Bør jeg kjøpe meg inn i kjærestens leilighet?

[snuppa79]

Ser av andre tråder her at det er mange som er skeptiske til å la kjæresten kjøpe seg inn i den andres bolig, men da gjerne fordi den andre (som oftest dama) ikke har EK og at forholdet er nytt.

Jeg er student, 35 år og er ferdig med masteren om to år. Jeg eier halvparten av en nedbetalt leilighet med markedsverdi ca 2 mill, men den er i en annen kant av landet så jeg bor ikke i den, jeg og broren bruker den som feriebolig. Utgiftene jeg har på den i året er ca 10 000. Vi skal selge den på sikt, eller kanskje leie den ut, vi er usikre der, så foreløpig er den kun en utgift. Men utgjør likevel en sikkerhet.

Fram til jeg flyttet inn hos kjæresten bodde jeg på hybel i byen til mellom 4300 og 5000 kr i mnd inkl. strøm. Jeg har inntekt på ca 10 000 i mnd.

Leiligheten jeg bor i nå med kjæresten er en stor standardheving i forhold til det jeg er vant til. Den ligger et stykke fra sentrum, det blir ganske høye pendlerkostnader for meg (over 1000 i mnd) og jeg hadde ikke valgt å bo der hadde det ikke vært for ham.

Jeg har nå sagt opp hybelen og vi må nå bestemme oss for hvordan vi skal fordele bokostnader. Kjæresten tjener godt og klarer fint å betjene huslånet på 12000 + faste utgifter alene.

Det er ikke barn i bildet, men vi ønsker oss det sammen på sikt.

Det må da være ok å ønske å kjøpe meg inn i huset jeg skal bo i med kjæresten min når jeg har såpass med EK, selv om jeg har lav inntekt i to år til? Jeg vil være i stand til å betjene et lån på 5-6000 i mnd, forutsatt at jeg fortsetter med min veldig nøkterne levestandard.

Vil det lønne seg for meg å kjøpe meg inn, eller bør jeg be om å kun betale feks halvparten av faste utgifter fram til vi har bodd sammen feks et år først? Iallefall ikke mer enn jeg betalte da jeg leide hybel? Hva er rettferdig? Jeg har planer om å gifte meg med fyren, selv om han ikke vet det enda

[AnonymBruker]

Med mindre du casher ut den andre leiligheten tror jeg at det kan være greit å vente til du er ferdig utdannet og har mulighet til å betjene større lån. 10 000,- er ikke mye hver måned.

Hvis det er det eneste du har utbetalt hver måned, og du ikke har noe fra Lånekassen i tillegg, ville jeg latt deg bo gratis de neste par årene om jeg var din kjæreste og heller bidratt til faste utgifter. Også fordi det for meg som kjæreste ville vært fryktelig kjedelig at du aldri hadde råd til å være med på noe. Reiser f.eks. Du får ikke ut mye mer enn et vanlig livsopphold. Forutsatt at han lever komfortabelt med en god lønn selvfølgelig.

Evt. kan du betale halvparten av renter og faste utgifter. Du vil vel ikke ha råd til mer uansett.

Har du støtte fra Lånekassen i tillegg og dermed kan betale litt av avdragene, kan dere kanskje sette opp en samboeravtale som sier at du om to år skal kunne kjøpe deg inn og at det du har som avdrag skal gå inn som en del av kjøpesummen? Mens om det blir slutt, så anses det som husleie?

Man trenger ikke eie 1/2 hver. I forhold der det er stor forskjell på inntekt vil uansett den økonomiske forskjellen være merkbar. Men man må heller ikke glemme at det ikke bare er arbeidsinntekt som bidrar i familien. Hvis den ene er mye hjemme med barn og hjem, nedproriterer karriere og dette er noe som er bestemt i fellesskap, så bidrar man til familiens beste. Osv. Jeg er for å yte etter evne og få etter behov. Man skal tross alt leve sammen.

Uansett, ja til å kjøpe seg inn hvis det er mulig og forholdet har stor sannsynlighet for å vare.

Anonymous poster hash: 20906...a93

[AnonymBruker]

Hva med å betale 4300 i leie? Siden du har en standardheving bør veld et være greit?

Anonymous poster hash: 9d552...986

[snuppa79]

Med mindre du casher ut den andre leiligheten tror jeg at det kan være greit å vente til du er ferdig utdannet og har mulighet til å betjene større lån. 10 000,- er ikke mye hver måned.

Hvis det er det eneste du har utbetalt hver måned, og du ikke har noe fra Lånekassen i tillegg, ville jeg latt deg bo gratis de neste par årene om jeg var din kjæreste og heller bidratt til faste utgifter. Også fordi det for meg som kjæreste ville vært fryktelig kjedelig at du aldri hadde råd til å være med på noe. Reiser f.eks. Du får ikke ut mye mer enn et vanlig livsopphold. Forutsatt at han lever komfortabelt med en god lønn selvfølgelig.

