. På samme måte er det milevis mellom å lage organisk mat hver dag og å sette ferdigmat på bordet hver dag.

Du kan jo bare heller skrive at du synes det er mange forventninger til kvinner i disse dager, og at det burde bli mer aksept for at man velger sine roller - enten man er "husmor" eller "karrierekvinne", og ikke alltid begge deler?

Anonymous poster hash: 38c21...db2

[AnonymBruker]

Jeg er fullstendig enig med deg i at man må gjøre det man må for at man skal ha nok energi til overs til barnet sitt. Jeg må også ha barnet mitt en del i barnehagen selv om jeg har fri for at jeg skal kunne ha fokus 100% på ham når han er hjemme. Det er uglesett av mange, men noen av oss mødre har forståelse for det.

Jeg er enig i mye av det andre du sier også. Håper 2015 blir et lettere år for deg som forelder enn det 2014 var.

Anonymous poster hash: 6e9ca...cbc

[Gjest Magdalene]

Jeg er fullstendig enig med deg i at man må gjøre det man må for at man skal ha nok energi til overs til barnet sitt. Jeg må også ha barnet mitt en del i barnehagen selv om jeg har fri for at jeg skal kunne ha fokus 100% på ham når han er hjemme. Det er uglesett av mange, men noen av oss mødre har forståelse for det.

Jeg er enig i mye av det andre du sier også. Håper 2015 blir et lettere år for deg som forelder enn det 2014 var.

Anonymous poster hash: 6e9ca...cbc

Men hvorfor må du ha 100% fokus på han når han er hjemme? Det er jo ikke noe rart det blir slitsomt da...

[Missy1]

Godt nyttår til deg og lykke til videre. Må likevel legge til at du ikke må ta ting så personlig. Slike ting som skrives om at foreldre dumper barna i barnehagen på fridager er jo selvsagt ikke myntet på foreldre med barn med spesielle behov!Jeg forstår frustrasjonen men samtidig er det slik at mange foreldre som har ekstra utfordringer blir litt i overkant hårsåre og synes verden er imot dem.Du kan si det er mye forventninger til foreldre og at det er et problem, men samtidig er det også et problem at mange får barn uten å se ut til hva som kreves eller med et behov for å tilbringe tid med dem. Det blir litt vanskelig å ha en rasjonell debatt når du med vilje velger å overdrive. "Ha sex med mannen 2 ganger daglig" er det ingen som forventer, og det er milevis derfra til å la sexlivet forsvinne - hvilket er et problem. På samme måte er det milevis mellom å lage organisk mat hver dag og å sette ferdigmat på bordet hver dag. Du kan jo bare heller skrive at du synes det er mange forventninger til kvinner i disse dager, og at det burde bli mer aksept for at man velger sine roller - enten man er "husmor" eller "karrierekvinne", og ikke alltid begge deler? Anonymous poster hash: 38c21...db2

Det jeg prøver å få frem er at vi aldri kan vite alt om hver enkeltes situasjon. De som leverer barna i bhg når de selv har fri har sine grunner til det, og spør du meg så er ikke det noen andres business. Hvis det er mistanke om at barnet ikke har det godt hjemme så bør det meldes ifra til rette instans, det hjelper barnet lite at en liten hønsegjeng står på et gatehjørne og kakler om det.

Si det er ei som leverer barnet sitt i bhg på sin fridag for å faktisk dra på café, er det ensbetydende med at dama er ei dårlig mor? det betyr jo ikke at vedkommende ikke bryr seg om barnet sitt eller aldri har kvalitetstid med barnet. Det kan være mange årsaker til at hun valgte å gjøre det, men vi kan ikke vite uten å spørre henne.

Det finnes barn som ikke får god omsorg fra foreldrene sine, men jeg tror de er i fåtall hvis du ser på helheten. De fleste ønsker det beste for barna sine og tar valg utifra hva som vil gagne barnet. Om moren er dødsliten og nær på å møte veggen, da er det beste for barnet å ha en dag i bhg i romjula mens mamma sitter i sofaen og lader opp batteriene. Det er ikke bedre for barnet å være hjemme med en kjempe sliten mamma som kort tid etter møter veggen.

