Ungt familiemedlem med aspergers - hvordan legge "tilrette"?

[AnonymBruker]

Dette er en tenåring som vi alle har skjønt har hatt en mild form(tror jeg) for Aspergers, men det har tatt årevis å få en diagnose/utredning.

Nå er det visstnok fastslått uten at det er noe særlig snakk om det.

Vedkommende har naturlig nok lite sosialt nettverk, bryr seg ingenting om skolen og vil bare spille dataspill hele dagen. Slik har han alltid vært.

Er ellers normalt blid og omgjengelig, høflig og har humor.

Det jeg selvsagt synes er trist er at jeg tenker han må være veldig ensom - men slik føles det kanskje ikke for en med aspbergers? De har kanskje ikke samme sårhet ifht dette med mangel på sosiale relasjoner som eksempelvis jeg ville hatt?

Jeg tror ikke han har en veldig tydelig "profil" - han er eksempelvis ikke veldig dyktig på et felt(han liker f.eks veldig godt å spille dataspill - men jeg tror ikke han har veldig teft for typisk programmering eller noe annet relatert til det, han er liksom bare interessert i akkurat det som aktivitet).

Er det noen som vil dele litt erfaringer fra tenår som selv har Aspergers?

Jeg vil gjerne få litt mer forståelse for hva man aksepterer/liker og hva som kanskje føles vondt/vanskelig.

Anonymous poster hash: fac02...019

[AnonymBruker]

Bare for å ha sagt det; Folk med asperger er like forskjellige som folk uten, og en slik diagnose er ikke en grunn til at en ikke føler seg ensom. Ofte kan man føle seg mer ensom og lei fordi man ikke selv føler man får til samspillet med andre mennesker. Sårbarheten kan være like stor!

Dette er en tenåring som vi alle har skjønt har hatt en mild form(tror jeg) for Aspergers, men det har tatt årevis å få en diagnose/utredning.

Nå er det visstnok fastslått uten at det er noe særlig snakk om det.

Vedkommende har naturlig nok lite sosialt nettverk, bryr seg ingenting om skolen og vil bare spille dataspill hele dagen. Slik har han alltid vært.

Er ellers normalt blid og omgjengelig, høflig og har humor.

Det jeg selvsagt synes er trist er at jeg tenker han må være veldig ensom - men slik føles det kanskje ikke for en med aspbergers? De har kanskje ikke samme sårhet ifht dette med mangel på sosiale relasjoner som eksempelvis jeg ville hatt?

Jeg tror ikke han har en veldig tydelig "profil" - han er eksempelvis ikke veldig dyktig på et felt(han liker f.eks veldig godt å spille dataspill - men jeg tror ikke han har veldig teft for typisk programmering eller noe annet relatert til det, han er liksom bare interessert i akkurat det som aktivitet).

Er det noen som vil dele litt erfaringer fra tenår som selv har Aspergers?

Jeg vil gjerne få litt mer forståelse for hva man aksepterer/liker og hva som kanskje føles vondt/vanskelig.

Anonymous poster hash: fac02...019

Uansett: Ikke sett de med asperger i bås og si at de skal være "sånn og sånn" p.g.a. diagnosen. Spekteret er likt, og ingen mennesker er like, uansett om man har diagnose eller ei.

Lykke til! Vær glad i familiemedlemmet for den han er!

Anonymous poster hash: ef9a3...aff

[AnonymBruker]

Uansett: Ikke sett de med asperger i bås og si at de skal være "sånn og sånn" p.g.a. diagnosen. Spekteret er likt, og ingen mennesker er like, uansett om man har diagnose eller ei.

