Når alle rundt deg blir gravide.....

[AnonymBruker]

Vi har prøvd i snart tre år...jeg måtte operere ut eggledere og bare prosessen dit var superlang......vi holder på med prøverør nå.....Den ene gangen satt spira i 13 uker før jeg mistet. Trodde vi var sikre etter uke 12, men sånn var det ikke.....har masse av babyutstyr stående i kjelleren til hån. Bare det er en utrolig stor sorg....vel uansett.....Alle rundt meg blir gravide!

Søstra til mannen min og to gode venninner ble gravide rett etter den gangen jeg ble det, pp2 hele gjengen....En annen venninne på pp3, en annen venninne enn det igjen på pp1, og i dag fikk jeg igjen beskjed at en venninne av meg var godt på vei, også i pp2.

Jeg er veldig glad på deres vegne, misforstå meg rett.....men jeg er så utrolig bitter. Hvorfor skal det være så enkelt for dem?

De har null forståelse for hva jeg går igjennom virker det som, føler at de gnir lykken sin inn i ansiktet mitt.

"Uff vennen, gikk det ikke denne gangen heller. Så trist for dere. Men vet du hva? Jeg er SÅÅÅÅÅÅÅÅÅ lykkelig, jeg ble gravid allerede på pp2 jeg da. Vi har tenkt på litt navn, å *fyll inn babyprat her*"

Dette er direkte sitert fra samme dagen jeg fikk beskjed fra gynekologen at fosteret var dødt, hun var den første etter mannen min jeg fortalte det til.....

Hun ene sendte meg ultralydbilde dagen etter jeg hadde hatt utskrapning for å fortelle hvor lykkelig hun var. Dette er altså en av mine beste venninner og hun har støttet meg i hele prosessen og viste hvor knust vi begge var når fosteret døde 13+2, også sender hun ett ultralydbilde av babyen sin DAGEN ETTER jeg hadde utskrapning. Kunne hun ikke ventet iallefall ett par dager før hun gnei inn lykken sin hos meg?

Som sagt så unner jeg hele gjengen alt godt og jeg er så glad at de slipper å slite sånn som jeg gjør, men kan de ikke tone det litt ned rundt meg? Jeg føler at de forlanger at jeg skal være ivrig og engasjert med graviditetståka de er i, men forstår de virkelig ikke hvor forferdelig det er å være i mine sko? At det er ett forferdelig sårt emne?

Heldigvis så er en av dem i det minste svært forståelsesfull, hun sier egentlig ikke stort om graviditeten sin om jeg ikke spør (å det gjør jeg mye fordi jeg tross alt er lykkelig for hennes vegne, gleder meg masse til å å bli "tante") Er det bare meg som synes at det er riktig måte å trå på rundt en i en slik situasjon? Eller er jeg bare ett forferdelig menneske? Føler meg så slem.....

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

[Biloba]

Det er enkelt for dem fordi kroppene deres virker. Det handler mest om flaks/uflaks. Jeg vet godt hvordan det er å være i uflaksenden.

Du er i ufrivillig barnløs-boblen, og de er i gravid på rosa skyer-boblen. Begge boblene kan være altoppslukende på sin måte. Det er ganske ekstremt å ikke ta hensyn så umiddelbart etter at du mistet, dog. Da tror jeg rett og slett at jeg hadde sagt fra at det ble for vanskelig å forholde meg til med så fersk sorg.

Jeg har alltid tenkt at det må være forferdelig å ikke få barn, men var likevel ikke forberedt på hvor intenst og konstant det presset ble. Jeg følte det som en blanding av sorg, angst, tvangstanker og depresjon, og det var umulig å få litt pause fra stressende tanker i all ventetiden mellom behandlinger. Jeg skjønner godt at de ikke forstår den situasjonen, men som nygravide burde de skjønne at tap av en etterlengtet graviditet, og frykten for at det ikke kommer en ny, er tøft. Har du prøvd å snakke med dem om hvordan du har det nå?

[Odin-Den-Enøyde]

Du er ikke slem bare fordi du har følelser. Er da klart det må være vondt å høre såpass mye om andre's lykkelige omstendigheter når du selv har vært så uheldig å miste.

Tror heller ikke de tenker over at de sårer deg med babypraten, jeg tror bare de er så rusa på babylykke at de ikke tenker klart. Det er i alle fall det jeg har inntrykk av skjer med førstegangsgravide.

