Bekymringsmelding fra barnevernet

[AnonymBruker]

Det er bare sånnt jeg leser i avsiser og hører historie om, men nå sitter jeg oppi situasjonen selv.

Jeg er aleinemor til et par barn og har ungene 50% av tiden. Jeg har kun fått vite at en av årsaken var at ungene gikk mye for seg selv. Jeg reagerte med å være rolig i tlf, men etterpå har jeg vært helt ødelagt. Det er noe av det værste en mamma/pappa kan oppleve og jeg gjør alt for barna mine. Venner og naboen som jeg har snakket med sier at jeg må prøve å ikke tenke på det, at mine unger lider ingen nød + at jeg er en fantastisk mamma.

Ungene går på barneskolen og den eldste er 12 år. Naturligvis er de hjemme aleine en time eller 2 innimellom, men de får alltid middag etter skolen og deretter gjør vi lekser. Den siste mnd har de knappt vært hos venner, men venner har vært mye hos oss. Det eneste jeg kommer på at de 2 minste fikk lov å gå på butikken å pante flasker og kjøpe lørdagsgodt for ca 1 mnd siden. Tenker om noen kan ha reagert på dette. Ellers kan det ikke være noen som kjenner meg som har meldt fra.

Jeg og faren deres har nesten ingen dialog. Dette er noe han har valgt. Jeg kjemper for barna mine, har god dialog med lærene og står på for den mellomste pga hun sliter på skolen. Jeg har i det siste vært på flere møter pga hun trenger hjelp.

Jeg har ikke familie i denne byen så det begrenser seg litt for hvor mye jeg får gjort med ungene, både med tanke på økonomi og besøk. Men ungene har alt de trenger. Faren er stikk motsatt og det skjer noe gøy hos de hele tiden. Det er noe han har klaget på til meg hele tiden, at jeg aldri fant på ting med ungene. I ukedagene blir det mest lekser, aktiviteter og det å roe ned. I helgene tar jeg de med i åpen hall, får besøk av venner og av og til går vi på kino eller drar å bowle. Vi baker pepperkaker, spiller spill og ungene liker å være med venner her hjemme. Jeg skjønner det er gøyere hos faren siden det skjer noe hos de hele tiden.

Nå er jeg livredd for at eksen skal si meningene sine ang meg på møte neste uke. Jeg gruer meg til å sitte å forsvare mammarollen min. Det er noe av det vondeste jeg hat oppleve. Dama i barnevernet var rolig og sa at de var ikke ute til å ta oss, men finne ut om de kunne hjelpe oss. Noen som vet hva som skjer i en sånn prosess?

Jeg har ransaket meg selv siden jeg fikk tlf ang dette. Jeg har mine verdier og jeg synst det er flott med selvstendige barn, men mine barn går ikke rundt aleine slik som jeg tolket at hovedgrunnen for bekymringen var. Venner av meg har ikke brukt SFO fra 2 kl, mens mine går ut 4 kl. Eldstemann går ikke på SFO og slutter kl 11 en av dagene. Det sier seg selv at de må kunne være aleine noen timer.

Jeg vet at jeg er en god mamma, men vi alle som er foreldre kjenner vel kanskje på at vi ikke strekker til alltid slik vi skulle ønske. Det kan ikke være noen som kjenner meg som har meldt inn bekymring. Uansett jeg må bare komme meg gjennom dette her, men det gjør fryktelig vondt. I en uke må jeg gå å vente før møte. Jeg føler meg som verdens verste person akkurat nå.

Folk hadde fått sjokk om de visste om dette. Mine nærmeste venner sier at jeg vet det er løgn og at jeg må prøve å ikke tenke på det, men det er jo helt umulig.

Beklager rotete innlegg, men jeg setter stor pris på tilbakemeldinger.

Anonymous poster hash: 0b225...636

[AnonymBruker]

Du høres ut som en super mamma og en reflektert person Tror at dette vil gå bra, og det er ikke sånn at folk drar ut med ungene sine hver dag på ting og tang. Skjønner at du er bekymret men syns ikke at du trenger å være det.

Å være 12 år og hjemme alene går helt fint, er ikke sånn at alle foreldre bytter på å dra tidlig hjem fra jobb el går i redusert stilling for å være hjemme med et barn som er for stort for SFO. Jeg gikk aldri på SFO (siden det ikke fantes) og foreldrene mine kom hjem i 16-tiden, jeg klarte meg fint. Er eksen din hjemme med barna fra de kommer hjem fra skolen? Han må vel jobbe som oss andre?

Anonymous poster hash: b4caa...c5b

[AnonymBruker]

Tusen takk for barn. De 2 eldste tar buss hjem til faren. Regner ikke med at det er folk hjemme der hele tiden heller. Jeg går ekstremt sjelden fra hjemmet når ungene er hos meg, men det har skjedd at de har vært aleine et par timer innimellom. Hun på 12 er i puberteten allerede og er i perioder en del på besøk hos venniner, men vi legger avtaler og hun har mobilen med seg.

