Soveråd?

[Frøken Smilla]

Vi har en sønn på 15 måneder, som hele veien har slitt med søvn. Dagsoving har vært (og er) i beste fall en utfordring. Å legge for kvelden går fint, men frem til han var 8 måneder sov han ikke en eneste full natt. Fra 8 til 9 måneder sov han 19-07, men så var det slutt. Fra da av har han vekslet mellom å våkne et sted mellom to og seks ganger per natt, og da starte dagen klokken 6, eller å sove natten gjennom, men starte dagen 4.30 -møkkasur og trøtt fordi han egentlig ikke er utsovet ... Og nå er det helt slutt på overskuddet til både mor og far!

Det meste har vært prøvd, bortsett fra "skrikekur": legge tidligere/senere, ligge inne på rommet hans, opp-ned-metoden, mer mat om kvelden, at bare pappa'n går inn ... Men ingenting ser ut til å fungere. Har noen et tips?

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen og har dessverre ingen gode råd, men tenkte bare å spørre om det virker som noe plager han? Vårt barn skreik 1-2ganger i timen gjennom hele natta helt til vi fant en lege som tok bekymringene våre på alvor. Hadde mistanke om refluks, noe som stemte, og i ettertid fant vi også ut at barnet har epilepsi, noe som også førte til all denne nattevåkingen. Nå får han medisiner og sover gjennom natta, men våkner fortsatt grytidlig da (mellom 04-05 hver morgen).

Anonymous poster hash: 257dc...4ae

[Frøken Smilla]

Kjenner meg veldig godt igjen og har dessverre ingen gode råd, men tenkte bare å spørre om det virker som noe plager han? Vårt barn skreik 1-2ganger i timen gjennom hele natta helt til vi fant en lege som tok bekymringene våre på alvor. Hadde mistanke om refluks, noe som stemte, og i ettertid fant vi også ut at barnet har epilepsi, noe som også førte til all denne nattevåkingen. Nå får han medisiner og sover gjennom natta, men våkner fortsatt grytidlig da (mellom 04-05 hver morgen).

Anonymous poster hash: 257dc...4ae

Takk for tilbakemelding.

Nei, det virker ikke som det er noe som plager ham, men det skal sies at de heftigste nettene (med inntil 6 oppvåkninger mellom midnatt og 06.00) har vært sammenfallende med sykdom (forkjølelse). Han er "ørebarn" og plages over snittet mye når han blir tett i nesen. I julen fikk vi for første gang tips om nesespray for så små barn (saltvann fungerer ikke optimalt). Bruk av denne satte stopper for de ørten oppvåkningene i løpet av natten, men forhindret fortsatt ikke at han våkner i 4-5-tiden og ikke vil sove igjen. I all den grad "noe" kan være årsaken til denne dårlige søvnen, kan det være det at han er prematur: pga lav fødselsvekt og høyt billurubinnivå i kroppen da han ble født, måtte han "tvangsfores" de første ukene. Det innebar vekking hver 2.-3. time hele døgnet. I tillegg har han slitt med forstoppelse fra han var 4-5 uker gammel (og frem til nå, mer eller mindre). Det er dog ingen sammenheng mellom treg mage og dårlig søvn lenger (eller, sagt på en annen måte: han sover ikke noe bedre selv han ikke er forstoppet).

Samsoving har ikke egentlig vært noe vi har villet drive med. Jeg har en tendens til å stresse i søvne, og har ved flere anledninger gått i søvne. Mannen sover dårlig nok som det er (også før baby), og vi har frem til nå vært litt opptatte av at vår seng er vår seng. Men etter over 15 måneder med dårlig søvn, og en mor som er i ferd med å gå opp i liminga, kapitulerte vi i går morges. Poden ble løftet inn i vår seng da han hylte og skrek og nektet å sove videre i 4.30-tiden. Og der, mellom oss, sov han søtt til 7.30. Ny soverekord! Vi gjentok dette i dag, da han våknet 5 og nektet å sove videre, og vi endte med å sove til over 8 alle sammen. Ord kan knapt beskrive hvordan det føles å omsider få sove litt.

