Dårlig kontakt med foreldre

[dreamy]

(Ble inspirert av en annen tråd her ) Jeg har ingen kontakt med mine foreldre. Mine søsken har kontakt med min mor men ikke jeg. Orker det ikke lenger. Det er så mye som har skjedd i fortiden (som jeg sikke bare burde glemt) som gjør at jeg ikke orker det. Jeg har god kontakt med mine søsken.

Faren min reiste fra oss på denne måten. Da jeg var 7 år samlet han alle i stuen (inkludert min mor) + en ung "berte" og sa at dette var den nye damen hans. Fin måte å si det på ?.. Han har psykopat-tendenser etter min mening. Min mor fikk ikke lov til å gå ut av huset alene og han bestemte alt etc.. (lang historie) Jeg er glad til at han reiste. Han ville ikke ha samvær med oss og det er jeg bare glad for. Hørte ikke noe fra ham, verken til bursdager, jul eller noe som helst. Det gikk mange år før jeg traff ham tilfeldigvis hos besteforeldrene mine.

Jeg var 25 år og satt med en baby på fanget. Han visste ikke hvem jeg var, hadde ikke mulighet til å kjenne meg igjen.. Han hadde også en baby på fanget. Var gift for 3. gang og hadde en drøss med unger som da er mine halvsøsken. Jeg har ikke sett noen av dem etterpå. Men det er litt sårt og tenke på at han ikke ville han noe med oss å gjøre.. Skjønner ikke hvordan det kunne bli slik..

Selv om det er mange vonde tanker så har jeg av og til lyst til å sende ett kort til ham og fortelle hvordan jeg har det, men jeg gjør det ikke..

Nå fikk jeg ihvertfall luftet noen av mine innerste tanker..

[la Flaca]

WOW! Sannelig ingen enkel historie det der. Det forbauser meg stadig hvor mye folk opplever av sånt innenfor familien. (og alle tror de er den eneste).

Faren din har oppført seg brutalt mot deg og dine! Og å møte ham tilfeldig hjemme hos besteforeldrene... sånt kan ta knekken på noen og enhver!!! :o Du har vel blitt temmelig hardhudet med årene, men det må jeg si: du har min fulle sympati!

Når det gjelder å ha dårlig kontakt med foreldre, så er det selvfølgelig veldig trist. Men hver enkelt må avgjøre hva som er riktig for en. Du sier ikke hvorfor du ikke har kontakt med moren din, men dine søsken har det...

Med meg er det på samme måten. Mamma er ekstremt spesiell, og aldri så lite ondskapsfull, ustabil og egoistisk av vesen, så jeg orker ganske enkelt ikke forholde meg til henne lenger. Jeg trenger å være ærlig mot meg selv og følelsene mine. Har det rett og slett bedre uten henne i livet mitt. Søsteren min er komfortabel med å gjøre gode miner til slett spill, og har aldri sluttet å prøve å etablere et normalt mor/ barn- forhold. Alle er vi forskjellige.

Dersom du føler at du har lyst til å ta opp tråden med faren din så er det RIKTIG å gjøre det! Du har et stort hjerte dersom du greier å tilgi og skape et nytt forhold dere imellom. Både du og familien din vil få veldig mye igjen for det! Send et kort du, og la neste trekk være opp til han.

Lykke til!

[glaciera]

Noen ganger er livets største kunst å kunne ta med seg de gode minnene i hjertet og la de vonde ligge igjen langs veien. Å gå videre uten å bli bitter.

Sånn som du beskriver historien din tenker jeg at det kanskje bør være din fars ansvar å ta opp kontakten med barna sine. Slik som du beskriver handlingsmønsteret hans låter det ikke sannsynlig at et kort hvor du forteller hvor mye han har såret deg vil gjøre noe særlig inntrykk på ham. Og da kanskje du bare ender opp enda mer såret over at du ville bli hørt, og så ignorerte han deg igjen.

Jeg tror muligens du selv er best tjent med å heve hodet og se framover, og så heller være "nådig" og tilgivende hvis han strekker ut en hånd. Hvis han ikke gjør det er det selvsagt trist for deg, men da har du ihvertfall vært spart for flere ydmykelser enn du allerede har tålt.

Men det er jo lett for meg å si, som har verdens mest harmoniske familiebakgrunn.

[Gjest Far til 2]

Hei dreamy.

Det du og dine søsken har opplevd er vel noe av det værste et barn kan oppleve. En far eller mor som ikke viser omsorg, kjærlighet og ansvar kan knuse de mest robuste barn.