Hva med å snakke med dem uten å tråkke noen på tærne? Gjøre det klart at du er lykkelig på deres vegne, men fint om de ikke bare snakker om det når du er i nærheten, i alle fall til du får fått det vonde litt på avstand.

Føler også alle rundt meg får barn for tiden, noe som er frustrerende når jeg selv også begynner å bli veldig klar for familieliv. Dessverre må også vi gjennom en lang prosess med assistanse for å få det til, om det lar seg gjøre.

Håper du snart får oppleve samme lykken som vennene dine, det blir nok din tur også skal du se

[AnonymBruker]

Gud så godt det var å høre at jeg ikke er ett fælt menneske! Den ene gangen jeg faktisk ble gravid så var jeg i en graviditetsboble, så jeg kan virkelig relatere. MEN, jeg har en venninne som sliter like mye som oss og ovenfor henne så var jeg virkelig ikke i noen boble. Jeg ventet til hun spurte før jeg snakket om noe vedr graviditeten fordi jeg visste at det var ett sårt emne. Hun ble heldigvis gravid hun også, rett etter meg, men desverre så mistet hun bare en uke etter meg. Hun sørget veldig og jeg la faktisk bort min egen sorg for å være der for henne den gangen. I ettertid har jeg funnet ut at hun gjorde det samme for meg, så vi bygget hverandre opp sammen og det gjør vi ennå.

Den aller, aller værste av disse "graviditetsmonstrene" er faktisk hun med ultralydsbildet. Og hun har hatt to spontanaborter (alle tre satt pp2 vel å merke) Hun var fullstendig KNUST begge gangene. Hun mistet uke 7 og uke 8. Vi mistet uke 13 og 11. Hun burde virkelig forstå hva vi går igjennom med abortene i tillegg til at vi ikke klarer å bli gravide igjen. Hun brukte 8 (!) mnd før hun turde å prøve igjen første gangen og 3-4 mnd før hun prøvde igjen etter andre gangen. Det er vel kanskje derfor jeg reagerer mest på hennes oppførsel. Hun venninnen som er forståelsesfull er faktisk førstegangsgravid og helt ærlig så burde vel egentlig de to rollene byttes om på.

Vil også gjerne si at ultralydsbildet damen ble dødelig såret når jeg spurte henne om vi heller kunne prates om noen dager, siden det ble for mye for meg akkurat etter MA.....Hun hadde gått til min barnløse-venninne og klaget til henne at jeg ikke unnet henne barnet (og sånt annet umodent drit) Vi er altså over 30 hele gjengen......Det virker som om de to abortene hennes og sorgen hun hadde etter dem er visket bort, at hun har fullstendig mistet empatien for andre....Hun klaget også over akkurat det samme som jeg gjør etter hun mistet....

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

[Essie_]

Jeg tror det handler om at de ikke har vært i situasjonen selv. De ønsker ikke å såre deg, men forstår ikke bedre.

Jeg husker en venninne fortalte meg for fem-seks år siden at de hadde hatt en sa før hun da var gravid igjen. Jeg forstod ikke at det var noen big deal før jeg stod der selv. Da vi mistet i sa hadde vi samme termin som et vennepar som ikke visste at de var gravide før halvgått svangerskap. "De hadde ikke engang prøvd". Men de vet ennå ikke om dette, og den perioden er fortsatt vond for meg å tenke på.

Nå er det jeg som er gravid, og en kollega av meg hadde termin en uke etter oss. Hun mistet under ganske dramatiske omstendigheter ca uke 10-11. Jeg prøver nå å være så omtenksom og sensitiv rundt henne som jeg kan. Men vi har snakket en del om dette, og jeg tror hun er glad på våre vegne, på samme måte som jeg er lei meg på deres.

[AnonymBruker]

Vi prøvde i fem år uten å lykkes, så jeg fikk et par slike øyeblikk underveis jeg også. Jeg tror også det handler om at de ikke har vært i situasjonen selv, dermed vet de ikke hvor vondt det gjør, hvor håpløst alt føles og hvor utrolig verdiløs, mislykket og ubrukelig man føler seg (det gjorde iallefall jeg). For meg handlet det aldri om at jeg ikke unnet dem å være lykkelige, det handlet om at å se deres lykke og føle med dem forsterket mine egne følelser til det uutholdelige. Og da ble det bare verre av at "folk flest" mente jeg burde tenke positivt og være takknemlig for det jeg allerede hadde (som om jeg ikke var det).

