Skummelt å være singel...

[Gjest Fast bruker ii]

Har ganske nylig blitt singel og det er skummelt! Har mange dumme tanker om at jeg aldri kommer meg gjennom dette og aldri kommer til å møte noen igjen. De jeg snakker med sier at selvfølgelig møter du noen" og "tiden leger alle sår". Jeg vet jo innerst inne at det er sånn, men redselen for å være alene er der likevel. Selvtillitten min er heller ikke den beste. Jeg trenger litt piff av dere! Gode tips! Er ikke klar for å møte noen ny nå, men hva da når den dagen kommer? Hvor møter man folk (ikke si på jobb, på bussen..)? Dette er så skummelt! Har ikke så mange venner heller, så jeg føler meg litt ensom. Trenger å møte nye mennesker generelt. Hvordan skal man gå frem for å møte noen?

[Gjest Miss Gemini]

:trøste: Huff da. Det føles sikkert ikke lett.

Vet ikke andre råd enn å ta kontakt med mennesker. Lat som du sikker. Bli med på sosiale ting.

(Selv er jeg veldig sjenert, men tvinger meg selv til å smile til fremmede, hilse på folk jeg ikke kjenner i sosiale sammenhenger og småprate. Det funker.)

Lykke til!

[Magne]

Tror det letteste er å møte mennesker gjennom hobbier.

begynne i klubber eller noe slikt, men generelt hvor det er folk som møtes av samme grunn.

[aline]

Bruke tiden først på å bygge opp selvtillitten kanskje?

Finn ting du liker og som gjør deg glad, og som du er flink til.

Behandle deg selv slik du ville behandlet din beste venninde, også ang tanker om deg selv, utseendet, væremåte, verdi etc. Bli din egen beste venn, så er det en god start. Men det skjer ikke over natta altså, men det trenger det jo heller ikke?

Er det noe du liker å gjøre? eller alltid har hatt lyst til? av hobbyer altså? prøv deg på å melde deg på en aktivitet som du har lyst på, tving deg selv til å faktisk gjøre det, se på hvordan du klarer deg og bygg deg opp derifra.

mange av mine venner i dagliglivet er fra "hobbyen" min, som voksen så er det vel stort sett i fritidsaktiviteter og/eller jobb man blir kjent med potensielle venner.

Kjæreste vet jeg ikke hvor kommer til å dukke opp fra, er singel selv for tiden. Men ikke let på spesifikke plasser, jobb med deg selv og lær deg å bli glad og fornøyd med det du har, så blir du avslappet nok til at når han dukker opp, uansett hvorfra, så er det så mye enklere å ta tak i ham.

[nyibyen]

Kjenner meg igjen her ja... Nå er det 2 mnd siden jeg ble singel, og ennå er det skummelt. har jo lyst på en ny mann i livet, men er 30 og tenker at toget er gått (eller at jeg må vente til folk begynner å skille seg når de blir 40, og så kan jeg ta over en "brukt" mann og hans halvvoksne barn - waaah!!).

He he - som du sa kan man godt møte folk på bussen

Satt på bussen i går, turen tok 2 timer og det var fult, så en fyr kom og satt ved siden av meg. Han var hyggelig, lånte meg avisen, pratet om ting (INTERESSANTE TING t.o.m.) bare helt overfladisk og vennskapelig men så ble det bare så skummelt (i mitt hode) at jeg etter hvert lot som jeg ble trøtt og lente meg mot vinduet som om jeg sov. Først da vi var like ved "min" stasjon kunne jeg åpne øynene igjen, for da var det ikke tid for oss å utveksle telefonnummer eller at samtalen skulle bli for personlig.

Herregud, tenkte jeg etterpå, for en tosk jeg er. Han var jo en fin fyr som bare var høflig, men jeg fikk helt panikk.

Men exen min fortalte så mye om menn, og oppførslen til han selv og kameratene bekreftet alt han sa, at jeg ikke kommer til å ville ha noe forhold på en lang stund. Hvis alle menn er utro og antimonogame av natur og får åndelig næring av å flørte med jenter, da skal jeg klare meg uten. Tror kanskje det er derfor jeg er litt redd for menn nå, og det er nok like greit.

[Gjest Bra sagt!]

