Vanskelig å være stemor! Vurderer å dra :(

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, selv om det var jeg som hadde to og han ett barn. Stort sett gikk det greit, men det var også mange ganger at jeg følte at det ikke var mitt hjem engang ...

Jeg tror det går mye på personligheten til steforeldrene hvor bra det går å få nye familiemedlemmer. Jeg var da, som du (?), ganske vàr og følsom og prøvde hele tiden å gjøre mitt beste ... men det føltes ofte falskt. Stebarnet mitt har aldri blitt "mitt" barn. Men vi har fungert som familie og har mange felles gode minner.

Samtidig minnes jeg hvor forbannet jeg kunne være inni meg mange ganger. Jeg ville ut av situasjonen når det føltes konstruert og kunstig at vi var en familie. For ikke å snakke om en periode der stebarnet mobbet og frøys ut det yngste barnet mitt. Da var det vanskelig å skulle være en god stemor. Jeg tror nesten jeg hatet han de gangene jeg hørte hva han hadde gjort.

Heldigvis har jeg en mann som virkelig har ønsket å få det til og han har vært veldig lydhør overfor meg.

Nå er alle barna voksne og vi har trivelige stunder sammen alle fem - men etter hvert som årene går har jeg tillatt meg å elske mine barn mest og ikke presse meg til å elske stebarnet like mye. Jeg tror nok det har gjort situasjonen lettere. Nå kan jeg helt klart si at jeg liker stebarnet, og kjenner kjærlighet også for det "barnet". Men det har IKKE vært lett følelsesmessig. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde gjort det om igjen. Menn så er det jo Mannen da ...

Takk! Kunstig, det er ordet jeg har lett etter.

Det er sånn det føles. I alle fall noen ganger.

På dårligere dager føles det ganske tilgjort alt sammen. Vi skal liksom være sammen, ha det hyggelig, være en familie. etc. Men noen ganger er det alt annet enn hyggelig. Kan ikke dra på kafe eller restaurant når samboer har barna her for eksempel. Det ender med bråk og støy, jeg blir mildt sagt forbannet, kjefter på alle, og svetter av stress. Ender selvfølgelig med at vi må avbryte hele driten og dra hjem.

Noen ganger kvier jeg meg for å dra på besøk til folk, fordi spesielt det største barnet "kjeder seg" hele forbanna tiden når vi er på besøk, hvis det ikke har en telefon eller nettbrett å holde på med, eller what so ever. Kan ikke dra på senteret for eller dra på tur. For da kjeder det største barnet seg. Setter seg i protest ned på bakken, presser ut noen krokodilletårer og nekter å gå om det er bittelitt oppoverbakke og h*n må for en gangs skyld må anstrenge seg for noe, mens de to som er 2-3 år yngre spurter opp bakken i ren glede av å få være med på tur.

Kjenner jeg koker bare av å snakke om det.

Og jeg sier det igjen, jeg hater ikke barna, jeg hater situasjonen jeg har havnet i.

Men det er min egen feil det vet jeg og det er selvfølgelig mitt eget ansvar å få dette til å fungere.

Så ikke heng meg;) Jeg er bare frustrert, og lei meg over at jeg ikke synes ting går sånn passe greit.

Men jeg skal ha tålmodighet. Ser det er flere som skriver at det tar et par år før ting går seg til. Jeg er en ganske utålmodig sjel, men skal ta tipsene deres til meg.

Takk for alle svar

TS

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

[Ulrikke]

Jeg var barnløs da jeg fant meg en mann som hadde barn fra før... Han hadde ikke bare ETT barn, han hadde TRE! Jeg gikk altså fra min egen sorgløse tilværelse, bodde alene, til å skulle fungere som "helgeomsorgsperson" for tre barn som var 1, 2 og 6 da vi møttes (og 2, 3 og 7 da vi flyttet sammen).