Jeg kunne sittet her og sagt at alle som har friske barn bør ta seg sammen. At de bare skulle visst hvor slitsomt det faktisk kan være og at de ikke er i nærheten av å ha så mange utfordringer som vi har. Men det gjør jeg ikke, for jeg ser at det er utfordringer med friske barn også. Jeg føler med de som har barn i verste trassalderen, selvom mitt barn er mer krevende enn de, hele tiden. Det er fordi jeg er vant til de utfordringene vi har, mens foreldre til friske barn får alt snudd på hodet i trassperioder. Klart det er utfordrende.

Ang det med sex 2 ganger om dagen osv, det var veldig satt på spissen. Mener jo ikke at det er noe man skal og som forventes, men det var for å sette det hele på spissen

[Missy1]

Tusen takk for fin respons

Må bare si at jeg vet jeg ikke mislykkes som mamma. Jeg vet jeg er den beste mammaen jeg kan være og at jeg gjør en god jobb. Jeg prøver ikke å leve opp til samfunnets forventinger, men det stikker når jeg hele tiden blir dømt for de valgene jeg tar. Da mener jeg ikke her på KG, men i hverdagen min.

Tenker også litt på dette med å sende barnet i bhg for å få unna ting hjemme, ærend osv. Når man sender barnet i bhg for å få handla og andre nødvendigheter så blir det galt, da er man dårlig mamma som ikke bryr seg om barnet sitt. Men se det den andre veien. Hadde jeg latt barnet mitt være med på de tingene jeg skulle fått unna i romjula så hadde det kommet en tråd her på kg om hu fæle dama som tok med den vanskelige ungen i matbutikken. Den ungen som skreik og plaga alle rundt seg. Det ville blitt sagt at jeg burde handla uten ungen når han ikke kan klare å oppføre seg, at jeg ikke skal utsette uskyldige folk for våre utfordringer osv.

Det blir jo feil uansett.

Barnet trenger ikke ha spesielle behov for at det skal være vanskelig å ha det med på enkelte ting. Det er mange faktorer som spiller inn her og som kan gjøre det utfordrende. For oss er det meste vanskelig og nærmest umulig, for andre kan enkelte ting som å handle mat være en stor utfordring med barnet og man ønsker å slippe den kampen midt i romjula. Det burde være forståelse for sånt.

Vi har behov for å trene masse på alle hverdagslige situasjoner, men så lenge det er så mange fordomsfulle folk der ute så blir det nesten umulig for oss. Når jeg er i en vanskelig situasjon med sønnnen min så må jeg være skjerpet og avslappet. Det hjelper ikke på stressnivået når folk står og stirrer med dømmende blikk eller når folk sitter bak oss i bussen og uffer seg fordi vi er der. Når jeg blir stresset blir hele situasjonen vanskeligere fordi barnet merker det.

Jeg skulle gjerne ønske at jeg slapp å være hu dama med det voldsomt utagerende barnet, men den eneste måten jeg kan prøve å endre dette er å faktisk trene med barnet. Og det er ikke mulighet for å gjøre det uten andre mennesker tilstede, det er jo litt av poenget at han skal bli vant til å ha folk rundt seg.

Jeg høres kanskje hårsår ut, jeg er sikkert det, men ikke i veldig stor grad. Jeg er mer frustrert, på barnet mitt sine vegne ettersom han en dag skal ut i den store vide verden der det ikke er noe forståelse eller aksept for at han er annerledes, og på vegne av andre som gjør sitt aller beste og møter fordommer for sine valg.

[AnonymBruker]

Det jeg prøver å få frem er at vi aldri kan vite alt om hver enkeltes situasjon. De som leverer barna i bhg når de selv har fri har sine grunner til det, og spør du meg så er ikke det noen andres business. Hvis det er mistanke om at barnet ikke har det godt hjemme så bør det meldes ifra til rette instans, det hjelper barnet lite at en liten hønsegjeng står på et gatehjørne og kakler om det.

Si det er ei som leverer barnet sitt i bhg på sin fridag for å faktisk dra på café, er det ensbetydende med at dama er ei dårlig mor? det betyr jo ikke at vedkommende ikke bryr seg om barnet sitt eller aldri har kvalitetstid med barnet. Det kan være mange årsaker til at hun valgte å gjøre det, men vi kan ikke vite uten å spørre henne.

