Julen er så tung! :(

[AnonymBruker]

Mamma døde for 4 år siden, og pappa døde for snart 2 år siden. Og jeg kjenner at jo nærmere julaften nærmer seg, jo mer vondt gjør det! :'(

Jeg og barna skal feire jul med kjæresten min sin familie, de er helt fantastiske og jeg er glad jeg kan feire med de! Men det er liksom ikke det samme! Ting vil aldri bli det samme!

Jeg må glede meg over det jeg har og menneskene jeg har rundt meg. Det er jeg veldig klar over, men det er ikke like lett når alt føles så vondt! Hater dette!

Måtte bare lufte tankene mine litt!

Anonymous poster hash: 729e6...655

[AnonymBruker]

Dette blir min første jul uten pappa og min tredje uten mamma. Har ikke en fantastisk svigerfamilie å feire med, men skal feire hos en kusine og hennes familie.

Skulle ønske jeg følte noe rundt det.

Jeg tenker at julaften vil bli rar, men fin der jeg skal feire. Føler det har skjedd så mye fælt i livet at jeg har blitt vant til å raskt omstille meg til det som skjer i nuet, i stedet for å tenke på hvordan ting skulle vært og hvordan de var.

På en måte er det bra, på en måte er det synd. Føler meg ikke normal som ikke gruer meg til jul eller er veldig trist nå.

Jula er jo en tid som gir blandede følelser for mange. Det er helt greit å kjenne litt på det. Tror jeg ville fokusert på barna mine, skape nye tradisjoner med dem, og koset meg i nuet med bakst, juleverksted osv. og hyggelig samvær med folk.

Anonymous poster hash: 26055...ceb

[Aurora M.]

Jeg mistet selv begge mine foreldre i tidlig ungdom, og som voksen mistet jeg det eneste barnet mitt. Jeg er på en måte blitt vant med at julen inneholder en kaskade av følelser/eller total følelsesløshet. Jeg tror begge deler er normalt. Det å ikke føle noe, er jo også å føle noe. For du føler på at du ikke føler noe.

Jeg er ikke slik at jeg graver meg ned i sorg og minner. Men kroppen husker likevel.. Sammen med lukten av pepperkaker og ribbe, lyden av de kjente julesangene, synet av et ferdig pyntet tre.. så kommer vemodigheten, savnet og sorgen over alt som ikke fikk bli som det skulle.. Og noen ganger orker ikke sinnet å ta det inn, så man kjenner bare på følelsesløsheten.

For meg har den aller viktigste lærdommen vært å akseptere fullt ut at jeg føler som jeg gjør/ikke føler noe- alt etter som. Å bare flyte med ettersom sinnet beveger seg den ene eller andre retningen. Alle disse forventningene til at man skal føle det ene eller det andre, m.a.o være noen annen enn den man er, er bare en ekstra sten til byrden. La det fare! Du "må" ikke noe som helst. Senk skuldrene og la det bare være som det er. Klarer du det, får du t.o.m kanskje øye på en liten stjerne i alt mørket.

[DelvisPresley]

Klem til deg, TS