Unnskylde seg når barnet sier noe dumt?

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg opplevd at barna mine har sagt noe dumt til/om andre enda, type: "se på den tjukke dama", "han mannen var stygg", "hvorfor har du så stor mage?" osv.... Men når/om de sier noe slikt, bør man unnskylde til personen det gjelder da? Selvfølgelig, bør vel være den første tanken, men grunnen til at det å ikke gjør det er et alternativ er at da blir det på en måt mer oppstyr rundt det hele, da med tanke på personen det gjelder. Jeg har selv vært veldig stor, og om et barn hadde komt med en bemerkning om meg da tror jeg faktisk jeg bare hadde villet la det gå i stillhet framfor å tydeliggjøre hele situasjonen mer ved at en forelder unnskyldte seg eller krevde at barnet skulle si unnskyld. Jeg hadde ikke vært interessert å bli brukt som et ledd i barneoppdragelsen, selv om det jo er viktig for barna å vite at sånt sier man ikke. Da syns jeg heller det kunne tas opp privat med barnet.

Hva syns dere?

Anonymous poster hash: f161a...d6c

[Berit]

Synes i hvertfall det er viktig å ta opp med barnet privat at sånn sier man ikke. Du kan også tydelig vise der og da at det ikke er nnoe du aksepterer i det hele tatt, og gjerne si et kort unnskyld til vedkommende. Det er ikke å lage noe oppstyr rundt det.

[AnonymBruker]

Det går fint an å lære barn at man ikke snakker sånn til folk. Jeg hadde blitt veldig flau om mine hadde sagt noe sånt og hadde fått ungen til å si unnskyld. I tillegg hadde jeg tatt en alvorlig prat med ungen etterpå.

Anonymous poster hash: 4e276...d0b

[Hedda-78]

Et kort unnskyld er ikke å lage styr.

Det kommer også an på situasjonen, og alderen på barnet.

Er ungen din 1,5 år og peker og sier "mage" til en tilfeldig forbipasserende med ølvom, så trenger man ikke gjøre så mye enn å gi et litt unnskyldende blikk til vedkommende og si "nei, nei, sånn må du ikke si" til ungen.

Er ungen 8 år og spør meg høyt i juleselskapet "Hvorfor er du så feit, tante Hedda, spiser du bare kake, du?", så hadde jeg forventet at foreldrene unnskyldte seg, og også krevde at ungen unnskyldte seg til meg.

[AnonymBruker]

Kommer så an på situasjonen, hvor gammel barnet er og hva de sier.

Som noen har nevnt over hadde jeg reagert dersom en/ei på ni hadde kommet med en kommentar til noen at de var tykke eller hadde rare tenner eller hva det måtte være. Da hadde jeg forventet en unnskyldning både fra foreldre og barn, og forventet at foreldrene snakket til barna, ikke "du må bare snakke til h*n, for h*n hører ikke på meg" -eller noe i den duren, som ofte foreldre kommer med..

Dersom et barn på tre år spørr om du har baby i magen, eller hvorfor du ikke har hår er saken en helt annen. Da er det bare å svare at alle er jo forskjellig eller noe sånt..

Det er ikke til å komme utenom at store barn som kommenterer at abdre burde spise sundere, eller pynte seg litt eller hva det måtte være, har slike hildninger hjemmefra.

Anonymous poster hash: 656c4...b5f

[Teriyaki]

Min gutt har et par ganger kommet med kommentarer om store mager (men da i såpass avstand at vedkommende ikke har hørt det, blant annet på badeland), og da har jeg sagt klart i fra til han at det ikke er greit å si sånt, og at man ikke kommenterer andre sine kropper. Hadde nok gjort akkurat det samme dersom personen som ble kommentert hadde hørt det, men om jeg hadde sagt unnskyld? Vet ikke jeg. Det er jo ganske typisk at barn kommenterer andre før de lærer seg at det ikke er akseptert, og tror kanskje det ville blitt mer pinlig for personen dersom jeg hadde henvendt meg til han/henne?

Usikker egentlig.

[Nordvesta]

Jeg beklager kort og stille, men for å unngå videre oppstyr så tar jeg resten på privaten med barnet. Skjer heldigvis ikke så ofte, men det har hendt at hun har sagt ting om fremmede som ikke alltid er like heldig.