Det finnes barn som ikke får god omsorg fra foreldrene sine, men jeg tror de er i fåtall hvis du ser på helheten. De fleste ønsker det beste for barna sine og tar valg utifra hva som vil gagne barnet. Om moren er dødsliten og nær på å møte veggen, da er det beste for barnet å ha en dag i bhg i romjula mens mamma sitter i sofaen og lader opp batteriene. Det er ikke bedre for barnet å være hjemme med en kjempe sliten mamma som kort tid etter møter veggen.

Jeg kunne sittet her og sagt at alle som har friske barn bør ta seg sammen. At de bare skulle visst hvor slitsomt det faktisk kan være og at de ikke er i nærheten av å ha så mange utfordringer som vi har. Men det gjør jeg ikke, for jeg ser at det er utfordringer med friske barn også. Jeg føler med de som har barn i verste trassalderen, selvom mitt barn er mer krevende enn de, hele tiden. Det er fordi jeg er vant til de utfordringene vi har, mens foreldre til friske barn får alt snudd på hodet i trassperioder. Klart det er utfordrende.

Ang det med sex 2 ganger om dagen osv, det var veldig satt på spissen. Mener jo ikke at det er noe man skal og som forventes, men det var for å sette det hele på spissen

Jeg forstår jo hva du mener, men det blir litt som når folk klager over fordommer om det ene og det andre, kun fordi noen har uttalt noe om noen med en karakteristikk som passer en selv. Iblant skulle jeg ønske folk kunne ha litt tykkere hud, bli litt mer pragmatiske og ikke henge seg slik opp i ting.

F.eks. det at noen uføre snylter på staten betyr ikke at alle gjør det, og dersom en selv er legitimt syk gjelder ikke den kritikken en selv. Det er ingenting å bli lei seg av - har du kreft, vet du selv at du har rett på de pengene.

Det finnes fordommer for absolutt alt og alle, og iblant vil noen mistforstå en, uten at det er noe som helst en kan gjøre med det. Og derfor kan man ikke gå rundt og bekymre seg over hva fremmede tenker hele tiden. Dersom man alltid skal ut og forsvare seg har det nesten motsatt effekt - folk vil tenke at det er en grunn til at man føler seg truffet. Når man vet med seg selv hvem man er, hva man står for og at man yter sitt absolutt beste har man som regel mindre behov for å krangle på det. De fleste rundt en oppfatter også det.

Det er ofte også min reaksjon når folk snakker om at "samfunnet" (dvs. de har ingen spesifikke å sikte til) har så mye krav om ditt og datt. Man bestemmer selv over sitt eget liv og hvis man foler seg ille over alt man leser i avisen så handler det ofte om at man i utgangspunktet ikke er helt fornøyd. Kvinnene som klager over kroppspresset er sjelden de i normalt god form, men de som vet de kunne anstrengt seg langt mer. De som genuint er veldig lei av at det blir understreket hvor viktig sex er i forholdet, er ikke de som har sex 4-5 ganger i uken, men de som aldri har det. Fordi de fleste er oppegående mennesker og vet at det ikke handler om å opprettholde ekstremer, så er de som blir lei seg det fordi de vet at de er ganske langt fra målet.

Deres argumentasjon blir derfor å overdrive, eller som du sier "sette det på spissen", og si ting som at "man skal liksom bli perfekt", "man skal liksom spise organisk hver dag" eller "skal jeg fole meg dårlig fordi vi ikke har sex to ganger hver dag". Dette er en måte man argumenterer på når man egentlig ikke har en veldig god argumentasjon - man må overdrive for å skape et poeng. Dersom du hadde sagt "skal man lage hjemmelaget mat og bare spise godteri i helgene" eller "skal man liksom ha sex hver uke" hadde du jo ikke følt at du hadde fått like mye sympati, fordi dette er ting de fleste klarer. Men sannheten er at slik er det for de fleste. Og man fremstår litt klagete når man må sette ting på spissen for i det hele tatt å ha et argument.

Det går an å ha to tanker i hodet på en gang. Hun som skrev innlegget om foreldre som leverte barna når de hadde fri var, slik jeg forsto det, ansatt i barnehagen. Hun vet derfor hvilke barn som har spesielle behov - da gikk jeg utifra at barna det var snakk om, ikke har det. Hun nevnte vel også dette som en generell trend, ikke et engangstilfelle. Og jeg kan godt se at hun har et poeng - i disse dager handler mange voksne menneskers liv om selvrealisering og barna er en klatt på toppen av det hele, og ikke noe man er villig til å ofre ting for, slik man en gang var.

