Utfordringer i hverdagen

[AnonymBruker]

Jeg er gift og vi har et barn på ca tre år sammen. Min mann er kronisk syk, noe han har vært i en del år. I utgangspunktet hadde vi ikke tenkt å få barn pga sykdommen hans, samt hans dårlige erfaringer fra egen barndom. Men så er det slik at ikke alt her i livet kan planlegges og jeg ble graid uten at jeg ble klar over det før det var godt tre måneder. Så da ble det altså slik at vi ble foreldre.

Det at mannen er kronisk sykan gir oss visse utfordringer i hverdagen. Sykdommen er fysisk, men det drar med seg en del psykisk også. Sykdommen gjør at han trenger en del hvile. Dette begynner barnet å få med seg og lurer på hvorfor ikke pappa orker så mye, og hvorfor han trenger mye hvile. Det er ikke så lett å fortelle en treåring dette. Jeg forsøker å si at pappa sin kropp blir fortere sliten enn andre kropper og at det ikke er noen sin feil at det er slik. Det forsøker jeg å presisere, at ingen kan noe for at pappa er sånn, og aller minst henne. Da kan hun finne på å si at det er hennes feil. Jeg sier at det er slett ikke hennes feil.

Sykdommen og nå depresjon gjør at mannen min har kort lunte og blir fort irritert. Samtidig føler jeg han har høye forventninger til henne i en alder av bare tre år. Man kan ikke forvente at en glad oppspilt treåring høres etter når vi snakker til henne. Da må vi ta henne ut av situasjonen og forklare henne grundig hva vi mener. Og han syns til tider jeg bedriver for mye positiv oppdragelse. Han er selv vant til en oppdragelse med jernhånd og vil egentlig ikke det samme for henne, men samtidig er det det han er vant til og sikkert sammenligner med. På en annen side gir han veldig lett etter for mas og surving fra hennes side, fordi han akkurat da ikke orker kampen. Jeg er kanskje bløtere enn han, men har jeg sagt noe så blir det sånn uansett hvor mange krokodilletårer som kommer.

Jeg syns noen ganger det er vanskelig å forholde seg til disse uenighetene vi har. Jeg håper ikke jenta vår blir veldig forvirret av dette og blir usikker av dette. Det er jo ikke ideelt å vokse opp slik. Men pga sykdom er det ikke så lett å gjennomføre ting for mannen min. På en annen side føler jeg ikke dette er noe skilsmissegrunn. Han er uansett ikke så syk at det ikke ville blitt samvær overhodet ved et eventuelt sambrudd og min datter er følsom og var og ville følte og ment at en skilsmisse hvertfall var hennes feil. Det ville ført til en ekstra belastning på henne dersom det hadde skjedd. Hun har nok utfordringer som hun har. Dessuten ville savnet etter den hun ikke var hos vært altfor stort for henne.

Jeg håper vi klarer å gi henne en god nok oppvekst og at hun vil klare seg bra. Ingen er perfekten og det er mange barn som vokser opp med utfordringer. Så håper jeg ikke hun noen gang bærer nag ovenfor meg mp helsetilstanden til faren og det at jeg har tatt et bevisst valg på å bli værende i forholdet. Min store skrekk er om hun føler jeg har sviktet på noe vis og kutter kontakten med meg når hun blir voksen.

Flere i samme situasjon? Enten partner eller barn som har opplevd det samme?

Anonymous poster hash: 2b9ab...827

[AnonymBruker]

Ingen....?

Anonymous poster hash: 2b9ab...827

[AnonymBruker]

Jeg er gift og vi har et barn på ca tre år sammen. Min mann er kronisk syk, noe han har vært i en del år. I utgangspunktet hadde vi ikke tenkt å få barn pga sykdommen hans, samt hans dårlige erfaringer fra egen barndom. Men så er det slik at ikke alt her i livet kan planlegges og jeg ble graid uten at jeg ble klar over det før det var godt tre måneder. Så da ble det altså slik at vi ble foreldre.

Det at mannen er kronisk sykan gir oss visse utfordringer i hverdagen. Sykdommen er fysisk, men det drar med seg en del psykisk også. Sykdommen gjør at han trenger en del hvile. Dette begynner barnet å få med seg og lurer på hvorfor ikke pappa orker så mye, og hvorfor han trenger mye hvile. Det er ikke så lett å fortelle en treåring dette. Jeg forsøker å si at pappa sin kropp blir fortere sliten enn andre kropper og at det ikke er noen sin feil at det er slik. Det forsøker jeg å presisere, at ingen kan noe for at pappa er sånn, og aller minst henne. Da kan hun finne på å si at det er hennes feil. Jeg sier at det er slett ikke hennes feil.