Kjenner meg igjen her ja... Nå er det 2 mnd siden jeg ble singel, og ennå er det skummelt. har jo lyst på en ny mann i livet, men er 30 og tenker at toget er gått (eller at jeg må vente til folk begynner å skille seg når de blir 40, og så kan jeg ta over en "brukt" mann og hans halvvoksne barn - waaah!!).

He he - som du sa kan man godt møte folk på bussen

Satt på bussen i går, turen tok 2 timer og det var fult, så en fyr kom og satt ved siden av meg. Han var hyggelig, lånte meg avisen, pratet om ting (INTERESSANTE TING t.o.m.) bare helt overfladisk og vennskapelig men så ble det bare så skummelt (i mitt hode) at jeg etter hvert lot som jeg ble trøtt og lente meg mot vinduet som om jeg sov. Først da vi var like ved "min" stasjon kunne jeg åpne øynene igjen, for da var det ikke tid for oss å utveksle telefonnummer eller at samtalen skulle bli for personlig.

Herregud, tenkte jeg etterpå, for en tosk jeg er. Han var jo en fin fyr som bare var høflig, men jeg fikk helt panikk.

Men exen min fortalte så mye om menn, og oppførslen til han selv og kameratene bekreftet alt han sa, at jeg ikke kommer til å ville ha noe forhold på en lang stund. Hvis alle menn er utro og antimonogame av natur og får åndelig næring av å flørte med jenter, da skal jeg klare meg uten. Tror kanskje det er derfor jeg er litt redd for menn nå, og det er nok like greit.

Jeg kunne ikke vært mer enig med deg, "Ny i byen" Har lest noen av innleggene dine om menn og det stemmer helt overens med mine! Jeg er 31 selv og gjør meg nøyaktig de samme tanker som deg.

Jeg har snakket med en god del menn, i Norge og utenlands, og observert menn og "intervuet" dem- og har trukket konklusjoner som du har. Undersøkelser og forskning antyder jo også dette med utroskap og menns "natur"/testosteron.

Min ex-samboer var ikke utro, men jeg synes jeg har svært gode grunner for å være SVÆRT SKEPTISK til menn som rase. Synd, for alle sier jeg er så pen, sexy osv.

Vel, hjelper lite det, når menn glaner sånn på andre jenter, ser porno i blader og på data'n, samt lever dobbeltliv når de er på byen med kameratene...og alle jente"vennene" og nummerne de liksom har "for moro skyld" lagret på mobilen(e) sin.

[Magne]

Men exen min fortalte så mye om menn' date=' og oppførslen til han selv og kameratene bekreftet alt han sa, at jeg ikke kommer til å ville ha noe forhold på en lang stund. Hvis alle menn er utro og antimonogame av natur og får åndelig næring av å flørte med jenter, da skal jeg klare meg uten. Tror kanskje det er derfor jeg er litt redd for menn nå, og det er nok like greit.[/quote']

Må bare påpeke at jeg ikke kjenner meg igjenn i dette. Og at jeg har endel kompiser som heller ikke er sånn. Selv om det finnes svin på skogen.

[Sirisa]

Kjenner meg igjen her ja... Nå er det 2 mnd siden jeg ble singel, og ennå er det skummelt. har jo lyst på en ny mann i livet, men er 30 og tenker at toget er gått (eller at jeg må vente til folk begynner å skille seg når de blir 40, og så kan jeg ta over en "brukt" mann og hans halvvoksne barn - waaah!!).

:o Been there...done that....og nå er jeg singel

30 år og toget har gått......*piiiiiiiiiiiiiiiip*...hva skal jeg si til det mon tro.......siden jeg er godt over 40....så har kanskje toget blitt kondemnert

[Sirisa]

Har ganske nylig blitt singel og det er skummelt! Har mange dumme tanker om at jeg aldri kommer meg gjennom dette og aldri kommer til å møte noen igjen. De jeg snakker med sier at selvfølgelig møter du noen" og "tiden leger alle sår". Jeg vet jo innerst inne at det er sånn' date=' men redselen for å være alene er der likevel. Selvtillitten min er heller ikke den beste. Jeg trenger litt piff av dere! Gode tips! Er ikke klar for å møte noen ny nå, men hva da når den dagen kommer? Hvor møter man folk (ikke si på jobb, på bussen..)? Dette er så skummelt! Har ikke så mange venner heller, så jeg føler meg litt ensom. Trenger å møte nye mennesker generelt. Hvordan skal man gå frem for å møte noen?[/quote']

:-) Hei !