Noen har vanskeligere liv enn andre, den er jeg med på, men jeg synes det går an å oppfatte poenget som ble beskrevet uten å ta det som et angrep. De fleste voksne mennesker VET at alle er forskjellige. Det var ikke som om denne brukeren kjeftet på foreldrene heller, men skrev dette anonymt på nett som et potensielt tankekors for flere. Og ingen tar skade av det.

Anonymous poster hash: 38c21...db2

Anonymous poster hash: 38c21...db2

[AnonymBruker]

Med all respekt for deg: Jeg synes du er urettferdig i din kritikk.

Jeg synes det er ille at folk flest setter unger i barnehage allerede fra før ettårsalderen. Jeg synes det er ille at mange lar barna sine være i barnehage når de selv ikke er på jobb. Jeg tror mange små barn hadde hatt det bedre hvis de var mer sammen med sine primære omsorgspersoner. Jeg synes samfunnet går feil vei, når det er vanlig at ettåringer er 8-9 timer i barnehage 5 dager i uken.

Det betyr ikke at jeg "ser skjevt" på folk som er annerledes i samfunnet. At jeg ser på et barn som utagerer med et kaldt og dømmende blikk, eller at jeg ser ned på en hjemmeværende mor som har et barn med ekstra utfordringer, og trenger ekstra avlastning.

Tvert i mot synes jeg vi har et samfunn som er altfor lite barnevendt. Vi gir barna våre for liten tid, og kompenserer ved å gi dem for mye ting.

At du mener det må være greit at folk flest setter barn i barnehage i juleferien, er en ting. Da må du argumentere for det. Det er stråmannsargumentasjon å bruke din egen situasjon. Det var ingen ting i den tråden jeg leste som traff din situasjon, som du bruker som eksempel.

Anonymous poster hash: b3008...6b7

[Boletta]

Jeg har ikke lest alle svarene.

Du virker som en god og oppegående mor. Jeg synes derimot ikke du skal ta det personlig med slike tråder som den med å sende barna i bhg i romjula. Det er åpenbart ikke foreldre som deg slike innlegg er myntet på.

[Missy1]

Med all respekt for deg: Jeg synes du er urettferdig i din kritikk. Jeg synes det er ille at folk flest setter unger i barnehage allerede fra før ettårsalderen. Jeg synes det er ille at mange lar barna sine være i barnehage når de selv ikke er på jobb. Jeg tror mange små barn hadde hatt det bedre hvis de var mer sammen med sine primære omsorgspersoner. Jeg synes samfunnet går feil vei, når det er vanlig at ettåringer er 8-9 timer i barnehage 5 dager i uken. Det betyr ikke at jeg "ser skjevt" på folk som er annerledes i samfunnet. At jeg ser på et barn som utagerer med et kaldt og dømmende blikk, eller at jeg ser ned på en hjemmeværende mor som har et barn med ekstra utfordringer, og trenger ekstra avlastning. Tvert i mot synes jeg vi har et samfunn som er altfor lite barnevendt. Vi gir barna våre for liten tid, og kompenserer ved å gi dem for mye ting. At du mener det må være greit at folk flest setter barn i barnehage i juleferien, er en ting. Da må du argumentere for det. Det er stråmannsargumentasjon å bruke din egen situasjon. Det var ingen ting i den tråden jeg leste som traff din situasjon, som du bruker som eksempel. Anonymous poster hash: b3008...6b7

Jeg skrev dette og forklarte min situasjon fordi jeg misliker alle fordommene. Man kan ikke vite hva som er bak fasaden hos de enkelte familiene og hvis man dømmer utifra det lille man ser så er man på villspor. Slik jeg forstod det i den andre tråden så er det antakelser fra denne bhg-ansatte. Hun kan umulig vite alt om hver enkeltes familie og deres valg.

Jeg mener ikke at det er greit å ikke ta seg noe tid til barna sine, men det er ikke riktig å anta at noen er dårlige foreldre som ikke bryr seg om barna fordi de leverer barna i bhg en dag i romjula. Er det derimot mer som styrker mistanke om at barna ikke får den omsorgen de trenger så er det klart man skal reagere på dette, men å gå rundt som bhg-ansatt og irritere seg over det hjelper ikke barnet.