Sykdommen og nå depresjon gjør at mannen min har kort lunte og blir fort irritert. Samtidig føler jeg han har høye forventninger til henne i en alder av bare tre år. Man kan ikke forvente at en glad oppspilt treåring høres etter når vi snakker til henne. Da må vi ta henne ut av situasjonen og forklare henne grundig hva vi mener. Og han syns til tider jeg bedriver for mye positiv oppdragelse. Han er selv vant til en oppdragelse med jernhånd og vil egentlig ikke det samme for henne, men samtidig er det det han er vant til og sikkert sammenligner med. På en annen side gir han veldig lett etter for mas og surving fra hennes side, fordi han akkurat da ikke orker kampen. Jeg er kanskje bløtere enn han, men har jeg sagt noe så blir det sånn uansett hvor mange krokodilletårer som kommer.

Jeg syns noen ganger det er vanskelig å forholde seg til disse uenighetene vi har. Jeg håper ikke jenta vår blir veldig forvirret av dette og blir usikker av dette. Det er jo ikke ideelt å vokse opp slik. Men pga sykdom er det ikke så lett å gjennomføre ting for mannen min. På en annen side føler jeg ikke dette er noe skilsmissegrunn. Han er uansett ikke så syk at det ikke ville blitt samvær overhodet ved et eventuelt sambrudd og min datter er følsom og var og ville følte og ment at en skilsmisse hvertfall var hennes feil. Det ville ført til en ekstra belastning på henne dersom det hadde skjedd. Hun har nok utfordringer som hun har. Dessuten ville savnet etter den hun ikke var hos vært altfor stort for henne.

Jeg håper vi klarer å gi henne en god nok oppvekst og at hun vil klare seg bra. Ingen er perfekten og det er mange barn som vokser opp med utfordringer. Så håper jeg ikke hun noen gang bærer nag ovenfor meg mp helsetilstanden til faren og det at jeg har tatt et bevisst valg på å bli værende i forholdet. Min store skrekk er om hun føler jeg har sviktet på noe vis og kutter kontakten med meg når hun blir voksen.

Flere i samme situasjon? Enten partner eller barn som har opplevd det samme?

Anonymous poster hash: 2b9ab...827

Hei.

Jeg er syk, og vi har en toåring sammen. Dessverre har jeg også kortere lunte, og mindre energi enn min mann.

Vi løser det sånn at jeg gjør ting med vår datter som er minst krevende for meg (baker brød, ser barne-tv, leker med playdoh, hører lydbok, leser bøker) og mannen tar mer aketurer og fysisk utelek.

Vi begynte med å forklare sykdom, men det blir for kaotisk for en liten

hjerne, så vi deler opp i "mammating, pappating" selv om det ikke gjelder for alle barn, så gjelder det for oss.

Når jeg er sliten, sier jeg bare at jeg er sliten og må hvile. Ikke noe om at jeg blir fortere sliten, eller denslags. Vi har funnet ut at samme beskrivelse uansett hvem som er trøtt, har vondt eller må hvile, gir mer forståelse for at folk er forskjellige. Vi spesifiserer og om man er trøtt i hodet eller kroppen.

Vet ikke om det var til hjelp, men det fungerer for oss.

Anonymous poster hash: b8dc4...ad7

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er syk, og vi har en toåring sammen. Dessverre har jeg også kortere lunte, og mindre energi enn min mann.

Vi løser det sånn at jeg gjør ting med vår datter som er minst krevende for meg (baker brød, ser barne-tv, leker med playdoh, hører lydbok, leser bøker) og mannen tar mer aketurer og fysisk utelek.

Vi begynte med å forklare sykdom, men det blir for kaotisk for en liten

hjerne, så vi deler opp i "mammating, pappating" selv om det ikke gjelder for alle barn, så gjelder det for oss.

Når jeg er sliten, sier jeg bare at jeg er sliten og må hvile. Ikke noe om at jeg blir fortere sliten, eller denslags. Vi har funnet ut at samme beskrivelse uansett hvem som er trøtt, har vondt eller må hvile, gir mer forståelse for at folk er forskjellige. Vi spesifiserer og om man er trøtt i hodet eller kroppen.

Vet ikke om det var til hjelp, men det fungerer for oss. Anonymous poster hash: b8dc4...ad7

Vi har også fordelt aktiviteter ut fra hva han kan.

Grunnen til at vi forsøker å forklare angående sykdommen og at han er mer sliten er fordi jenta selv går rundt å sier hun er sliten pga vi ofte sier det om far. Har derfor forsøkt å forklare forskjellen.

Anonymous poster hash: 2b9ab...827