Er samboende foreldrepar blitt det unormale?

[AnonymBruker]

Virker jo som om de siste par generasjoners foreldre er blitt generasjonene der det er mer vanlig å ikke bo sammen enn å gjøre det. Hva kan være årsaken til dette? Er det foreldrenes egoistiske holdning? For det kan umulig være slik at de fleste parforhold har en psykotisk part, kan det?

Anonymous poster hash: d3a3d...9a6

[AnonymBruker]

Man innser at det er ganske urealistisk at man skal klare å holde på den samme personen i 40 år. Mulig at de fleste er for umodne til at de klarer å holde på kjærligheten. Men folk forandrer seg også en del mellom de er 30 og 50, vokser fra hverandre.

Anonymous poster hash: 5c559...558

[~white lady~]

Samfunnet har endret seg. Det er lettere å være aleneforelder nå enn før, både økonomisk og sosialt. Ingen som letter på øyenbrynene om man forteller at man har et barn eller to fra et tidligere forhold.

Samtidig så er det nok mange som gir opp for lett også. Det har jeg sett flere ganger. I andre tilfeller er det par som aldri burde vært sammen, som får barn litt for raskt, og så skjærer det seg. Selvfølgelig. Barn fungerer ikke som par-lim.

Det har også mye å si hvilket miljø man er vokst opp i. Ei venninne av meg som er alenemor, omgås "kun" alenemødre selv. Ei annen venninne av meg som går i kristne miljøer, tar det som en selvfølge at man gifter seg før barna kommer. Og så videre...

[AnonymBruker]

Man innser at det er ganske urealistisk at man skal klare å holde på den samme personen i 40 år. Mulig at de fleste er for umodne til at de klarer å holde på kjærligheten. Men folk forandrer seg også en del mellom de er 30 og 50, vokser fra hverandre.

Anonymous poster hash: 5c559...558

Det er jo ingen egentlig grunn til at dette skal være urealistisk. Det er jo vanlig for folk som nå er i 50 og 60-årene.

Anonymous poster hash: d3a3d...9a6

[Veggdyret]

Jeg kjenner nesten ingen aleneforeldre som var aleneforeldre "fra starten av", men kjenner mange par som gikk fra hverandre (både samboere og gifte) mens de hadde barn i barnehagealder..

[kjøttmeis]

Kanskje fordi det er lettere å gå fra hverandre nå; det er blitt mer vanlig og akseptert i samfunnet. Mange innser vel at de ikke klarer å leve sammen så lenge. Og så er det blitt lettere for aleneforeldre.

Jeg vil gjerne bo sammen med min partner når vi får barn sammen. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det hadde blitt om barnet plutselig måtte flytte fra forelder til forelder. Jeg vil ikke at det skal skje. Så den jeg får barn med, om det er min samboer eller ikke, så ønsker jeg å holde sammen med personen. Men man vet jo aldri hva fremtiden bringer...

[Viljaa]

Det er jo ingen egentlig grunn til at dette skal være urealistisk. Det er jo vanlig for folk som nå er i 50 og 60-årene.

Anonymous poster hash: d3a3d...9a6

Njaa. Mine foreldre er i 50-årene og jeg har mange venner med foreldre på samme alder som bor fra hverandre og er etablert med nye partnere.

I generasjonen før der igjen er det nok mange som holdt sammen hele livet. Men det er jo snakk om en generasjon som vokste opp i et helt annet samfunn hvor menn var primærforsørger i de fleste familier, mens kvinner hovedsaklig ble oppdratt til å være hjemme (selv om en del riktignok også jobbet). At de holdt sammen kan ha like mye med økonomi å gjøre som av kjærlighet.

[AnonymBruker]

Statistikken er klar. De fleste barn bor sammen med BEGGE foreldre.

Anonymous poster hash: fa7c0...8ee

[AnonymBruker]

Vil nesten tro at det er enklere å dra. Før måtte du ha stabil økonomi for å klare å ta vare på barnene, nå kan du spytte ut så mange du vil, og få støtte for alt.

Har ei venninne med tre barn og gift. Han er akkurat ferdig utdannet og vil tjene en del når han får fast jobb... Mark my words, dette vil bli dyrt for mannen i fremtiden, da hun aldri har vært i jobb, men fått kontantstøtte og vært gravid på ny hele veien etter VGS...

Anonymous poster hash: ebdcd...64f

[Kattugla]

Kanskje fordi mange er så raske til å få barn sammen, at det skjer før de rekker å forstå at de ikke passer sammen som

par. Har også inntrykk av alle "dump han/henne" kommentarene man ser her inne, at en del er ikke så veldig innstilt på å måtte jobbe for forholdet. Nå mener jeg ikke at man bør bli i et dårlig forhold for enhver pris, men kanskje folk burde vente til de er godt kjent med hverandre før de velger å få barn sammen.

