Sorgen er kjærlighetens pris

[Gjest Vampen]

De er så vonde, alle disse tankene og ordene som svirrer rundt i hodet. De graver seg inn i både hjerte og sjel, og kommer veltende som en bølge. Jeg må få dem ut. Jeg klarer ikke å bære dem alene, holde den inne, ha dem usagt. De kommer til å rive meg i fillebiter. Alle forteller meg at jeg er flink til å sette ord på ting, at jeg er sterk som er så åpen. Det de kanskje ikke vet er at det bare er de pene ordene jeg deler. De som forteller om kjærligheten, om det som var og takknemligheten overfor de som bryr seg. Mørket, sinnet, frustrasjonen og den bunnløse sorgen legger jeg lokk på. Jeg holder den inne, for å verne alle andre. Den er for stygg, sår og vond til at jeg klarer å vise den fram. Men jeg begynner å innse at den må ut på et vis.. om det så bare er en tråd her inne.

Jeg pleide å spøke med at jeg har svart belte i sorg. Jeg har mistet, jeg har sørget, jeg har kommet meg på beina igjen. Jeg har funnet en slags trøst i å vite at sorgen jeg føler er et bevis på den kjærligheten som var der først. Jeg vet det nå også, men denne gangen gir ikke den innsikten trøst. Jeg er ikke klar til å akseptere at du er død. Jeg vil ikke innse at resten av mitt liv er et liv uten deg. At jeg må gå videre og lære meg å leve uten deg. Jeg vil ikke. Jeg klarer ikke. Jeg vil ikke.. Inne i hodet mitt går de samme ordene på repeat, han er død. Og hver eneste gang svarer hjertet, Nei! Nei, han er ikke død. Han kan ikke være død.. Kan han?

Jeg vet at jeg på et eller annet tidspunkt må innse at du er borte. At jeg må gi slipp på deg.. Men jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg skal klare det. Jeg vil heller hyle, skrike, slå i veggen og kjempe i mot. Jeg vil ikke gi slipp..

[Gjest brutal_mann]

Hvordan viser en medfølelse med en gammel kg-fiende? Utover å si at jeg vet hvordan du har det og føler med deg? Håper du har bedre vett enn undertegnede og ikke legger lokk på alt.

[Gjest Vampen]

Hvordan viser en medfølelse med en gammel kg-fiende? Utover å si at jeg vet hvordan du har det og føler med deg? Håper du har bedre vett enn undertegnede og ikke legger lokk på alt.

Takk for gode ord BM, og jeg må også få si at jeg på ingen måte har sett på deg som en fiende. Jeg tåler både uenigheter og sleivspark uten å legge noe mer i det.

Lokket sitter nok godt på, men jeg prøver å finne kanaler for å lette på trykket. Som ikke medfører at jeg får vondt i samvittigheten for å plage andre med mine greier. Jeg gjør meg best i rollen som den sterke, selv om jeg nok aldri har vært lenger unna å være sterk.

[AnonymBruker]

Jeg tolker det slik at det er en kjæreste/partner du har mistet, forstår jeg det riktig? Har lest i en annen tråd at du har opplevd en dødfødsel, men tolker det slik at dette er et nytt tap det er snakk om.. Det må være utrolig tungt å oppleve sorg gjentatte ganger.

Selv har jeg opplevd å miste min samboer i kreft for snart et år siden. Vi var 30 år, lykkelige, friske (trodde vi) og gledet oss til fremtid og bryllup. Noen få måneder senere var han død og begravet, etter å ha fått en alvorlig kreftdiagnose som lyn fra klar himmel, med svært aggressivt forløp. Jeg for min del klarte ikke ta innover meg verken sykdom eller dødsfall mens det sto på, det var så brutalt og fortløpende hele greia. Føler jeg har hukommelsestap. Nå, 11 måneder senere, begynner sorgen å sige innover meg som et klamt teppe. Føler meg traumatisert, som om det er for mye for følelseslivet å håndtere.

