"Vi" prøver å få barn - jeg saboterer det

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva som går av meg. Jeg og mannen vil ha barn. Sluttet på pillen for noen måneder siden.

Da jeg sluttet begynte jeg trene. Mye. Mensen forsvant. Han ble super ivrig, men nei jeg var ikke gravid...

Han skylder på at jeg trener for mye og ikke spiser nok. Og han har helt rett, men jeg er livredd. Jeg er utrolig stressa og også sint fordi det er min kropp som må være gravid og ikke hans for at vi skal få barn... Jeg VIL ha barn, et biologisk barn. Men jeg klarer ikke helt å godta tanken på at barnet må bo inni meg. Jeg elsker barn, men har alltid syntes at graviditet er utrolig ekkelt... På linje med bendelorm og slike ting :-/ Det verste er den tanken at det er "MIN" kropp... Og enda verre tanken på at jeg ikke får fred etterpå heller pga det med amming... Og dette kommer ikke av barnslige tanker, men pga problemer med overgrep i barndommen.

Jeg har rundet 30, og føler ikke at jeg har tid til å utsette lenger... Men samtidig trener jeg som en gal fordi jeg klarer ikke slappe av ellers. Får helt angst. Om jeg lar frykten styre meg er jeg "trygg", men om jeg gjør det så kommer jeg til å angre resten av livet. Så lenge jeg trener er jeg "trygg" litt lenger...

Noen som vet hvordan jeg burde takle dette?

Anonymous poster hash: d8fa4...0b1

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva som går av meg. Jeg og mannen vil ha barn. Sluttet på pillen for noen måneder siden.

Da jeg sluttet begynte jeg trene. Mye. Mensen forsvant. Han ble super ivrig, men nei jeg var ikke gravid...

Han skylder på at jeg trener for mye og ikke spiser nok. Og han har helt rett, men jeg er livredd. Jeg er utrolig stressa og også sint fordi det er min kropp som må være gravid og ikke hans for at vi skal få barn... Jeg VIL ha barn, et biologisk barn. Men jeg klarer ikke helt å godta tanken på at barnet må bo inni meg. Jeg elsker barn, men har alltid syntes at graviditet er utrolig ekkelt... På linje med bendelorm og slike ting :-/ Det verste er den tanken at det er "MIN" kropp... Og enda verre tanken på at jeg ikke får fred etterpå heller pga det med amming... Og dette kommer ikke av barnslige tanker, men pga problemer med overgrep i barndommen.

Jeg har rundet 30, og føler ikke at jeg har tid til å utsette lenger... Men samtidig trener jeg som en gal fordi jeg klarer ikke slappe av ellers. Får helt angst. Om jeg lar frykten styre meg er jeg "trygg", men om jeg gjør det så kommer jeg til å angre resten av livet. Så lenge jeg trener er jeg "trygg" litt lenger...

Noen som vet hvordan jeg burde takle dette?

Anonymous poster hash: d8fa4...0b1

Oppsøk hjelp.

Anonymous poster hash: 6eb61...c14

[AnonymBruker]

Psykolog

Anonymous poster hash: a6480...7ab

[Gjest Ciegus]

Du burde roe ned treningen, begynne på p-piller igjen, snakke med mannen din og få hjelp (psykolog?).

[Galactica]

Dette skal du ikke slite med alene. Senvirkningene etter overgrep skal man ikke kødde med, så ta kontakt med fastlegen din og fortell om dette og du vil få henvisning til psykolog. Gode tanker.

[Piri Formis]

Og du trenger ikke amme! Det blir folk av flaskebarna også. :-)

[AnonymBruker]

Du ødelegger kroppen din! Det er ikke slik at du bare mister mensen, men prosessene som fører til mensen. Altså tukler du med hormonene dine, og risikerer å utvikle beinskjørhet og andre komplikasjoner hvis det vedvarer. Å ødelegge egen kropp fordi du ikke ønsker barn er en veldig dårlig fremgangsmåte..

Anonymous poster hash: f5012...ad8

[AnonymBruker]

Kjære deg.

Første bud er at prøving må vente, du har endel bearbeiding å gjøre først.

Nå har du stressreaksjoner som ikke er bra for deg, du utvikler forstyrrelser for å unngå eksponering for tingene du frykter ifbm tidligere overgrep.

