MÅ jeg i begravelsen?

[AnonymBruker]

Det forrige svaret må på ingen måte tolkes som om jeg ikke synes du viser respekt for andre i samme posisjon om du ikke går, jeg mener bare at ingen vil klandre deg for mitt forslag.

Så enig, så enig!!! TS finner nok ut hva som er best. Men da begravelsen nok innebærer en hel helgetur (langhelg?) med familien på hytta, tenkte jeg at det muligens var enklere å holde både seg og innestengte følelser hjemme og heller sprette champagnen der man er hvis man skulle føle for det...

Anonymous poster hash: aa523...f8b

[AnonymBruker]

Ikke gå om du ikke vil. Ingen plikt. Nektet selv å stille i begravelse til min egen far, så skjønner deg godt.

Anonymous poster hash: 6caeb...cc1

[Gjest Blomsterert]

Farfar døde for tre år siden, da bodde jeg fortsatt hjemme hos foreldrene mine. Da var det en selvfølge at jeg måtte bli med i begravelsen.

Nå ligger farmor for døden, eller.. hun er gammel og skrøpelig, er ikke lenge før det blir hennes tur.

Jeg har aldri vært nær mine besteforeldre. Jeg rett og slett hater de. Jeg bryr meg ikke om hun dør i dag eller neste år.

Men.. jeg er redd for at jeg kommer til å bli tvingt til å gå i begravelsen!!

Og det vil jeg ikke. Foreldrene mine vet ikke hvor sterkt jeg misliker besteforeldrene mine.

Er det slemt av meg å lyve å si at jeg har legetime eller noe den helgen (vi har hytte der hvor hun bor, og eventuelt blir gravlagt. Den siden av familien bor der. Så det blir ei helg, og ikke dagstur)

Det å snakke til foreldrene mine, det nytter ikke.

Må komme opp med en unnskyldning på hvorfor jeg ikke kan.

Er det frekt? Er det en selvfølge at barnebarn møter opp i begravelsen?

Anonymous poster hash: 2ee50...91f

En går for å ta et endelig farvel,og noe sier meg du bør det.

Du trenger ikke føle at du viser den siste ære og alt de der.

Tro du vil ha godt av det jeg,selv om du ikke skjøner hva jeg mener?

[AnonymBruker]

Ikke gå om du ikke vil. Ingen plikt. Nektet selv å stille i begravelse til min egen far, så skjønner deg godt.

Anonymous poster hash: 6caeb...cc1

Det er da ingen som trenger å nekte å gjøre noe. Å delta på ting er faktisk et valg. Du valgte å ikke dra, du "nektet" ikke å dra. Hvem skulle tvunget deg?

Anonymous poster hash: 952f4...a79

[AnonymBruker]

Selvsagt behøver du ikke å dra i begravelsen.

Du kan enten dra en hvit løgn om spysyke, eller så kan du si til faren din at du ikke hadde noe godt forhold til farmoren din, og du har tenkt lenge over denne situasjonen og har dine gode grunner; dette er ting du ikke vil rippe opp i, men det eneste riktige er å ikke dra.

Anonymous poster hash: 552dc...e73

[Millimani]

Farfar døde for tre år siden, da bodde jeg fortsatt hjemme hos foreldrene mine. Da var det en selvfølge at jeg måtte bli med i begravelsen.

Nå ligger farmor for døden, eller.. hun er gammel og skrøpelig, er ikke lenge før det blir hennes tur.

Jeg har aldri vært nær mine besteforeldre. Jeg rett og slett hater de. Jeg bryr meg ikke om hun dør i dag eller neste år.

Men.. jeg er redd for at jeg kommer til å bli tvingt til å gå i begravelsen!!

Og det vil jeg ikke. Foreldrene mine vet ikke hvor sterkt jeg misliker besteforeldrene mine.

Er det slemt av meg å lyve å si at jeg har legetime eller noe den helgen (vi har hytte der hvor hun bor, og eventuelt blir gravlagt. Den siden av familien bor der. Så det blir ei helg, og ikke dagstur)

Det å snakke til foreldrene mine, det nytter ikke.

Må komme opp med en unnskyldning på hvorfor jeg ikke kan.

Er det frekt? Er det en selvfølge at barnebarn møter opp i begravelsen?

Anonymous poster hash: 2ee50...91f

Ingen kan tvinge deg når den tid kommer! Samtidig er det noe som heter at det er bedre å angre på ting man har gjort, enn å angre på ting man ikke har gjort. Vil du angre på at du går i begravelsen, eller vil du angre på at du ikke går i begravelsen? Hva er best for deg? Det er respektløst å lyve, så jeg ville heller vært ærlig hadde jeg vært deg.

Men hvis du direkte mislikte henne så er det jo egentlig mye "enklere" å overvære en begravelse enn ellers. Nå kan du jo bare sitte der likegyldig og tvinne tomler og tenke på andre ting til det er ferdig. Det er jo en lek i forhold til å sitte der og være skikkelig lei seg og på grinern.

Nettopp. Sitt der og vær "glad". Man har forskjellige måter å sørge på, noen reagerer med sorg og sinne, andre reagerer med glede og lettelse. Å være tilstede er kanskje bedre enn å ikke være tilstede, ingen kan tvinge deg til å vise følelser heller.

Hun forgrep seg på meg da jeg var yngre. Hun slo meg og var motbydelig mot meg.

Jeg hater hun, og vil ikke ha noe med hun å gjøre. Har ikke besøkt hun eller møtt hun siden begravelsen til farfar. Ønsker ikke å møte hun heller.

Så ja, jeg har en grunn til å ikke vil gå i hennes begravelse. Jeg sliter med sosial angst, hvorfor gå igjennom et helvetet for en person jeg hater?

Foreldrene mine vet ikke hva hun gjorde mot meg. De vet bare at jeg aldri har likt meg hjemme hos hun, jeg gråt i flere dager da jeg var yngre. Hylte og skreik, fordi jeg ikke ville dra på besøk til hun. To ganger rømte jeg fra huset hennes, en gang for å gå hjem (3 timer med bil) og en gang for å gå hjem til tante (1 time med bil). Begge gangene måtte jeg ligge over til de ei hel helg.

Etter andre gangen, da de fikk vite om begge gangene fra søsteren min, så trengte jeg ikke å ligg over der lengre. Søsknene mine lå over hos farmor og farfar, mens jeg var hos tante. Ingen fortalte foreldrene mine om rømlingsforsøkene tidligere, fordi farmor gav søsknene mine godteri og penger, mot at de ikke sa noe. Jeg ble slått til taushet.

TS

Anonymous poster hash: 2ee50...91f

Du har kanskje fortrengt disse minnene om din farmor, og de er så vonde at du helst vil tie om dem. Men tidsnok kan dagen komme at du får en "flashback", og dette kan f.eks. skje når din farmor dør. Derfor er slike ting viktige å snakke åpent om med sine nærmeste, og du bør fortelle det til dine foreldre. Om de vil tro deg er en annen side av saken, men det finner du jo ut av. Tror du deg ikke når du sier det, så bør de tro det senere. Du har også eksemplet med dine søsken som ble behandlet på en helt annen måte enn deg.