Hva skal til for å miste troen?

[Gjest Anonymous]

Hvordan resonnerer dere om forholdet?

Da tenker jeg på kvaliteten av det, og hvor varig det er?

I det forholdet dere er i nå, har dere noen gang tenkt tanken at dette kommer ikke til å vare, eller huff jeg gidder ikke dette e.l.

Tenker dere ofte på dette i så fall, og hva skal til før dere tenker tanken?

[Gjest alltid tvilende]

jeg har vært sammen med kjæresten min i halvannet år, regnet fra den første laaange løse perioden vår da vi ikke definerte oss som kjærester - og jeg var ganske bestemt på å ikke være kjæreste, men var masse sammen. Nå bor vi sammen midlertidig, og ofte kjenner jeg at jeg har blitt sinnsykt glad i han og at jeg er en heldiggris som har en så deilig og snill gutt (han ER en søting). Og da min biologiske klokke tikker kan jeg finne på å tenke på barn, noe jeg er HELT sikker på at jeg ikke vil ha før om et par år.

Andre ganger, særlig sånn som nå, når jeg egentlig har det litt kjipt med meg selv, fordi framtida mi ellers er usikker (jobb, bor på hans hjemsted og kjenner ingen - anbefales IKKE, at jeg trolig må flytte for å få jobbe med noe jeg vil og for å ha et bedre sosialt liv), blir jeg mye mer lettantennelig og finner mange grunner til å ikke skulle være sammen med han (at han ikke ser at oppvasken bør taes, at han ikke alltid snakker så mye, at han ikke tar initiativ til alt mulig hele tiden, at han ikke klenger nok - evt for mye )- delvis fordi han ikke kan hjelpe meg konkret med problemene mine ( han støtter meg, altså.... men blir jo lei seg selv når jeg hakker på han og sånn).

Det kan veksle totalt fra en dag til en annen.

Jeg tror for min del, i et forhold som ikke startet med noen stormforelskelse, men har utviklet seg til et solid kjærlighetsforhold forankret i at vi er to sære stabeiser som egentlig er ganske søte og snille, men som ikke ville funnet noen andre vi ville forstått eller hatt det på noen måte bedre med, at det viktigste er å være fornøyd med sitt eget liv generelt - og er man det og fortsatt ikke føler at kjæresten bidrar med noe positivt i det fine livet ditt, bør man tenke seg om.

Jeg tror ikke på "den store kjærligheten" hvor man lever lykkelig uten problemer med en man falt pladask for ved første fyrverkerisprutende øyekast - i hvert fall ikke for min del. At andre personer med annen psyke opplever noe annet tviler jeg ikke på, og jeg misunner dem kanskje litt. Tenk å aldri tvile...

[Gjest Anonymous]

synes dette lihner meg:

"blir jeg mye mer lettantennelig og finner mange grunner til å ikke skulle være sammen med han (at han ikke ser at oppvasken bør taes, at han ikke alltid snakker så mye, at han ikke tar initiativ til alt mulig hele tiden, at han ikke klenger nok - evt for mye )- delvis fordi han ikke kan hjelpe meg konkret med problemene mine"

jeg og han har vært sammen 7 måneder og har akkurat begynt et år på avstandsforhold- fordi jeg lengtet hjem og pga studier... spsiellt etter at avstanden ble reell har jeg tenkt: dette varer ikke, jeg kan ikke se for meg at jeg flytter til han om et år, han er dårlig til å uttrykke seg, han er yngre og mer uerfaren enn meg +++

ja, generellt så har jeg lurt på om jeg virkelig elsker han og om jeg burde slå opp

MEN

så møtes vi igjen!

jeg har ikke tro på at det bare er én som jeg passer godt med- det er mye ansvar å bevisst velge hvem man vil ha når man er en reflektert og ansvarsfull person- det akn virke uoverkomelig- "tenk om jeg velger en som jeg blir ulykkelig med" hva forteller det om meg at jeg tar slike valg? hvem er jeg da... ja, det er mye fæle tanker å kveile rundt i ;-)

troen og tvilen veksler, men når tvilen overtar, når du kjenner deg tung til sinns pga forholdet (feks helt i startfasen) da er det muligens ikke rett for deg...eller meg?...