Det er veldig vanlig å engste seg mye i denne perioden, både med graviditet og fødsel.

Det er utrolig viktig at du får hjelp av fagperson på overgrep før du blir gravid så du og barnet kan få en best mulig start.

Målet er ikke at du aldri skal føle frykt eller angst, men du må bearbeide de verste traumene og knytte det opp mot den fasen du nå ønsker gå gjennom.

Forøvrig har jeg venninner som har vært i samme situasjon, og det gikk fint- men de bearbeidet på forhånd.

Ta ett års pause- gjør sinn og kropp istand til å orke dette. Det gjør du åpenbart ikke nå, du skader deg selv for å slippe å møte frykten for gjenopplevelse av traumer.

Dette går bra, men du trenger tid og hjelp

Anonymous poster hash: 3f8b6...28b

[AnonymBruker]

Forøvrig trenger du ikke amme om dette er vanskelig for deg.

Barnet får det helt topp uansett!

Anonymous poster hash: 3f8b6...28b

[Gjest Mrs. Random Nick]

Om du skal ha et biologisk barn så MÅ du føde det enten vaginalt, eller ved hjelp av keisersnitt. Slik er det bare med akkurat det punktet.

Men du MÅ ikke amme barnet. Om du føler for å ikke gjøre det så må du stå på ditt helt fra begynnelsen av. Du vil møte mye motstand omkring det i helsesystemet, så da er det best å vite på forhånd hva du vil si til dem om det.

Jeg er for øvrig enig med de som nevner psykolog. Har du snakket med noen psykolog i det hele tatt etter overgrepet/overgrepene som du har opplevd? Har du snakket med mannen din om følelsene du har?

[AnonymBruker]

Selve svangerskapet er det desidert MILDESTE ved hele foreldrerollen. I likhet med fødsel.

Beklager, du er ikke klar for barn

Anonymous poster hash: b4763...aea

[Biloba]

Selve svangerskapet er det desidert MILDESTE ved hele foreldrerollen. I likhet med fødsel.

Beklager, du er ikke klar for barn

Anonymous poster hash: b4763...aea

Smarting. Barneomsorg er vanligvis slitsomt, men ikke så slitsomt som å gjenoppleve overgrepstraumer fra barnealder.

Ts, du er ikke klar, og trenger å bearbeide frykten for svangerskap og forløsning. Det må mannen din bare vente på. Det er bra at du har skjønt dette tidlig, slik at du kan bli trygg på det som skal skje uten å ha en tidsfrist på bare 9 måneder. Du trenger ikke nødvendigvis å bearbeide alt som har skjedd, men få henvisning til psykolog og jordmor, så får du hjelp til å forberede deg til å mestre tanker og hendelser du må gjennom som blivende mamma.

[AnonymBruker]

Selve svangerskapet er det desidert MILDESTE ved hele foreldrerollen. I likhet med fødsel.

Beklager, du er ikke klar for barn

Anonymous poster hash: b4763...aea

Du har åpenbart ingen innsikt i ettervirkninger av seksuelle overgrep, og hva de begrenser seg til.

Til TS kan jeg bare si at du må ignorere slike idiotinnlegg.

Hun jeg kjenner best som har vært i samme situasjon er en av de mest tilstedeværende mammaene jeg kjenner til. Virkelig gullmedalje i morsrollen

Det du må jobbe med er å klare akseptere og tørre møte fryktene dine, sammen med en psykolog. Snakk ut om det, kontakt helsestasjon tidlig, og be om å få føde på spesialavdeling(store sykehus har dette for pasienter som deg) dersom du også får sterk angst ifht fødselsopplevelsen/barselopphold.

Anonymous poster hash: 3f8b6...28b

[AnonymBruker]

Det er ikke noen grunn til å argumentere for at TS skal motsette seg amming.

Det er ikke ammingen som er problemet her, men at hun ikke er klar for å få barn og prosessen rundt det hele. Dersom hun får hjelp og kanskje en dag blir klar, så vil hun bli komfortabel med amming også - det at det er "ekkelt" er noe hun må overkomme, ikke bare "sånn det er".

Anonymous poster hash: 43e66...54f

[Biloba]

Det er ikke noen grunn til å argumentere for at TS skal motsette seg amming.