Ordene dine kunne like gjerne vært skrevet av meg...jepp....kjenner meg så absolutt igjen :enig_animasjon:

Nettverket mitt er ikke så stort pga av at jeg har flyttet endel, venner og familie er jo godt å ha rundt seg, men merker at savnet til å ha noe "mer" begynner å gjøre seg gjeldende

Men teori og praksis er to forskjellige ting har jeg hørt rykter om ..., så hittil er jeg bare på tenke og savnestadiet

[Gjest gjest1]

Hvordan kan man ønske seg en ny mann i livet etter å hva vært alene i bare to måneder? Det går over min forstand - men jeg er jo meg da.

Jeg hadde en venninne som var sånn, er det sikkert ennå. Hun kjedet seg med mannen sin og kastet ham ut etter mange års ekteskap. Så falt hun for en kar som ikke var interessert i henne, mens en annen mann innen samme miljøet var interessert i henne, men ikke hun i ham. Når hun så ble vraket av han hun egentlig ville ha, tok hun til takke med den andre, som hun egentlig ikke ville ha fordi han ville ha henne. Forstå det den som kan.... Desperat, vil jeg kalle det.

Jeg vet ikke hvordan hun har det i dag, for ting har skjedd som har gjort at vi har sklidd vekk fra hverandre, men det jeg hørte om hennes nye venn var ikke overveldende positivt nei. Han hadde et forferdelig temperament, og det viste han allerede i innledningsfasen i forholdet deres, og det skremmer meg. Hun valgte å le det bort.....

"Savner du ikke en å dele ting med?" Spurte hun meg.... Hva da? Frustrasjoner og sinne? Nei takk..

[AnonymBruker]

Ensomt å være singel, ikke skummelt.

Anonymous poster hash: 5daae...ef1

[Haugenjenta]

Jeg er kommet til det punktet at det så skulle forelske seg og gå inn i et nytt forhold er skummelt.
Det tyder på at man har vært singel for lenge..

[Nowayback]

Syns det er deilig å være singel!

Endret 28. desember 2013 av gutt_86

[Ravn1]

Kjenner meg igjen her ja... Nå er det 2 mnd siden jeg ble singel, og ennå er det skummelt. har jo lyst på en ny mann i livet, men er 30 og tenker at toget er gått (eller at jeg må vente til folk begynner å skille seg når de blir 40, og så kan jeg ta over en "brukt" mann og hans halvvoksne barn - waaah!!).

Wæææ...har toget gått når vi er 30? Da må jeg skynde meg, har bare 2,5 år igjen

[Ravn1]

Har ganske nylig blitt singel og det er skummelt! Har mange dumme tanker om at jeg aldri kommer meg gjennom dette og aldri kommer til å møte noen igjen. De jeg snakker med sier at selvfølgelig møter du noen" og "tiden leger alle sår". Jeg vet jo innerst inne at det er sånn, men redselen for å være alene er der likevel. Selvtillitten min er heller ikke den beste. Jeg trenger litt piff av dere! Gode tips! Er ikke klar for å møte noen ny nå, men hva da når den dagen kommer? Hvor møter man folk (ikke si på jobb, på bussen..)? Dette er så skummelt! Har ikke så mange venner heller, så jeg føler meg litt ensom. Trenger å møte nye mennesker generelt. Hvordan skal man gå frem for å møte noen?

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Mange rare tanker som dukker opp når en blir singel, isåfall når en blir dumpet.Ble singel selv for ett år siden. Etter det har jeg datet og truffet menn, men ingen verdt å nevne Tiden leger alle sår, faktisk. Men det tar tid. Jeg har funnet ut at jeg må jobbe mer med meg selv, og har derfor hatt fokus på trening og gjøre generelt det jeg liker og vil. Feks: reise, treffe venner, se serier, gå på byen osv. Selv har jeg truffet de jeg har datet gjennom venner og bekjente...og byen