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har brukt opp studielånet, og har nå kun den inntekten på 10 - 14000 som jeg har fra vikariatene. Men jeg føler at det jo er kjæresten sitt problem dersom han kjeder seg med meg hvis jeg ikke har råd til å bli med han på ferie. Er det ikke mer fornuftig at han venter to år med å reise på ferie med meg da. Jeg er 35 år og det er veldig viktig for meg å komme meg inn på boligmarkedet. Det vil utgjøre en enorm trygghet for meg. Han lever veldig komfortabelt og har alt på stell, og klarer fint å betjene lånet sitt på egen hånd. Men jeg har det knagert mens jeg studerer i to år til. Men jeg synes ikke det vil være riktig å be meg forsake mitt behov for trygghet for at vi skal ha et høyere forbruk?

[snuppa79]

Evt. kan du betale halvparten av renter og faste utgifter. Du vil vel ikke ha råd til mer uansett.

Anonymous poster hash: 20906...a93

Hva med å betale halvparten av faste utgifter (minus tv- avgift og kanalpakke, jeg hadde ALDRI tatt den slags inn i mitt hus på eget initiativ) og betale ned på mitt separate avdragsfrie lån i to år fram til jeg er ferdigstudert? Hvorfor skal jeg betale hans renter når jeg har mulighet til å

1. kjøpe meg inn med 500 000 og

2. kan betjene et avdragsfritt lån i banken på egen hånd?

[snuppa79]

Har du støtte fra Lånekassen i tillegg og dermed kan betale litt av avdragene, kan dere kanskje sette opp en samboeravtale som sier at du om to år skal kunne kjøpe deg inn og at det du har som avdrag skal gå inn som en del av kjøpesummen? Mens om det blir slutt, så anses det som husleie?

Anonymous poster hash: 20906...a93

Hvis jeg følger ditt forslag om husleie, og det blir slutt, så står jeg jo igjen på bar bakke? Mens hvis jeg hadde betalt på lånet, hadde jeg jo kunne tatt ut min eierandel og i tillegg min del av verdistigningen på leiligheten. Jeg har ikke bosatt meg i gokk fordi det er drømmen, men fordi jeg vil være med han. Hadde jeg vært singel nå, hadde jeg jo kjøpt noe selv umiddelbart. Det jeg kunne kjøpt ville overhodet ikke hatt samme standard som der jeg bor i nå, men det spiller ingen rolle - poenget er at det ville vært en mer fornuftig disposisjon av pengene mine - i motsetning til å betale ham husleie.

[snuppa79]

Man trenger ikke eie 1/2 hver. I forhold der det er stor forskjell på inntekt vil uansett den økonomiske forskjellen være merkbar. Men man må heller ikke glemme at det ikke bare er arbeidsinntekt som bidrar i familien. Hvis den ene er mye hjemme med barn og hjem, nedproriterer karriere og dette er noe som er bestemt i fellesskap, så bidrar man til familiens beste. Osv. Jeg er for å yte etter evne og få etter behov. Man skal tross alt leve sammen.

Uansett, ja til å kjøpe seg inn hvis det er mulig og forholdet har stor sannsynlighet for å vare.

Anonymous poster hash: 20906...a93

Dette er jeg enig i. Jeg vil ha mindre inntekt enn ham, sannsynligvis hele livet, og jeg kan godt ha en lavere eierandel, feks 60-40. Ser dog ikke for meg at jeg kommer til å nedprioritere karriere annet enn den uka jeg føder :D...hadde blitt gal av å gå hjemme ute i gokk lenger enn nødvendig. Så tror nok ikke det blir noe husmorsameie på meg

[snuppa79]

Hva med å betale 4300 i leie? Siden du har en standardheving bør veld et være greit?

Anonymous poster hash: 9d552...986

Jeg kan betale (avdragsfritt) lån for den summen og dermed opparbeide meg en eierandel. Derfor ikke lurt å betale leie, som ikke vil gi eierandel. At det er standardheving i forhold til det jeg er vant til er irrelevant, siden jeg ikke hadde flyttet dit på eget initiativ men hadde kjøpt noe eget.

[AnonymBruker]

Som eier av bolig ville jeg foretrukket å eie 100% fram til enten vi ble gift eller fikk barn.

Alle andre ting hadde hatt mindre betydning.

Anonymous poster hash: b1be5...de6

[snuppa79]

Som eier av bolig ville jeg foretrukket å eie 100% fram til enten vi ble gift eller fikk barn.

Alle andre ting hadde hatt mindre betydning.