Noe av problemene rundt det å ta kontakt vil også være basert på hva som ble sagt (og hvordane det ble sagt) da du traff han igjen ved en tilfeldighet. Om han ikke sa noe var han sikkert utrolig glad for å se at han var blitt bestefar.

Hvordan oppfattet han situsasjonen og hva ønsker han å gjøre for å bedre forholdet. Du vil sansynligvis ikke klare å gjøre alt selv. Han må ta sin del (altså størsteparten) av problemet. Men det kan sikkert være enklere å få han på gli om du gir han en utstrakt hånd.

Har dine søsken kontakt med han ? Kan dere gjøre noe sammen for å minske trykket som sansynligvis ligger der hos alle ?

Hva med et julekort som en begynnelse ? Eller en bursdagshilsen ? Eller kansje en "sommerhilsen" på et kort kan være det som skal til.

Det er han som har dummet seg ut i dette tilfellet. Og det vet han så altfor godt. Å helle salt i det såret han alerede har vil neppe bedre situasjonen. Derfor tror jeg dine intensjoner om å forsøke med en utstrakt hånd vil kunne hjelpe han på vei til å be om unskyldning for hva han gjorde mot dere som barn. Ikke det at jeg tror det vil snu opp ned på deres synspunkter, men kansje det vil kunne gi han en mulighet til å forsøke å bedre forholdet.

For en del år tilbake var det akseptert at fedrene ga f... i barna og kun tenkte på seg selv. Nå er vi i en situasjon hvor kjønnene er blitt mer likestilt i så henseende. I begge tilfellene er det barna som blir lidende for det vi voksne gjør mot dem.

Jeg er overbevist om at han i dag innser sine feilgrep og at han ikke vet hvordan han skal bedre situasjonen. Kansje stoltheten gjør det vanskelig for han. Kansje er det andre årsaker.

Uansett er det flott at du viser vilje til forsoning i den grad det er mulig. Hvis du/dere også klarer å gjennomføre noen små "tilnærmelser" er det slett ikke umulig at han selv har sett etter en slik åpning i flere år.

Lykke til uansett.

Far til 2

[dreamy]

Det er ikke bare det at han ikke vil ha kontakt. Da vi var barn og han var i dårlig humør, fikk vi gjennomgå. Juling og ble låst inne på rommet en hel dag etc. Jeg er eldst og husker disse tingene. .. Søsknene mine husker ikke så mye ut av det (tror jeg).

I vår familie er dette tabu å snakke om. Jeg er den eneste som har prøvd å snakke om det. Min mor er i forsvarsposisjon med en gang og nekter å høre mer og mine søsken forsvarer min mor. Jeg har ikke angrepet henne, det er bare så mange ting jeg lurer på. Som jeg ikke blir ferdig med..

Det at jeg ikke har kontakt med min mor, har mange årsaker. Noen ting fra fortiden som jeg ikke greier å tilgi henne for.. IHvertfall ikke nå og når vi ikke kan snakke om det.. Bl.a. så hadde jeg ingen grenser jeg gjorde hva jeg ville og når jeg ville. Hun lot meg flytte inn til en voksen mann da jeg var 15 år.. Det er det verste etter min mening. Han var grei nok (sykelig sjalu), men han var over dobbelt så gammel som meg. Jeg orker nesten ikke å tenke på det og tror jeg gjorde det for å komme meg vekk fra alt. Hun ga meg skyldfølelse hver eneste dag og det var aldri noe som var godt nok. Jeg har alltid og har enda en sterk omsorg for mine søsken. Følte meg som en slags mor og gjorde så godt jeg kunne.

Min mor fikk nye kjærester ganske ofte. Vet ikke hvorfor men den ene verre enn den andre. Den første var verst, når han drakk måtte vi ofte rømme huset og gjemme oss i skogen. Endeløse fyllefester..Historien er så lang og det er så mange eksempler..

Jeg burde glemme, men er vel litt bitter kanskje. Likevel så har jeg altså noen ganger lyst til å sende faren min ett kort..

Jeg er ikke så veldig tøff, er følsom. Det er fordi jeg ikke er tøff at jeg ikke har kontakt tror jeg. Jeg orker det bare ikke..

Nå blir jeg sentimental resten av dagen, men imorgen er jeg i humør igjen.. Er glad jeg har samboeren og datteren min. Til vanlig tenker jeg ikke på disse tingene.. ble litt sentimental etter å ha lest ett annet innlegg..

[dreamy]

Hei dreamy.

Har dine søsken kontakt med han ? Kan dere gjøre noe sammen  for å minske trykket som sansynligvis ligger der hos alle ?