Går i terapi og det er nok sunt, men innser at den største jobben, den må man gjøre alene. Terapeut, venner og familie kan støtte, oppmuntre og råde, men når kvelden kommer er man alene med tapet og ensomheten. Og den må man finne en måte å forsone seg med..

Følger med her, foreløpig som AB - mulig jeg tør å skrive om dette under nick senere

Anonymous poster hash: 5e059...a96

[Gjest Vampen]

Jeg tolker det slik at det er en kjæreste/partner du har mistet, forstår jeg det riktig? Har lest i en annen tråd at du har opplevd en dødfødsel, men tolker det slik at dette er et nytt tap det er snakk om.. Det må være utrolig tungt å oppleve sorg gjentatte ganger.

Selv har jeg opplevd å miste min samboer i kreft for snart et år siden. Vi var 30 år, lykkelige, friske (trodde vi) og gledet oss til fremtid og bryllup. Noen få måneder senere var han død og begravet, etter å ha fått en alvorlig kreftdiagnose som lyn fra klar himmel, med svært aggressivt forløp. Jeg for min del klarte ikke ta innover meg verken sykdom eller dødsfall mens det sto på, det var så brutalt og fortløpende hele greia. Føler jeg har hukommelsestap. Nå, 11 måneder senere, begynner sorgen å sige innover meg som et klamt teppe. Føler meg traumatisert, som om det er for mye for følelseslivet å håndtere.

Går i terapi og det er nok sunt, men innser at den største jobben, den må man gjøre alene. Terapeut, venner og familie kan støtte, oppmuntre og råde, men når kvelden kommer er man alene med tapet og ensomheten. Og den må man finne en måte å forsone seg med..

Følger med her, foreløpig som AB - mulig jeg tør å skrive om dette under nick senere

Anonymous poster hash: 5e059...a96

Hei, så utrolig trist å høre om samboeren din. Det må ha vært et enormt sjokk.. Å planlegge et liv sammen, og oppleve at han blir brått borte, før dere har fått en sjanse til å oppleve alt dere skulle oppleve. Jeg føler virkelig med deg.. Det stemmer at jeg har hatt en dødfødsel tidligere, og at dette er nytt. Jeg har ikke helt klart å skrive hvem det er jeg har mistet, da blir det liksom så "ekte"? Men det ser ikke ut til å bli mindre ekte av at jeg ikke skriver det, så.. Jeg har ikke mistet kjæresten min, jeg har mistet broren min.. Den fine broren min, som alltid har vært der. Vi var såpass tett i alder at jeg ikke kan huske en hverdag uten ham.

Til tross for at relasjonen er forskjellig, så kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver. Dette har også gått fryktelig fort. For en måned siden ante ingen at han var syk engang. Han gikk fra frisk og rask, til fryktelig syk og død i løpet av så utrolig kort tid. Jeg rakk knapt å registrere at han ikke var i form, før han var borte. Og jeg klarer ikke å ta det inn. Det er for urettferdig, brutalt og vondt. Jeg tar meg selv i å planlegge julegaven hans, før jeg husker at det er begravelsen hans jeg planlegger. Og akkurat det klarer jeg ikke å akseptere..

Kveldene alene er tøffe. Da er det vanskelig å tvinge tankene over på noe annet. Jeg har sett ekstremt mange filmer i det siste, men jeg aner ikke hva noen av dem handler om. Samtidig er det godt med litt tid alene også.. Jeg blir helt utslitt av å være sammen med folk. Prøve å ikke gå i oppløsning og sånn.

Kan jeg spørre deg hvordan du forholder deg til jula?

[Gjest Vampen]

Hei verden, jeg liker deg ikke. Virkelig, virkelig ikke. I dag måtte jeg bevege meg ut på shopping. Det gikk nemlig opp for meg at jeg trenger en del småting til begravelsen. Idiotiske småting, som egentlig ikke betyr noe, men som fortsatt må fikses. Så langt har jeg klart meg med ting jeg kan fikse ved å trekke pusten, løpe inn på nærbutikken og raske med meg, men i dag måtte jeg bevege meg inn på kjøpesenteret, som i disse dager er stappa fullt av mennesker, julenisser, julemusikk og generell julelykke.