Anonymous poster hash: ef9a3...aff

* bredt (skulle det være)

Anonymous poster hash: ef9a3...aff

[Dricka]

Tenker du bare skal vise forståelse og leve "normalt". Bare vær rundt gutten som du alltid har vært

[vimsefrøken]

Enig med de over her som sier at alle med Asberger er forskjellige,

like forskjellige som vi andre mennesker. Men mange med Asberger

blir mindre ensomme av lite kontaktnettverk enn andre mennesker

fort blir, da mange med denne diagnosen ofte foretrekker ensomhet

og alenetid fremfor å være sosial. Så det er godt mulig han trives

med tingenes tilstand slik de er. Det er umulig å vite uten å snakke

med personen det gjelder å få ærlige svar

[AnonymBruker]

TS her. Selvsagt skjønner jeg at alle mennesker er individer.

Men diagnoser og sykdommer har noen fellestrekk, og det er en grunn til at endel kan kjenne seg igjen i generelle ting.

Jeg tror ikke alle er like, jeg er ute etter erfaringer fra ulike folk med Aspbergers.

Jeg kjenner jo gutten fra før og kommer åpenbart ikke til å endre atferd, jeg har alltid visst det nok var noe i den retningen- hovedsakelig pga hvordan han er sosialt sett.

Så jeg trenger ikke forklaring på at vi alle er individer, jeg er ute etter erfaringer

Det må da være like greit å fortelle noe om som alt annet vi kan være forskjellige på her i verden?

Anonymous poster hash: 579bd...db0

[Jade]

Det kan hende at han er ensom, og det kan hende han ikke er ensom. Det kan hende naboen din er ensom, eller kanskje ikke. Hvilke tilrettelegginger han trenger, vet ikke vi. Det vet sikkert han og foreldrene hans litt om. Det blir litt som å skrive på KG: "fetteren min er syk. Har han vondt? Hvilken medisin trenger han?"

[AnonymBruker]

Nå er det jo veldig vanlig å møte mange likesinnede nerder når man spiller eller er på ulike internasjonale forum. Det var slik jeg fant de som i dag er mine beste venner og partner.

Problemene jeg hadde som tenåring handlet mye om at lyd og bevegelser på skolen gjorde meg sliten og stresset. Jeg ble også litt utstøtt av de andre, men jeg var mer fokusert på at jeg "mislykket" enn at jeg var ensom. Jeg har ganske dårlig evne til å føle meg ensom, det har det ikke vært mye av.

I dag har jeg bare mindre interesse av å være med andre. Jeg har akseptert at det er greit å ikke måtte ha stor sosial sirkel og jeg trives med det. Har fortsatt de fleste vennene mine over nett. Jeg må ha tid på å forberede meg dersom jeg skal reise på besøk til noen, ofte vil jeg helst sitte hjemme på PC-en.

Anonymous poster hash: 25cc8...8c7

[AnonymBruker]

Om han har vanskelig med å tolke sosiale situasjoner, kan sosiale relasjoner være slitsomt for han. Da kan gjerne sosialiseringen han får igjennom skolen være mer enn nok for han. At han trenger å lade opp etterpå ved å være alene. Det kan også hende at han er sosial online. Det kan være enklere for han. Da blir han og vennene mer likestilte da de ikke kan tolke hverandres ansiktsuttrykk, og de samles over en aktivitet han er god på og kjenner godt. Han er på hjemmebane! Kanskje spillingen er en måte for han å slappe av på, lade opp. Stresse ned. Aspergere trenger å stresse ned. Eller kanskje han gjemmer seg bak datamaskinen, fordi han ikke får til det med venner, og at han egentlig heller ville vært ute med venner, hvis han hadde fått det til. Kanskje han hadde venner til å begynne med, men siden vennskap krever vedlikehold, kan dette ha gått over, og han sitter igjen alene og vet ikke hvordan han skal oppta vennskapene igjen. Kanskje han spiller alt for mye. kanskje han hadde blitt mer aktiv på andre aktiviteter om han hadde fått begrenset spilletid. Eller kanskje spilling er nettopp det han trenger og ønsker for å holde stresset nede og ha kontakt med andre med like interesser.

Anonymous poster hash: 0ae12...1d9