forbereder dere alltid babyen på alle ting?

[AnonymBruker]

Kan ikke huske at jeg glemte meg så mye med gutten. I det siste har jeg lagt merke til sikkert 1-3 ganger ila. Dagen at jeg glemmer meg skikkelig. Jeg løfter beina hennes på stellebordet for å legge bleia under osv uten å bruke god tid på å se henne inn i øynene og forklare hva jeg skal gjøre, vente litt og så gjøre det. Samme med å vaske henne i ansiktet. Når jeg skal ut av rommet noen sek for å hente en ting så sier jeg ifra mens jeg går ut.. Dette er ikke hele tiden men mer og mer. Før var jeg så flink til å gjøre alt så ordentlig.

Føler meg forferdelig surrete og er redd for hva jeg gjør mot babyen min, at hun blir utrygg. Hun er akkurat blitt 6 mnd. Noen som har tips til hvordan jeg bedre kan huske på å forberede henne? Hvordan klarer dere det for eksempel? Eller kan noen "kjefte" på meg ang at jeg ikke jobber bra nok for å gjøre henne trygg.

-Dette er såklart bare en del av det å gjøre henne trygg så hjelper ikke om jeg gjør andre ting riktig. Føler meg så oppgitt over meg selv og spesielt mtp at hun nå er 6 mnd og begynner å huske mer og mer og skal dette bli normalen for henne da? En mamma som ikke bruker samme gode tiden på å forberede henne hver gang uansett dårlig tid osv. En baby skjønner jo ikke hva dårlig tid er 😧 er alene med henne, ellers skulle jeg bedt mannen om å minne meg på det så klart 😊

Anonymous poster hash: 3d1bc...ab2

[Leini]

Mine tok ikke skade av det Ikke hatt antydninger til å være utrygg i det hele tatt.

Men klart, jeg var jo ikke hardhent, og kosa jo med dem og pludret. Men "forberedte dem"? Nei..

[FrkHumle]

Jeg skjønner ikke helt hva du mener jeg, forberede på å løfte beina? Forberedelsen skjer jo i handling, man snakker jo med babyen under bleieskift, men de forstår ikke ord så hvorfor skal man forklare det?

Da har jeg vært en veldig dårlig mor hvis dette er vanlig, for jeg har aldri hørt om det engang

[AnonymBruker]

Jo, men liksom å bruke god tid på å ha øyekontakt og så si det man skal gjøre (eks.nå skal jeg løfte beina dine) selv om babyen ikke skjønner hva jeg sier skjønner hun at noe skal skje.

Det var en JM i svangerskapet til gutten min, hun var veldig opptatt av dette og snakket om hvor viktig det var og jeg fikk bare følelsen av at det var krise hvis jeg glemte det for mye 😰 jeg visste veldig lite på den tiden og tok imot alt da, kanskje det ikke egentlig er en stor greie??

Anonymous poster hash: 3d1bc...ab2

[AnonymBruker]

Du forlater aldri en baby på stellebordet alene vel? Håper det er feillesing?

ved å lage rutiner og ha faste opplegg så vet babyene hva somskjer ganske fort. I tilknytning til bad, stell, bli satt i bilstol, lagt i vogn osv.

Anonymous poster hash: 2c93e...6fe

[79kreps]

Barnet vil jo se mønsteret underveis og vite hva som skjer. Merker jo det når du kommer med bleien og barnet selv løfter bena osv.

Antar at du ikke er helt stille under stell og skift, men at du snakker med barnet? Så lenge du gjør det så har det vel ikke noe å si om du forteller en baby at nå skal du vaske ansiktet eller løfte bena?

[AnonymBruker]

Å herregud så teit... du kler henne i kjønnsnøytrale klær laget i naturvenlig hamp og lar henne leke med bare tre klosser og kjønnsnøytrale leker, og har sikkert planer om å amme henne til hun er konfirmert og tenker jeg..

Anonymous poster hash: 03832...d75

[79kreps]

Å herregud så teit... du kler henne i kjønnsnøytrale klær laget i naturvenlig hamp og lar henne leke med bare tre klosser og kjønnsnøytrale leker, og har sikkert planer om å amme henne til hun er konfirmert og tenker jeg..