Når vi var små lekte vi ute hele dagene og var kun innom for å spise, så tidene har forandret seg. Tenker på alle de barna som virkelig lever under omsorgsvikt som hadde trengt hjelp. Huff det er bare trist. Det eneste som kan være positivt er at kanskje eksen skjønner at vi er nødt til å bli flinkere til å prate sammen. Jeg har prøvd i alle år, men han ser ikke behovet for det. Jeg var senest for 2 uker siden på samtale med læreren til hun i midten på mitt eget intiativ. Jeg ønsker kun det beste for mine barn. Jeg har en økonomi som gir de alt de trenger, men jeg har ikke råd til fjellturer helg etter helg og dyre ferier slik som faren. Jeg og kan har en vidt forskjellig oppdragelse. Han er opptatt av penger og dyre ting/ferier, men jeg har helt andre verdier. Jeg tar de med på fjellturer og reiser hjem til min familie feks. Uansett det er ikke alltid alle 3 ønsker bli med på fjelltur og jeg ser ikke problemet at de da kan være hjemme mens vi andre er på tur. Hun største liker å bake og dersom hun spørr om å få lage middag så lar jeg henne få lov til det. Slik var jeg selv som liten, jeg var veldig glad i å lage mat og mamma gav meg alltid lov til å teste ut nye oppskrifter.

Siden jeg har 3 barn så klarer man ikke alltid strekke til for alle hele tiden. Hun eldste er ustabil og full i hormoner om dagen så det blir lett noen kamper mellom oss. Jeg får ofte høre at alt er så mye bedre hos pappa, men jeg vet jo årsaken til dette. Jeg har også snakket med både helsesøster og lærere ang dette. Alle sier at jeg bare skal fortsette å ta vare på verdiene mine. Men som sagt så skjønner jeg at ungene lett kan kjede seg her hos meg siden det går i et banka hos faren og de.

Jeg har vudert å høre med en god vennine om hun kan bli med meg på møte. Jeg er redd for å knekke helt sammen. Jeg er utrolig sårbar når det kommer til ungene mine og følelsen av å ikke være god nok mamma gjør fryktelig vondt.

Dama fra barnevernet var rolig og sa at de ikke var ute til å ta oss og at det virker som jeg tok det rolig og greit. Jeg har vært bekymret for mine barn siden dagen jeg og faren deres flyttet fra hverandre, men det pga minimalt kommunikasjon. Det er jo kun ungene som blir taperne oppi det. Huff

Anonymous poster hash: 0b225...636

[AnonymBruker]

Ser at jeg gjentar meg selv og at det er en del skrivefeil. Jeg er bare så utrolig lei meg og oppgitt nå.

Anonymous poster hash: 0b225...636

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet med barn og unge selv i mange år, og kan si at de fleste slike bekymringsmeldinger blir henlagt.

Heldigvis virker det som at "bedre å ringe en gang for mye enn for lite" har nådd fram. Og folk generelt er blitt flinke til å si ifra. I min jobb møter jeg mange foreldre som skammer seg over dette, men så lenge saken blir undersøkt og fulgt opp så må man ga tillit til at konklusjonen er riktig, enten saken blir henlagt eller bekreftet. Et eksempel kan være et barn i trass alder som hyler og griner mye. En nabo reagerer kanskje og melder fra til bv.

Bv ser på saken og undersøker med foreldrene selv, barnehage, skole, sfo og kanskje andre naboer. Også tar de det derfra. Det kan nok føles mer dramatisk enn det er.

Hvis du synes det er tungt anbefaler jeg at du kontakter en psykolog, gjennom fastlege eller privat.

Anonymous poster hash: 0d150...b1d

[AnonymBruker]

Takk for svar. Setter stor pris på det. Kommer de alltid hjem til folk? Dama sa at det var vanskelig på sånne saker spes som var annonyme, for det ble på en måte en påstand. Må bare komme meg gjennom dette på en eller annen måte.

Anonymous poster hash: 0b225...636

[AnonymBruker]

Det er viktig og ta det helt med ro og samarbeide med dem. Husk at dem jobber for barnas beste, og det er som regel tiltak i hjemmet om det skal være noe tiltak.

De har tre måneder på seg fra de får bekymringsmeldingen på å komme med en rapport om det er noe dem skal gå videre med, eller henlegge. I den tiden så vil dem samle inn dokumentasjon om ungene, alt etter som hva dem mener passer, men skole, lege, sfo, kanskje fritidsaktiviteter. Dette må dere gi deres samtykke til, hvis ikke kan dem ikke. Dem kommer også til å spørre om det er noe dere kunne tenkt dere hjelp til, og det kan være nesten hva som helst.