De aller fleste tar for gitt at de skal få barn, og de aller fleste blir gravide før de behøver å tenke tanken på at de kanskje skal være barnløse resten av livet. Dermed aner de ikke hva du føler nå.

Anonymous poster hash: a9884...f7a

[AnonymBruker]

For ikke å glemme søsteren til mannen min.....(ja jeg vet jeg syter). Når vi opplevde aborten så var det første gangen jeg har sett mannen min gråte....vi har opplevd mye som begravelser av kjære, men denne gangen så knakk han. Vi hadde prøvd så lenge, gledet oss og trodde vi var sikre (han jobber innen helse). Har aldri sett han så lykkelig og så ulykkelig på så kort tid.

Lillesøsteren hans ser på mannen min nesten som andre ser på en far (De mistet faren sin for noen år siden) å det er jo bare bra at de er så nære. Mye av grunnen til at hun prøvde på å bli gravid var fordi mannen min ventet barn (så ungene kunne vokse opp sammen), long story, men hun gjør alltid det han gjør,(veldig koselig jente forøvrig), men uansett, når hun fikk beskjed om at fosteret var dødt (å broren var fullstendig knust, noe hun godt visste) så begynte hun å pepre han med graviditetsoppdateringer og hvor lykkelig hun å kjæresten er...Sånn " Nå er nurket 8 uker, nå har hjertet begynt å slå" osv....Det virker som om hun tror barnet hennes er en erstatning for det han mistet. Misforstå meg rett, han gleder seg til å bli onkel, men han gledet seg mere til å bli far. Hva fader liksom....hun er 26.

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

[AnonymBruker]

Vi prøvde i fem år uten å lykkes, så jeg fikk et par slike øyeblikk underveis jeg også. Jeg tror også det handler om at de ikke har vært i situasjonen selv, dermed vet de ikke hvor vondt det gjør, hvor håpløst alt føles og hvor utrolig verdiløs, mislykket og ubrukelig man føler seg (det gjorde iallefall jeg). For meg handlet det aldri om at jeg ikke unnet dem å være lykkelige, det handlet om at å se deres lykke og føle med dem forsterket mine egne følelser til det uutholdelige. Og da ble det bare verre av at "folk flest" mente jeg burde tenke positivt og være takknemlig for det jeg allerede hadde (som om jeg ikke var det).

De aller fleste tar for gitt at de skal få barn, og de aller fleste blir gravide før de behøver å tenke tanken på at de kanskje skal være barnløse resten av livet. Dermed aner de ikke hva du føler nå.

Anonymous poster hash: a9884...f7a

Huff, klarte dere det eller ga dere opp? Ble skikkelig lei meg for deres skyld nå...verden er så urettferdig, å veldig mange vet ikke engang hvor urettferdig den faktisk er

Det du skriver her om barnløs her stemmer på en prikk på hvordan jeg føler det. Takk for at du klarte å sette ord på det! Det er VONDT på så utrolig mange måter

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

[Siljemo]

Vi har prøvd i snart tre år...jeg måtte operere ut eggledere og bare prosessen dit var superlang......vi holder på med prøverør nå.....Den ene gangen satt spira i 13 uker før jeg mistet. Trodde vi var sikre etter uke 12, men sånn var det ikke.....har masse av babyutstyr stående i kjelleren til hån. Bare det er en utrolig stor sorg....vel uansett.....Alle rundt meg blir gravide!

Søstra til mannen min og to gode venninner ble gravide rett etter den gangen jeg ble det, pp2 hele gjengen....En annen venninne på pp3, en annen venninne enn det igjen på pp1, og i dag fikk jeg igjen beskjed at en venninne av meg var godt på vei, også i pp2.

Jeg er veldig glad på deres vegne, misforstå meg rett.....men jeg er så utrolig bitter. Hvorfor skal det være så enkelt for dem?

De har null forståelse for hva jeg går igjennom virker det som, føler at de gnir lykken sin inn i ansiktet mitt.