Allikevel: har noen et råd som innebærer bedre søvn for sånne små, uten at det nødvendigvis innebærer foreldresengen, så kom med dem! (Og hvis noen har et tips til hva en utslitt mor skal gjøre for å orke og komme seg på jobb igjen over helgen, så rop ut ... Til tross for to netter med litt mer søvn enn vanlig, føler jeg meg som en utslitt vaskeklut (og ser dessverre ikke noe freshere ut heller ...).)

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg nærmest skrevet selv for noen år siden. Føler virkelig med dere! Vi hadde samme start som dere med et lite barn, med tilhørende nærmest tvangsforing hver andre time og daglige veiinger. Barnet sovnet lett på kvelden, men våknet hyppig fra kvelden av, og med svært tidlige morgener. Vi slet også med dagsøvnen. Det var vanskelig å få barnet til å sove og det sov svært korte lurer når det først sovnet. Slitsomt! Men jeg så etterhvert en tydelig sammenheng mellom dagsøvnen og øvrig søvnkvalitet. Innsatsen ble derfor lagt ned her. (For oss fungerte det å bære barnet i søvn, når det etterhvert aksepterte å bli lagt ned (det var for øvrig ikke gjort i en fei) kunne det plutselig sove en time halvannen. Den tiden var gull for oss begge, og påvirket også den øvrige søvnen til barnet som da ble noe bedre. Så fremt barnet ikke var plaget av noe da... )

Likevel ble hovedløsningen for oss etterhvert å akseptere at det var snakk om en unntakstilstand, og vi valgte å ta barnet inn i senga slik som dere har gjort de siste dagene. Det gikk seg til etterhvert for oss, men det tok tid. Barnet har nå blitt tre år og sover stort sett hele natta, men så fort det er litt forkjølet eller lignende våkner det fortsatt hyppig.

I ettertidens lys har jeg tenkt at barnet vårt kanskje led av så kalt stille refluks. I tillegg til at personligheten til barnet nok også spilte inn.

Jeg angrer for øvrig på at vi ikke tok kontakt med søvnspesialist, selv om vi følte vi hadde prøvd det meste hadde det vært godt å prøvd det også.

Lykke til videre!

Anonymous poster hash: f76d0...fa0

[Frøken Smilla]

Dette kunne jeg nærmest skrevet selv for noen år siden. Føler virkelig med dere! Vi hadde samme start som dere med et lite barn, med tilhørende nærmest tvangsforing hver andre time og daglige veiinger. Barnet sovnet lett på kvelden, men våknet hyppig fra kvelden av, og med svært tidlige morgener. Vi slet også med dagsøvnen. Det var vanskelig å få barnet til å sove og det sov svært korte lurer når det først sovnet. Slitsomt! Men jeg så etterhvert en tydelig sammenheng mellom dagsøvnen og øvrig søvnkvalitet. Innsatsen ble derfor lagt ned her. (For oss fungerte det å bære barnet i søvn, når det etterhvert aksepterte å bli lagt ned (det var for øvrig ikke gjort i en fei) kunne det plutselig sove en time halvannen. Den tiden var gull for oss begge, og påvirket også den øvrige søvnen til barnet som da ble noe bedre. Så fremt barnet ikke var plaget av noe da... )

Likevel ble hovedløsningen for oss etterhvert å akseptere at det var snakk om en unntakstilstand, og vi valgte å ta barnet inn i senga slik som dere har gjort de siste dagene. Det gikk seg til etterhvert for oss, men det tok tid. Barnet har nå blitt tre år og sover stort sett hele natta, men så fort det er litt forkjølet eller lignende våkner det fortsatt hyppig.

I ettertidens lys har jeg tenkt at barnet vårt kanskje led av så kalt stille refluks. I tillegg til at personligheten til barnet nok også spilte inn.

Jeg angrer for øvrig på at vi ikke tok kontakt med søvnspesialist, selv om vi følte vi hadde prøvd det meste hadde det vært godt å prøvd det også.

Lykke til videre! Anonymous poster hash: f76d0...fa0

Takk for svar -det er unektelig noe i dette med "felles skjebne, felles trøst"!

Dessverre (eller heldigvis) har det aldri vært sånn her at dagsoving påvirker natten, hverken ved "søvn avler søvn " eller det motsatte. Og heldigvis for det, får en vel si, for også dagsoving er en utfordring i perioder.