På møte kommer saksbehandleren til å gå gjennom bekymringsmeldingen, prate litt om dere og ungene, for å få et bilde av situasjonen. Forklare prosessen, og få samtykke til å kontakte diverse

Anonymous poster hash: a64d5...c19

[Gjest Mrs. Random Nick]

Det jeg tenker er at det er bra du forholdt deg rolig da du fikk vite om bekymringsmeldingen. Jeg tror nok det blir notert av instansen.

Du skriver jo også at du møter opp til foreldresamtaler for barna og gjør ditt beste for å følge dem opp. Jeg tror nok dette er noe skolen merker seg, så om du skulle trenge det kan du nok kontakte barnas kontaktlærere/de lærerne som er med på foreldresamtaler slik at de kan forklare deres syn på deg til barnevernet.

Nå er jo jeg "bare" en vanlig privatperson, men jeg synes du høres ut som en flott mamma slik jeg leser det.

Når det gjelder det å finne på ting med barna er det ikke livsviktig at du og faren finner på nøyaktig de samme sakene på deres "økter" med barna. Man behøver ikke å gå på fjelltur hver helg selv om det er sunt. Det finnes mange andre ting man kan ta med barna på, selv om jeg forstår det kan være utfordrende for en alenemor med tre barn i spredt alder. Hvor stor er aldersforskjellen mellom dem, forresten? Biblioteket som er nærmest deg har kanskje underholdning (gratis!) for barna av og til? Røde Kors har også en del slike ting (f.eks. bowling) for enkelte samfunnsgrupper, men akkurat her er jeg usikker på om det kun er for innvandrere, eller også for familier med dårlig råd.

En annen ting angående ferie: Røde Kors har hver sommer et opplegg med gratis ferie for barn (ev. familier også?) som ikke har råd til det selv. Kunne det vært noe for deg å undersøke?

[AnonymBruker]

Tusen takk for flotte svar. Jeg mente at faren og de reiser på ski så og si hver helg hele vinteren. På denn årstiden blir det ikke så mye vanlihe fjellturer på oss:)

Ungene er 8,10 og 12 år.

Når det kommer til oppfølging av skole og aktiviteter har jeg stort sett tatt meg av dette aleine, men far har vært med på noe og enkelte større cuper. I forhold til dugnader ol stiller aldri han.

Håper jeg ikke må gå å gnage på dette i hele 3 mnd. Uansett jeg må bare holde meg rolig og samarbeide med de. Jeg innrømmer lett mine svakheter, men som sagt har jeg mine verdier.

Anonymous poster hash: 0b225...636

[AnonymBruker]

Barnevernet har verken myndighet, tid eller lyst til å lage noe styr for slike som deg. At unger er litt hjemme alene er bare sunt når de er store nok, så blir de litt mer selvstendige.

Du har nok ingenting å være urolig over, de er bare nødt til å sjekke når de får melding.

Anonymous poster hash: deb50...4fb

[flinkeceline]

Barnevernet kan ikke gjøre noe bare fordi du lar ungene være hjemme et par timer, hørt noe så tullete. Så lenge du tar godt vare på ungene dine skal det ganske mye til for at de skal kunne sette i gang noe tiltak mot deg. Da skal det være noe konkret forsømmelse o.l. som står til grunn. Barnevernet har mye makt men de trenger også hjemmel i loven for mye av det de foretar seg.

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barnevernet og først må jeg si, om jeg leser innlegget ditt rett, at det er ikke noe særlig å presentere en bemymringsmelding over telefon. Det bør tas i møtet der foreldrene får lest opp hele meldingen, kan komme med forklaringer, kan stille spørsmål og får vite om videre fremgang i saken.

Slik vi jobber så er videre fremgang i en undersøkelsessak: Samtale med foreldrene, innhente informasjon fra skole/helsesøster/andre instanser, snakke med barna og hjemmebesøk.

Dette er vi pliktig å gjøre i en undersøkelse og dere kan ikke motsette dere. Etter 3 måneder skal konklusjonen være klar: Tiltak eller henleggelse.

Anonymous poster hash: 4d7b6...478

[Ava Mae]

Pust med magen og forklar det slik du har gjort og fremstått i denne tråden så går dette helt fint. Jeg støtter den som skrev at du virker som en høyst oppegående og reflektert person. Det at du og far har ulike verdier er neppe noe de henger seg opp i og med god grunn. Ingen barn har godt av å bli aktivisert 24 timer i døgnet så det at de har et roligere liv hos deg er heller mer positivt enn negativt

[AnonymBruker]

Jeg fikk en tlf pga vi skulle ha vært på møte denne uka, men vi har tydeligvis ikke fått brevet. Hun dama fra barnevernet sa at det ikke var heldig å ta det over tlf, men vi fikk pratet om det alikevel.