"Uff vennen, gikk det ikke denne gangen heller. Så trist for dere. Men vet du hva? Jeg er SÅÅÅÅÅÅÅÅÅ lykkelig, jeg ble gravid allerede på pp2 jeg da. Vi har tenkt på litt navn, å *fyll inn babyprat her*"

Dette er direkte sitert fra samme dagen jeg fikk beskjed fra gynekologen at fosteret var dødt, hun var den første etter mannen min jeg fortalte det til.....

Hun ene sendte meg ultralydbilde dagen etter jeg hadde hatt utskrapning for å fortelle hvor lykkelig hun var. Dette er altså en av mine beste venninner og hun har støttet meg i hele prosessen og viste hvor knust vi begge var når fosteret døde 13+2, også sender hun ett ultralydbilde av babyen sin DAGEN ETTER jeg hadde utskrapning. Kunne hun ikke ventet iallefall ett par dager før hun gnei inn lykken sin hos meg?

Som sagt så unner jeg hele gjengen alt godt og jeg er så glad at de slipper å slite sånn som jeg gjør, men kan de ikke tone det litt ned rundt meg? Jeg føler at de forlanger at jeg skal være ivrig og engasjert med graviditetståka de er i, men forstår de virkelig ikke hvor forferdelig det er å være i mine sko? At det er ett forferdelig sårt emne?

Heldigvis så er en av dem i det minste svært forståelsesfull, hun sier egentlig ikke stort om graviditeten sin om jeg ikke spør (å det gjør jeg mye fordi jeg tross alt er lykkelig for hennes vegne, gleder meg masse til å å bli "tante") Er det bare meg som synes at det er riktig måte å trå på rundt en i en slik situasjon? Eller er jeg bare ett forferdelig menneske? Føler meg så slem.....

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

Du er ikke slem! Hu kunne ha spart seg for "lykkelig" kommentaren 2 sek etter du fortelle om utskrapning + ultralydbilde dagen etter. Hva faen lissom? Ja, hun er glad, men vent hvetfall et par dager da?!

[Skyblue]

Håper den sitter snart hos dere igjen Skjønner at du føler det sånn... verden er urettferdig! Men det beste du kan gjøre for deg selv og mannen din er å minne dere på at en vakker dag så sitter dere også der med en baby i armene, og da vil all den tunge tiden være så verdt det!

For noen sier det boom så er man gravid og får barn mens for andre tar det tid. Måneder, år.. men stort sett alle sitter igjen tilslutt med et vellykket resultat

[AnonymBruker]

Håper den sitter snart hos dere igjen Skjønner at du føler det sånn... verden er urettferdig! Men det beste du kan gjøre for deg selv og mannen din er å minne dere på at en vakker dag så sitter dere også der med en baby i armene, og da vil all den tunge tiden være så verdt det!

For noen sier det boom så er man gravid og får barn mens for andre tar det tid. Måneder, år.. men stort sett alle sitter igjen tilslutt med et vellykket resultat

Nåja.....takk for oppløftende ord..Alle gode ting er 10..Men vi har prøvd som sagt noen ganger nå etter den gangen vi fikk det til, og før....Det går den veien høna sparker for å si det sånn....Det er veldig mange som aldri får det til.....Om jeg hører "Når skal dere begynne å prøve å få barn da?" en eneste gang til så kan jeg ikke garantere at jeg ikke sparker de i leggen.... hardt

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

[AnonymBruker]

Du er absolutt ikke alene om å ha det slik.

De som er i lykkelige omstendigheter vet ikke hva andre kan slite med.

Jeg orket ikke ha en eneste babyting i hus, før babyene var kommet hjem. Det skrev jeg noe om her på kg og fikk høre at jeg var uansvarlig og masse annet ugreit. Problemet i dagens samfunn er at de fleste blir mer og mer egoistiske.

Anonymous poster hash: 2833a...63a

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er så lett å være venn heller jeg da. (Ikke at du gjør/tenker noe galt i det hele tatt!) Jeg ble gravid fort da vi begynte å prøve, men dette endte i for tidlig fødsel, og babyen døde på vei ut. Mange rundt meg var da gravide eller akkurat blitt foreldre. jeg opplevde at mange prøvde å skåne meg veldig for deres lykke, men jeg synes jo det ble helt feil det også. Det er jo det eneste de var opptatt av, og skånet de meg for det, skånet de meg jo for hele livet deres. Det blir litt sånn at uansett hva de gjør, blir det feil. Men jeg hadde blitt veldig lei meg hvis noen sendte ultralydbilde dagen etter! Den var utrolig unødvendig!!