Anonymous poster hash: b1be5...de6

Hvorfor det? Et samboerskap skal jo være til begges økonomiske gunst og man må jo nødvendigvis bo sammen først noen år for å finne ut om man vil gifte seg og lage barn. Da blir det urettferdig om den ene skal tape på det fordi den andre insisterer på å være 100% eier. Det vil jo gavne deg også at du får mindre utgifter, og det du sparer kan du jo sette på sparekonto? Og partneren blir blid, og det er jo også relevant. Dersom samlivet tar slutt, og du ønsker å beholde huset, skulle det jo bare mangle at du skal betale ut ekspartneren det som hun/ han faktisk har betalt for selv?

[AnonymBruker]

Vil kjæresten din i det hele tatt gå med på dette??

Anonymous poster hash: 9d552...986

[snuppa79]

Vil kjæresten din i det hele tatt gå med på dette??

Anonymous poster hash: 9d552...986

Hvorfor skulle han ikke det? Synes det er en bra deal, jeg.

[nojac]

Det må da være ok å ønske å kjøpe meg inn i huset jeg skal bo i med kjæresten min når jeg har såpass med EK, selv om jeg har lav inntekt i to år til? Jeg vil være i stand til å betjene et lån på 5-6000 i mnd, forutsatt at jeg fortsetter med min veldig nøkterne levestandard.

Vil det lønne seg for meg å kjøpe meg inn, eller bør jeg be om å kun betale feks halvparten av faste utgifter fram til vi har bodd sammen feks et år først? Iallefall ikke mer enn jeg betalte da jeg leide hybel? Hva er rettferdig? Jeg har planer om å gifte meg med fyren, selv om han ikke vet det enda

Du skriver mye om deg selv og hva DU vil, men lite om hva HAN vil....

Kanskje du skulle begynne med å spørre hva han tenker om dette?

Jeg hadde ikke latt noen kjøpe seg inn i huset mitt før det var gått minst et par år og jeg følte meg trygg på at dette var et langsiktig forhold.

[snuppa79]

Du skriver mye om deg selv og hva DU vil, men lite om hva HAN vil....

Kanskje du skulle begynne med å spørre hva han tenker om dette?

Jeg hadde ikke latt noen kjøpe seg inn i huset mitt før det var gått minst et par år og jeg følte meg trygg på at dette var et langsiktig forhold.

Selvsagt skriver jeg hva som er mine ønsker her. Så henter jeg inn de forutsigbare motargumenter som kommer fra dere her, slik at jeg kan forberede meg på eventuell skepsis fra hans side når vi skal snakke sammen om det.

Hadde jeg eid en bolig. Og vært sammen med et menneske jeg trodde jeg skulle bli gammel med. Hvilket er en grunnleggende forutsetning for at man inngår en så stor og omfattende avtale som eiendomskjøp sammen med. Så hadde jeg vært henrykt om denne personen ville bidra til å betale på lånet til boligen vi skulle bo i sammen til vi ble gamle, sånn at vi på den måten kan øke vår levestandard på sikt. Dette hadde jeg med glede gjort, fordi jeg TROR på at det skal bli oss. Noe mer kan man ikke kreve av et annet menneske, enn troen på at vi skal være sammen for alltid. Å ha barn eller være gift eller ha vært samboere i to eller ti år, blir etter min oppfatning merkelige parametre på når man er så "trygg på den andre" at den ærbødigst skal få lov til å betjene boliglånet sammen med en.

Dersom en er voksen, kjenner seg selv godt til å vite hva en vil, og forventer at den andre parten gjør det samme synes jeg at det er bare fair å la kjæresten kjøpe seg inn. Jeg gidder selvsagt ikke inngå en enorm formuerettslig avtale med en fyr jeg er usikker på om jeg vil ha resten av livet. Og jeg blir skuffa om han ikke tenker likedan.

Dersom det går skeis, må han ikke betale meg ut mer enn det jeg har betalt inn. Han taper jo ikke noe på det. Hvorfor er dere eiere så skeptiske til dette?

[AnonymBruker]

Ville du ikke måtte betale leie hvis du ikke bodde de? Synes egentlig det er mest fair at du betaler litt mindre enn hva du ville betalt om du ikke bodde der.

Det du skriver at du henter "forutsigbare motargumenter" og forbereder deg på hans skepsis, det skremmer meg. Det høres jo ut som du skal inn i en kamp. Hadde jeg vært kjæresten din, hadde jeg da blitt enda mer skremt. Jeg ville gått med på en lav husleie, det tjener jo begge på.

Anonymous poster hash: 9d552...986

[nojac]

Dersom det går skeis, må han ikke betale meg ut mer enn det jeg har betalt inn. Han taper jo ikke noe på det. Hvorfor er dere eiere så skeptiske til dette?

Hvis dere på forhånd er enige om at du bare skal ha tilbake det du satte inn dersom det blir brudd (og la rentene gå som leie?) er det ikke noe problem.