I løpet av 10 minutter hadde jeg hjertebank.

Etter 15 minutter var jeg på gråten.

Etter 20 minutter var jeg rasende. Og svett.

Jeg fikser ikke det her.. Jeg klarer ikke folk. Jeg orker ikke jul. Og all den sukkersøte julelykken gjør meg kvalm. Jeg er faktisk ganske fornøyd med å ha klart å unngå å gå løs på en forsvarsløs nisse. Sånn midt oppi alt.

Så, verden, jeg liker deg ikke. Du er urettferdig. Du er brutal og vond. Og du burde ikke fortsette som før.. for alt er ikke som før. Han er borte. Hvordan kan du da spinne videre, som om ingen ting har skjedd?

[AnonymBruker]

TS, jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. Mistet min bror for 1,5 år siden. Har fått utrettet mye, men det er nok fordi jeg er streng og presser meg selv. Vet ikke hvor lurt det er men.... Har Vært surrete og glemsk, og fortsatt klarer jeg ikke å akseptere det. Hater jul. Noe er kos men... Alt skal jo være så perfekt, alle lykkelige...jeg driter i gaver og julemat, jeg vil bare ha broren min Verden er så forbanna urettferdig!

Anonymous poster hash: 0c694...b65

[Månespeil]

Så vondt du må oppleve dette. Verden finnes ikke rettferdig.

Det er hvertfall sant at sorgen er kjærlighetens pris, knusende er det å miste.

Men igjen, uten kjærlighet....?

Jeg har ofte tenkt, at om jeg ikke elsket så høyt hadde det ikke vært like mye å miste. Hjertet mitt er ikke slikt skapt dog.

Jeg kan ikke lege sorgen for deg, men jeg føler inderlig med deg. Det du nå går igjennom blir kanskje enda mer forsterket i denne lykkelige lykkebobletid.

Varm klem

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal si, men føler med deg og kjenner meg igjen i det du skriver. Det tar tid. Husker jeg ble sint på min tante når hun sa at det første året er verst. Nå forstår jeg hva hun mente, for når det gikk inn i det andre året, forstod jeg at dette var for alltid og den tunge sorgen kom. Det første året går man gjennom minnene, man har problemer med å tro at det er sant. Pluss alt med begravelsen og skifte.<br />Jeg har mistet mange, først broren min, to bestevenninner, min far og også min samboer. For bare kort tid siden mistet en nær venninne sin bror. Han var på samme alder som min samboer når han vandret ut av tiden.<br />Det skjedde brått. Broren var en venn av meg også, en jeg har kjent siden vi var barn. Og når jeg var der i tiden rundt begravelsen og hjalp til med praktiske ting, sa hun at det betydde mye. Hun var også overveldet av å takle andres sorg, hun er typen som betraktes som den sterke og et naturlig midtpunkt i familien sin, og kanskje du er samme type.<br /><br />Når du har hatt en så stor sorg fra før som å miste et barn, kommer den også frem. Jeg håper du har noen som kan støtte deg, avlaste deg også med praktiske ting, lage middag, ta seg litt av barna hvis du har barn. En som ikke står så nær at dere er i like dyp sorg.<br />For meg var det greit, men tungt, å være der rundt familien rett etter at han døde, men jeg har kjent hele de siden jeg var et barn. Håper du har noen som kan støtte deg. Noen ganger kan det være vanskelig bare det å ta vare på seg selv og f.eks. å lage mat kan bli uoverkommelig. Jeg har vært der, og måtte minne meg selv på at han ikke ville blitt glad hvis jeg ikke tok vare på meg selv, men den første tiden var vanskelig.<br /><br />

Anonymous poster hash: 9bce6...00f

[Gjest Vampen]

Tusen takk for alle svar, jeg har lest dem flere ganger, selv om jeg ikke har klart å svare. Jeg blir rett og slett utslitt av folk om dagen. Ikke misforstå, jeg setter uendelig pris på alle som kommer på besøk og vil tilbringe tid med meg. Men etter en dag med sosial omgang er jeg helt utslitt. Jeg trenger en dag eller to i ensomhet bare for å lade opp og finne igjen ordene. Flere som har opplevd dette? Jeg føler meg helt tullerusk..