Det er ikke ammingen som er problemet her, men at hun ikke er klar for å få barn og prosessen rundt det hele. Dersom hun får hjelp og kanskje en dag blir klar, så vil hun bli komfortabel med amming også - det at det er "ekkelt" er noe hun må overkomme, ikke bare "sånn det er".

Anonymous poster hash: 43e66...54f

Hvor langt hun vil komme i å bli komfortabel med ulike deler av prosessen vet ingen av oss, noen føder med ukontrollert angst og må jobbe med å forholde seg til det nyfødte barnet, og noen får til og med irrasjonell angst for at barnefar skal kunne bli en overgriper.

Amming er i hvertfall en valgfri del av det, selv om noen er så firkantet at de ikke synes at noen andre løsninger er akseptabelt uansett omstendighet. Det må man bare overse.

[Piri Formis]

Det er ikke noen grunn til å argumentere for at TS skal motsette seg amming.

Det er ikke ammingen som er problemet her, men at hun ikke er klar for å få barn og prosessen rundt det hele. Dersom hun får hjelp og kanskje en dag blir klar, så vil hun bli komfortabel med amming også - det at det er "ekkelt" er noe hun må overkomme, ikke bare "sånn det er".

Anonymous poster hash: 43e66...54f

Man kan bli klar for å få barn, uten å måtte bli så klar at man greier en fødsel og å amme. Derfor for man innvilget keisersnitt om ønskelig, og man blir ikke presset til å amme.

Amming kan være en trigger når man er blitt utsatt for overgrep, og triggere styres ikke av fornuften.

[Hactar]

Kjære TS

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Vi ønsket oss barn, men jeg var for redd pga overgrepshistorie. Selv om jeg hadde gått til psykolog i mange år, var tanken på graviditet, fødsel og amming helt uoverkommelig. Jeg klarte knapt å prate om det.

Det som hjalp meg, var å få snakke med en jordmor ved fødselsforberedende avdeling på sykehuset. Hun var vandt til å jobbe alle slags problemstillinger rundt det å få barn. Alt fra hvordan det kan føles angstfylt og fremmed å bli "invadert" av en "parasitt" i en kropp du knapt klarer å forholde deg til, til frykt for fødsel og amming.

Jeg fikk komme til samtaler før jeg ble gravid. Uten den hjelpen, ville det ikke blitt barn på meg. Jeg opplevde graviditeten som vanskelig, men fullt håndterbar med disse samtalene.

Jeg var redd for at ammingen ville virke veldig triggende for meg, men det gikk overraskende bra. Der hjalp det også å tenke at jeg ikke måtte. Ble det for vanskelig, kunne jeg slutte. Du må heller ikke amme. Skulle du få barn, kan du prøve å amme om du klarer, og klarer du det ikke, så er det ikke noe problem å la være.

Du vil kanskje ikke klare å bli komfortabel med tanken på å være gravid og føde, men med den rette hjelpen, kan du kanskje komme dit at du klarer tanken godt nok til å våge å prøve. Overgrep som barn setter så sterke forsvarsprosesser i sving, at du ikke kan regne med å klare å komme over det på egen hånd. Ikke klandre deg selv for å være så redd at du nå saboterer prøvingen. Du trenger hjelp til å bli litt tryggere først.

[Ciara]

Kjære deg!

Dette var vondt å lese. Jeg håper du får hjelp til å takle dette.

Vet mannen din om overgrepene du har blitt utsatt for? Jeg synes du burde snakke med ham uansett, for det er heller ikke rett at han skal håpe på barn når det ikke er en realitet med det første.

[AnonymBruker]

Smarting. Barneomsorg er vanligvis slitsomt, men ikke så slitsomt som å gjenoppleve overgrepstraumer fra barnealder.

Ts, du er ikke klar, og trenger å bearbeide frykten for svangerskap og forløsning. Det må mannen din bare vente på. Det er bra at du har skjønt dette tidlig, slik at du kan bli trygg på det som skal skje uten å ha en tidsfrist på bare 9 måneder. Du trenger ikke nødvendigvis å bearbeide alt som har skjedd, men få henvisning til psykolog og jordmor, så får du hjelp til å forberede deg til å mestre tanker og hendelser du må gjennom som blivende mamma.

Det vet du ingenting om.

Anonymous poster hash: b4763...aea

[Gjest Hummels]

Du må bare godta at det er i din kropp barnet må bo. Hvis du vil ha barn. Slutt å stress og tenk så mye