Jeg jobber med barn, men det å få unger som ikke var mine inn i huset på en sånn måte som jeg gjorde (vi kjøpte nytt hus før vi flyttet sammen, så ingen av oss hadde bodd der før), det var alt annet enn enkelt. Jeg tror faktisk det hadde vært bittelitt lettere om jeg hadde barn fra før selv, selv om det selvfølgelig hadde blitt frustrasjon om ulik oppdragelse osv da....

Jeg grudde meg til helger. Jeg sto på vaskerommet MYE (veldig mye klesvask med tre unger ). Vi hadde mange konflikter om dette, nesten så ting mellom oss røyk. Jeg hadde ikke noe imot barna hans - det var hele situasjonen jeg var ukomfortabel med og slet med å finne min rolle. Må legge til at ungene aldri har hatt noe imot meg, så jeg hadde ingenting å jobbe med der....

For å gjøre en lang historie kort: det blir bedre! Men du må gjøre en innsats selv. Bli enig med mannen om hvordan grenser skal settes. Han setter vel grenser for ditt barn? Sett ord på at du er litt ukomfortabel, men legg vekt på at det ikke er barna hans som er greia, men situasjonen. Dere er et team, dere får til dette, men alle må gå seg til litt.... Annenhver helg i 6 mnd er ikke mye!

Det er nå 12 år siden jeg ble samboer med min mann, og barna har blitt 19, 15 og 14 år. Vi har fått ei felles som er 9. Det har ikke vært en dans på roser bestandig, men det er ufattelig mye bedre enn det var i starten! I vårt hus bestemmer vi begge to, men "store ting" bestemmer sambo og hans eks. Da holder jeg meg langt unna. Samtidig diskuterer sambo en del med meg først, sånn at han vet hvor jeg står. Samtidig respekterer jeg helt greit at det er de som er foreldre, og deres avgjørelser er deres - så lenge det ikke går veldig ut over min hverdag, på en måte....

Hvis du har LYST til å få til dette, så synes jeg du skal gi det tid.... Og gi samboeren din den tilliten at du diskuterer problemstillingen med ham!

[AnonymBruker]

Vi var kjærester i 1,5 år før vi ble samboere, og nå har vi bodd sammen i 6 mnd.

Han har to barn fra før (5 og 7) og jeg har et (5).

Kjenner jeg ikke har forberedt på dette i det hele tatt. Selv om jeg og barnet mitt traff dem mange ganger før vi begynte å tenke på å flytte sammen. Men merker nå at det var mye vanskeligere og tøffere å være stemor enn jeg noen gang hadde tenkt meg.

For det første; støynivå.

Jeg er vant med et barn, et relativt rolig barn som leker utrolig bra alene. Å komme inn over totalt bråkehjem er for å si det mildt forferdelig slitsomt. Det er mas konstant, herjing og skriking.

Holder på å bli gal. Samtidig føler jeg meg ikke trygg nok til å irettesette barn som ikke er mine egne. Har mange ganger tenkt at samboer er ALT for tålmodig, og hadde det vært meg så hadde jeg klikket for lenge siden.

For det andre; barna hans gir meg ingenting. Jeg prøver å vøre grei, prøver å være snill, men jeg får ingenting tilbake. Noen ganger virker det som de vil ha meg ut herfra. Totalt likegyldige en dag, og neste dag klikker det største barnet på meg for noe som er hans egen feil. Dette skjer ofte.

Og jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere, iallefall mens samboer er til stede. Får ikke til å krangle med dem. Delvis fordi jeg vil ikke trenge meg på i deres hjem, og delvis fordi jeg synes det er vanskelig og vet ikke hvordan jeg skal reagere på deres oppførsel.

De er altså 3 barn sammen og det bor totalt kaos noen ganger. Samboer har dem bare annenhver helg men det er ikke høydepunktet i livet mitt når fredagen kommer og de skal være her i 4 dager.

Jeg vet det høres utrolig slemt ut, men jeg klager ikke på barna. Men det er situasjonen i seg selv. Det har vært lettere for han å få fra to til tre barn. Mens jeg plutselig fikk tredoblet antall barn og håndtere. Han syns ikke dette er spesielt vanskelig, sikkert fordi han er vant til flere enn 1 barn og overgangen til 3 da ikke ble så veldig hard.

