Baby foretrekker bestemor?

[MinLykke]

Hei alle

Jeg er i en litt kinkig situasjon, da min mann, vår baby på 8 mnd og meg selv bor hjemme hos min familie mens huset vårt bygges. Her har vi bodd siden barnet vårt var omtrent 1 mnd og skal bo her i ca 6 mnd til. Det som er litt vanskelig er at jeg opplever at barnet mitt hele tiden søker til min mor, altså hennes bestemor. Min mor har en tendens til å "ta litt av", uten at hun mener noe vondt med det! Hun vil gjerne hjelpe og hun elsker barnebarnet sitt. Jeg føler meg imidlertid overflødig og som at jeg har fått mer en "søster rolle". Det er utrolig sårende og fortvilende, og merker at det tærer veldig på meg. Jeg trekker meg stadig mere vekk og føler meg som en uegnet mamma. Jeg bare venter på tiden hvor bestemor faktisk blir kalt mamma. Den dagen, om det skjer, komme til å knuste hjerte mitt. Jeg har ikke snakket med min mor om dette, da jeg ikke vet hvordan. Jeg ønsker ikke å såre henne, og jeg er så takknemlig for at hun hjelper til! Spesielt fordi vi hadde ikke vært "her vi er i dag" uten dem, men jeg gråter hver dag. Det er som en forsinket fødselsdepresjon som bare forverres. For jo mer omsorg hun viser, desto mer trekker jeg meg vekk. Det føles som at mitt barn ikke lenger trenger meg, eller i prinsippet aldri har, da jeg ikke fikk til denne ammingen (som også understreker hvor "håpløs" jeg er som mor)... Jeg gråter innvendig og håper det er noen av dere ute som har lignende erfaringer og kan "trøste" meg litt.

Så må jeg bare beklage dersom jeg har gjort noe feil underveis i postingen av dette emnet. Har sjeldent vært her inne

[Semydfe]

Jeg har kun to råd å komme med:

1. Ikke trekk deg unna!!!

2. Snakk med moren din. Om det er vanskelig å finne de riktige ordene, så kan du vise henne innlegget ditt. Hun vil helt sikkert det beste for dere og sammen kan dere finne ut hvordan dere skal ha det fremover.

Sender deg en stor klem!

[Biloba]

Kjære deg, du må bare si fra:-) Det er klart det er viktig for en mamma å føle seg som verdens beste for den lille. Andre får den eksklusiviteten mye på grunn av kvantitet av tid med barnet, men her er jo bestemor på hele tiden. Og hun har ikke vært sliten etter svangerskap og fødsel, hun trenger ikke være oppe om nettene og kan være med barnet med nye overskudd hele tiden, og er erfaren og trygg. Du må bare si at du er glad for at hun er så nær og hjelper så mye, men at det også er litt sårt for deg som fersk mor å ha en person til i det mest intime familielivet, og at du føler du kommer litt til kort. Be henne hjelpe med å lage litt rom for deg og barnet ditt til å styrke deres bånd. Og så kan du også bruke henne som rollemodell og lære om ditt barns responser gjennom hvordan hun tilnærmer seg det.

Endret 27. desember 2014 av Biloba

[Gjest Blomsterert]

Hei alle

Jeg er i en litt kinkig situasjon, da min mann, vår baby på 8 mnd og meg selv bor hjemme hos min familie mens huset vårt bygges. Her har vi bodd siden barnet vårt var omtrent 1 mnd og skal bo her i ca 6 mnd til. Det som er litt vanskelig er at jeg opplever at barnet mitt hele tiden søker til min mor, altså hennes bestemor. Min mor har en tendens til å "ta litt av", uten at hun mener noe vondt med det! Hun vil gjerne hjelpe og hun elsker barnebarnet sitt. Jeg føler meg imidlertid overflødig og som at jeg har fått mer en "søster rolle". Det er utrolig sårende og fortvilende, og merker at det tærer veldig på meg. Jeg trekker meg stadig mere vekk og føler meg som en uegnet mamma. Jeg bare venter på tiden hvor bestemor faktisk blir kalt mamma. Den dagen, om det skjer, komme til å knuste hjerte mitt. Jeg har ikke snakket med min mor om dette, da jeg ikke vet hvordan. Jeg ønsker ikke å såre henne, og jeg er så takknemlig for at hun hjelper til! Spesielt fordi vi hadde ikke vært "her vi er i dag" uten dem, men jeg gråter hver dag. Det er som en forsinket fødselsdepresjon som bare forverres. For jo mer omsorg hun viser, desto mer trekker jeg meg vekk. Det føles som at mitt barn ikke lenger trenger meg, eller i prinsippet aldri har, da jeg ikke fikk til denne ammingen (som også understreker hvor "håpløs" jeg er som mor)... Jeg gråter innvendig og håper det er noen av dere ute som har lignende erfaringer og kan "trøste" meg litt.

Så må jeg bare beklage dersom jeg har gjort noe feil underveis i postingen av dette emnet. Har sjeldent vært her inne

Uffda,jeg fikk vondt av deg nå. Vet du? Du må nok snakke med moren din.

Jeg bodde selv i 2.etasje og barnebarn og foreldre i første.

Barnebarnet ville opp til meg hele tiden,-det er noe spesielt med besteforeldre,og vi har allverdens tid og tålmodighet med barnebarn. Men så syns min sønn og moren at det ble litt mye,og da tok jeg selvfølgelig et skritt tilbake.

Du må ikke trekke deg unna! ENHVER BABY VET GODT HVEM MAMMA OG PAPPA ER!

Så ikke gi opp,for er det noe babyer trenger,så er det mamma og far,jeg lover deg.

Så bør du tenke at barnet ditt er heldig med tilstedeværende besteforeldre,-det er ikke gitt i dag.

Ta en god prat med moren din. Hun virker snill og hjelpsom,så hun vil sikkert forstå!

[Gjest Magdalene]

Snakk med mammaen din.

Ikke trekk deg unna.

Og om babyen kalle henne for mamma, så er det ganske vanlig. Begge mine har en periode kalt både meg, og svigermor for mamma. Tror ikke det har vært fordi de har trodd at hun er mammaen, men st de har forstått at mamma = omsorgsfull dame, som jo svigermor også er, samt st mannen jo har kalt henne for mamma . Forvirrende for disse små 😉

[Gjest Mythic]

Du må i hvert fall ikke trekke deg unna, det forverrer jo bare situasjonen. Snakk med moren din om hvordan du føler det, hun virker omsorgsfull og hjelpsom, så dere burde kunne snakke sammen om dette. Hun vil garantert bare det beste for deg og familien din, og hjelper til så godt hun kan. Kanskje hun tenker at du virker usikker, og derfor overkompenserer overfor barnet.