Og jeg har også et eldre barn fra før, så jeg er i "barneverden", og da er det kanksje lettere å takle? Jeg har prøvd å bli gravid ett år etter dødfødselen nå uten hell, og ja, jeg merker at det stikker litt hver gang noen andre blir gravide, men jeg vil ikke at de ikke skal snakke med meg om det. Men det vil sikkert ikke du heller Det er ikke lett for noen dette, og veldig mange lag med følelser.

Anonymous poster hash: eeb27...805

[AnonymBruker]

Huff, klarte dere det eller ga dere opp? Ble skikkelig lei meg for deres skyld nå...verden er så urettferdig, å veldig mange vet ikke engang hvor urettferdig den faktisk er Det du skriver her om barnløs her stemmer på en prikk på hvordan jeg føler det. Takk for at du klarte å sette ord på det! Det er VONDT på så utrolig mange måter Anonymous poster hash: 017a3...4a0

Hei! Vi ga for så vidt opp, og nå er vi fosterforeldre til et fantastisk barn som trenger et sted å vokse opp For oss ble det etterhvert klart at det ikke er det biologiske som teller, men det er forskjellig fra person til person. Vi er vanvittige lykkelige og glade for å få være en del av livet til akkurat dette barnet, og nå vet jeg hvorfor jeg følte at livet var litt mindre meningsfullt uten barn. Det å ha barn gir absolutt en ekstra dimensjon.

Anonymous poster hash: a9884...f7a

[Skyblue]

Nåja.....takk for oppløftende ord..Alle gode ting er 10..Men vi har prøvd som sagt noen ganger nå etter den gangen vi fikk det til, og før....Det går den veien høna sparker for å si det sånn....Det er veldig mange som aldri får det til.....Om jeg hører "Når skal dere begynne å prøve å få barn da?" en eneste gang til så kan jeg ikke garantere at jeg ikke sparker de i leggen.... hardt

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

Du får bare svare "Jeg sier ifra den dagen vi skal få barn, jeg." og så bytter du tema. Eller noe... vær bestemt og gi et signal om at du ikke vil snakke om det, man pleier som regel å gi seg da.

[AnonymBruker]

Du er absolutt ikke alene om å ha det slik.

De som er i lykkelige omstendigheter vet ikke hva andre kan slite med.

Jeg orket ikke ha en eneste babyting i hus, før babyene var kommet hjem. Det skrev jeg noe om her på kg og fikk høre at jeg var uansvarlig og masse annet ugreit. Problemet i dagens samfunn er at de fleste blir mer og mer egoistiske.

Anonymous poster hash: 2833a...63a

Jeg forstår deg veldig godt! Her var det besteforeldrene som ikke klarte å styre seg. De kom drassende med hauger av utstyr og arveting. Hadde de visst at fosteret døde ett par uker senere så hadde de nok ikke vært like engasjerte. Jeg vet iallefall en ting, om vi klarer å bli gravide en gang til så skal jeg ikke si ett kvekk til noen før det har gått MINST 5 mnd.....

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er så lett å være venn heller jeg da. (Ikke at du gjør/tenker noe galt i det hele tatt!) Jeg ble gravid fort da vi begynte å prøve, men dette endte i for tidlig fødsel, og babyen døde på vei ut. Mange rundt meg var da gravide eller akkurat blitt foreldre. jeg opplevde at mange prøvde å skåne meg veldig for deres lykke, men jeg synes jo det ble helt feil det også. Det er jo det eneste de var opptatt av, og skånet de meg for det, skånet de meg jo for hele livet deres. Det blir litt sånn at uansett hva de gjør, blir det feil. Men jeg hadde blitt veldig lei meg hvis noen sendte ultralydbilde dagen etter! Den var utrolig unødvendig!!

Og jeg har også et eldre barn fra før, så jeg er i "barneverden", og da er det kanksje lettere å takle? Jeg har prøvd å bli gravid ett år etter dødfødselen nå uten hell, og ja, jeg merker at det stikker litt hver gang noen andre blir gravide, men jeg vil ikke at de ikke skal snakke med meg om det. Men det vil sikkert ikke du heller Det er ikke lett for noen dette, og veldig mange lag med følelser.