Jeg "rømmer" huset så ofte jeg får mulighet, tar med meg barnet mitt og drar på besøk eller noe, selv om jeg nesten ikke kjenner en kjeft her.

Gjemmer meg ofte på toalettet fordi der får jeg fred. Setter på ørepropper og hører på musikk og later som jeg sitter på do.

Gjemmer meg i bilen, kjører meg en tur vekk herfra, bare for å få en stund for meg selv.

Kjenner jeg vet virkelig ikke om jeg orker mer.

Han ER mannen i mitt liv. Men vet virkelig ikke om barna er noen jeg kan leve sammen med. Jeg vet de blir eldre en dag og det vil bli roligere og bedre. Jeg tenker ofte på det at jeg håper tiden går fort til de vokser og blir større. Men jeg kan jo ikke gå rundt og tenke sånn hele tiden, da går tiden bare end saktere.

Alternativet er jo å gå fra han.

Men da vil jeg jo igjen bli ganske vanskelig igjen å finne en mann som ikke vil ha barn. For om jeg skal finne en ny, så vil det være et første krav at han ikke skal ha barn selv. Iallefall ikke mer enn 1. For jeg orker ikke gå igjennom denne smørjen enda en gang.

Det er dog dager som er bra. De er rolige og faktisk her om dagen kom minstemann og satte seg i fanget mitt på egen initiativ, og jeg fikk nattaklem for første gang.

Var på gråten, så rørt og glad ble jeg. Følte at det endelig var på tur riktige veien.

Men jeg vet virkelig ikke.

Er bare vanskelig å vite hva jeg bør gjøre .

Ville bare fortelle dere dette. Er ingen andre jeg sier alt til. Forteller jeg dette til samboer vil han bli lei seg og redd for at jeg skal dra fra han eller kanskje sint fordi det kanskje virker som jeg hater barna hans. Og det er slett ikke sånn det er.

Hater situasjonen bare.

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

Har han barna sine 50/50 og delt bosted?

Hvorfor er det ikke mer "tak" i denne mannen/faren?! Sleipt at du må få denne rollen, han må jo være sjef selv!

Hadde jeg ikke orket-er tross alt hans barn, du er en biperson. Ikke si at du tar det meste av husarbeidet også??!

Anonymous poster hash: 01347...25d

[Gjest Klaveret]

Har han barna sine 50/50 og delt bosted?

Hvorfor er det ikke mer "tak" i denne mannen/faren?! Sleipt at du må få denne rollen, han må jo være sjef selv!

Hadde jeg ikke orket-er tross alt hans barn, du er en biperson. Ikke si at du tar det meste av husarbeidet også??!

Anonymous poster hash: 01347...25d

Du har nok missforstått situasjonen tror jeg. Å ha stebarn handler om mye mer enn praktiske anliggender.

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen! Jeg ble sammen med en mann med tre barn. Jeg hadde ingen. Det var et sjokk! Fytti så slitsomt. Det gjorde heller ikke saken noe bedre at han ikke snakket til dem for noe.

Du er i en litt lettere situasjon siden du har barn selv. Syns dere burde sette dere ned og bli enige om regler for alle barna. De er store nok til å bruke innestemme og leke rolig også. Herje kan de gjøre ute.

Anonymous poster hash: 18f73...f37

[AnonymBruker]

Vi var kjærester i 1,5 år før vi ble samboere, og nå har vi bodd sammen i 6 mnd.

Han har to barn fra før (5 og 7) og jeg har et (5).

Kjenner jeg ikke har forberedt på dette i det hele tatt. Selv om jeg og barnet mitt traff dem mange ganger før vi begynte å tenke på å flytte sammen. Men merker nå at det var mye vanskeligere og tøffere å være stemor enn jeg noen gang hadde tenkt meg.

For det første; støynivå.

Jeg er vant med et barn, et relativt rolig barn som leker utrolig bra alene. Å komme inn over totalt bråkehjem er for å si det mildt forferdelig slitsomt. Det er mas konstant, herjing og skriking.