Det er mye som kan se fint og flott ut også, der barna er hjemme i ferier osv, men ikke har det bra. For vi ser ikke det som foregår på innsiden av hver enkeltes hjem. Det kan se ut som barna har masse kvalitetstid med foreldrene, mens de egentlig bare er sammen med en "nanny" mens mor og far prioriterer seg selv.

Grunnen til at jeg forklarer min situasjon er for å belyse at det er mer bak enn det blotte øyet kan se. En som tilfeldigvis ser meg med barnet mitt i matbutikken, mens mitt barn utagerer noe voldsomt, vil mest sannsynlig tenke at jeg er ei dårlig mor som ikke har satt grenser for barnet mitt. Mens sannheten er noe helt annet. Hvis denne personen faktisk bryr seg om barnets velvære så går det an å spørre meg hva som har skjedd, tilby seg å hjelpe eller lignende. Det hjelper ikke barnet eller meg at vedkommende står der og tenker sitt mens h*n stirrer stygt på oss. Jeg forstår at det ikke er lett å gå inn i en sånn situasjon, men da bør man bli flinkere til å se en annen vei.

Det hjelper heller ikke de barna som alltid blir plassert bort for at mor og far skal få alenetid, at de bhg ansatte tenker fæle ting om foreldrene og irriterer seg. Hvis den bhg-ansatte er bekymret for barnet så må h*n gjøre noe.

Det kan også gå den andre veien. Det kan virke som jeg har stålkontroll alltid, at jeg er kjempe sterk og ikke har noe problemer med å takle utfordringene med barnet mitt. Dette fordi jeg setter opp en fasade, jeg må være sterk for barnet mitt. Mens på innsiden er jeg helt knust, så svak at jeg ikke vet hvor mye mer tid jeg har før jeg knekker helt.

Vi er ikke flinke nok til å vise at vi bryr oss. Vi ser på fasaden og trekker en konklusjon. Selvom jeg smiler kan jeg ha det vondt. Ingen spør hvordan jeg har det, og hvis de spør så er det av ren høflighet og det forventes at jeg kort og høflig svarer at jeg har det bra.

Dere som leser denne tråden kan jo si at fordommene ikke er ment for sånne familier som oss, at vår situasjon er annerledes og at det derfor er forståelse for at vi tar de valgene vi tar. Men jeg møter disse fordommene. Min historie og bakgrunn står ikke skrevet i panna mi og ingen spør før de trekker en konklusjon og dømmer oss når de ser oss på gata.

[Unika]

Du høres ut som en flink og engasjert mamma! Godt nyttår :-)

[AnonymBruker]

Jeg tror trådstarter av tråden "Hvorfor får dere barn?" Må ha formulert seg litt dårlig, for hun traff tydeligvis en nerve hos de foreldrene tråden ikke var myntet på.

Ingen bebreider dere, eller andre normale foreldre for å ha barna i bhg et par dager i ny og ne rundt juletider...

Det er vel ikke disse det er snakk om?

Jeg tolket det mer at trådstarter undres over hvorfor foreldre som helst ikke vil se barna får barn. Og dere er vel enige i at disse foreldrene kan manøvrere på får barn?

Det er da snakk om barn som er i bhg fra det åpner til det stenger, og blir hentet av au-pair/besteforeldre mens foreldrene trener/jobber sent/er på kafé omtrent frem til leggetid for barna hvor de har 1 times "kvalitetstid"

Det er mange foreldre som er sånn. Mange foreldre har ikke noe valg skal de følge drømmen om karriere og sine plikter der, og det er forståelig- ikke alle kan dra fra jobb klokka 17. Men da burde de kanskje hatt barna hjemme i jula?

Anonymous poster hash: 48730...3eb

[AnonymBruker]

Utrolig bra innlegg, og akkurat det jeg forsøkte å få frem i den andre tråden. Man vet ikke hvilken situasjon den enkelte står i.

TS i den andre tråden der bør seriøst lese denne, og ta det til seg. Det verste er hun er barnehageANSATT og burde vite så alt for bedre!!

Anonymous poster hash: 0f9ef...d0d