Råd fra kloke single sjeler..?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er så lei meg.. Samboeren min flyttet ut for noen dager siden. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal overleve. Vi hadde vært sammen i fire år og delt så mye. Julaften var jeg hos familien hans.. og tre dager senere gjør han det slutt med meg..

Vi er fra samme vennegjeng, så han feiret nyttårsaften med våre venner igår. Jeg var hjemme hos mamma og pappa.. la meg klokken 10 og sov inn i det nye året.

Føler meg helt tom og energiløs. Hvem skal jeg si god natt til om kvelden. Hvem skal jeg si hei til om morgenen? Hvem skal jeg ringe når jeg lurer på noe rart? Hvem skal jeg gi all omsorgen min til? Hvem skal jeg fortelle om det morsomme som skjedde på jobb? Hvem skal jeg ha de gode samtalene med?

Denne kjærlighetssorgen er altoppslukende og jeg klarer ikke tenke rasjonelt. Hva er deres beste tips i kjærlighetssorg? Noen som vil dele erfaringer? Hvor lenge varer den værste perioden? Når følte dere at dere hadde det "ok"? Hva gjorde dere som hjalp? Hvordan kom dere dere gjennom det?

Anonymous poster hash: c000b...c98

[AnonymBruker]

Ingen...?

TS

Anonymous poster hash: c000b...c98

[AnonymBruker]

Til alle dine spm. - venner og familie? Hvor mye snakker du med venner til vanlig?

Anonymous poster hash: 07bdf...460

[AnonymBruker]

Eneste rådet jeg kan gi er å bryte alt som er av kontakt, ikke fortsette å være "venner" eller noe sånn, slette den det gjelder fra sosiale media, fra telefonen, kvitte seg med bilder og andre minner. Jævlig er det alltid for en stund, men man kan korte kraftig ned på sorgprosessen ved å ta sånne grep.

"Ute av syne, ute av sinn" er det noe som heter. Det ordner seg

Anonymous poster hash: 163db...c21

[AnonymBruker]

Bygg opp deg selv slik at du fungerer mest mulig selvstendig - og ivareta dette neste gang du er i et forhold. Sørg også for å ta vare på vennskap og familie, slik at du ikke står på bar bakke neste gang det blir slutt.

Anonymous poster hash: f0f72...63c

[AnonymBruker]

Til alle dine spm. - venner og familie? Hvor mye snakker du med venner til vanlig?

Anonymous poster hash: 07bdf...460

Har mange venner, noen få veldig nære som jeg har snakket med. Familien min er støttende. Har den siste uken bodd hjemme hos mor og far for og slippe å være alene. Jeg bryter sammen i gråt flere ganger daglig.. bare skjønner ikke hvor lenge det skal vare.. Vet at det bare har gått en uke, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det om det er like ille i mange uker til..

Anonymous poster hash: c000b...c98

[-Fiona-]

Jeg er ikke singel, og jeg er overhode ikke sikker på om jeg er spesielt klok heller, men jeg har likevel lyst til å fortelle deg at det kommer til å gå bra, bare gi det litt tid

Nå som det enda er nytt for deg er det viktig å bruke det nettverket du har for det det er verdt. Stikk ut med venner, besøk familien, og gjør ellers det du har lyst til. Før du vet ordet av det er du oppe på beina igjen, og mer selvstendig enn noen gang

[AnonymBruker]

Tenk på all den tiden du har for deg selv til å bare gjøre dine egne ting og slippe å ta hensyn til noen andre. Det er uvant, men det er ikke farlig å være alene. Tvert i mot har du nok nå godt av å være litt alene og bli kjent med deg selv som den personen du er. Frem til nå har du vært en del av en tosomhet, og ikke et individuelt menneske. Men nå har du sjangsen til å utvikle deg selv og finne din indre styrke.

Det er faktisk ikke bull-shit at man kommer styrket ut av slike hendelser. Det er bare ikke så lett å se det på den måten når man står midt oppi dette.

Men du må bare stole på at alt ordner seg for deg. For det vil det.

Anonymous poster hash: d98fa...5ce

[Ingvild1001]

Vet så godt hvor jævlig det er. Forhold i 4 år - avsluttet: Klarte ikke å gå på butikken engang uten å gråte de første ukene. Men heldigvis hadde jeg begynt i ny jobb, og måtte stupe rett inn i nye utfordringer og fikk litt tid til å ikke tenke på det i løpet av dagen. Samtidig fikk jeg bekreftelser gjennom å mestre nye oppgaver, treffe flere folk og venner osv. Merket at dette var gull verdt! Så mitt tips: Prøv å finn noe nytt å fordype deg i, nye utfordringer, hobbyer o.l. Avtal møter med venner, ikke ver alene, og ha noe å se frem til. Det gjelder vel bare å få tilbake følelsen av at det er fint å ha seg selv som eneste selskap også.