Holder på å bli gal. Samtidig føler jeg meg ikke trygg nok til å irettesette barn som ikke er mine egne. Har mange ganger tenkt at samboer er ALT for tålmodig, og hadde det vært meg så hadde jeg klikket for lenge siden.

For det andre; barna hans gir meg ingenting. Jeg prøver å vøre grei, prøver å være snill, men jeg får ingenting tilbake. Noen ganger virker det som de vil ha meg ut herfra. Totalt likegyldige en dag, og neste dag klikker det største barnet på meg for noe som er hans egen feil. Dette skjer ofte.

Og jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere, iallefall mens samboer er til stede. Får ikke til å krangle med dem. Delvis fordi jeg vil ikke trenge meg på i deres hjem, og delvis fordi jeg synes det er vanskelig og vet ikke hvordan jeg skal reagere på deres oppførsel.

De er altså 3 barn sammen og det bor totalt kaos noen ganger. Samboer har dem bare annenhver helg men det er ikke høydepunktet i livet mitt når fredagen kommer og de skal være her i 4 dager.

Jeg vet det høres utrolig slemt ut, men jeg klager ikke på barna. Men det er situasjonen i seg selv. Det har vært lettere for han å få fra to til tre barn. Mens jeg plutselig fikk tredoblet antall barn og håndtere. Han syns ikke dette er spesielt vanskelig, sikkert fordi han er vant til flere enn 1 barn og overgangen til 3 da ikke ble så veldig hard.

Jeg "rømmer" huset så ofte jeg får mulighet, tar med meg barnet mitt og drar på besøk eller noe, selv om jeg nesten ikke kjenner en kjeft her.

Gjemmer meg ofte på toalettet fordi der får jeg fred. Setter på ørepropper og hører på musikk og later som jeg sitter på do.

Gjemmer meg i bilen, kjører meg en tur vekk herfra, bare for å få en stund for meg selv.

Kjenner jeg vet virkelig ikke om jeg orker mer.

Han ER mannen i mitt liv. Men vet virkelig ikke om barna er noen jeg kan leve sammen med. Jeg vet de blir eldre en dag og det vil bli roligere og bedre. Jeg tenker ofte på det at jeg håper tiden går fort til de vokser og blir større. Men jeg kan jo ikke gå rundt og tenke sånn hele tiden, da går tiden bare end saktere.

Alternativet er jo å gå fra han.

Men da vil jeg jo igjen bli ganske vanskelig igjen å finne en mann som ikke vil ha barn. For om jeg skal finne en ny, så vil det være et første krav at han ikke skal ha barn selv. Iallefall ikke mer enn 1. For jeg orker ikke gå igjennom denne smørjen enda en gang.

Det er dog dager som er bra. De er rolige og faktisk her om dagen kom minstemann og satte seg i fanget mitt på egen initiativ, og jeg fikk nattaklem for første gang.

Var på gråten, så rørt og glad ble jeg. Følte at det endelig var på tur riktige veien.

Men jeg vet virkelig ikke.

Er bare vanskelig å vite hva jeg bør gjøre .

Ville bare fortelle dere dette. Er ingen andre jeg sier alt til. Forteller jeg dette til samboer vil han bli lei seg og redd for at jeg skal dra fra han eller kanskje sint fordi det kanskje virker som jeg hater barna hans. Og det er slett ikke sånn det er.

Hater situasjonen bare.

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

Jeg føler med deg! Her også har vi det slik til tider. Men hos oss er de annenhver uke. KR

Anonymous poster hash: c8f3a...239

[Gjest Haaploes]

Som så mange andre her har sagt - du og samboeren din må snakke sammen. Det vil sannsynligvis innebære kompromisser for dere begge to. Når dere har blitt enige, så bør dere snakke med barna på et nivå som passer deres alder om hvordan dere vil ha det hjemme.

[Biloba]

4 dager annenhver uke klarer du:-) Og så jobber dere med å planlegge helgene slik at du får pusterom. Noen barn har lite ro i kroppen, men her kan det også være at de reagerer på omstillingen fra å ha vært borte fra far så lenge, og så er de 3 som konkurrerer om oppmerksomheten når de først er der.