TS, jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. Mistet min bror for 1,5 år siden. Har fått utrettet mye, men det er nok fordi jeg er streng og presser meg selv. Vet ikke hvor lurt det er men.... Har Vært surrete og glemsk, og fortsatt klarer jeg ikke å akseptere det. Hater jul. Noe er kos men... Alt skal jo være så perfekt, alle lykkelige...jeg driter i gaver og julemat, jeg vil bare ha broren min Verden er så forbanna urettferdig! Anonymous poster hash: 0c694...b65

Så forferdelig trist å høre! Jeg kjenner meg veldig igjen i det med å surre og glemme ting. Det er liksom ikke stort som fester seg i hjernen, det bare renner ut igjen. Jeg prøver å presse meg selv når det gjelder begravelse og familien, men jobb har jeg gitt opp. Jeg har ikke et yrke som lar seg kombinere med ukontrollerte gråteanfall og manglende fokus.

Og ja.. Jeg avskyr å få spørsmål om hva jeg ønsker meg til jul. Jeg vil bare ha igjen broren min. Eventuelt en tidsmaskin, så jeg kunne ha endret ting. Det meste annet er meningsløst. Og siden han elsket alt som hadde med julemat å gjøre, og samværet tydeliggjør at noen mangler, så..

Så vondt du må oppleve dette. Verden finnes ikke rettferdig.

Det er hvertfall sant at sorgen er kjærlighetens pris, knusende er det å miste.

Men igjen, uten kjærlighet....?

Jeg har ofte tenkt, at om jeg ikke elsket så høyt hadde det ikke vært like mye å miste. Hjertet mitt er ikke slikt skapt dog.

Jeg kan ikke lege sorgen for deg, men jeg føler inderlig med deg. Det du nå går igjennom blir kanskje enda mer forsterket i denne lykkelige lykkebobletid.

Varm klem

Takk for fine ord. Jeg ville ikke levd uten kjærligheten, men prisen føles urimelig høy akkurat nå.. Og jula fungerer absolutt som en forsterker.

Vet ikke hva jeg skal si, men føler med deg og kjenner meg igjen i det du skriver. Det tar tid. Husker jeg ble sint på min tante når hun sa at det første året er verst. Nå forstår jeg hva hun mente, for når det gikk inn i det andre året, forstod jeg at dette var for alltid og den tunge sorgen kom. Det første året går man gjennom minnene, man har problemer med å tro at det er sant. Pluss alt med begravelsen og skifte.<br />Jeg har mistet mange, først broren min, to bestevenninner, min far og også min samboer. For bare kort tid siden mistet en nær venninne sin bror. Han var på samme alder som min samboer når han vandret ut av tiden.<br />Det skjedde brått. Broren var en venn av meg også, en jeg har kjent siden vi var barn. Og når jeg var der i tiden rundt begravelsen og hjalp til med praktiske ting, sa hun at det betydde mye. Hun var også overveldet av å takle andres sorg, hun er typen som betraktes som den sterke og et naturlig midtpunkt i familien sin, og kanskje du er samme type.<br /><br />Når du har hatt en så stor sorg fra før som å miste et barn, kommer den også frem. Jeg håper du har noen som kan støtte deg, avlaste deg også med praktiske ting, lage middag, ta seg litt av barna hvis du har barn. En som ikke står så nær at dere er i like dyp sorg.<br />For meg var det greit, men tungt, å være der rundt familien rett etter at han døde, men jeg har kjent hele de siden jeg var et barn. Håper du har noen som kan støtte deg. Noen ganger kan det være vanskelig bare det å ta vare på seg selv og f.eks. å lage mat kan bli uoverkommelig. Jeg har vært der, og måtte minne meg selv på at han ikke ville blitt glad hvis jeg ikke tok vare på meg selv, men den første tiden var vanskelig.<br /><br />Anonymous poster hash: 9bce6...00f

