Bør jeg få barn i mitt polyamorøse forhold?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg lever et litt annerledes liv, da jeg er en polyamorøs person. Jeg er jente, men har to mannlige partnere. Den ene mannen er fra Jamaica, men er oppvokst i England, vi andre er norske. Vi er 24, 26 og 28 år gamle og har vært sammen i 6 år. Vi eier hus sammen (alle eier like stor andel).

Vi har et fantastisk forhold på alle måter, og er trygge på hverandre. Vi har alle vært i monogame forhold før, men det har ikke føltes rett og det er kun i dette forholdet vi er ordentlig lykkelige.

Det finnes mange forskjellige utgaver av polyamorøse forhold, men vårt er sånn at vi lever som et par, selvom vi er tre. Mine menn er bifile, så alle er kjærester, det er ikke sånn at jeg har to kjærester. Vi har samme soverom og alle sover i en stor dobbeltseng. Noen polyamorøse par er heller sånn at de har et hovedsoverom hvor par sover på rundgang, mens resten sover alene. Vårt forhold er lukket, altså har vi ingen ekstra kjærester på si, som noen polyamorøse par har. Det vil alltid bare være oss tre.

Nå har vi begynt å tenke på barn. Vi har alle kjempelyst på barn, men har vett nok til å tenke litt over om dette er smart mtp vår uvanlige samlivsform. Vi har opplevd en god del fordommer og dømming.

Jeg håper dere her kan hjelpe oss med å sortere argumentene. Hvordan tror dere det vil føles for et barn å vokse opp hos oss? Jeg er redd for mobbing, at barnet skal være flau og føle seg annerledes. På samme tid tenker jeg at det nå er flere og flere homofile par som får barn - og disse barna går jo gjennom noe av det samme? Men homofile tør jo likevel å velge å få barn.

Håper noen kan gi oss noen synspunkter på hvordan omverdenen og barnet selv kan oppleve dette

Anonymous poster hash: c5dac...c4d

[AnonymBruker]

Nei, det synes jeg ikke. Deres forholdsform er ikke forenlig med å oppdra barn.

Har ingenting imot det ellers - deres liv. Men ikke bland barn inn i det hele. I tillegg er dere unge.

Anonymous poster hash: 4b519...4f7

[AnonymBruker]

Nei, det synes jeg ikke. Deres forholdsform er ikke forenlig med å oppdra barn.

Har ingenting imot det ellers - deres liv. Men ikke bland barn inn i det hele. I tillegg er dere unge.

Anonymous poster hash: 4b519...4f7

Jeg synes ikke vi er for unge til å få barn, egentlig. Vi er de eneste barnløse i vår krets.

Kan du utdype litt hva som gjør at vår samlivsform er uegnet til å oppdra barn?

-TS

Anonymous poster hash: c5dac...c4d

[AnonymBruker]

WTF

Anonymous poster hash: b7937...0be

[happiest]

Det eneste "problemet" jeg tenker på er jo at du og en av de blir foreldrene, mens den tredje ikke blir det på papirene. Det kan jo bli et problem? Hva om barnet bare kaller deg og faren for "mamma og pappa" og kaller den tredje for *navn*? Kan det oppstå sjalusi?

Og selvfølgelig, det kan jo oppstå problemer for barnet. Og mange barn kan finne på å mobbe noen pga dette. Det bør dere jo ha i bakhodet, selv om ingen barn på noen måte fortjener å bli mobbet!

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 0d883...fef

[Odin-Den-Enøyde]

Jeg skjønner ikke hvordan noen takler slike forhold, jeg har mer enn nok med en Men for all del, ingen tar skade av deres måte å leve på og så lenge det funker for dere er jo det bare bra.

Det ser jo ut til å fungere greit med barn i slike familier, men man skal jo ikke tro alt man ser på tv. Med homofile er det jo ikke helt det samme, der er de fremdeles bare to.
Klart barna kan bli mobbet, men barn mobbes for de dummeste ting, selv barn fra normale A4 familier blir mobbet. Likevel, er jo greit å være forberedt.

Dere bør i alle fall tenke nøye gjennom dette. Hvordan dere vil gjøre i forhold til oppdragelse siden dere er 3 som da blir foreldre. Alle bør være klar for ansvaret det er å ha barn og selv om dere takler den oppgaven, vil dere takle all oppmerksomheten rundt det? Alle fordommene?
Også greie ting å tenke gjennom.