Jeg er overbevist om at han i dag innser sine feilgrep og at han ikke vet hvordan han skal bedre situasjonen. Kansje stoltheten gjør det vanskelig for han. Kansje er det andre årsaker.

Uansett er det flott at du viser vilje til forsoning i den grad det er mulig. Hvis du/dere også klarer å gjennomføre noen små "tilnærmelser" er det slett ikke umulig at han selv har sett etter en slik åpning i flere år.

Lykke til uansett.

Far til 2

Takk.. Jeg har kopiert ett lite utdrag av innlegget ditt. Mine søsken har i alle år prøvd å ha kontakt med ham. Det har ikke fungert. De har vært på besøk hos ham noen få ganger, aldri overnattet. Jeg har ikke prøvd å få kontakt med ham. Han har vist at han ikke er interessert. Mine søsken bryr seg ikke så mye om det tror jeg.

Besteforeldrene mine hadde fortalt ham at han var blitt bestefar, så han var klar over det. Men han sa ikke noe om det da jeg traff ham. Han hadde tårer i øynene da han skjønte at han ikke kjente igjen sin egen datter, men han kunne ikke snakke med meg. Jeg tror han har problemer med "nerver".. jeg vet ikke.

Jeg tror ikke han angrer på noe, jeg tror ikke at han skjønner at han gjort ting feil. Han har hatt tusen sjanser hvis han hadde vært interessert. Jeg er 33 år nå.. Dessuten så har han visst blitt kristen, hvis det er sant så burde han ihvertfall gjøre noe for å rette opp litt av de feilene han har gjort.

[diddi]

Det at du nå er mor nører vel opp om disse følelsene.

Mine foreldre ble skilt da jeg var 21. Min far var autoritær, men flink til å kjøre til kamper og smøre ski på renn osv. Han elsker å leke med barn. Men klarer ikke å takle følelser og at barna etterhver ber om forklaring på hvorfor han bestemmer et eller det. Tåler ikke å bli motsagt.

Etter skilsmissen ville han ikke ha kontakt med oss. Jeg sa da at det jo betø at an ikke ville se sine barnebarn når den tiden kommer. Ja, da fikk det bare bli sånn, sa han. Skaff deg ditt eget liv, sa han også.

Vel, det har jeg gjort. Har en flott mann og to skjønne barn. Det at pappa ikke vil ha kontakt et jo et tap for alle, men etter å ha forsøkt i ca fire år, så satte jeg sluttstrek. Han ble ikke invitert i bryllupet. Vi traff ham tilfeldig på 17. mai da eldstemann var ca 1 år. Jeg tok et par bilder med han og barnebarnet. Sendte ham disse med et julekort. Har aldri hørt annet enn en bukett til bryllupet (følte seg vel forpliktet til det siden farmor skulle komme. Og kjærringa er den eneste som vet å "strø salt i sårene" i løpet av disse årene. Hun skjønner ikke at han kan ha sagt det eller vil ha det sånn. Og mener at det er noe vi må ha gjort/sagt. :evil: Men hun om det! Alle andre i slekta vet hvordan det er, og ingen vet hvorfor han har valgt dette.)

Sønnen min er veldig lik sin morfar. Og de ville ha stortrivdes sammen. Men når han ikke strekker så mye som en lillefinger frem, så orker jeg ikke dette følelskaoset flere ganger.

Nå opplevde ikke jeg mishandling slik som du. Fikk riktignok ris når jeg hadde "gjort noe galt", og det uten å høre på min forklaring. Likevel er jeg ikke merket på den måten. Det har kun fått meg til å tenke nøye over egen barneoppdragelse.

Det kan være mange årsaker til at man bryter blodsbåndene. Det som er viktig er at man omgir seg med folk som en liker og som gir en noe her i livet. Det trenger ikke å være biologisk familie.

Javisst er det sårt at man ikke kommer fra den fantastiske familien der alle er nære og gode venner. Men det er faktisk svært mange som ikke gjør dette, og som velger seg andre fantastiske personer inn i livet sitt.

Det tar lang tid å "komme over" en slik sorg, men man må lære seg å leve videre med den, selv om den ikke blir glemt. Man kan ikke leve livet ved ø ønske seg noe som en annen skal være herre over om skal skje. Og spesielt dersom den andre ikke har samme ønske.

[dreamy]

diddi

Det kan være mange årsaker til at man bryter blodsbåndene. Det som er viktig er at man omgir seg med folk som en liker og som gir en noe her i livet. Det trenger ikke å være biologisk familie.  