Så forferdelig trist å høre at du har mistet så mange.. Ord blir fattige. Dette året har vært et mareritt. Jeg mistet 5 av de jeg var glad i på denne tiden i fjor, i løpet av noen få uker. Jeg har allerede holdt taler i flere begravelser i år, og tilbragt forrige jul i møter med begravelsesbyrået. Jeg trodde at marerittåret var over, og at ting endelig begynte å bli bedre.. Jeg tok feil. Veldig feil..

Jeg er nok samme type, ja. Jeg er den folk ikke er bekymret for. Den som lander på beina, og som andre støtter seg på. Den som får og tar oppgaver. Da er det forferdelig tungt å skulle si at "Hei, jeg sliter. Jeg er ikke så sterk som alle tror..". Det er nok derfor jeg må koble helt ut og være alene etter en dag med sosialt samvær. Det er bare da jeg klarer å la sorgen herje, og grine så jeg nesten ikke får puste. Jeg har heldigvis en kjæreste som vet at jeg er et vandrende vrak for øyeblikket, så det gir litt pusterom.

[Gjest Lille-pus]

Ja, sorgen er prisen å betale for å elske en annen.

Og regningen for kjærligheten man delte, fikk og gav, kommer brutalt og uten muligheter for å 'ta det på kredittkort og utsette'.

Det er her. Det er nå.

Første virkelige avdrag skreller huden av sjelen. Etterlater den naken og sårbar, liten or redd der den naken forsøker å finne et sted som ikke lenger finnes, for å søke ly.

Hva bor det i et menneske? Styrken ligger i å tillate seg å ikke lenger ha den samme styrke, å for en periode kun ta hånd om krigen med seg selv.

Vil du ha en skulder og to varme beskyttende armer, et varmt kinn så får du det, - uten tanker om annet enn å være der når du trenger det fordi broen over elven av sorg er så smal og sliten, flommen er så stor og man tror aldri man kommer seg over til 'minnenes verden' alene.

[Helt Tilstede]

Ja, sorgen er prisen å betale for å elske en annen.

Og regningen for kjærligheten man delte, fikk og gav, kommer brutalt og uten muligheter for å 'ta det på kredittkort og utsette'.

Det er her. Det er nå.

Første virkelige avdrag skreller huden av sjelen. Etterlater den naken og sårbar, liten or redd der den naken forsøker å finne et sted som ikke lenger finnes, for å søke ly.

Hva bor det i et menneske? Styrken ligger i å tillate seg å ikke lenger ha den samme styrke, å for en periode kun ta hånd om krigen med seg selv.

Vil du ha en skulder og to varme beskyttende armer, et varmt kinn så får du det, - uten tanker om annet enn å være der når du trenger det fordi broen over elven av sorg er så smal og sliten, flommen er så stor og man tror aldri man kommer seg over til 'minnenes verden' alene.

Oi så flott skrevet! Takk, det var fint å lese.

[AnonymBruker]

Overskriften din ts er et uttrykk jeg bruker, og har skrevet her inne ved noen anledninger de siste ukene.

Det heter ; Sorg er kjærlighetens pris. Ingen sorg, ingen kjærlighet.

Anonymous poster hash: f974e...00c

[AnonymBruker]

Føler med deg.. Det er godt at du får skrevet ned noe av det du tenker her!

Men etter en dag med sosial omgang er jeg helt utslitt. Jeg trenger en dag eller to i ensomhet bare for å lade opp og finne igjen ordene. Flere som har opplevd dette? Jeg føler meg helt tullerusk..