Problemet dukker opp dersom dere IKKE er enige om dette på forhånd..

Og dersom det blir dere til slutt, er det jo ikke noe problem om du har betalt ham leie i stedet for å eie de første årene?

EDIT: Ville du blitt "henrykt" om en samboer ville bidra til å betale for å bo der? Jeg ville sagt at det var en selvfølge.

Endret 29. desember 2014 av nojac

[nojac]

Da blir det urettferdig om den ene skal tape på det fordi den andre insisterer på å være 100% eier.

Hvilket "tap" er det forresten du snakker om her?

Og hva slags "enorm trygghet" får du ved å komme inn i boligmarkedet når du allerede er der, og dessuten vil inngå en avtale om at du bare skal ha ut det du satte inn hvis forholdet tar slutt?

Endret 29. desember 2014 av nojac

[AnonymBruker]

Jeg forstod ikke at du har 500 000,- i frie midler. Jeg skisserte ulike løsninger basert på at kapitalen din er bundet opp i fast eiendom. Dere må jo diskutere dette og finne ut hva som er best.

Første AB

Anonymous poster hash: 20906...a93

[snuppa79]

Ville du ikke måtte betale leie hvis du ikke bodde de? Synes egentlig det er mest fair at du betaler litt mindre enn hva du ville betalt om du ikke bodde der.

Det du skriver at du henter "forutsigbare motargumenter" og forbereder deg på hans skepsis, det skremmer meg. Det høres jo ut som du skal inn i en kamp. Hadde jeg vært kjæresten din, hadde jeg da blitt enda mer skremt. Jeg ville gått med på en lav husleie, det tjener jo begge på.

Anonymous poster hash: 9d552...986

Jeg ville ikke betalt leie noe sted hvis jeg ikke bodde der. Da hadde jeg kjøpt min egen leilighet, som jeg skriver over her, med grunnlag i mine 500 000 i kontant EK og pant i min halvdel av en nedbetalt leilighet som jeg ikke kan bo i og som ikke kan selges enda av diverse årsaker.

Hva mener du med at jeg tjener på å betale lav husleie til ham istedenfor å kjøpe meg en bolig og betale ned til meg selv? Han tjener vel mer på at jeg overtar en del av lånet hans inkl renter, tilsvarende del av kommunal avgift, tilsvarende del av forsikring, halv strøm, halv mat selvsagt, etc.

Så hvis jeg var kjæresten din, og satte meg inn i dine eventuelle motargumenter og din side av saken, så hadde du blitt skremt. Jeg vil påstå at det ikke er noe skummelt ved et menneske som er åpen om sine hensikter, som på sikt er å sikre både meg selv og samboeren økonomisk så godt det lar seg gjøre.

Når man skal inngå forhandlinger om en kontrakt, som en samboeravtale vil innebære, er det lurt å sette seg inn i alle sider av saken, også de som ikke samsvarer med ens eget syn. Er han enig med meg, topp, saken er løst. Men jeg venter fremdeles på en kommentar fra dere som overbeviser meg om hvorfor det _ikke_ er fornuftig for _begge_ parter at jeg kjøper meg inn.

[snuppa79]

Hvis dere på forhånd er enige om at du bare skal ha tilbake det du satte inn dersom det blir brudd (og la rentene gå som leie?) er det ikke noe problem.

Problemet dukker opp dersom dere IKKE er enige om dette på forhånd..

Og dersom det blir dere til slutt, er det jo ikke noe problem om du har betalt ham leie i stedet for å eie de første årene?

EDIT: Ville du blitt "henrykt" om en samboer ville bidra til å betale for å bo der? Jeg ville sagt at det var en selvfølge.

Ved brudd skal jeg ha tilsvarende det jeg satte inn, inkl verdistigning på denne summen. Vi foretar en verdivurdering før jeg kjøper meg inn, sånn at verdistigningen som har skjedd fra han kjøpte til jeg kom inn, skal kun han ha glede av. Renter kan jeg ingenting om - hvordan gjøres det?

Dersom det blir oss til slutt, hvorfor er det da et problem at jeg kjøper meg inn fra starten av når jeg likevel skal bo der. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg skal betale en husleie som forsvinner ut i intet når jeg har råd til å kjøpe og opparbeide meg eierandel.

Selvsagt skal man betale for seg. Jeg snakket om at jeg ville blitt henrykt om mannen jeg elsket ville kjøpe seg inn hos meg. Jeg hadde blitt skuffet hvis han bare ville betale ei husleie. Da hadde jeg fått en følelse av at han ikke ville forplikte seg ordentlig.

La oss si at jeg tjente 30 000 i måneden da, istedenfor 10 000. Hadde det fremdeles vært et like stort issue å la meg kjøpe meg inn?