Er det helt feil av meg?

[LaVitaEbella]

For snart to år siden gikk jeg fra pappaen til barna mine. Å samarbeidet vårt fungerer kjempe bra nå. Når vi er på div. skole/idrett arangemanger med dem er det mange som tror vi en en lykkelig familie, og på den måten føler jeg at vi har fått til noe bra for barna våres og dem vet veldig godt at vi bare er venner og at det ikke kommer til å bli oss igjen noen gang. Nå har det seg sånn at jeg begyner å bli litt lei av at min familie skal be han med på alt mulig. Det er han sin tur å feire jul med dem i år og jeg er ikke velkommen dit, men min familie som jeg skal feire nyttår med har bedt han også i år. Jeg er jo på en måte glad for det pga. våre barn. Men alikevel sitter jeg med følelsen av at når dem ser tilbake på oppveksten så var pappa alltid der og ikke mamma. Det er jo ikke det at jeg ikke ønsker. Og er redd for at dem kommer til å sitte igjen med tanker om at jeg ikke ønsket å være der for dem Så skal jeg fortsette å la han få ta del i alle begivenhetene når dem er sammen med meg? Og håpe dem forstår at jeg har gjort det for dem. Eller skal jeg sette ned foten å si nei til at han får ta del i alt? Det føles vondt at dem kan sitte med tanken om at jeg ikke vil tilbringe tid med dem. Får det er absolutt ikke tilfelle.

[Helt Tilstede]

^{For snart to år siden gikk jeg fra pappaen til barna mine. Å samarbeidet vårt fungerer kjempe bra nå. Når vi er på div. skole/idrett arangemanger med dem er det mange som tror vi en en lykkelig familie, og på den måten føler jeg at vi har fått til noe bra for barna våres og dem vet veldig godt at vi bare er venner og at det ikke kommer til å bli oss igjen noen gang. Nå har det seg sånn at jeg begyner å bli litt lei av at min familie skal be han med på alt mulig. Det er han sin tur å feire jul med dem i år og jeg er ikke velkommen dit, men min familie som jeg skal feire nyttår med har bedt han også i år. Jeg er jo på en måte glad for det pga. våre barn. Men alikevel sitter jeg med følelsen av at når dem ser tilbake på oppveksten så var pappa alltid der og ikke mamma. Det er jo ikke det at jeg ikke ønsker. Og er redd for at dem kommer til å sitte igjen med tanker om at jeg ikke ønsket å være der for dem Så skal jeg fortsette å la han få ta del i alle begivenhetene når dem er sammen med meg? Og håpe dem forstår at jeg har gjort det for dem. Eller skal jeg sette ned foten å si nei til at han får ta del i alt? Det føles vondt at dem kan sitte med tanken om at jeg ikke vil tilbringe tid med dem. Får det er absolutt ikke tilfelle.}

^{Hei :-)}

^{Skjønner ikke helt.... så lenge dere har delt foreldreansvar vil vel det inntrykket barna sitter mest igjen med etterhvert, være at dere begge var der for dem, selv om kanskje ikke så mye samtidig? Eller hvordan tenker du?}

^:-)

Endret 14. desember 2014 av Helt Tilstede

[vimsefrøken]

Jeg tviler sterkt på at barna dine hvis du har ett godt forhold til dem og

fordeling av ansvar med din eksmann fungerer godt kommer til å sitte igjen

med en følelse av at du ikke var der for dem. Men er du bekymret for det,

så er det jo bare å snakke åpent med dem. Om at mamma ikke er invitert

når de skal feire med pappa sin familie (uten å snakke slemt om faren som

du har ett godt samarbeide med) slik at de vet hvorfor du ikke er tilstede på

de begivenheter som de feirer med din tidligere svigerfamilie. Ikke verre enn

det spør du meg. Barn får med seg det meste. Er det en spesiell grunn til at

din familie inviterer han med på begivenheter, mens du ikke blir invitert når

det er hans familie? Har hans familie noe imot deg? Er jo veldig merkelig hvis

dere har ett såpass godt forhold og samarbeide ellers mener jeg.

[Gjest brutal_mann]

Du lager problemer som ikke finnes. Slutt med det!

[Helt Tilstede]

Bare det i seg selv at barn kan se at mor og far kan ha det hyggelig sammen gjentatte ganger selv etter et samlivsbrudd, er jo gjenskapende på harmoni i hvert fall til en viss grad, tenker jeg da. Personlig ville jeg ikke undervurdert den gode effekten av det :-)

[Helt Tilstede]

Når man ser hvor mange som klarer seg bra tross alt med at mor og far sjelden eller aldri treffes, men at de har det ok med omsorg hver for seg hos sine respektive foreldre etter tur, så høres jo det dere har ut som et bra pluss... eller?