Javisst er det sårt at man ikke kommer fra den fantastiske familien der alle er nære og gode venner. Men det er faktisk svært mange som ikke gjør dette, og som velger seg andre fantastiske personer inn i livet sitt.

Du har selvfølgelig rett. Det er fort gjort å henge seg opp i ting.. Må innrømme at jeg noen ganger er misunnelig på de som har en god familiebakgrunn og som har støtte i sine foreldre. Men jeg har de jeg har.. Jeg skal ihvertfall gjøre alt jeg kan for min datter..

[Ruby]

Du har gjort det rette valget, du må tenke på det som er det beste for deg! Jeg har ingen kontakt med min mor, har ikke hatt det på snart 2 år, da hun er manipulerende og har ødelagt mye for meg nå i mitt voksne liv. Jeg har ingen dårlig samvittighet for at jeg har kuttet henne ut, rett og slett fordi jeg har prøvd så mye opp igjennom tiden, men hun har aldri villet høre på det jeg hadde å si. Jeg skrev et brev til henne og fortalte henne om alt jeg følte, og det er den siste kontakten vi har hatt med hverandre. Nå har jeg en sønn, og han får hun aldri se. Jeg vil aldri utsette ham for noe sånt. Hun tenker kun på seg selv, og ødelegger gjerne andres liv for å oppnå de tingene som hun vil.

Heldigvis har jeg en mann som er veldig støttende, og jeg har en far og en stemor som er verdens beste. De elsker meg og mannen min, og ikke minst barnebarnet deres. For hver eneste dag som går vet jeg at jeg har tatt det rette valget. Mennesker som ødelegger deg, fortjener deg ikke, så enkelt er det.

Jeg ønsker deg masser av lykke til!

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Enig med diddi, blodsbånd er langt i fra det eeste saliggjørende - særlig i en verden som blir mindre og mindre, og mer flere og flere komplekse relasjoner. (Virker ikke som om du sto fremst i køen da foreldre ble utdelt :-? Synes de har sviktet grovt.)

Vi må begynne å tenke nytt, og bli flinkere til å sette grenser uten dårlig samvittighet. Ikke for å "straffe" noen, men fordi man har rett til å forvente at ANDRE tar ANSVAR for SINE ting, så du kan ta ansvar for dine på den måten du trenger.

Jeg ble også veldig bevisst på tingenes tilstand da jeg fikk barn - det er absolutt tiden for grubling og avklaring av relasjoner.

Hva jeg fant ut? At det samme gjelder for barnet mitt som for meg, i bunn og grunn - nemlig at de relasjonene som er verdt å ta vare på, er de som er gjensidige. Det er ikke ett menneskes oppgave å sørge for at andre mennesker takler ting!

Jeg skjønner følelsene dine; det er bittert å være så sviktet (av begge, på hver sin måte) foreldre slik du har opplevd det. Du er voksen nå, og det er DU som bestemmer i ditt liv. ikke ha dårlig samvittighet for en eneste ting; finn ut hva DU vil og hva du mener er best for deg og din familie. Ta vare på deres eget nettverk - definert av mennesker som du har en nær relasjon til mer eller mindre daglig, som i praksis er dem som betyr noe. Dette avgjøres ikke av blodsbånd!

Ikke la noen forvente ting av deg du ikke har noe ansvar for. Som du sier har du en samboer og en datter som betyr mye for deg, lev livet ditt for dem og deg selv og la fortid være fortid. Ikke føl en kunstig forpliktelse til å oppta noen relasjoner du ikke selv er klar for eller føler for. Dette er ditt liv nå, og dine valg - du har rett til å innrede livet ditt annerledes enn dem som var før deg, hvis det er det som er riktig for DEG.

Skjønner kjempegodt at du er sår jeg. Bare ikke ta på deg skyldfølelse i tillegg. Du kan sikkert fordype deg i hvordan andre føler ting og synes synd på dem for valgene de tok etc, men det er ikke ditt ansvar å rette opp det hvis det ikke føles rett for deg.

:trøste:

[Gjest Far til 2]

Det er så utrolig vondt å lese historier som det du her forteller. Og at de skjer (det er desverre bevist altfor ofte slik som her) gjør at jeg hos enkelte blir sett på som helt umulig, sta el. annet, når jeg er så opptatt av at barn bør få ha et GODT forhold til begge sine foreldre. Utifra det du beskriver tror jeg du aldri ville gjøre noe mot dine barn som tilsvarer det du har opplevd. Isolert sett kan en si at dine barn har tjent på sin mors ulykke.