Anonymous poster hash: eeb27...805

Å kjære....nå fikk jeg bare lyst til å gi deg en skikkelig klem. Jeg klarer ikke engang å forestille meg hvor jævlig det må ha vært

Jeg vil veldig gjerne være endel av graviditetslykken til mine venner. Jeg er jo glad i dem og kjempe glad for deres skyld! Men jeg vil fremdeles ikke drukne. Det er en gylden middelvei her som jeg tror de fleste hadde hatt godt av å være på.

Jeg vil ikke drukne i " Se på meg så lykkelig jeg er! Se på meg! Se da!!!!!Det her er ekte lykke! Du skjønner det ikke før du er mor! Se på meg! Se på meeeeg!" samtidig som jeg vil være deltagende i "Fy søren å jeg gleder meg til ungen kommer". Det går ann å ta hensyn uansett hvor lykkelig eller ulykkelig man er.Jeg kommer ikke med " Du aner ikke hvor heldig du er som ble gravid så fort. Mange andre sliter. JEG har prøvd i over 3 år. JEG måtte operere. Vi har hatt flere prøverør forsøk, men vi klarer ikke. Tenk på alle de som sliter. JEG mistet fosteret i uke 13. Du aner ikke hvor jævlig JEG har det og hvor heldig du er. Se på MEG! Føl empati for MEG. Stakars MEG" Tviler på at jeg ville ha mange gravide venninner igjen om jeg kom med den regla.

Altså, gyldne middelvei er der man burde være.

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

[AnonymBruker]

Hei! Vi ga for så vidt opp, og nå er vi fosterforeldre til et fantastisk barn som trenger et sted å vokse opp For oss ble det etterhvert klart at det ikke er det biologiske som teller, men det er forskjellig fra person til person. Vi er vanvittige lykkelige og glade for å få være en del av livet til akkurat dette barnet, og nå vet jeg hvorfor jeg følte at livet var litt mindre meningsfullt uten barn. Det å ha barn gir absolutt en ekstra dimensjon.

Anonymous poster hash: a9884...f7a

Så bra dere fant deres lykke Kan jeg spørre hva som var deres årsak til barnløshet? Vi har såvidt begynt å se litt på adopsjon vi da. Vi har begynt å skjønne at dette går den veien høna sparker med biologiske barn.

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

[AnonymBruker]

Du får bare svare "Jeg sier ifra den dagen vi skal få barn, jeg." og så bytter du tema. Eller noe... vær bestemt og gi et signal om at du ikke vil snakke om det, man pleier som regel å gi seg da.

Jeg pleier å skifte samtaleemne jeg da. Jeg er ikke komfortabel i å fortelle noen andre enn mine nærmeste om hvordan vi sliter med å bli gravide. Men jeg må innrømme, ett skikkelig spark i skinnleggen begynner å friste. Forhåpentligvis glemmer de hele spørsmålet da

For meg er spørsmål om når man skal forplante deg like sært å spørre om som når man venter mensen neste gang eller om man sliter med hemoroider.

Anonymous poster hash: 017a3...4a0

[AnonymBruker]

Så bra dere fant deres lykke Kan jeg spørre hva som var deres årsak til barnløshet? Vi har såvidt begynt å se litt på adopsjon vi da. Vi har begynt å skjønne at dette går den veien høna sparker med biologiske barn. Anonymous poster hash: 017a3...4a0

Vi vet fremdeles ikke 100% sikkert hva årsaken er, men mest sannsynlig ligger det hos meg. Slik situasjonen er blitt så er det ikke viktig lenger, og jeg synes det er godt å ha "fått tilbake" kroppen min uten tanke på om jeg er gravid eller ikke. Vi var faktisk på adopsjonsforberedende kurs vi, men rakk ikke komme i gang helt før vi ble med på PRIDE-kurs og før vi visste ordet av det var vi fosterforeldre!

Jeg kan bare si at jeg føler en kjærlighet jeg ikke trodde var mulig, og det spiller absolutt ingen rolle at dette ikke er mitt barn (biologisk sett). Så ikke vær bekymret, du kommer til å føle deg som en mamma uansett hvordan du får barn

Anonymous poster hash: a9884...f7a