Selv hadde jeg aldri ønsket å oppdra et barn i en slik familie, men hvem vet, det kan jo gå veldig bra også

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke vi er for unge til å få barn, egentlig. Vi er de eneste barnløse i vår krets.

Kan du utdype litt hva som gjør at vår samlivsform er uegnet til å oppdra barn?

-TS

Anonymous poster hash: c5dac...c4d

Dette er en samlivsform som er særs uvanlig, og heller ikke biologisk betinget ifht det med å få barn med flere fedre.

Det ligger av praktiske årsaker ikke i vår natur.

Det er et problem at alle tre har like lyst på barn; hvordan skal dere ordne det praktiske rundt eventuell omsorgsfordeling ved brudd?

Hvem skal barnet knytte seg til mest av primære omsorgspersoner?

Hvem skal ha hovedansvar for å følge barnet opp?

Har det falt dere inn at dette kan være veldig forvirrende og vanskelig for barnet som jo vil være eneste med denne type oppvekst?

Det at man er tre involverte øker konflitnivået ve uenigheter - og kan skape mye sterkere sider enn om man er to. Jeg tror dette blir forvirrende for et barn, og det er et minefelt. Mange går tross alt fra hverandre idag selv om intensjonen ikke var slik, og man må forberede seg på realitetene ved det før man får barn.

"Hva når" er et spørsmål man må stille seg selv fremfor "vi har så innmari lyst".

Med den unge alderen deres virker dette i tillegg veldig lite gjennomtenkt.

Hvem skal forøvrig være biologisk far, og hvordan skal barnet forholdet seg til to fedre? Skal biopappa ha førsterett, og hva skjer dersom barnet knytter seg mye mer til den andre fremfor biofar og det så blir brudd hvor biofar krever omsorgsrett?

Det er stress nok å få barn sammen når man kun er to, dette blir jo helt texas spør du meg.

Jeg mener nok at endel av byrden man må ta når man lever i veldig uvanlige samlivsformer er at man må ta visse hensyn til utenforstående, og spesielt barn.

Homofili er en legning - polyamori er mer et potensiale man har til å elske flere, det er ikke slik at man tvert kun blir forelsket og i tillegg må leve under samme tak med to personer til enhver tid.

En homofil har faktisk ikke annet valg, de kan ikke velge variert iløpet av livet.

Det kan en polyamorøs.

Man kan ha forhold på si med den andres aksept uten å leve sammen, leve monogamt med barn eller i andre faser av livet gjøre noe annet.

Anonymous poster hash: 34c2c...c6d

[AnonymBruker]

Det eneste "problemet" jeg tenker på er jo at du og en av de blir foreldrene, mens den tredje ikke blir det på papirene. Det kan jo bli et problem? Hva om barnet bare kaller deg og faren for "mamma og pappa" og kaller den tredje for *navn*? Kan det oppstå sjalusi?

Og selvfølgelig, det kan jo oppstå problemer for barnet. Og mange barn kan finne på å mobbe noen pga dette. Det bør dere jo ha i bakhodet, selv om ingen barn på noen måte fortjener å bli mobbet!

Takk for en ordentlig svar

Vi vil gjerne ha flere barn (drømmen er 2-3), og da vil jeg få barn med begge, så ikke den ene er faren til alle. Hva man skal kalle den siste faren er vi ikke sikre på enda. Homofile bruker vel far og medfar? Jeg synes ikke det høres så bra ut, men vi har ikke bestemt noe der enda. Kan også bruke dad/daddy på han ene som snakker mest engelsk

Sjalusi er vår minste bekymring, da vi er polyamorøse og derfor har en helt annen terskel for sjalusi. Vi jobber også mye mer med forholdet enn (de fleste) monogame forhold, og vi snakker mye, og tar opp ting og er helt trygge på hverandre. Dette er en forutsetning for at forholdet skal fungere.

-TS

Anonymous poster hash: c5dac...c4d

[Silfen]

Barn takler det aller, aller meste, med åpenhet, ærlighet og kjærlighet. Også fordommer fra dumme mennesker rundt. Jeg har absolutt ingenting mot at mennesker skal få barn sammen selv om de er flere. Her vil der jo også være tydelig hvem som er biologisk far til hvert av barna, antar jeg, slik man slipper å måtte styre med testing og diverse. Det fungerer for mange i store deler av verden, hvorfor i all verden skulle det ikke fungere for dere.