Ett tiltak kan være å sørge for at hvert barn får udelt oppmerksomhet og alenetid med far i 15 minutter hver dag, og gjerne tidlig på dag. Det kan lette litt på presset. Det er viktig å være bevisst på dette, for man kan fort ta litt avstand eller gi mest negativ oppmerksomhet og kjeft når barna er så bråkete. Jeg ville også satset på å legge inn noen aktiviteter som f.eks dra i svømmehall eller badeland f.eks tidlig på lørdagen, så de får hatt det gøy og tatt ut mye energi. Aktive unger blir veldig brakkesyke av å være mye inne. Jeg ville også lagt opp til filmkveld på fredagen med snacks i sofaen, for å prøve å få en rolig start og puste ut etter arbeidsuken. Av samme grunn ville jeg investert i spillemuligheter på data/spillkonsoll så det er mulig å holde dem underholdt på egenhånd innimellom. En familie som holder på å gå opp i limingen må prioritere litt annerledes enn ellers. Og så er det viktig å prate med faren om hva som sliter, slik at han også jobber med å roe ned og gjøre ungene tryggere. Det er også viktig at dere gir hverandre feedback, f.eks at dere viser hverandre at dere setter pris på det den andre gjør for barna, når dere har taklet situasjoner bra osv. I tøffe tider må man oppmuntre og gi hverandre mot til å stå på. Og husk å alltid ta barna på fersken når de gjør noe bra og dere klarer å ha en hyggelig stund:-)

[AnonymBruker]

Har han barna sine 50/50 og delt bosted?

Hvorfor er det ikke mer "tak" i denne mannen/faren?! Sleipt at du må få denne rollen, han må jo være sjef selv!

Hadde jeg ikke orket-er tross alt hans barn, du er en biperson. Ikke si at du tar det meste av husarbeidet også??!

Anonymous poster hash: 01347...25d

Hva mener du? At jeg har fått rollen som sjef?

Er slett ikke jeg som er sjef når det gjelder alle 3 barna. Er sjef om jeg må, om jeg har dem alene eller noe.

Og nei de har ikke delt bosted, men de er hos faren 4 dager/netter annenhver uke.

TS

Anonymous poster hash: 2fd85...1d0

[AnonymBruker]

Du er en bedre kvinne enn meg iallfall Hadde ikke orket dette styret med mine og dine,,, Kommer ikke til å bli sammen med en som har unger fra før, uansett hvor dreamy han skulle vise seg å være, de blir som oftest til et mareritt bare det går lang nok tid Nå har jeg riktignok et barn selv, men ser ikke for meg at jeg skulle få tid til å rote meg oppi et mannevesen på ganske så mange år...

Uansett, hvis du virkelig mener at dette er drømmemannen og du vil dette så er det jo bare å holde ut. Det er jo tross alt bare 8 dager i måneden, så det er jo levbart...

Anonymous poster hash: 69b97...4b4

[Gjest lurven]

så lenge du bor der må du også irettesette dem, det er ikke å trenge seg på

[AnonymBruker]

Kan dere snakke sammen er det håp. Kompromisser er tingen.

Ellers hadde jeg ikke orket.

Anonymous poster hash: 4cb62...9e4

[AnonymBruker]

Du er en bedre kvinne enn meg iallfall Hadde ikke orket dette styret med mine og dine,,, Kommer ikke til å bli sammen med en som har unger fra før, uansett hvor dreamy han skulle vise seg å være, de blir som oftest til et mareritt bare det går lang nok tid Nå har jeg riktignok et barn selv, men ser ikke for meg at jeg skulle få tid til å rote meg oppi et mannevesen på ganske så mange år...

Uansett, hvis du virkelig mener at dette er drømmemannen og du vil dette så er det jo bare å holde ut. Det er jo tross alt bare 8 dager i måneden, så det er jo levbart...

Anonymous poster hash: 69b97...4b4

Jøss for en holdning.

Anonymous poster hash: e03cc...cc0