[Majott]

Det er mange som starter en familie sammen, og virkelig vil at det skal vare. Jeg var gift med min eks i 14 år, og ønsket at vi skulle være sammen for alltid. Det skjedde ikke, ettersom vi hadde ting som ikke kunne forenes mellom oss, og de var sterke nok til at vi skiltes.

Vi er fortsatt gode venner, og har samarbeidet godt når det gjelder barna. Han har vært en del av mitt liv siden jeg var 16 år, og vi kan fortsatt snakke fortrolig. Jeg skulle ønske at vi klarte å være sammen, men det gikk ikke. Han har villet ha meg tilbake i alle år, og det hadde vært det beste for barna, men jeg klarer ikke å se for meg han som en partner på alle vis igjen. Han er en god mann, og kjempesnill, så det har ikke noe med det å gjøre. Vi passer bare ikke sammen på et dypere nivå, selv om vi passer sammen i hverdagen (altså på et overfladisk nivå).

[AnonymBruker]

Jeg kjenner nesten ingen aleneforeldre som var aleneforeldre "fra starten av", men kjenner mange par som gikk fra hverandre (både samboere og gifte) mens de hadde barn i barnehagealder..

Samme her...kjenner solide par hvis skilte seg/brøt samboerforholdet kort tid etter at barna kom.

Barn er ikke lim for forholdet nei....

Anonymous poster hash: 54254...f56

[AnonymBruker]

I dag finnes det kvinner som går inn for og ønsker å bli alenemødre. Kan ikke annet enn riste på hodet av slikt. Hvor ble det av kjærligheten? Hvor ble det av å finne noen og holde sammen, i tykt og tynt?

Anonymous poster hash: b7662...c5c

[AnonymBruker]

Det var bedre før...

Anonymous poster hash: b7662...c5c

[Gjest KlippKlapp]

Det var bedre før... Anonymous poster hash: b7662...c5c

Det var uten tvil bedre før. Når man skal sette nye mennesker til verden så kan man ikke være naiv nok til at man går rundt og tror at man skal være nyforelsket hele resten av livet.

[AnonymBruker]

Jeg gjentar:

De aller fleste barn bør sammen med BEGGE foreldrene.

Det er overhodet ikke vanligst med ikke samboende foreldre.

Og til dette med at det var "bedre før". Kom i såfall med begrunnelse.

Anonymous poster hash: fa7c0...8ee

[Peter007]

Samfunnet har endret seg. Det er lettere å være aleneforelder nå enn før, både økonomisk og sosialt. Ingen som letter på øyenbrynene om man forteller at man har et barn eller to fra et tidligere forhold.

Samtidig så er det nok mange som gir opp for lett også. Det har jeg sett flere ganger. I andre tilfeller er det par som aldri burde vært sammen, som får barn litt for raskt, og så skjærer det seg. Selvfølgelig. Barn fungerer ikke som par-lim.

Det har også mye å si hvilket miljø man er vokst opp i. Ei venninne av meg som er alenemor, omgås "kun" alenemødre selv. Ei annen venninne av meg som går i kristne miljøer, tar det som en selvfølge at man gifter seg før barna kommer. Og så videre...

Klokt innlegg

[Peter007]

Vil nesten tro at det er enklere å dra. Før måtte du ha stabil økonomi for å klare å ta vare på barnene, nå kan du spytte ut så mange du vil, og få støtte for alt.

Har ei venninne med tre barn og gift. Han er akkurat ferdig utdannet og vil tjene en del når han får fast jobb... Mark my words, dette vil bli dyrt for mannen i fremtiden, da hun aldri har vært i jobb, men fått kontantstøtte og vært gravid på ny hele veien etter VGS...

Anonymous poster hash: ebdcd...64f

Dyrt for mannen? Tenker du ved samlivsbrudd eller om de bor sammen? Det blir dyrere å bo sammen enn samlivsbrudd for mannen her i lengden. Den som taper mest er damen. Spesielt ved samlivsbrudd da hun må i jobb etter hvert. Hun vil kanskje utdanne seg. Dette gir vel totalt det beste utbyttet. Uten jobb og utdanning minstepensjonist og dårlig inntekt.

[Puny]

Det er jo ingen egentlig grunn til at dette skal være urealistisk. Det er jo vanlig for folk som nå er i 50 og 60-årene.

Anonymous poster hash: d3a3d...9a6

De holdt sammen ja, men var de hadde jo ikke noe valg. Du måtte pent bli i ditt ulykkelige ekteskap for det var stor skam og bryte ut og ei heller hadde du som kvinne særlig mulighet til å forsørge deg selv...