[AnonymBruker]

Kjenner en fyr (i Bergen) som har et slikt forhold med 2 damer, så du er ikke den eneste, men de skal nok ikke ha barn.

Anonymous poster hash: c4604...4c0

[AnonymBruker]

hva om barnet kaller ene for Far og andre for Pappa?

Barn tilpasser seg. kan virkelig ikke se hvorfor dette skulle være uheldig for barnet. h*n vil ha flere tillitspersoner, det vil være flere til å passe på barnet og som du sier så har dere en helt annen hverdag enn andre vanlige familier som kun har seg selv. dere er 3 stk som klarer å leve sammen, å jeg ser ikke hvorfor noe av dette skulle være noe problem om barnet lurer på hvorfor h*n har 2 fedre så må man jo bare forklare. å hvis man forklarer på en ordentlig måte så vil det være større sansynlighet for at barnet selv kan fortelle andre hvordan ting egentlig er

Anonymous poster hash: b963c...e17

[AnonymBruker]

Dette er en samlivsform som er særs uvanlig, og heller ikke biologisk betinget ifht det med å få barn med flere fedre.

Det ligger av praktiske årsaker ikke i vår natur.

Det er et problem at alle tre har like lyst på barn; hvordan skal dere ordne det praktiske rundt eventuell omsorgsfordeling ved brudd?

Hvem skal barnet knytte seg til mest av primære omsorgspersoner?

Hvem skal ha hovedansvar for å følge barnet opp?

Har det falt dere inn at dette kan være veldig forvirrende og vanskelig for barnet som jo vil være eneste med denne type oppvekst?

Det at man er tre involverte øker konflitnivået ve uenigheter - og kan skape mye sterkere sider enn om man er to. Jeg tror dette blir forvirrende for et barn, og det er et minefelt. Mange går tross alt fra hverandre idag selv om intensjonen ikke var slik, og man må forberede seg på realitetene ved det før man får barn.

"Hva når" er et spørsmål man må stille seg selv fremfor "vi har så innmari lyst".

Med den unge alderen deres virker dette i tillegg veldig lite gjennomtenkt.

Hvem skal forøvrig være biologisk far, og hvordan skal barnet forholdet seg til to fedre? Skal biopappa ha førsterett, og hva skjer dersom barnet knytter seg mye mer til den andre fremfor biofar og det så blir brudd hvor biofar krever omsorgsrett?

Det er stress nok å få barn sammen når man kun er to, dette blir jo helt texas spør du meg.

Jeg mener nok at endel av byrden man må ta når man lever i veldig uvanlige samlivsformer er at man må ta visse hensyn til utenforstående, og spesielt barn.

Homofili er en legning - polyamori er mer et potensiale man har til å elske flere, det er ikke slik at man tvert kun blir forelsket og i tillegg må leve under samme tak med to personer til enhver tid.

En homofil har faktisk ikke annet valg, de kan ikke velge variert iløpet av livet.

Det kan en polyamorøs.

Man kan ha forhold på si med den andres aksept uten å leve sammen, leve monogamt med barn eller i andre faser av livet gjøre noe annet.

Anonymous poster hash: 34c2c...c6d

Brudd er jo vi håper ikke skjer, men vi lever ikke i en boble og tror det aldri kan skje. Det vil nok bli mye å ta hensyn til mtp omsorgsrett osv, og her regner jeg også med at det kan være noen lover innblandet? Jeg vil tro det beste er at biofar vil få førsterett på samvær da.

Ang hvem barnet skal knytte seg mest til av omsorgspersoner, så trodde jeg ikke det var noe man planla? Barnet knytter seg mest til den den vil, sånn er det i monogame forhold også. Det er irrelevant om det er biofar eller medfar.

Når det gjelder at konfliktnivået øker av at man er tre, er det en sannhet med modifikasjoner. Vi jobber mye mer med forholdet enn monogame forholdet, og vi har gått i parterapi for å lære å takle konflikter. Vi har aldri hatt konflikter, men gjorde dette for å kunne håndtere det om noe oppsto. Man må være en spesiell mennesketype for å være i denne typen forhold, og sjalusi, følelser og konflikter er litt annerledes. Vi er også veldig like og har samme syn på mye, bl.a. barneoppdragelse.