Jeg vet at ungene kan si at det er mye gøyere å være hos pappa, men ellers kan jeg ikke skjønne at det skal komme noe mer "negativt" frem fra ungene sin side. Det er uansett ekkelt, men som sagt jeg mæ bare klare å komme meg gjennom dette. Håper saken ikke tar så lang tid.

Anonymous poster hash: 0b225...636

[AnonymBruker]

Tusen takk. Jeg prøver så godt jeg kan å puste med magen, men i dag har jeg hatt null energi. Jeg mistet helt motet/piffen. Får ta en yogaøkt på stuegulvet etterpå.

Siden far har oppført seg så "stygt" mot meg i ettertid er den største frykten min at han kommer til å jobbe mot meg. Jeg fikk snakket litt med han i går. Han gikk rett i forsvarsposisjon. Det måtte være hos meg så sa han + at han gjorde alt for ungene. Jeg sa ikke noe på det. De gangene han har sagt stygge ting til meg gir jeg beskjed at han ikke får lov å prate sånnt til meg. Vi er 2 som har fått ungene og vi burde jobbet sammen for at de skal ha det best. Ang mine verider har han siden den dagen vi flyttet fra hverandre snakket stygt om/til meg. Jeg har prøvd i over 6 år å prøve å få han til å forstå hvor viktigt det er at vi snakker sammen, spes med tanke på lekseoppfølgingen. Helsesøster sa til meg at hun mente det var bra for ungene å roe ned hos meg siden de er så aktiv hos faren. Jeg går så og si aldri noen steder så lenge jeg har ungene, men som sagt de er selvstendig og jeg synst ikke det er noe galt i at de får lære seg å ta ansvar. Jeg har vært den av oss som har fått gjennom at ungene skal gå på SFO til 4 kl, men mellomste har jeg ikke følt er moden nok til å slutte så hun går fortsatt. Det er nok økonomiske årsaker for at faren ikke har ønsket det samme som meg. Jeg vet han er mye stresset og frustrert pga den økonomiske situasjonen hans og det er jeg som får straffen når han er frustrert. Jeg prøver å fokusere på at kanskje dette måtte til for at vi to får et bedre samarbeid. Håper bare han skjønner at han ikke kan sitte på møte og snakke negativt om meg. De som kjenner meg vet hva som er sant og ikke sant, men samtidig er dette så klart helt forferdelig å gå gjennom.

Jeg har innimellom spørt om faren kan hjelpe meg en dag eller to uten om hans samvær i perioder der jeg har jobbet mye og vært sliten, men det har han aldri hatt en forståelse for. Han har både samboer og hele sin familie i denne byen, mens jeg er aleine. Tenker om han hadde vært bekymret for at ungene våres ikke hadde hatt det bra hos meg hadde han nok aldri latt meg ha de 50% av tiden.

Anonymous poster hash: 0b225...636

[AnonymBruker]

Takk for svar. Setter stor pris på det. Kommer de alltid hjem til folk? Dama sa at det var vanskelig på sånne saker spes som var annonyme, for det ble på en måte en påstand. Må bare komme meg gjennom dette på en eller annen måte.

Anonymous poster hash: 0b225...636

De tilfellene jeg har vært borti så undersøker de omstednighetene og sjekker med andre involverte (typisk skole sfo osv) først.

Anonymous poster hash: 0d150...b1d

[AnonymBruker]

Jeg samarbeider mye med B.V i min jobb og jeg tror ikke du har noe å bekymre deg om. Hvis jeg skal gi deg tips så er det å vise selvinnsikt og ta til deg noe av eventuell kritikk. Det verste er de foreldrene som ikke har noen selvinnsikt og aldri gjør noe feil. Mitt tips nummer to er å ikke kritisere barnefar for mye, men svar ærlig på det de spør deg om. Pust godt ut og inn. Husk at de ikke vil deg vondt, de ønsker å hjelpe deg og barna! Jeg har meldt mange til B.V selv, fordi jeg må det i min jobb. Og i mange av tilfellene er det ikke mistanke om direkte omsorgssvikt, men at barnet viset unormal atferd. Ta med deg en venn dersom du ønsker dette.

Anonymous poster hash: a4376...665

[AnonymBruker]

Takk for tips. Jeg er ikke ute etter å snakke nedlatende om faren til ungene. Jeg er også en veldig ymyk person og skal være det også på møte, men jeg kan ikke stå inne for det at mine går mye aleine når de er hos meg for det stemmer overhode ikke. Det er uansett vondt at noen tror at barna mine ikke har det bra. Jeg er mer redd for hva barnefar kan finne på å si, men jeg skal prøve å ikke bekymre meg så alt for mye.

Anonymous poster hash: 0b225...636