Sannheten kan fra tid til annen være vanskelig å akseptere. Aller mest når det gjelder en selv og det savn en opplever. Likevel vil jeg ta sjansen på å si at det er lite sansynlig at du og din far kan få det forholdet dere burde hatt. Derimot tror jeg forholdet kan forbedres vesentlig, selv om det er en mager trøst når alt bare er vondt.

Å komme med råd i en så vanskelig situasjon er nesten umulig i et forum som dette. Hadde jeg vært i din situasjon tror jeg at jeg hadde søkt profesjonell hjelp. Ikke fordi du ikke takler det som har skjedd, men for å få råd om hva du KAN gjøre fremover.

Uansett har du og dine søsken hatt en vanskeligere oppvekst enn de fleste andre. Dere har tydligvis blitt sterke av det, men som menesker vil dere sansynligvis ha et viss savn resten av livet. En bekreftelse fra en fagperson på at du har gjort det ytterste for å bedre situasjonen kan gjøre det lettere for deg og din familie fremover.

Jeg har begrenset kunnskap om region og hva dette gjør med enkelte menesker. Men sett utifra hva venner har opplevd vil noen dekke seg bak et relgiøst bedrag for å forsvare sine handlinger. Jeg sier IKKE at dette gjelder din far, men antyder at du må være forberedt på det.

Jeg tror fortsatt et postkort eller annen form for enkel oppmerksomhet kan være til hjelp. Også for ditt barn som etterhvert kansje vil spørre etter bestemor eller bestefar. For barn vil ikke forstå hva du har blitt utsatt for før barnet blir en del eldre. I mellomtiden vil det kansje skape en fanatsifigur ab bestemor og bestefar sålenge det vet at disse personene ikke er død.

Lykke til vidre uansett hvilke valg du gjør. Din viktigste oppgave vil være å ta vare på deres barn fremover og forhindre at tilsvarende skjer igjen. Jeg er overbevist om at du vil klare dette bedre enn de fleste.

Far til 2

[dreamy]

Dette er vel en av de få gangene jeg har fortalt om dette. Først angret jeg på at jeg skrev det, men nå er det egentlig litt godt.. Jeg tror jeg vil søke profesjonell hjelp som Far til 2 foreslår. Jeg har vært inne på tanken mange ganger..

Takk for alle svarene jeg har fått..

[Gjest Qåp]

Hey dreamy

Jeg følger med deg og vet nøyaktig vilken situasjon du nå befinner deg i.

Jeg var 17 år da jeg flyttet hjemme ifra. Dette etter å ha blitt mishandlet fysisk og psykisk siden jeg var ganske så liten. Min mor har alltid vært kald, dominerende og kynisk.

Jeg har alltid hatt et anspent å dårlig forhold til mine foreldre og min ene søster.

Min familie med søsken,tanter, onkler og beste foreldre ville ikke ha noe med meg å gjøre. Min far benektet meg. Og nå er det 6 år siden jeg har snakket med dem. Eller hatt kontakt. Dette er grunnen til at jeg valgte å flytte til en annen by.

Jeg vil påstå at jeg har et bedre liv uten dem, men vil likevel si at savnet etter en familie er så utenkelig dypt og sårt. Da jeg bodde i min egen hjemby, kunne jeg treffe på familien uten at de ville se meg eller treffe meg.

Dette ble for sårt. Og inni meg opplever jeg et stort tap, en bunnløs sorg et tomrom og fortvilelse over ikke å ha familie som bryr seg.

Hva jeg har gjort galt??? ingenting vil jeg si. Jeg har slitt mye pga. familiens oppførsel ovenfor meg. Jeg var et lite barn som også den gang trengte hjelp.

Jeg opplevde det som å stå på en øde øy å skrike for full hals uten å bli hørt. Det er så sårt.

Men kjære deg, du er heldigvis ikke alene om det. Har du noen som kan være der for deg og, så er du kommet langt.

Lykke til på veien videre i livet.

[dreamy]

Qåp...

Jeg tror det er lurt at du har flyttet til en annen by, så kan du på en måte starte litt på nytt. (jeg har også flyttet langt vekk og har ikke angret ett sekund) Jeg fortalte historien min i voksen alder til en venninne og da fikk jeg høre en historie tilbake som var mye verre. Det skjer over alt og i de "beste familier".

Du har ikke gjort noe galt, du var jo barn.

Hvis du skulle trenge noen å prate med en gang så kan du registrere deg her på Kvinneguiden og gi meg en pm .

Jeg er heldig som har noen, håper du også har det. Uansett lykke til, til deg også