Anonymous poster hash: 03832...d75

For noen idiotiske sammenligninger!

[AnonymBruker]

Barnet vil jo se mønsteret underveis og vite hva som skjer. Merker jo det når du kommer med bleien og barnet selv løfter bena osv.

Antar at du ikke er helt stille under stell og skift, men at du snakker med barnet? Så lenge du gjør det så har det vel ikke noe å si om du forteller en baby at nå skal du vaske ansiktet eller løfte bena?

Dette er bra for språkutviklingen til barn, sette ord til handling. Alt fra de er veldig små.

Anonymous poster hash: 0b175...899

[AnonymBruker]

Å fy faen. Her har jeg gått et helt liv (vel, forhåpentligvis noen år igjen, men) uten å gi et eneste språk-løst spedbarn detaljert forvarsel om løfting av dets ben. Jeg er et monster.

Anonymous poster hash: 537e9...91d

[AnonymBruker]

Den jordmora du har snakka med er virkelig på tur. jeezez...

Anonymous poster hash: 1d58b...dd1

[Gjest Kaffelattn]

Å herregud så teit... du kler henne i kjønnsnøytrale klær laget i naturvenlig hamp og lar henne leke med bare tre klosser og kjønnsnøytrale leker, og har sikkert planer om å amme henne til hun er konfirmert og tenker jeg..

Anonymous poster hash: 03832...d75

Haha...LOL:)

Til TS:

Jeg snakker ofte med barna og forbereder de på det meste av hva vi gjør. Dette fordi jeg tenker at det vil hjelpe på forståelse av språk og at jeg engasjerer ved å stille spørsmål: f.eks går det bra? (Barnet nikker ) og "nå skal vi pusse tennene, nå skal vi kle på oss, snart er det leggetid med pyjamas og pusse tennene og vil du ha x...eller y"...osv. for å forberede barnet på situasjonen som kommer.

[Biloba]

De fleste gjør nok ikke det. Man pludrer med barnet sitt og de fleste prater mye, for å hjelpe språkutviklingen.

Barnet ditt stoler på deg og vet hva stellesituasjonen inneholder. Det får ikke panikk når du løfter bena for å legge bleia under, gjør det vel? En god vane å si hva som skal skje, men ingen krise å glemme seg.

Litt skummelt med jordmødre som bruker svangerskapsomsorgen til å indoktrinere vordende mødre i akkurat sine egne griller rundt spedbarnsomsorg. Er spent på hva som venter meg på kontroller der framover.

[AnonymBruker]

I starten handler det nok mest om lyden av mor eller fars stemme, ikke så mye hva som sies. Mange vil da snakke med myk stemme eller pludre, og smile eller gjøre grimaser. Det er viktig for nærhet og samspill (og sånn sett trygghet og forutsigbarhet). Så etterhvert handler det om å sette ord på ting og handlinger, for språkforståelse og for å forberede barnet på hva som skal skje. Men da er det snakk om litt eldre barn.

Anonymous poster hash: f2db3...eae

[Frøken Smilla]

Det har jeg aldri gjort. Snakket med ham, ja. Masse! Fortalt hva jeg gjør mange ganger, ja. Men "forberedt" på alt? Heh, nei. Det nærmeste jeg kommer er vel "skal vi ta tempen?" (ved mistanke om feber), og så gjøre det. Ingen ting tyder på at han hverken er underutviklet eller utrygg heller.

For meg (som pedagog!) virker det som oppdragelse og småbarnsliv er i ferd med å ta en i overkant overpedagogisk vending. En jordmor eller helsøster som forfekter et regime der man skal forberede barna på absolutt alt, er for meg helt bak mål. Og de lurer på hvorfor antallet fødselsdepresjoner og utbrente småbarnsforeldre øker ...