Lykke til!!

[AnonymBruker]

Er utrolig kjipt med kjærlighetssorg. Der og da kjennes det jo ut som det aldri kommer til å bli bedre, men det blir det... etter hvert. Ta tiden til hjelp.
Men jeg tror det er viktig å aktivisere seg selv, ikke sitt å glo i veggen, da begynner man bare å tenke. Ta tur på kafe, om så alene, sitt å les et blad mens du er der. Gå på kino, gå turer, hør på musikk, dans i stua, dra på trening. Gjør ting, møt folk. Ta gjerne med deg noen, men det meste kan du også gjøre alene om du ikke har noen venner som kan være med akkurat da.

Anonymous poster hash: 229ec...65d

[Nmtt]

"Ute av syne, ute av sinn" er det noe som heter. Det ordner seg

Stemmer overhodet ikke. Har du prøvd det eller??

Jeg gikk i over ett år og tenkte på han exen fint uten å ha noe annet å minne meg om han. Til TS, lykke til. Ta tiden til bruk. Det er alt jeg har å si.. Bruk vennene dine eller familien

[AnonymBruker]

Selv var jeg igjennom det samme i sommer. Vi hadde vært sammen i fire år, men plutselig ville hun ikke lengre. Jeg lot meg selv ha det vondt i noen uker, husker ingenting av den fantastiske Bergenssommeren vi hadde. Jeg lå stort sett i sengen.

Etter det begynte jeg å ta fatt på livet igjen. Jeg jobbet veldig mye en periode, fikk tankene over på andre ting. Det å ta vare på meg selv var også viktig. Gjøre ting jeg ville, samtidig som jeg begynte å forbedre meg på de områdene jeg trengte dette. Ting gikk gradvis bedre, og jeg fant stort sett alltid på ting med venner og familie.

I dag, temmelig nøyaktig 6 måneder etter kan jeg si at jeg er over henne. Tenker fremdeles på henne av og til, men jeg har møtt så mange nye fine mennesker i tiden etter at jeg har det mye bedre med meg selv. Så fra bunnløs sorg til et godt liv tok det ca. seks måneder.

I julen traff jeg en flott jente, men hun bor dessverre langt unna meg. Så litt nedfor igjen nå, men det ordner seg nok snart.

Så lykke til, dette kommer du deg over. Finn noen andre å dele kjærligheten din med:)!

Anonymous poster hash: 6a451...020

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: c9265...848

[AnonymBruker]

Føler med deg. Men mitt beste råd: IKKE sitt hjemme alene. vet det er lett og bli værende i senga, og ikke sykemeld deg fra jobb, dra på trening. Var det et vennlig brudd? da kan du fortsette og ha kontakt med han.

Anonymous poster hash: d1553...708

[Gjest Cartman]

Hvorfor ble det slutt? Kanskje dere bare trenger en pause. Det er i motgangen man blir testet. Det gjelder både deg og han. Hvis han ikke takler motgang, så vil han aldri oppleve ekte lykke. Det samme gjelder deg. Snakk med han og finn ut hva som er galt? Jobb med forholdet.

[Jon_Edvard_Longs]

Begynn å meditere.

[studentjenta]

Kutt kontakten, oppsøk venner og familie, finn på ting du elsker, lær deg å like livet uten en partner. Stå på TS, heier på deg

Lykke til!

[draug 75]

Vi heier på deg.

Det er nå godt og vel halvannet år siden hun dro. Det hadde var i over åtte år. Jeg kan trygt si huset var tomt.

Vel, jeg passa hunden, gikk på jobb, ranglet litt og etterhvert kom hverdagen min tilbake. Da hun en liten måned etterpå ver ute med en kis, skjønte jeg jo hva som var skjedd.

De dårligste forståelsene jeg fikk var "bare en pause" og "vinne henne tilbake". De mest ufølsomme reaksjonene kom fra de nærmeste: "at du kunne rote dette bort!" og "dere må slutte å tulle slik, dette må du vare mann og reparere" - den type ting. Over er over. Du er den som er dumpet og det er ingen ting du kan gjøre noe med. Ferdig, slutt, amen.

Det du har er en sorgreaksjon. Sorg.

For min del hjalp det at jeg kom tilbake til hverdagen kjappt og fikk andre ting å tenke på enn å grave meg ned. Gradvis ser man at man lever, gradvis får man bearbeidet sorgen med at tiden går.

For du kan ikke annet enn å ta tiden til hjelp. På et vis må du avfinne deg med situasjonen, finne tilbake til hverdagen og se at du lever. Du kan ikke grave deg ned, du kan ikke ligge i senga, du kan ikke slutte å spise, osv. Du må leve hverdagslivet.