Endret 14. desember 2014 av Helt Tilstede

[Gjest Blondie65]

Unnskyld meg trådstarter, men dette er det dummeste jeg har hørt. Jeg er enig med Brutal Mann om at du skaper problemer som ikke finnes.

Det er fullt mulig å snakke med sine barn om hvorfor ting er som de er, man lever ikke i et vakum der man ikke får sagt sin versjon.

Men for all del, tipp nå gjerne balansen i det gode samarbeidet ved å lage problemer ut av ingenting.

Dessuten, hvis jeg skal være helt ærlig: DU forlot han (sikkert med veldig god og gjennomtenkt grunn) og da er det faktisk ikke helt unaturlig at hans familie ikke helt er komfortabel med å være sammen med deg.

[Gjest Herr Heftig]

Vi hadde det sånn, men mest fordi farmor og farfar bodde langt unna.

Det eneste jeg tenker er at det var mye koseligere hos mormor og morfar enn hos farmor og farfar.

For øvrig liker jeg ikke helt måten du tenker på. Du vil liksom utestenge han for at barna skal like deg relativ bedre.

[LaVitaEbella]

Selvfølgelig var det gjennomtenkt og forstår at familien hans ikke vil inkludere meg på noen måte. Det har jeg ingen problem med å forstå. Jeg utestenger han ikke på noen måte, å har ved flere annledninger bedt han på middag fordi barna har spurt (og da snakket åpent om at det er fordi vi begge er glade i dem og at mamma og pappa kun er sammen som venner). Men tankene om at dem tror at jeg ikke ønsket å være der for dem i høytidene har vært der, men som dere sier så er det jo ikke vanskligere enn å være ærlige å si det som det er på en ordentlig måte. Jeg ønsker på ingen måte å snakke negativt om han for mine barn, da jeg opplevde det som utrolig vondt når mine foreldre gjorde det når dem skilte lag. Å etter at vi skilte lag har han blitt en utrolig god far. Så er ikke det det går på. Er nok jeg som overtenker igjen. Jeg må nok bare være klar oven for dem og han at han er invitert for barna sin del. Å håpe at vi kommer til å fortsette det gode sammarbeidet for dems skyld. Noen ganger hjelper det å få høre litt hva andre mener for å få opp øya litt selv.

[Knirke]

Tror denne tråden hører hjemme på samliv og relasjoner forumet

[LaVitaEbella]

Ja,beklager det. La merke til det etter jeg hadde posta innlegget.

[Flavio]

[...]

Jeg må nok bare være klar oven for dem og han at han er invitert for barna sin del.

Synes du skal holde ungene HELT utenfor dette. De skal ikke avkreves å måtte gjøre seg refleksjoner rundt dette. Hvis de ikke selv spør, så la det ligge.

[Gjest brutal_mann]

Selvfølgelig var det gjennomtenkt og forstår at familien hans ikke vil inkludere meg på noen måte. Det har jeg ingen problem med å forstå. Jeg utestenger han ikke på noen måte, å har ved flere annledninger bedt han på middag fordi barna har spurt (og da snakket åpent om at det er fordi vi begge er glade i dem og at mamma og pappa kun er sammen som venner). Men tankene om at dem tror at jeg ikke ønsket å være der for dem i høytidene har vært der, men som dere sier så er det jo ikke vanskligere enn å være ærlige å si det som det er på en ordentlig måte. Jeg ønsker på ingen måte å snakke negativt om han for mine barn, da jeg opplevde det som utrolig vondt når mine foreldre gjorde det når dem skilte lag. Å etter at vi skilte lag har han blitt en utrolig god far. Så er ikke det det går på. Er nok jeg som overtenker igjen. Jeg må nok bare være klar oven for dem og han at han er invitert for barna sin del. Å håpe at vi kommer til å fortsette det gode sammarbeidet for dems skyld. Noen ganger hjelper det å få høre litt hva andre mener for å få opp øya litt selv.

Nei, det skal du ikke. Dette er et tema som overhode ikke trenger å luftes eller å snakkes om. Det eneste som er viktig her er at ting fungerer mens dere er sammen. Ignorance is bliss! Ting er bra nå, hvorfor i helvete røske opp i det?