[AnonymBruker]

Haha...LOL:)

Til TS:

Jeg snakker ofte med barna og forbereder de på det meste av hva vi gjør. Dette fordi jeg tenker at det vil hjelpe på forståelse av språk og at jeg engasjerer ved å stille spørsmål: f.eks går det bra? (Barnet nikker ) og "nå skal vi pusse tennene, nå skal vi kle på oss, snart er det leggetid med pyjamas og pusse tennene og vil du ha x...eller y"...osv. for å forberede barnet på situasjonen som kommer.

Jeg gjør det samme nå når ungen er blitt større. Nå snakker jeg om at vi skal spise, at vi skal skifte bleie, at vi skal kle på oss osv.

Jeg ser ikke poenget med det når babyen er 1-6 mnd (og gjerne eldre), da gjorde jeg ikke det. Jeg snakket, pludret og sang for babyen hele tiden, men ikke på en slik forberedende måte som beskrives her.

Anonymous poster hash: 012b8...b7d

[Ulrikke]

Tipper jeg var enda verre, for det falt meg ikke alltid naturlig å prate så veldig med babyen da vi var alene heller (i starten, etter hvert som hun ga mer respons ble det mer naturlig)... Sang og trallet gjorde jeg gjerne, men jeg PRATET ikke noe særlig med henne mens hun var knøttliten....

At du skal ha dårlig samvittighet for ikke å forberede babyen på alt som skal skje, synes jeg høres helt høl i huet ut, og jordmora som mente det var viktigst i verden burde gå i seg selv, tenker jeg.

Jentungen min er 9 år nå, blid, sosial, trygg og høflig.

Det går fint!! Slapp av og kos deg litt mer! Ikke tenk så fælt på alt du kanskje muligens burde ha gjort!

[Teriyaki]

Føyer meg inn i rekken med de andre her. Har pratet og sunget til babyen, men ikke forberedt han til hver lille ting. Han lærer jo fort hva som skal skje når han legges på stellebordet.

Mye mer forberedning nå når han er tre, sånn type "når du har lekt litt til de skal vi kle på", men det er for å unngå at han setter seg på bakbeina det.

[Papirfly]

Jeg tror du kan slappe helt av. Det handler ikke så mye om å forberede barnet på hva som skjer, som det handler om å sette ord på det du gjør og bruke stemmen din aktivt i samspillet med barnet ditt. Øyekontakt, kroppsspråk, stemmen din, turtaking i "samtalen" med barnet - dette er viktig for språkutvikling og trygg tilknytning. Det er ikke så nøye hva du sier, barnet forstår ikke så mye likevel.

På stellebordet er det gjerne ikke så mye å prate om heller. Med mitt barn pleide jeg å bare si hva jeg gjorde hele tiden, gjerne på en rytmisk måte med litt melodi til. Det syntes hun var veldig gøy og ble liggende helt stille. "Så tar vi bleia av, tralala, skal vi se, mamma får det til, og der kom den av! Oioioioiii, her var det mye rart!" Babyen så ansiktsuttrykkene mine og lo med meg.

[Gjest Kaffelattn]

Jeg gjør det samme nå når ungen er blitt større. Nå snakker jeg om at vi skal spise, at vi skal skifte bleie, at vi skal kle på oss osv.

Jeg ser ikke poenget med det når babyen er 1-6 mnd (og gjerne eldre), da gjorde jeg ikke det. Jeg snakket, pludret og sang for babyen hele tiden, men ikke på en slik forberedende måte som beskrives her.

Anonymous poster hash: 012b8...b7d

Hm...når jeg tenker etter så gjorde jeg det ikke på samme måte som nå da de var 0-6 mnd men husker at jeg snakket mye.

Ikke fordi noen hadde sagt det (jeg styrer unna jordmødre) men fordi jeg følte det naturlig å prate med babyene. Men forberedte de ikke på situasjoner annet enn at jeg pratet mens vi gjorde ting: "nå skifter vi bleie, nå skal vi ut på tur, nå skal vi spise etc," Pratet mest for å skape bånd/relasjoner/trygghet.

Hadde ikke klart å være taus hele tiden, det var vi mest da vi kjørte tur ute med vognen: da snakket vi ikke noe særlig.