Her går ting sin skjeve gang. Mens det fungerte som bare det å ta ham inn til oss hvis han våknet før 6 forrige uke, var det i går og i dag morges helt slutt på det. Så her har mor vært våken siden 4.40 ... Igjen. Å påstå at jobb i dag kan bli en utfordring, vil være å underdrive. Jeg har såvidt hatt energi nok til å komme gjennom helgens små aktiviteter, og da mye takket være at vi har vært to som har avlastet hverandre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom hverdagen med dette sovemønsteret

[AnonymBruker]

Vi har det helt likt. Har prøvd alt. Samsoving etter oppvåkning er det eneste som fungerer litt. Legger oss rundt halv ni om kvelden for å få med oss de første timene han sover sammenhengende..

Anonymous poster hash: f335c...b7b

[Frøken Smilla]

Vi har det helt likt. Har prøvd alt. Samsoving etter oppvåkning er det eneste som fungerer litt. Legger oss rundt halv ni om kvelden for å få med oss de første timene han sover sammenhengende..

Anonymous poster hash: f335c...b7b

Her er det også tidlig kveld, ca 21, men søvnunderskuddet er vel så stort at selv ikke det synes å hjelpe nå Hvor gammel er din, og hvor lenge har dere slitt med søvn?

[AnonymBruker]

Min er nå 21mnd, og vi har slitt siden 4 mnd. Fra 4-12 mnd var han våken en gang i timen gjennom hele natta. Deretter går det langsomt bedre. Vi er supertrøtte, prøver å avlaste hverandre så godt vi kan. Har ingen annen avlastning. Stor takhøyde for å unngå krangling må også til.

Anonymous poster hash: f335c...b7b

[AnonymBruker]

Samsoving har ikke egentlig vært noe vi har villet drive med. Jeg har en tendens til å stresse i søvne, og har ved flere anledninger gått i søvne. Mannen sover dårlig nok som det er (også før baby), og vi har frem til nå vært litt opptatte av at vår seng er vår seng. Men etter over 15 måneder med dårlig søvn, og en mor som er i ferd med å gå opp i liminga, kapitulerte vi i går morges. Poden ble løftet inn i vår seng da han hylte og skrek og nektet å sove videre i 4.30-tiden. Og der, mellom oss, sov han søtt til 7.30. Ny soverekord! Vi gjentok dette i dag, da han våknet 5 og nektet å sove videre, og vi endte med å sove til over 8 alle sammen. Ord kan knapt beskrive hvordan det føles å omsider få sove litt.

Har et barn på din alder. Vi har samsovet hele livet hans. Jeg orker ikke gjøre hver natt til kamp og fortvilelse, og fra naturens side er det vanlig å sove i klynger. Målinger man har gjort av fysiologiske reaksjoner på barn som samsover, er også positive. De lærer tidsnok å sove alene.

(Dette var ment som noen trøstens ord, hvis dere velger å samsove men føler dere "mislykkes", ikke for å kritisere altså).

Anonymous poster hash: b0387...575

[Frøken Smilla]

Har et barn på din alder. Vi har samsovet hele livet hans. Jeg orker ikke gjøre hver natt til kamp og fortvilelse, og fra naturens side er det vanlig å sove i klynger. Målinger man har gjort av fysiologiske reaksjoner på barn som samsover, er også positive. De lærer tidsnok å sove alene. (Dette var ment som noen trøstens ord, hvis dere velger å samsove men føler dere "mislykkes", ikke for å kritisere altså). Anonymous poster hash: b0387...575

Takk for trøstende ord, men de var nok dessverre litt feilslått. Vi har helt bevisst unngått å samsove. Dvs, vi gjorde det i noen netter da han var helt "fersk", men da (og senere også, til tross for at han da sov i vugge ved siden av meg) styra jeg rundt halve natten og bl.a lette etter en baby jeg (drømte at jeg) hadde rotet bort i sengetøyet Dette førte jo til at både jeg og mann og barn sov dårlig, så det ble vi nødt til å kutte ut. Når vi nå har prøvd igjen, funka det som nevnt et par netter, men dermed var det slutt. Fem netter på rad nå har han igjen våknet mellom 4 og 5. Vi tar ham inn til oss, og han er HELT spinnvill, turner og herjer, uansett hva vi gjør og hvor "zen" vi er ... Resulatet er at en av oss (les: jeg) står opp i 5-tiden med møkkasur, drittrøtt unge som nekter å sove mer. Good times.