For glad i kjæledyret sitt

[AnonymBruker]

Tror jeg har knyttet meg for mye til kjæledyret mitt... Kan nesten få angst av tanken på at det skal dø/bli borte osv. Liker ikke å være hjemmefra fordi jeg savner dyret. Noen med gode råd? Det blir nesten mer negativt enn positivt, ettersom jeg stresser så mye med det. Har ikke mange andre i livet mitt, så det er nok en forklaring. Hatt dyr tidligere, men da var det ikke sånn som nå.

Anonymous poster hash: 5c015...44b

[hopeful]

jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg lengter også hjem til dyret mitt når jeg er vekke fra det. og angsten for å miste det er enormt. Jeg har desverre ingen gode råd, annet enn at du ikke er aleine om det.

[AnonymBruker]

Dette er da helt normalt og ikke noe annerledes enn å ha barn eller partner. Nyt at dere har et nært forhold!

Anonymous poster hash: 22383...6b3

[For the ladies]

Ikke så uvanlig, var veldig sånn i starten med hunden min, er fortsatt litt sånn, men har vendt meg litt mer til det og stresser ikke i samme grad lenger, men legger nok dagene kanskje litt mer opp etter dyret enn muligens andre gjør. Men sånn er det jo når man elsker noen ;-)

[Månespeil]

Me too.

Men jeg tenker også på hvor heldig vårt dyr er, som er så høyt elsket, får bo trygt og godt.

Resten velger jeg å ta som det kommer.

Prøv å fokuser på livet. Gled deg over det. Å miste noen er vondt, men jeg synes det er trist om du skal bruke energi på det.

Forsøk å snu tankene dine er mitt råd.

[Gjest Gaea]

Jeg savner dyra mine masse når jeg er borte, og den dagen de går bort gruer jeg meg fryktelig mye til. Men det er jo bare fordi jeg er så innmari glad i dem, og sterke, positive relasjoner er jo ikke negativt. Man kan, og vil mest sannsynlig bekymre seg for de man er glad i og miste noen etterhvert, sånn er livet dessverre.

Endret 2. januar 2015 av Gaea

[Aurora M.]

Jeg tror vel kanskje ikke helt på at dette gjør at dyreholdet blir mer negativt enn positivt TS. Det er vel heller slik at disse "negative" følelsen blir mer forstyrrende og at det derfor kjennes som de overskygger det positive. Det positive og gode blir mer en vane som vi ikke lengre tenker så mye over, før det ikke er der mer.. Kosen ved å stelle, mate, gå tur, kose, elske og bli elsket tilbake, virker positivt inn på oss enten vi tenker over det eller ikke. Dette går som oftest ikke opp for oss før vanene av en eller annen grunn brytes.

Jeg måtte på hytta en dag i romjulen uten at Pusina var med, for å ordne forskjellig ute og inne. Og siden jeg nesten bare har vært der sammen med henne, ble det helt merkelig. Når jeg var ute og jobbet, hadde jeg hele tiden den følelsen av at hun var inne der, og når jeg var inne var det tommere enn om alt inventar skulle ha vært fjernet.. En forsmak på hvordan det blir den dagen hun ikke er mer.

Nå har jo jeg vært gjennom det å miste gamle kjæledyr før (hvor vi har hatt de samme inngrodde vanene), så jeg vet jo mye om hvordan det blir. Man lytter etter tassende poter, går automatisk og fyller opp matskåla, ligger og venter på at det skal hoppe en kropp opp på dyna om kvelden.. I det hele tatt, hele hverdagen er jo fylt opp av dette lille vesenets nærvær og behov. Det kan på mange måter sammenlignes med å miste et barn ( jeg har vært gjennom det og). I tillegg til sorgen blir det bare så uendelig tomt og kaldt og du står igjen der og vet knapt hva du skal bruke armer og bein og hode til lengre, fordi dette livet har vært så sammenflettet med ditt eget. Men nettopp dette forteller jo hvor uendelig mye det gir oss også! Den angsten du kjenner for å miste, og det savnet du føler når du er borte fra dyret, forteller jo alt om hvor mye det betyr for deg. Og det betyr jo noe for deg nettopp fordi det gir deg så mye, om du er bevisst på det eller ikke!

Det er også som For the ladies sier, at det blir en vane etter hvert. Det blir en vane at man har denne lille engstelsen i seg hele tiden og (som noen ganger blir så stor at den overskygger alt), men at det er slik når man elsker noen. Det er prisen man betaler rett og slett. Og om det noen ganger kjennes som det ikke er verd det, så er det nok innerst inne det likevel skjønner du.

[Hundejente]

Sånn er det vel litt å elske noen, dyr eller menneske, men det er jo verdt det allikevel :-)

[AnonymBruker]

Uff ja det er ikke noe moro. Jeg har det så ille at jeg vegrer meg til å skaffe meg hund fordi jeg vet at det kommer til å dø en dag, og jeg vil ikke oppleve den smerten.

Anonymous poster hash: afb54...301

[Askmeagain89]

Jeg har det på samme måte. Jeg klarer nesten ikke være fra han og får skikkelig dårlig samvittighet hvis jeg må på jobb eller handle. Jeg stresser for å bli ferdig så fort som mulig så jeg kan komme meg hjem. Jeg overtolker ethvert tegn på sykdom/skade hos han. Sørger for å undersøke hvor mye han spiser/drikker. Har han med meg i sengen, sofaen og på fanget hvis jeg sitter på pcen. Er livredd for at noe skal skje han og vet virkelig ikke hva jeg hadde gjort uten han.

[AnonymBruker]

Jeg vet godt hvordan det er! Selv har jeg verdens vakreste katt. Huskatt, skikkelig fortausmix uten noen begrep om opprinnelse, men falt totalt for henne i en finn-annonnse.

Hun får det beste verden kan tilby en katt. Kvalitetsfôr, snacks, leker og fisk hver lørdag. Hun er forsikret opp og i mente, og når hun er ute tar det ikke mer enn 20-30 minutter før matmor er ute og lokker etter henne.

Vi bor ved en trafikkert vei og jeg er livredd noe skal skje henne. Hvis hun en dag skulle forsvinne eller bli påkjørt, aner jeg ikke hva jeg hadde gjort. Hun er så verdifull for meg, og jeg merker psyken min er så mye bedre etter den lille hårballen kom i hus. Hun elsker meg betingelsesløst, og den følelsen når hun kommer springende mot meg er ubeskrivelig

Anonymous poster hash: f4416...e3b