Klarer ikke forholde meg til barn.

[AnonymBruker]

Jeg bare fikser det ikke. Dette gjelder også barn jeg er i slekt med, og mitt søskens barn. Jeg sier ikke at det er synd på meg, men mitt søsken forstår det ikke og blir skikkelig sint.

Nå kommer julen, som selvsagt er en familie-greie, så da må man tilpasse høytiden(e) omkring barna. Selvsagt skal man gjøre det til en viss grad, herregud, men i så stor grad som familien planlegger å gjøre i år...

Mistenker at mitt søsken blir svært fornærmet om jeg velger å feire voksenjul sammen med kjæresten og hans familie. Det er bare det at jeg ELSKER voksenjul, hvor man ikke bryr seg om gaver, alle spiser god mat, god vin og nyter hverandres selskap.

Anonymous poster hash: 65a6e...923

[Pipzky]

Alle er forskjellige. Er ikke alle som liker barn. Er og mange som ikke klarer å forholde seg til andre barn før de får sine egne. Det er ikke sikkert at de klarer det da heller...

Om hun ikke forstår så er det hennes problem, ikke ditt.

[Gjest Sitrondrops]

Kan jeg spørre hvor gammel du er?

[AnonymBruker]

Hva er egentlig problemet? Jeg syns det vitner om manglende folkeskikk og empati å komme med en sånn uttalelse.

Selv om man ikke liker barn er det høflig å behandle dem pent. Det betyr å anerkjenne at de er til stede (hei holder i massevis) og generelt bare være hyggelig. Det gjelder barn og det gjelder andre mennesker man kanskje ikke egentlig er så begeistret for.

Du trenger ikke like folk for å behandle dem som folk. Ja, det kan være mye mer lyd i barn og uforutsigbar oppførsel, men de er tross alt i en læringsfase.

Jeg var aldri særlig barnekjær før jeg fikk barn selv, men jeg har alltid behandlet dem med respekt. Særlig tantebarn, som tross alt er familie. Det har jeg igjen for nå ved at jeg har et godt forhold til dem nå selv om de er nesten voksne.

Anonymous poster hash: 042e4...4ae