Forskjellsbehandling

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har et problem, som jeg ikke vet skal løses. Vi er to søsken, og vi har alltid vært forskjellige, og vi har samme mor.

Den andre kommer godt overens med mor, jeg og hvis jeg bare jatter med og ikke er vanskelig eller sier imot. Slikt har det alltid vært. Vi blir ekstremt forskjellsbehandlet, og det har ikke brydd meg nevneverdig før, men de siste årene har det blitt sårt, fordi den andre også fikk barn.

Den andres barn føles viktigere enn mine, og mine barn tror jeg merker det.

De vil ikke på besøk like ofte, og jeg ser at det som ikke betydde noe før for deres bestemor (leking, maling osv) betyr mye nå for den andres barn.

Den andre får alt, hjelp til alt, barna, mat osv. Barna får klær, sko, teater osv. . Mine føler jeg får smuler.

Det er veldig tydelig i omgangskretsen at det er forskjellsbehandling, så det er ikke noe bare jeg merker

Men, ja men, jeg tør ikke si noe.

Så hva gjør jeg. . Følelsene mine blir spist opp, jeg gruer meg hver gang jeg må treffe min mor, og skal jeg treffe den andres barn, er fader meg hun der og. Jeg har vært gjennom utallige depresjoner i livet, og mye vet jeg bunner i mitt merkelige forhold til mor.

Jeg misliker henne rett og slett, men pga hennes bånd til den andre og barna klarer jeg ikke kutte ut kontakten.

Denne historien kunne blitt laaaang, men jeg velger å bare skrive det enkelt.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre lenger. .. Jeg er bare forferdelig lei meg. Så , tips anyone?

Anonymous poster hash: 21dfe...0dc

[Gjest Gurgemeie]

Slutt å ta kontakt med henne, og besøke henne. Jeg forstår at du vil eller "må", men kanskje hun innser hvilken fantastisk person du er om du bare tar avstand?

Synd å si det, men moren din høres ut som et hespetre. Ingen mødre skal forskjellsbehandle barna sine på den måten. Og hva i all verden sier broren/søsteren din til dette?! Hadde det vært mitt søsken som ble forskjellsbehandlet på den måten, hadde jeg sagt klart og tydelig i fra til moren min.

Dette er faktisk ikke greit ovenfor deg, eller barna dine. Huff, for en kjip situasjon...

[AnonymBruker]

Jeg unnviker faktisk kontakt, jeg ringer ikke eller føler for det, jeg har gjort det det siste året, men jeg tror ikke hun merker det. Jeg er bare redd for å "klikke en dag" foran henne og barna. Hun tar kontakt, er vel innom en gang i uka, innviterer oss på middag i jula osv, men det føles som hun gjør det fordi hun bør, ikke fordi hun ønsker oss i livet "på ekte "

Ts

Anonymous poster hash: 21dfe...0dc

[Sukkerstang]

Og den andre, ja helt latterlig faktisk klarte en gang i fylla og flire av seg "jeg er såå bortskjemt, en bortskjemt drittunge, hahahhaa " den andre syns nok bare det er flott, men jeg vet ikke om den andre ser det fra mitt ståsted eller evner det..

Ts

[Zienna]

Trekk deg unna familien din - dette høres ikke bra ut.. Jeg hadde aldri utsatt barna mine for å bli forskjellsbehandlet av sin bestemor.

[AnonymBruker]

TS, settle var leit å lese. Din mor høres dessverre ut som min.

Dette opplever jeg og mine nå voksne barn enda fra min mor. Og, jeg har sagt i fra! Det viser seg dessverre at min mor ikke ser det på samme måten. Fordi min bror og hans barn TRENGER henne mer. Det er så synd i dem, fordi min brors barn har en så udugelig mor.

Jeg fikk beskjed om at jeg alltid klarer meg selv, fordi jeg er så sterk. Jeg trenger visst ikke familie.

Mine barn vet hvordan bestemor er. Jeg har forsøkt å beskytte dem opp gjennom årene, men nå som de er voksne ser de jo selv hvor ille det er/har vært. Jeg tenker det er hennes tap, det er hun som går glipp av de fantastiske barna mine. Hun som ikke får besøk av dem, med mindre de MÅ.

Min mor "husker" aldri min eller mine barn sine fødselsdager (vi får ikke alltid gaver på etterskudd en gang), men alltid alle de andre barna og barnebarna. Hun har aldri kjøpt noe som helst utenom til oss heller. Er hun i syden får alle gaver, utenom meg og mine. Hun har jo ikke råd til å kjøpe til alle, det skjønner jeg vel...

Mine barn har fått samme behandling som jeg selv fikk gjennom hele oppveksten. Jeg har bare aldri vært så viktig som mine søsken. Jeg vet ikke hvorfor, men flere av mine tanter har snakket om dette mange ganger med meg. De skjønner heller ikke greia. De sier bare at min mor ikke er noe god mor. Akkurat det kommer vel an på hvem av oss søsken du snakker med....

Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg kuttet all kontakt. Jeg trodde hele tiden det skulle bli bedre. Jeg vurderer enda å kutte min mor helt, da jeg er drittlei av å høre om hennes fantastiske barnebarn (nei, ikke mine barn). Jeg har foreløpig ikke kuttet henne ut, siden jeg faktisk liker mine søsken. Det er jo ikke deres feil at vår mor er slik. De ser også forskjellsbehandlingen, men får gjort like lite som meg med det.

Anonymous poster hash: 67256...9c3