Jeg er usikker på hva jeg mener om at barnet kan bli forvirret. Om dette skjer, er det fordi samfunnet skaper den forvirringen? Barn av homofile må jo forstå som små at de ikke har en mor, men bare to ferdre. Jeg har ikke lest meg opp på dette, så jeg vet ikke om det er bevist skadelig eller ikke. Mitt barn må forstå at det har en mor og to fedre. Klart det er annerledes, men vil det være skadelig?

-TS

Anonymous poster hash: c5dac...c4d

[AnonymBruker]

Barn takler det aller, aller meste, med åpenhet, ærlighet og kjærlighet. Også fordommer fra dumme mennesker rundt. Jeg har absolutt ingenting mot at mennesker skal få barn sammen selv om de er flere. Her vil der jo også være tydelig hvem som er biologisk far til hvert av barna, antar jeg, slik man slipper å måtte styre med testing og diverse. Det fungerer for mange i store deler av verden, hvorfor i all verden skulle det ikke fungere for dere.

Tusen takk

Jeg har sett flere dokumentarer om dette, og der har barna vært helt ok med det. Men det finnes helt sikkert dokumentarer som viser det motsatte, hva vet vel jeg.

Det vil være tydelig hvem som er faren, ja

-TS

Anonymous poster hash: c5dac...c4d

[AnonymBruker]

Dere er ikke en A4-familie. Det vil mange i samfunnet reagere på (baksnakking, barnet vil bli mobbet, osv). Bare så du har det i bakhodet. Folk kan være slemme og onde.

Anonymous poster hash: 4ad2e...c5d

[Silfen]

Når det gjelder hva barna kaller fedrene, så er dette noe som faktisk kommer helt naturlig. Man kan ha store og vide diskusjoner på det der, men ungene velger til slutt.

[AnonymBruker]

Trodde jeg var deep Shit.... Men mitt trekant drama er jo piece of cake😂

Anonymous poster hash: 8c228...2a3

[AnonymBruker]

hva om barnet kaller ene for Far og andre for Pappa?

Barn tilpasser seg. kan virkelig ikke se hvorfor dette skulle være uheldig for barnet. h*n vil ha flere tillitspersoner, det vil være flere til å passe på barnet og som du sier så har dere en helt annen hverdag enn andre vanlige familier som kun har seg selv. dere er 3 stk som klarer å leve sammen, å jeg ser ikke hvorfor noe av dette skulle være noe problem om barnet lurer på hvorfor h*n har 2 fedre så må man jo bare forklare. å hvis man forklarer på en ordentlig måte så vil det være større sansynlighet for at barnet selv kan fortelle andre hvordan ting egentlig er

Anonymous poster hash: b963c...e17

Far og pappa var lurt Flere muligheter på hva titlene evnt skal bli.

Jeg tenker at vi har en hverdag som vil ha god plass til barn. Begge mennene mine jobber fulltid, mens jeg jobber hjemme (vi har stall hjemme, så jeg holder ridekurs).

Vi har veldig romslig økonomi, så det er helt ok om vi går ned i stillingsprosent. Ingen av oss er utpregede karrieremennesker, så det vil ikke bli noe problem. Den ene mannen har en jobb som er litt prosjektbasert, så han har mye fritid innimellom. Jeg tenker at vi vil ha god tid til barna, og de vil få tre voksne som kan følge dem opp.

-TS

Anonymous poster hash: c5dac...c4d

[AnonymBruker]

Dere er ikke en A4-familie. Det vil mange i samfunnet reagere på (baksnakking, barnet vil bli mobbet, osv). Bare så du har det i bakhodet. Folk kan være slemme og onde.

Anonymous poster hash: 4ad2e...c5d

Det er dette som er den store frykten, ja. Jeg ble selv mobbet på barneskolen og det var grusomt. Jeg vil ikke at mine barn skal måtte oppleve det, og det er frykten for det som gjør oss usikre på om vi tør å få barn.

Derfor laget jeg denne tråden så jeg kan få et innblikk i hva mannen i gata tenker om oss.

-TS

Anonymous poster hash: c5dac...c4d

[Gjest daisydaisy]

Hvis dere velger å sette barn til verden, vil dere sannsynligvis få erfare fordommer og andres irrelevante stygge tanker og meninger rundt saken. Jeg ser ærlig talt ikke problemet så lenge alle parter ønsker barn, og har anerkjent hva slags forpliktelser det innebærer. Hvis dere vet dere vil tilbringe resten av livet sammen, og ønsker barn sammen synes jeg det er latterlig om dere forblir barnløse på grunn av at andre mennesker er trangsynte.