Ja, jeg har det sånn. Dørene rennes ikke ned her, tvert imot. Men jeg møter folk av og til, og da blir jeg fort sliten. Kjenner det ikke før jeg er alene igjen, og da er jeg helt tappet. Hukommelse og konsentrasjon er også et kapittel for seg selv.

Kjenner meg også igjen i det å bli sett på som sterk. Jeg får ikke til å si "Jeg trenger deg akkurat nå!" til noen.. Flere har sagt "Bare ta kontakt om det er noe". Jeg tar ikke kontakt. Synes det er synd at "ingen" virkelig ser meg. Har gått igjennom mye, og mistet tre av mine aller nærmeste i løpet av kort tid.

Da mener vel mange at jeg bare bør si ifra om hvordan jeg faktisk har det, men jeg vil ikke at noen skal støtte meg fordi de føler at de må. Men fordi at de vil, helt av seg selv. Noen få gjør det altså..

Jeg er nok for vag. Folk er travle med sitt.. Jeg sender en sms med spm. om å møtes "snart", i dag eller om få dager, og får svar om at det ikke passer nå, men senere. Og så er det der og da jeg helst skulle snakket med dem. Har nesten ikke nettverk, og har nok for høye forventinger til folk jeg vanligvis ikke omgås mye, men som er familie...

Anonymous poster hash: 83317...28f

[AnonymBruker]

Jeg vil også helst være alene etter at min venninnes bror døde for ikke lenge siden. Alle minnene og gammel sorg, sorg jeg enda ikke har klart å begrave, er kommet igjen. Vil gi deg en klem Vampen, selv om du og jeg også er gamle "fiender" her på kg. Sorg vil aldri gå over, men komme i bølger. Det er ufattelig tungt, man blir så liten og får redsel for å miste og bli alene til slutt, særlig når man har mistet mange på kort tid.

Anonymous poster hash: 9bce6...00f

[Gjest Vampen]

Kjære lillebror, så var den her da.. Den siste dagen i 2014. Dette året har vært så tøft at jeg egentlig gledet meg til å ønske et nytt år velkommen. Istedet sitter jeg her og tenker at jeg vil ikke starte et nytt år.. Jeg vil ikke starte et nytt år, uten deg.

Hele jula har jeg ventet på deg. Jeg tar meg stadig i å tenke at "nå er det nok, nå er det ikke morsomt lenger. Er du ikke ferdig med å være borte snart?" For at du er død? Det vil bare ikke gå inn.. Småbrødre, som fortsatt ikke har rukket å bli 30, skal jo ikke dø.. Du skulle ikke dø. Ikke før jeg selv hadde krepert av alderdom, eller var så gammel og dement at jeg ikke fikk det med meg.

Kommer jeg noensinne til å slutte å vente på at du skal komme tilbake? Kommer det en dag hvor jeg, med fred i sinnet, forstår og aksepterer at du er borte? Eller kommer det alltid til å være en del av meg som venter på at du skal "slutte å være død"?

Det begynner å bli noen år siden vi tilbragte nyttårsaften sammen, allikevel føles denne dagen tom. Jeg leter tilbake i minnene, til den gangen oppskytingen av raketter var ditt ansvar. Jeg vet ikke om du likte smellet eller ansvaret best. Jeg tror det var smellet, du elsket ting som sa "bang". Nesten like mye som du likte å spise deg stappmett på jule- og nyttårsmat, noe som ga meg mulighet til å poke deg i siden og prøve å få deg til å sprekke.

Kjære lillebror, jeg savner deg så inderlig mye. Du blir med meg inn i det nye året. Godt nytt år, hvor enn du måtte være.

[Gjest Vampen]

[Jessica!]

For en gripende tråd. Hele overskriften din synes jeg er så vanvittig god - helt siden jeg så den første gang har den setningen festet seg i hodet mitt.

Så er det veldig godt beskrevet i innlegg her inne hvordan du har det, og nå helt til slutt denne sangen, Brother. Jeg føler med deg Vampen

[NonJuan]

Hei Vampen!

Fryktelig trist og en gripende historie. Jeg får tårer i øynene av å lese dette du skriver og tenker.

