Kjærlighetssorg, når du ikke har det bra alene

[AnonymBruker]

Vet ikke hvorfor det her skjer med meg, men skal så lite til før jeg får kjærlighetssorg og blir sittende ukesvis i falskt håp med masse stress og uro.

Har et aktivt liv, god karriere og bra utdannelse, men ingenting betyr noe for meg i den perioden. Alt blir et ork og jeg ender opp med å bruke tiden på nettet der jeg leser side opp og side ned, overanalyserer og prøver å finne ut hva jeg gjorde feil for at den andre personen ikke lenger er interessert. Hver dag er et ork fra morgen til kveld, og hvert sekund føles som en time. Jeg lever ikke i nuet, jeg lever kun for oppmerksomheten til den andre personen og blir gående å vente på den.

Faller for andre så fort og merker at jeg omtrent er klar for å bli samboer etter første date. Det gir ikke mening. Har hatt det sånn med fem forskjellige så langt i år, og etter en måned eller to hvor jeg har gått rundt sånn, så er jeg til slutt takknemlig for at det ikke ble noe mer og jeg der plutselig alle feil og mangler (eller ser de fra starten av, men hodet sier bare "jaja, de kan jeg leve med om det betyr et liv med den personen").

Når jeg da har kommet over personen føler jeg meg som en verdensmester. Jeg gjør det bra på jobben, trener som aldri før, er sosial og koser meg med alle rundt meg og livet føles supert. Så møter jeg ei ny og alt føles bra helt til tankene om at jeg vil gå videre med denne personen kommer.

Ser jo selv at det høres ut som om jeg rett og slett ikke bør møte noen, men da begynner jeg å stresse osv og blir nedfor.

Noen andre som har det på samme måte, eller har noen tips som har hjulpet?

Ser jo det at selv om det virker som om den andre personen betyr alt for meg, så er det først og fremst noe jeg mangler i mitt eget liv som settes i gang når jeg blir avvist/satt på gress

Anonymous poster hash: e753f...4e1

[AnonymBruker]

Ts her: bare legge til at jeg ikke har noen form for "styggen på ryggen" som forteller meg at jeg ikke er bra nok osv, men jeg har heller ingen ting i meg som forteller meg at det ordner seg. Har kun det maskineriet som grubler og overanalyserer, som aldri får ro eller lar meg slappe av to minutter.

Anonymous poster hash: e753f...4e1

[Gjest Fenrir]

Leser man litt mellom linjene her så kan man se at du mest sannsynlig er alt for desperat. Ta livet med ro.