Jeg har selv mistet en søster for 17 år siden. Det gjør vondt enda! Men tiden leger alle sår, til en viss grad.

Jeg hadde et utrolig godt forhold til min søster og det var på en måte henne som fikk min hverdag til å fungere. Jeg var veldig ung den tiden, 23 hun var 27. Jeg husker når det skjedde, husker hvordan det var i ettertid, hvordan folk rundt oss samlet seg sammen og hvordan familien sa at fra nå av skal ting bli anderledes og hvem det var faktisk som sto igjen der og trøstet resten av familien. Jo det var meg!

Jeg fikk aldri muligheten til å sørge. Jeg måtte hele tiden passe på at de rundt meg hadde det godt.

Jeg var så knust innvendig, som en sånn klump som bare blir hardere og hardere i magen, luft som sikkert var der men som jeg aldri fikk brukt fordi jeg hyperventilerte! Men jeg fikk aldri muligheten til å gråte skikkelig ut, noe jeg helt sikkert går og bærer på en dag i dag.

Men, hva skal man si for å lette trykket hos deg. Jeg vil ikke du skal glemme han, for det er overhode ikke noe jeg ønsker du skal gjøre heller. Jeg er helt sikker på at han som min søster er med deg når du trenger det. Jeg er ikke en skikkelig overtroisk fyr, men at hun er der innemellom. Ja det er jeg helt sikker på.

Men det som hjalp meg masse, var å skrive. Jeg skrev og skrev, fikk ting ned på papir.Skrev tekster og skrev dikt. Når angsten kom og jeg begynte å hyperventilere, forsto jeg etterhvert at det var kun en måte å roe ned tankene på, det var å puste. Pusteteknikk. Det høres kanskje rart ut, men se for deg et vindu

Trekk pusten inn på den lange karmen og pust ut på den korte. Det er helt utrolig hvor mye det hjelper.

Sangen brother har jeg hørt mye på, og den er helt nydelig. Skjønner den gjør både godt og vondt.

Den sangen som gjør meg vondt i dag er også fra Morten Harket. Den heter Los Angeles

Jeg er her jeg om du trenger noen å skrive til. Husk å pust!!! Og aldri glem at du er ikke alene

Klem

Endret 2. januar 2015 av NonJuan

[Havbris]

Kjære deg Vampen. Jeg blir veldig berørt av det du skriver selv om jeg ikke er deg og heller ikke i dine sko akkurat nå. Jeg har ikke mistet noen nå, men mye av det du skriver er gjenkjennelig for meg etter at jeg har vært i en annen type sorgprosess. Jeg fikk brystkreft høsten 2013 og har vært igjennom tøff behandling siste året og det ser ut til å gå bra. Men alt det du har skrevet her får meg på nytt til å reflektere over hva livskriser gjør med oss, og hvordan begrepene "sterk" og "svak" får en spesiell mening når man oftest blir betraktet som den sterke. Hva er det å være sterk? Hva betyr det å stå i noe som er ufattelig for andre, og samtidig forsøke å ha et ansikt? Men aller helst ønske å forsvinne fra overflaten og la verden seile sin egen sjø.

Hva gjør det med en selv når omgivelsene antyder veien videre, eller berømmer at man er så sterk, som om det å være sterk er ensbetydende med å virke relativt uberørt. Jeg har fått masse velmenende råd underveis (som jeg forøvrig aldri ba om) og jeg har vært mye sinna på alle råd som handler om å være sterk, stå i prosessen etc. Et sted i kriseprosesser er det ikke rom for fornuft eller oppmerksomhet mot alle aspekter i tilværelsen, og det er kun plass til en selv. Og da må det finnes rom dere alle disse følelsene kan få utløp, der de kan leves ut. Ofte kan det være å få være alene. Akkurat det kan virke skremmende for omgivelsene. Men det kan være svært nødvendig.

Jeg har ikke så mange ord til deg og hopper over klisjeene. Men det du deler berører meg.